har innledet et forhold

[Gjest anonym nå]

Jeg visste ikke om jeg skulle poste dette på vi som sørger eller samliv ,men samliv passer vell i grunnen best...

Jeg har truffet en utrolig snill og flott mann.Vi har det veldig gøy sammen og han er så utrolig snill og sjarmerende at dere aner ikke.

Problemet er at han har blitt operert for kreft 2 ganger. Nå er han avhengig av medisiner døgnet runt og er til tider (svært ofte faktisk) avhengig av sykehusopphold. Han er frisk for kreft , men har fått lavt imunforsvar og blir syk av den minste ting. Det jeg ofte tenker på er at jeg vet at om jeg innleder noe mer alvorlig med denne typen (vi er ikke kjærester) så kommer jeg til å ha en type som ikke alltid kommer til å "være der for meg" om dere forstår hva jeg mener...jeg merker allerede nå at jeg begynner å bli litt tappet av kkrefter pga det han går gjennom. Å jeg høres grusom ut nå... uff...

Det er ikke lettfor jeg syns så synd på han, men han er 35 og jeg er bare 25 og jeg vet ikke om jeg er klar eller vil leve ett liv hvor jeg hele tiden må være "sykesøster"....

Jeg vet at dette høres egoistisk ut,men jeg vet bre ikke......

Har noen noen råd tips å komme med?

[Gjest Bellatrix]

Snakk med han om det. Prøv å finn en løsning der du kan være en støtte uten å måtte slite ut deg selv.

[Gjest Gjest]

Syns edt hadde vært mer egoistisk å innledet et forhold til han og så fått nok etter en tid og stukket.... Det er ikke egoistisk, men realistisk å tenke på hva hverdagen med den utkårede innebærer av gleder og sorger før man går inn i et forhold!

Syns du skal ta deg tid til å tenke skikkelig igjennom det. Kanskje prate med han? Viktig at et forhold er i balanse: At man gir og får omtrent like mye. Kanskje tar du på deg mer sykesøster-rolle enn du behøver? Kanskje gir han mer på andre områder som "veier opp"? Kanskje må du var hjemmehjelp for han og får lite tilbake?

Kan dessverre ikke gi deg noe råd om hva som er riktig for det må du komme frem til selv

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

takk for så raske svar

Dette er en situasjon som jeg ikke hadde trodd at jeg skulle havne i..men livet lir jo aldri som man tror...

Jeg har lyst å være heeelt sikker på hva jeg vil før jeg trer inn i ett eventuelt forhold her. Jeg tror ikke han hadde klart det om vi hadde blitt et par og jeg hadde gått ut avforholdet igjen...derfor blir det på en måte litt ekstra press her....

[Gjest Gjest]

Snakk med han og si du trenger tid! - Om han er noe å satse på så gir han deg all den tid du trenger

[Gjest vimse]

Hei!

Jeg lurer, har du egentlig tatt valget ditt allerede? Jeg vil ikke virke frekk eller noe, men jeg bare lurte på hvor følelsene dine er størst? I sympati for han og hans sykdom, eller kjærlighet? Jeg ser den setningen kan virke noe kvass, men den er aldeles ikke sånn ment, jeg fikk det liksom ikke formulert på noe annet vis

Her ligger det mange ting til grunn både for det ene og det andre valget, følg hjertet, eller følg hodet, liksom..

Jeg synes ikke du er noen egoist, du har tanker om nå og fremtid som alle i din situasjon har, og mitt eneste råd er å lufte det.. Snakke med denne mannen, hva føler han, hva tror han om fremtiden, har han noe mening om å innlede et forhold? Sette dere ned og fortelle hverandre. Jeg tror det er viktig å være ærlig, helt fra begynnelsen av. Det som også er relevant er om disse sykdomstilfellene hans er av varig art, eller om de forsvinner når/hvis immunforsvaret hans blir bedre?

[Gjest Gjesta]

Jeg skjønner godt tankegangen din, og jeg synes ikke du er egoistisk. Når man velger å satse på noen, er det jo mange ting en bør ta stilling til. En vil jo gjerne velge noen som man kan bygge et liv sammen, og som man kan få barn med, men av og til blir det ikke sånn. Jeg tror jeg hadde vært like skeptisk som deg. Jeg kan tenke meg at det ikke er lett å være sammen med noen som er syk. Samtidig har man jo ingen garantier i livet, så jeg vet ikke hva jeg ville gjort i din situasjon . Jeg ville tenkt nøye igjennom det iallefall, du må huske på at du selv skal ha et liv også, det er faktisk veldig viktig. Lykke til med avgjørelsen

[Tusenfryd]

Å velge en med kronisk sykdom, er ikke lett. Det skal tenkes grundig gjennom, for å ombestemme seg blir veldig ofte feil og svært vanskelig. Dert blir vanskelig å i ettertid forlate ham fordi man da får dårlig samvittighet fordi han eller du eller andre vil tror det er pga sykdommen og ikke fx at deres forhold ikke er godt, om du skjønner forskjellen.

Men det du må vite, er hvor lenge vil han være syk, er sykdommen og immunforsvaret slik for alltid eller er det i en periode. Hvor syk blir han og hva må og kan og forventes det at du gjør i en slik sammenheng. Betyr det at du må være sykepleier, eller klarer han seg selv? (ser bort fra sykehusopphold her) Eller er det det at du blir alene og kanskje i fremtiden må i perioder være "alenemor i et forhold"? Å være alene i et forhold kan være ufattelig ensomt. Når han da er på sykehuset? Snakker vi pleietrengende?

Du skal ikke synes synd på ham! Det dummeste du kan gjøre. Du må se mennesket og den han er som ikke er sykdom. Det er det mennesket du i så fall velger å leve med. Sykdommen er viktig ja, og du må selvsagt ta den i betraktning, men det er ikke den du velger, men mannen som har den.

Hvis du allerede nå er sliten av det han gjennomgår, så er dette kanskje ikke mannen for deg. Hvis du bare ser sykdommen og ikke en kjæreste, er han ikke mannen for deg. Jeg synes man skal velge etter hjertet og så vil kjærligheten i mange tilfeller gjøre sterk. Men da må du ikke velge ham fordi du tror du kan leve med dette, du må velge ham fordi du ikke vil være ham foruten - med eller uten sykdom.

Husk at mange klarer å leve i fordhold med sykdom, men det krever sin kvinne og mann.

Vær uansett ærlig med ham. Lykke til.