Er angstlidelser noe som har en tendens til å være arvelig?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om angstlidelser kan være arvelig?

Jeg har hatt generalisert angstlidelse i mange år, 10+, og er uføretrygdet for det. 

Sønnen min har ikke visst dette, men han begynte å betro seg til meg da han begynte på videregående om at han ofte følte angst, en angst som ikke ville gå vekk uansett hva han gjorde. Den plaget ham som en urolig, tung klump i magen hele tiden. Jeg kjente hjertet sank da han fortalte meg dette for jeg kjente igjen alt sammen.

Er det min feil? Er det meg han har arvet dette etter? Stakkars 😟Hvor arvelig er slike angstlidelser? Andre psykiske lidelser har jo ofte en viss arvelighet, så kanskje også denne? Noen som vet og har erfart noe? 

Anonymkode: ee7f8...125

[Majer]

Det er til en viss grad arvelig. Man må ikke utvikle angstlidelse, men risikoen er økt. Man ser det samme ved eks ptsd og suicidalitet, men i de to sistnevnte tilfellene er det enkeltgener som stikker deg ut. Ved angst er det flere gener som påvirker i mindre grad.

[AnonymBruker]

Sosial angst kan ihvertfall være veldig arvelig !!!

Anonymkode: 71600...9c3

[AnonymBruker]

Jeg tror også at en forelder eller en I nær relasjon som sliter med angst vil påvirke barna på en negativ måte, uansett om en selv tror at man ikke viser det. Barn plukker opp sånne ting. Så har nok også med miljø å gjøre.

Engstelige foreldre får gjerne engstelige barn. Merk at jeg ikke skriver alltid her og drar alle under samme kam.

Anonymkode: c410c...e7f

[AnonymBruker]

Hvis jeg skal se på min egen familie så vil jeg svare ja. Jeg vet om flere på begge sider av familien som har angst og kan se hvem de har arvet det fra. Jeg tenker og at det kan læres og gå i arv på den måten. Jeg har i terapi måttet avlære meg tankesett og reaksjonsmønstre som jeg har lært av min mor. Når jeg ser på mormor så forstår jeg også hvor min mor har lært det.

Anonymkode: f4de7...359

[AnonymBruker]

Det kan ligge latent i genene og «vekkes» av å vokse opp med en forelder som har lidelsen. Jeg har det så mye bedre nå som jeg bor langt unna mamma og slipper å hennes innflytelse hele tiden. 
Måten hun var forklarer mye hvorfor jeg var mye redd og engstelig hele barndommen og langt ut i voksenalderen. 

Anonymkode: ef945...3e3

[Gjest Warrior]

Det kan kanskje være arvelig, vet ikke, men alt angst er i alle fall ikke arvelig. Mine foreldre slet ikke med angst, likevel fikk jeg angst. Det kom jo etter hendelser. Vet også om noen som hadde angst, men barna fikk aldri angst. Men foreldres angst kan påvirke barna, men ikke alltid. 
Det er nok ikke din feil at sønnen din har angst. Om det er arvelig eller ikke så er det ikke din feil.
Angst kan komme plutselig som et lyn fra klar himmel. Folk som aldri trodde de kunne få angst, fikk plutselig angst. For eksempel meg. 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg lurer på om angstlidelser kan være arvelig?

Jeg har hatt generalisert angstlidelse i mange år, 10+, og er uføretrygdet for det. 

Sønnen min har ikke visst dette, men han begynte å betro seg til meg da han begynte på videregående om at han ofte følte angst, en angst som ikke ville gå vekk uansett hva han gjorde. Den plaget ham som en urolig, tung klump i magen hele tiden. Jeg kjente hjertet sank da han fortalte meg dette for jeg kjente igjen alt sammen.

Er det min feil? Er det meg han har arvet dette etter? Stakkars 😟Hvor arvelig er slike angstlidelser? Andre psykiske lidelser har jo ofte en viss arvelighet, så kanskje også denne? Noen som vet og har erfart noe? 

Anonymkode: ee7f8...125

Jeg vet ikke, 

Men jeg tror at om man har foreldre som ikke har overskudd, ikke er trygge i seg selv, på andre, som er trygge på at de greier alt økonomisk og at livet er bra, så påvirker jo den holdningen et barn som vokser opp i det. Et barn som ser at mor eller far sliter og bekyremer seg, er redd og usikker. Man ser det på mimikken i ansiktet til sin forelder, og kjenner det på kroppen. Følelser kan merkes. Derfor må man jobbe med seg selv når man har barn og ikke bare gå å lide. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det kan ligge latent i genene og «vekkes» av å vokse opp med en forelder som har lidelsen. Jeg har det så mye bedre nå som jeg bor langt unna mamma og slipper å hennes innflytelse hele tiden. 
Måten hun var forklarer mye hvorfor jeg var mye redd og engstelig hele barndommen og langt ut i voksenalderen. 

Anonymkode: ef945...3e3

Dette. Man adopterer jo verdensynet til sine foreldre. Det blir en naturlig måte å være på, en slags kultur man får inn fra barnsben av.

Anonymkode: 6c808...b1a

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en kombinasjon av arv, miljø og tilfeldigheter. Min mor har nok sterk angst, uten at hun noen gang er blitt diagnostisert. Hun har også latt alle disse nevrosene gå utover sine barn i alle år. 

Alle 3 av hennes barn lider av diverse psykiske lidelser (jeg - angst, min bror - depresjon, min søster - personlighetsforstyrrelse). Min fars særkullsbarn har ingen psykiske plager.

Anonymkode: 8f24a...ac4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Dette. Man adopterer jo verdensynet til sine foreldre. Det blir en naturlig måte å være på, en slags kultur man får inn fra barnsben av.

Anonymkode: 6c808...b1a

Nettopp. Min mor har bare villet mitt beste og alltid stilt opp. Men forholdet mellom oss ble veldig anstrengt en periode for et par år siden. Altså når jeg var i midten-slutten av 20-årene. Jeg ble ofte sint og irritert mot henne. Fordi jeg følte mer og mer at hun har bidratt til å holde meg tilbake og jeg har gått glipp av mye fint fordi hun påvirket meg med angsten sin. Jeg lærte å se en fare i alle jeg ikke kjente, noe som gjorde det vanskelig å få nye venner. Og jeg ble veldig avhengig av de jeg kjente godt, fordi jeg var jo lært at fremmede kunne være voldtektsmenn, kidnappere, putte ting i drinken din. Men så blir hun selv lurt av et par personer i voksen alder, noe som går seg hardt utover meg. Jeg var skeptisk til disse personene, men hun var sikker på at de var bra, så jeg valgte å ikke høre på magefølelsen og jeg var da en tenåring bare. Så viser det seg at dette var svært ubra folk og det fikk konsekvenser å ha dem i livet. Likevel fortsatte hun i senere tid å drepe gleden min når jeg la planer. Det var jo så mye som kunne gå galt. Hun drar nesten aldri hjemmefra heller. Alltid nye unnskyldninger for å holde seg hjemme. Nevner jeg til henne at hun har angstlidelser så benekter hun det bare. 
Jeg har ikke informert henne om at jeg har min første kjæreste engang, fordi da kommer hun bare til å si noe negativt om han også. Har det mye bedre nå som jeg ikke har henne i nærheten.

Anonymkode: ef945...3e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg tror også at en forelder eller en I nær relasjon som sliter med angst vil påvirke barna på en negativ måte, uansett om en selv tror at man ikke viser det. Barn plukker opp sånne ting. Så har nok også med miljø å gjøre.

Engstelige foreldre får gjerne engstelige barn. Merk at jeg ikke skriver alltid her og drar alle under samme kam.

Anonymkode: c410c...e7f

Riktig.

Det kommer ann på hvor mye en forelder viser engstelig adferd. Noen, som feks meg selv, har mye inni men viser lite utad. 

Anonymkode: 38b27...60e

[AnonymBruker]

Virker slik. Oldemor-bestemor-far-barn = alle har angst og ocd

Anonymkode: 7e556...4cc

[AnonymBruker]

Ja. Og en typisk fellesnevner ved de som sliter med angst er at de er 'grublere'. 

Anonymkode: c6ea9...c67

[AnonymBruker]

Angst er ofte genetisk. I enkelte familier er det mange som har angst plager uten at det er vonde opplevelser i bunn. 
min mor er et arbeidsjern og står på hele tiden. Har mange baller i lufta og er sitter i styre både her og der. Hun synger på fritida og har mange venner, god økonomi og sterk på alle måter. Ei som alle ser opp til. 
men hun har hatt angst. Ikke så lammende angst at hun ikke klarer å gå på jobb, men hun har kjempet seg gjennom det. 
Da jeg kom i 20 åra fikk jeg også angstplager. Har hatt en fantastisk oppvekst og har god utdannelse, venner osv.  Det er en sårbarhet som ligger i bunnen. 
min søster har også kjent på angst, men i svært liten grad. 
De fleste - hver fjerde person vil få angstplager i den grad at de trenger hjelp. 
forskjell på å ha kjent på angst og det å ha invalidiserende angst 

 

Anonymkode: 442d4...b02

[Kittykat]

Det er mange på min side av familien som sliter med angst, depresjon og sosial angst. Min mor, 2 av mine søsken, niese osv sliter med dette. Jeg sliter med det også (generalisert angst). Min datter sliter litt med angst, og min sønn har slitt/sliter med depresjon (han har også adhd). Det er ingen spesiell grunn til at jeg og 2 av barna våre sliter med dette. Vi har ikke opplevd noe forferdelig eller blitt utsatt for noe. Barndommen min var som vanlig. Så det er til en viss grad arvelig. Men det kommer også an på miljø. 

Hvis man har sett sin mor eller far hatt en eller flere episoder med angst eller depresjon, så kan det ha påvirket en. Jeg husker ikke noe særlig av min barndom, så jeg husker rett og slett ikke om jeg har vært vitne til min mor sin angst og depresjon. Men når jeg som vosken utviklet angst, så fikk jeg også vite at min mor og flere i min familie slet med angst. Før det, så hadde jeg egentlig ingen anelse om det. 

Endret 10. mars 2022 av Kittykat

[AnonymBruker]

Ja, det stemmer nok. 

Mamma gjorde meg utrygg som barn, fordi hun var så redd. 

Husker jeg ofte ville leke med andre barn, men hun holdt meg igjen og det påvirket meg til å bli redd for å oppsøke andre barn. Følte det var farlig og at det var noe galt. 

I tenårene var mamma livredd for at jeg skulle prate med andre gutter og at jeg skulle få meg kjæreste. Hun hadde en rar holdning på dette som førte til at jeg skammet meg og følte at jeg gjorde noe galt. At det ikke var bra. 

Så, som voksen har jeg mye angst og skammer meg og klarer ikke omgås andre mennesker på en normal måte. Har aldri klart å slippe andre innpå meg, så har aldri hatt en kjæreste. 

Tror også det har med hvordan jeg oppfatter mamma og hvordan jeg takler det. Jeg taklet det dårlig.

Søstern min har opplevd det samme som meg, men hun har vært mer irritert og sint mot mamma. Hun har venner og kjæreste, og liker ikke hilsninger til mamma. 

Anonymkode: e524d...2c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Angst er ofte genetisk. I enkelte familier er det mange som har angst plager uten at det er vonde opplevelser i bunn. 
min mor er et arbeidsjern og står på hele tiden. Har mange baller i lufta og er sitter i styre både her og der. Hun synger på fritida og har mange venner, god økonomi og sterk på alle måter. Ei som alle ser opp til. 
men hun har hatt angst. Ikke så lammende angst at hun ikke klarer å gå på jobb, men hun har kjempet seg gjennom det. 
Da jeg kom i 20 åra fikk jeg også angstplager. Har hatt en fantastisk oppvekst og har god utdannelse, venner osv.  Det er en sårbarhet som ligger i bunnen. 
min søster har også kjent på angst, men i svært liten grad. 
De fleste - hver fjerde person vil få angstplager i den grad at de trenger hjelp. 
forskjell på å ha kjent på angst og det å ha invalidiserende angst 

 

Anonymkode: 442d4...b02

Samme som min mor. Mamma fikk mye angst i tenårene og klarte ikke å prate. Dette var på 60-tallet, så det var ikke noe fokus på det. Da mamma var 18 møtte hun pappa og de giftet seg da mamma ble 19 i 1971. Selv med mye angst så følte hun seg trygg på pappa for han var flink å prate og å ordne opp. Da de etterhvert fikk barn forsvant angsten litt etter litt pga mamma måtte ta seg av barna og stå opp for de. Hun sa det hjalp å få barn for det utfordret angsten. 

Jeg er det barnet som fikk så mye angst at jeg ikke klarte å få til livet. Hadde så sterk angst i tenårene at jeg ikke klarte å fungere. Dette var på 90-tallet, så det var fortsatt ikke noe man pratet åpent om. Heller ikke hjemme. 

Skulle ønske jeg møtte en så fin og trygg mann som pappa, så mamma var heldig. 

Anonymkode: e524d...2c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg lurer på om angstlidelser kan være arvelig?

Jeg har hatt generalisert angstlidelse i mange år, 10+, og er uføretrygdet for det. 

Sønnen min har ikke visst dette, men han begynte å betro seg til meg da han begynte på videregående om at han ofte følte angst, en angst som ikke ville gå vekk uansett hva han gjorde. Den plaget ham som en urolig, tung klump i magen hele tiden. Jeg kjente hjertet sank da han fortalte meg dette for jeg kjente igjen alt sammen.

Er det min feil? Er det meg han har arvet dette etter? Stakkars 😟Hvor arvelig er slike angstlidelser? Andre psykiske lidelser har jo ofte en viss arvelighet, så kanskje også denne? Noen som vet og har erfart noe? 

Anonymkode: ee7f8...125

Ja. Jeg mener det. Kjenner 8 stk i samme familie, som har angst osv osv.. De fleste er medisinerte også. 

Anonymkode: 22b20...d8e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Ja. Jeg mener det. Kjenner 8 stk i samme familie, som har angst osv osv.. De fleste er medisinerte også. 

Anonymkode: 22b20...d8e

En kan ikke si det pga en kjenner en familie. Spørsmål som ts stiller må svares ut fra forskning. 

Anonymkode: 442d4...b02