Dere som har delt foreldreansvar med fedre som har narsissistiske/psykopatiske trekk. Ble det verre eller bedre når barna ble store?

[AnonymBruker]

Jeg er så sliten av å stå i det. Har levd i beredskap i mange år. Utad er far normal. På en måte ser jeg med redsel frem til dagen samværsavtalen opphører. Den har på et vis vært noe man kan vise til. Den dagen barna fyller 18 år, opphører avtalen. Jeg er bekymret for at da starter presset for fullt. Far vet også at apparatet som har vært der for barna i skolen og oppvekst er borte også. Barna tør ikke motsi faren.

Noen ned erfaring?

Anonymkode: d78d3...d42

[Sensi]

Hei

Jeg har ikke erfaring. Men tenker at du må oppmuntre dem og fortelle at når de er 18, kan de bestemme selv. Er det ubehagelig, kan de trekke seg unna. De har makten til å velge å svare på telefon eller forespørslene. De kan velge om de ønsker ingen, litt eller mye kontakt. Eller om de kun vil ha kontakt om de trenger noe. De er unge voksne og har rett til å leve sine egne liv og få egne erfaringer.
 

Hva mener du med at de ikke tør å motsi far? Og hva er det han presser med? Når de er 18 trenger de ikke forholde seg til han om de ikke ønsker. De har det travelt med sitt og kan bare sku ting fremover. Han tar vel et hint etterhvert? Høres sikkert veldig lettvint ut. Er helt sikkert ikke så enkelt. Men tenker likevel at du kan styrke dem på at de kan velge selv. Far kan ikke lenger bestemme. 
 

Trygg dem på at de kan alltid komme hjem til deg om det er vanskelig, de trenger omsorg, stell eller bare vil være sammen. 

Jeg lurer på. Snakker dere hjemme om at far er «vanskelig»? Ikke vet jeg hva som er rett, men hvis det er helt tydelig at han er vanskelig, så kan det vel være greit å ta tak i elefanten i rommet? Styrke dem på at det ikke er grei oppførsel. Høre hva barna tenker? 
Sånn i prinsippet mener jeg man ikke skal snakke ned den andre forelderen og holde egne voksenproblemer borte fra barna. Men tenker det er viktig at barna får snakke om det om noe er vanskelig og få bekreftelse på at det ikke er dem, men han. 

[AnonymBruker]

Takk for et fint og reflektert svar💕

Anonymkode: d78d3...d42

[AnonymBruker]

Mine satte foten ned allerede som 11- og 13-åringer. Da kuttet de ut faren sin mer og mer. Han har presset på, men det har vært barnevern og politi inni bildet som har hjulpet.

Så jeg har bare trygget de på at de ikke har gjort noe galt, og at de bestemmer over livet sitt selv. Med bistand fra meg. Jeg har gitt de bekreftelse og aksept for deres følelser og tanker, og stått i fronten mot far. For trygghet og forutsigbarhet.

Anonymkode: 8e275...aa1

[AnonymBruker]

Er han narsissist? Psykopat? Bare en drittsekk? 

Dersom han faktisk har narsissistisk eller dyssosial personlighetsforstyrrelse, er ikke dette noe dere løser med å prate om at far er vanskelig. 

Du må støtte barna, men jeg ville voktet meg for å sette dem i en lojalitetskonflikt. 

Anonymkode: 323ab...936

[AnonymBruker]

HI her

Vet ikke hva som feiler han, men kan garantere at det ikke er drittsekk. Det er langt mer avansert og mørkt. Den største utfordringen er at han skjuler mye av det han driver med. Nettverket hans vet ingenting. Det som gjør det vanskelig for barna er at han har for stor makt over de. Derfor vil det å bli juridisk 18 år i hans hode kun bli tolket som at samværsavtalen opphører, og da kan HAN bestemme i stede for familievernkontor og sakkyndige. At det nå er barnet som bestemmer, er ikke relevant. 

Anonymkode: d78d3...d42

[AnonymBruker]

Jeg ville oppfordret til et år på folkehøgskole langt unna. Avstand og modning vil hjelpe hen med å holde faren på en armlengdes avstand 

Anonymkode: 89bc0...d85

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

HI her

Vet ikke hva som feiler han, men kan garantere at det ikke er drittsekk. Det er langt mer avansert og mørkt. Den største utfordringen er at han skjuler mye av det han driver med. Nettverket hans vet ingenting. Det som gjør det vanskelig for barna er at han har for stor makt over de. Derfor vil det å bli juridisk 18 år i hans hode kun bli tolket som at samværsavtalen opphører, og da kan HAN bestemme i stede for familievernkontor og sakkyndige. At det nå er barnet som bestemmer, er ikke relevant. 

Anonymkode: d78d3...d42

Om han faktisk har en av de mørke personlighetsforstyrrelsene, vil jeg anbefale å prate med en psykolog som spesialiserer seg i dette. 

Vanlig fornuft hjelper ikke når du skal håndtere dette. Et par timer hos psykolog for å kartlegge hva dette er og hvordan håndtere det kan være verdt de kronene. 

Anonymkode: 323ab...936

[Sensi]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg ville oppfordret til et år på folkehøgskole langt unna. Avstand og modning vil hjelpe hen med å holde faren på en armlengdes avstand 

Anonymkode: 89bc0...d85

Syns dette var et veldig godt råd. Folkehøgskole eller universitet/høgskole/fagskole langt unna. 
 

 

[Sensi]

Hvor gamle er barna nå? Føler med deg TS. 

[AnonymBruker]

Sensi skrev (2 timer siden):

Hvor gamle er barna nå? Føler med deg TS. 

Takk.

Den eldste nærmer seg myndig. Barna sier far gleder seg til de endelig skal være mer sammen. Noe barna ikke har antydet eller ønsket. Far er spesielt dyktig til å gi andre dårlig samvittighet. Barne bruker mye krefter på å gjøre han fornøyd og sett. Fordi de orker ikke klagingen som tynger de ned.

Anonymkode: d78d3...d42

[Sensi]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Takk.

Den eldste nærmer seg myndig. Barna sier far gleder seg til de endelig skal være mer sammen. Noe barna ikke har antydet eller ønsket. Far er spesielt dyktig til å gi andre dårlig samvittighet. Barne bruker mye krefter på å gjøre han fornøyd og sett. Fordi de orker ikke klagingen som tynger de ned.

Anonymkode: d78d3...d42

Da tenker jeg det er viktig å styrke dem på at de kan ta valg for seg selv. At det er greit å ikke være mer sammen når man er ung voksen, men bruke mer tid på venner, jobb og videre utdannelse. Så kan de alltid komme til deg når de ønsker det. 
 

Og det er viktig å snakke om elefanten i rommet. Hva er passe kontakt med faren for dem? Hvordan er det de ønsker det?