Jeg er så skuffet over egen mor og ønsker å kutte kontakt

[AnonymBruker]

Hele livet har hun oppført seg sånn at følelser og ting ikke skulle snakkes om, og ting var bare bra hvis ting var bra hvis dere skjønner hva jeg mener.  

Jeg har opplevd mye vondt i ungdommen som mobbing, det å være venneløs og ikke forstått og følt meg lite elsket hjemme. Jeg lurte på i mange år hvorfor jeg aldri fikk noe hjelp hjemmefra når jeg ba om det. Jeg fikk liksom beskjed om å gå på rommet mitt hvis jeg sa jeg hadde det vondt. 

Nå er jeg voksen, og min mor skuffer atter en gang. Jeg opplevde noe jævlig som 15 åring, jeg ble gjengvoldtatt av 4 gutter som dopet meg ned, jeg var med han ene hjem fordi jeg var forelsket i han. Jeg gikk hjem mangfoldige timer etterpå etter å ha grått hele veien hjem og latet som ingenting når jeg kom hjem. Jeg skammet meg og valgte å låse det bort og aldri si det til noen, jeg var også redd hva mamma skulle si den gang.  

I år, 15 år senere ønsket jeg å snakke med mamma om det fordi det har preget meg mer enn jeg har trodd i også voksenalder. Jeg satt meg ned med mamma og sa jeg ønsket å snakke med hun om noe jævlig jeg opplevde i ungdomstiden. Før jeg rakk å si noe mer så sa hun at hun ikke orket å høre om det, og at hun ikke trengte å vite alt. Om hun forstod hva vi snakket om vet jeg ikke, men det var så vondt å bli avvist. 

Nå vurderer jeg å kutte kontakt med hun, både fordi hun har såret meg så mye før, men også fordi jeg skjønner hun ikke har forandret seg. Men jeg vil heller ikke ta fra min barn sin mormor, selvom hun sjeldent er her eller har noe med barna å gjøre. Hva skal jeg gjøre i denne situasjonen?

Anonymkode: ca0fa...964

[AnonymBruker]

Ingen? 

Anonymkode: ca0fa...964

[AnonymBruker]

Skjønner veldig godt at det må være vondt. Din mor har nok sine traumer som gjør at hun ikke takler å forholde seg til følelser. Der er du i hvert fall sunnere enn henne.

Du må nesten kjenne på selv hva som blir riktig for deg. Men du kan kutte deg av mentalt. Dvs ikke ta kontakt, la henne få treffe barnebarn når hun selv ønsker (som jeg forstår er ganske sjelden i utgangspunktet) og holde alle samtaler på et overfladisk "vær og vind"-nivå. 

Anonymkode: 7e690...2e5

[Eneri]

Jeg syns hun virker utrolig kald mot deg! Jeg har en voksen sønn og ei voksen stedatter+tenåringsdatter. Det er sååååå verdifullt når de slipper meg inn og viser meg tillit ved betroelser. Selv om det noen ganger er vanskelige ting, er det bedre for meg som mor å få vite om dem og KANSKJE kunne hjelpe (i det minste bidra med støtte).

Jeg skjønner at du bare må finne noen andre enn din mor til å støtte deg i slike vonde ting. Hun kan jo kanskje klare å fungere som en litt perifer mormor som stiller opp i bursdager, på sidelinja på fotballcupen, ta ungene med på kino og lignende. Virker ikke som hun er i stand til å bidra på dypere basis. 

Jeg håper du kan få hjelp og støtte hos noen andre ❤️

[AnonymBruker]

Huff, stakkars deg som opplevde det i ungdomstiden din. Klart at det er vanskelig å komme seg over. Rart at moren din ikke ville høre hva du ville si. Skjønner at det er vanskelig å forholde seg til henne. Håper du har noen andre du kan snakke med om det❤️ Tror ikke jeg ville tatt noe særlig initiativ med moren lenger. 

Anonymkode: 8be7a...c59

[AnonymBruker]

Har dere snakket om disse tingene før? Kan det tenkes at hun opplever dine opplevelser som et angrep i den forstand at hun innser at hun ikke har vært den beste moren, men å ta det innover seg blir for tungt, og derfor blir hun kald? 
 

litt som mødre som insisterer på at skrikekurer MÅ til og definitivt var det beste for deres barn selv om all forskning viser det motsatte. Om du skjønner? 
 

At hun ikke takler tanken på at hun sviktet som mor, og pga sin oppvekst og sitt miljø (før i tiden), kanskje ikke forstår eller evner å kommunisere det på noen bra måte. 
 

Ville lagt mindre vekt på hennes betydning for min egen psyke, og kanskje tilgitt henne i mitt stille sinn. Samtidig som jeg ville beholdt henne i livet mitt, nettopp som du sier, for barnebarna. Men at hun ikke skal få være en del av ditt indre liv? Og slik ikke påvirke deg. 
 

Din mor er forsåvidt «bare» et menneske i livet ditt. Hvordan du håndterer det som har skjedd er en annen ting. Ville kanskje ikke fokusert for mye på å legge skyld, og heller se på meg selv og hva jeg kan jobbe med for å gi slipp og akseptere det som har skjedd, så jeg kommer meg videre. 

Anonymkode: ad84c...b6c

[AnonymBruker]

Sett en strek midt nedover et ark. På den ene siden lister du opp det positive ved å ha din mor i ditt liv. På den andre siden det negative ved å ha din mor i ditt liv. Så vurderer du hvilken side veier tyngst totalt sett.

Anonymkode: 1751f...7e4

[AnonymBruker]

Takk for svar og omtanken alle sammen ❤ Jeg ta med meg alle tips og råd dere kommer med ❤

Anonymkode: ca0fa...964

[AnonymBruker]

Hun takler ikke å snakke om vonde ting TS, så let. Vi trenger jo alle en bauta i livet, og alle fortjener en mor som virkelig lytter og støtter. Men din mor takler ikke denne rollen som din "bauta", så du må finne deg en person du kan stole på. ❤️ 

Anonymkode: 3e949...5a0

[AnonymBruker]

Så trist og vondt det du opplevde. Skal ikke si noe vondt om moren din, men det fins foreldre som ikke takler å høre om følelser og vanskeligheter. Faren min la på røret når jeg fortalte at jeg sleit personlig da jeg og mannen min ikke kunne få barn. Han orket ikke forholde seg til det. Mest tror jeg det er fordi han er for svak og driter på seg med en gang det kommer til nedturer. Noen er sånn. 

Anonymkode: 70772...78e

[AnonymBruker]

Å kutte kontakt er ganske brutalt. 
men du kan bruke andre å snakke med om vanskelige ting og følelser. 
Siden hun ikke tåler dette må du bare akseptere det. 
Konsekvensen er at dere vil ikke få et nært forhold som mor / datter, men det er moren din sitt ansvar. 
 

Anonymkode: e2389...418

[Gjest theTitanic]

Du er såret og sint. Det er lov. Men tror du ikke at det kan være greit å ha en mor likevel? Empati og følelser er ikke hennes område. Gjør hun annet som kan bety noe for deg og barna dine? Stiller hun opp praktisk, inviterer, hjelper med ting eller kan ha hyggelige samtaler om konkrete temaer av verdi? Kort sagt; om du erkjenner at hun ikke har disse to egenskapene , har hun andre som kan kompensere for det? 

[AnonymBruker]

Kanskje moren din har traumer selv hun bærer på, og kanskje hun er lært opp til å ikke snakke om følelser, slik mange flere ble før i tiden. Jeg ville skrevet et brev om at jeg var glad i henne, og kom til å bære det fremover også, men veldig skuffet over reaksjonen hennes når du fortalte om vonde opplevelser fra din oppvekst. Jeg ville også skrevet noe ala; Ønsker at du kan åpne deg og fortelle hvorfor det er så vanskelig å snakke om ting som har skjedd meg i oppveksten. Jeg trenger din støtte, fordi jeg er glad i deg, og ønsker at vi kan snakke om ting, selv om de er vanskelige. Noe sånn som dette. Send brevet og la henne være noen dager. Ikke anklag henne, men forklar hvordan du føler det. Nekter for at hun er slik fordi hun ønsker deg noen vondt. Her ligger garantert mer bak ❤️ 

Anonymkode: babf8...bae

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen, TS, og vet hvor vondt det er❤️ Har hatt en nøyaktig lik mor og har selv vurdert å kutte kontakten.

Jeg må svare deg mer i morgen, men ville bare si dette nå!

Anonymkode: 9afba...d5e