Innspill til vanskelig situasjon

[AnonymBruker]

Hei! Ville bare lufte tankene mine som er veldig vanskelige og høre hva andre sitt syn om saken er. Har ikke fått time til psykolog enda grunnet lang ventetid så tenkte det kanskje kunne hjelpe å skrive. Har vært sammen med min mann i 10 år, vi møttes i rusen og hadde en vill ungdomstid. Ble gravid noen år etterpå (rusfri ) og rusfri 3 år før dette også. Fikk tre barn på 3,5 år. Han fikk en fødselsdepresjon etter først barn og hjalp meg absolutt ingenting, og ble gravid 2 måneder etter første fødsel. Hadde ekstremt tunge graviditeter, var utmattet og bekkenløsning. Sov nesten ikke, mannen min hjalp meg minimalt, grein nesten hver dag og dette resulterte for min del i sosial angst og vondt i brystet konstant, legger skylden egentlig på han siden han kjørte meg til det maksimale med at jeg måtte gjøre absolutt alt, var jeg heldig kunne jeg grine meg til at han tok noen bleier i uka. Fant ut at han tok piller, i ca 2 måneder(sier han) , fant piller i sofaen, bilsete , jakker osv. han la seg flat og sa det ikke skulle gjenta seg. Sa han måtte hjelpe meg å t den eldste om natten siden jeg ammet yngste om nattaen. Hørte mange netter at han skrek jævla drittunge osv til eldste om morgenen som resulterte i at jeg aldri fikk sove ut og måtte « redde» eldstemann for all kjeften. Føler det første året ble utrygt. Permisjonene mine var helt forferdelige pga han. Når ungene hadde blitt 2-3 ble det bedre. Han har fortsatt sinneutbrudd men mindre. Har ofte vondt av barna. Men vi er glade i han også, har mange gode sider. 2020 fikk vi barn nr 3.i sommer tok han mye smertestillende pga magesmerter og hele sommerferien gikk i dass for han var i en evig sus. Lovet å skjerpe seg. Når sommeren var over skulle jeg endelig begynne å jobbe og gledet meg, trivdes godt på jobb og angsten var vekke. Men var usikker på han pga de smertestillende og måtte stadig ringe å si» ikke skrik på ubgene ikveld» eller si ifra om du har vondt i magen og har tatt piller idag. Alltid på vakt på jobb.. Han var alltid sliten og sur også og rett før jul innrømme han at han hadde spilt vekk 200 tusen og brukt kokain omtrent daglig i halvannet år. Sendte han da på behandling og der er han nå. Og nå kommer alle følelsene. Er så forbanna på den dritten som er en egoist og har ødelagt på mange måter de fine årene med barna for meg. Og at han har ødelagt for de, heldigvis er de små så de har nok ikke fått med seg så mye. Håper jeg inderlig! Men følelsene er helt i taket og føler dette er utilgivelig! Han prøver å bli bedre for oss men han har satt meg i en situasjon som jeg aldri har bedt om! Er alene på 5 uka med barna og er super trøtt men får nesten ikke sove pga avsky følelsene jeg har for han , kjenner angsten i brystet komme igjen også.Burde jeg bli eller gå? Er jo glad i han og ungene er glad i han men vet ikke Hvoedan jeg skal komme over det.. hvordan skal jeg klare meg økonomisk? Som ringevikar og turnus! Ville aldri gitt han noe særlig omsorg, muligens med urinprøver og psykolog hjelp isåfall. Og hvordan vil barna ta det, ligger så langt inne pga barna. Men på noen måter ville vi kanskje hatt det bedre :( Noen som har vært igjennom det samme?

Anonymkode: 1c8d0...a87

[AnonymBruker]

Trist å lese, og jeg forstår at du er sliten. Selv om du er glad i han og han har gode sider kan du ikke fortsette å bo sammen med han. 
Han skader ikke bare seg selv men også barna og deg. 
Hadde f eks barnevernet fått nyss i dette hadde de krevd at du gikk fra han eller at barna ble tatt ut av hjemmet. 
Jo før du kommer deg bort fra han jo bedre

Anonymkode: c85db...e15

[AnonymBruker]

Kan kun svare utifra mine tanker, og her hadde jeg løpt. Tillitsbruddene mot både deg og ungene er for grove. 
videre hadde jeg vurdert kontakte barnevernet, lagt frem saken og bedt om hjelp til å ordne samvær med tilsyn. 
 

både du og barna har rett til trygget og stabilitet!

kommer selv fra et vanskelig forhold, ikke rus midler i bildet. Men psykisk vold, trusler, overgrep og økonomisk idioti. 
årene siden har jeg brukt til å bygge meg og barna opp (barna har mye sittende i kroppen selv om de ikke husker). Økonomisk over den verste kneika og kan snart starte bygge opp igjen en buffer. Noe av det første jeg fikk erfare var hvor mye lettere hverdagen var uten han, han hjalp  jo ikke til, og jeg slapp naget om alt han burde ha hjulpet med.

 

ønsker deg lykke til ❤️

Anonymkode: 5a765...384

[AnonymBruker]

Du bør skaffe deg utdannelse og satse på en 9-4 jobb som gjør at du kan ta vare på barna. NAV. Overgangsstønad. Gå fra denne mannen. Sett grenser rundt ungene og deg selv. Mange har gjort dette før deg, og det har gått fint. Når du kommer bort fra den destruktive relasjonen, begynner livet å gå på skinner igjen. Det er som når hesten har en tegnestift under salen. Man fjerner tegnestiften, og hesten blir "frisk".

Anonymkode: 3256e...972

[Tatja]

Litt unødvendig å si, jeg vet. Men forundrer meg stadig over hvordan folk setter barn til verden under slike forhold. Ikke bare ett - men tre! 

Endret 8. mars 2022 av Tatja

[AnonymBruker]

Trolleri, trollera, trolleratata. 

Anonymkode: 46c65...244

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Trolleri, trollera, trolleratata. 

Anonymkode: 46c65...244

Ikke i det hele tatt. Jeg kjenner slike folk. De fins!

Anonymkode: 3256e...972

[Helleris]

Tatja skrev (43 minutter siden):

Litt teit å si, jeg vet. Men forundrer meg stadig over hvordan folk setter barn til verden under slike forhold. Ikke bare ett - men tre! .

Endret 8. mars 2022 av Helleris

[AnonymBruker]

Her har du to valg.

Enten tar du med deg deg barna og går, eller så blir du men gir fra deg barna til noen som kan ta vare på de på en skikkelig måte!
Ingen barn fortjener å vokse opp i et hjem med en forelder som mannen din. Du fortjener også bedre enn han, men om du ikke vil løsrive deg fra han så la i det minste barna få det bedre.

Anonymkode: 95f0b...d4a

[AnonymBruker]

Det du beskriver her er psykisk vold og grov omsorgssvikt (siden du LAR barna vokse opp med en så ustabil far) def. myndighetene. Barna er ødelagte som de er. LA DE FÅ SLIPPE DETTE, og gi de en sjans til å få hjelp, terapi og muligheten til et godt og verdig liv! Enten går du fra ham og lar kun barna se ham med tilsyn, eller så lar du andre få ta seg av barna. PUNKTUM!

Anonymkode: 29036...1bc

[AnonymBruker]

Her må du ta barna og løpe. Så fort som mulig, for denne mannen vil ødelegge disse barna. Og de vil potensielt ikke tilgi deg om du blir i forholdet. 

Anonymkode: 13000...13b

[AnonymBruker]

Velg deg selv. Tenk litt over disse ordene. Velg deg selv og dine barn. 

Du har ikke et ansvar å hjelpe han på føttene, det har han selv. Du har et ansvar å velge de 3 barnas velferd foran han. 

En foreldre som bruker kokain samtidig som han er i nærheten av barn, er ingen god foreldre. Punktum.

Dette kan ende med at barnevernet blander seg inn om hjemme miljøet ikke er trygt.

Du og barna fortjener ro og fred i hjemmet, du er sliten å ta ansvaret alene. Men vet du hva, dette klarer du ! Tenk på det som jobb som bare må gjøres, lag rutiner for å gjøre hverdagen enklere å håndtere. Spørr her om tips. Vært alene selv med 3 barn i mange år, og det blir bedre, barna blir eldre og mer selvstendige. Dette klarer du. 

Avslutt forholdet, si han kan ikke være i nærheten av barna før han er rusfri. Og at han må rus testes før han senere har barna på samvær.

Men bare mentalt forbered deg på å takle 3 barn alene i noen år framover, så blir du ikke skuffet om han feiler og velger rusen foran dere igjen. Hvem vet, om du heller begynner å se etter en annen mann etterhvert, som er snill og gir dere stabilitet og hjelper til i hverdagen så vil du merke forskjellen på sunt og usunt forhold. 

Så kan det hende at du en dag tenker tilbake og aner ikke hvorfor du stresset over han der. 

 

Anonymkode: a8fea...af6

[AnonymBruker]

Ikke helt samme situasjon, men jeg forlot barnas far da de var små på grunn av at han ble psykisk syk og utagerende mot meg og barna. Det jeg angrer mest på er at jeg ikke gjorde det tidligere. Barna var så små at jeg ikke trodde de fikk med seg mye, og ville glemme uroen far hadde skapt (verbalt), men vår datter har men av det. Bare noen hever stemmen blir hun helt satt ut. Selv om hun ikke husker har det satt seg i kroppen hennes. 

Ikke la barna vokse opp med skrik og redsel. Det skader dem. Det er vold. 

Jeg elsket også mannen min da jeg forlot ham. Derfor prøvde jeg for lenge å få ham til å ta imot hjelp,istedenfor å forlate ham, men til syvende og sist må barnas ve og vel, og helse, telle mer enn kjærlighet til en voksen person som skremmer og skader dem.

Min mann ble frisk etter noen år, og er i dag en god far. At jeg gikk var faktisk det som fikk ham til å innse alvoret. Da ble eneste mulighet til å få være far igjen å ta tak i sine problemer. 

Anonymkode: dcd0f...c83

[AnonymBruker]

Høres ut som en mann som må få livet sitt på rett kjøl. Om det så er avrusning, psykolog, mye selvgransking.

Lurer på om han forstår at han faktisk kan miste både deg og barna sine ved å forsette å oppføre seg som, mildt sagt, en fjott av dimensjoner?

Jeg har selv vært sammen med en mann som ruste seg, drakk og hadde problemer som førte til mye utrygghet. Det førte også til mye angst og psykiske problemer hos meg. Alt jeg kan si er at når det ble slutt mellom oss så ble en vekt løftet av skuldrene mine. Og jeg ble sterk og fri og taklet alle former for motstand her i livet sikkert 100 ganger bedre.

Kan det være en idé at dere bor fra hverandre en periode? Ingen drastiske beslutninger taes, men dere finner ro hver for dere. Og kanskje spesielt han, som har mye sjelegransking han må gjøre. Han må bevise at han kan være en trygg og pålitelig far. Noe annet er uakseptabelt, etter min mening.

Anonymkode: d3c7e...42a

[AnonymBruker]

Skjønner ikke at dette er et spørsmål en gang. Selvfølgelig skal du gå fra han. Stusser litt på at du fikk 3!!! barn med han… Hvorfor få det tredje barnet når du VET hvor lite støtte du får og hvordan han er som far? 
 

Jeg hadde gått det sekundet han hadde skreket og sagt stygge ord til barna mine. Det er ikke akseptabelt. Barna kommer til å vokse opp med mye problemer og traumer hvis du ikke går. 
 

Når det kommer til det økonomiske, ja det er kjempe vanskelig å klare seg alene med 3 barn men vi bor i Norge, man klarer seg alltid!! Det blir tungt men du MÅ gjøre det for barna sin skyld. Han har spilt vekk 200.000!!!!!!! Blir du med han kommer han til å sprekke å gjøre det igjen og så mister dere alle pengene deres og havner i gjeldshelvete, DET er verre. Du har mye større sjanse på å klare deg på egenhånd. Du vil aldri kunne stole på at det ikke kommer til å skje.

Anonymkode: ea0cd...b25

[AnonymBruker]

Tatja skrev (6 timer siden):

Litt unødvendig å si, jeg vet. Men forundrer meg stadig over hvordan folk setter barn til verden under slike forhold. Ikke bare ett - men tre! 

Helt unødvendig, ikke bare litt. Hvordan mener du at dette er til hjelp i denne saken? Har det noe å si nå? Nei, det hjelper ingenting. Hva ville du med svaret ditt, annet enn å få ts til å føle seg liten og dum?

Anonymkode: 1726c...899

[Gjest theTitanic]

Du har stått i dette i årevis og må være fullstendig utslitt. Du har prøvd å få ting til å bli bra, og å gjøre alt han ikke har bidratt med. Du har jobbet hardt I beste mening. Men..    for hver dag du har utsatt barna for denne mannen så er du medansvarlig I det som skjer. De som husker tilbake på en barndom med ustabile personer er sinte på den ustabile, men nesten enda sintere på den som var der, så alt, men ikke gjorde noenting. Å være medansvarlig er å være medskyldig. Du tenker kanskje at han ikke gjør så mye direkte galt, barna har mat på bordet og tak over hodet, og dere banker dem ikke. Men å leve med en ruset og uberegnelig forelder er verre enn fysisk forutsigbar vold. Det blir feil å tenke at heldigvis så forstår ikke barna så mye enda. Alt de opplever som små preger utviklingen av personligheten deres.