Hadde du ønsket å fått vite om barnet ditt ble utsatt for overgrep for lenge siden?

[AnonymBruker]

Hadde du ønsket å få vite det dersom barnet ditt ble utsatt for noe for lenge siden? Selv om det ikke er noe du kan gjøre noe med?

Det er over 10 år siden og gjerningsmannen er langt borte, så det er ikke noe som kan anmeldes og straffes. Vil ikke si at det var foreldrene sin feil, men de var naive og absolutt skyldige i å uvitende tilrettelegge for at det kunne skje. Blåøyde gudsord fra landet.

Synes på én måte at det er feil at de ikke vet, samtidig som ikke noe godt kommer ut av å si det? De kommer bare til å bebreide seg selv for noe de ikke kan gjøre noe med nå.

Anonymkode: eb5e1...6ac

[Nelja]

Ja, jeg ville visst det så jeg kunne vært der for barnet mitt. Overgrep kan være traumatisk, uansett om det er lenge siden. 

[AnonymBruker]

Ja, det burde få vite det. 

Slikt kan ha følger senere i livet så de burde få vite det selv om de ikke kan forandre på det. 

Anonymkode: e51da...7bf

[AnonymBruker]

Jeg ville vite det. Det er aldri for sent å vise omsorg og ha forståelse for senere reaksjoner når eget barn har blitt utsatt for slikt. Det kan forklare mye og det kan fortsatt jobbes med. Det er jo noe et barn bærer med seg hele livet og da er det jo min oppgave å sørge for at om ikke ti år senere så er jeg en som alltid vil være der for barnet mitt uansett 💜 og ha forståelse.

Anonymkode: 4378b...fee

[Mt3]

De kan ha godt av å vite at de var for godtroende og naive, kan jo hende de en gang i fremtiden skal passe barnebarn eller tar til seg fosterbarn og da kan de i hvertfall følge bedre med så det ikke skjer igjen.

Men den viktigste grunnen til å si noe er om det letter en byrde fra skuldrene til den som ble utsatt for overgrep. 

[AnonymBruker]

Det ville jeg selvsagt villet vite om! Barnet kan jo ha hatt eller ha reaksjoner det trenger å snakke om. Og be om unnskyldning for at vi ikke oppdaget det

Anonymkode: fc2a8...243

[sicario]

Selvfølgelig ville jeg visst det slik at jeg kunne drept vedkommende, pisset daglig på graven og viktigst skaffet all hjelp i verden for barnet mitt.

[GammelKaktus]

Selvsagt ville jeg visst det.

[Mt3]

Og ja, jeg ville gjerne fått vite det. Selv om jeg ikke kunne gjort noe med det så kunne jeg støttet barnet og forstått dets reaksjoner.

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon. Valgt å ikke si noe. Foreldrene mine er gamle, og kan ikke gjøre noe til eller fra nå. Overgriperen døde for noen år siden, min mor gikk i begravelsen siden "han var en så hyggelig nabo."

Påvirker det deg mye i voksenlivet, og foreldrene dine ikke er gamle og skrøpelige så vil de nok sette pris på at du deler.

Anonymkode: 9ea8f...00f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det ville jeg selvsagt villet vite om! Barnet kan jo ha hatt eller ha reaksjoner det trenger å snakke om. Og be om unnskyldning for at vi ikke oppdaget det

Anonymkode: fc2a8...243

Barnet har nok hatt det, men det kan forklares av andre opplevelser så det har ikke vært åpenlyst for de at noe sånt har skjedd. Er vel også noe redd for at reaksjonen ikke blir som ønsket, dvs. ingen beklagelse eller lite forståelse.

Anonymkode: eb5e1...6ac

[AnonymBruker]

Ja, jeg ville gjerne ha fått vite det, så jeg kan ta kål på vedkommende som begikk overgrepene. 

Anonymkode: 417e3...802

[AnonymBruker]

Jeg ser alle er enstemmige enige  om at de ville visst her, men de fleste av dere er dessverre temmelig naive. Mange foreldre, kanskje til og med de fleste, vil ikke egentlig vite og de tar det ikke inn når de får vite det likevel. Jeg har jobbet innen feltet i årevis og all erfaring både profesjonelt og privat tilsier at flertallet velger å enten ikke forstå det de hører, og i hvert fall ikke på noen måte aktivt forholde seg til det, eller de rett og slett legger skylda der den ikke hører hjemme. Dette gjelder enten barnet var 5,15 eller 35 når det skjedde og det gjelder enten det kommer fram når det skjer/nylig har skjedd eller om det kommer fram år eller tiår senere. Jeg vet ingen liker å tenke på at det er sånn at foreldre svikter barna sine så grovt, men foreldre liker ikke å tenke at barna deres har opplevd overgrep heller, så mekanismen blir den samme. Folk flest lukker øynene, øra og sjelen lengst mulig for alt som er ordentlig ubehagelig eller fælt å tenke på. 

Jeg  vet om så mange tilfeller at jeg knapt kan telle det på mødre som velger partneren sin foran barnet han har forgrepet seg på, foreldre som inviterer slekt som har forgrepet seg på barna deres på helgebesøk og lar de overnatte i underkøya på barnas rom mens barna også må sove der, på foreldre som kaster barnet sitt på dør når det forteller hva det har opplevd og på foreldre som står og skamroser barnas overgriper og deres forhold til barnet i vedkommendes begravelsestale. De hevder barna lyver, de beskylder de for å ha hatt for utfordrende pysj på seg om natta eller for å være for tidlig utviklet, de sender barna sine på sommerferie hos folk de vet forgriper seg på dem og de lyver til barnevernet eller PPT om at barna er løgnaktige eller sliter mentalt for å avlede oppmerksomheten fra overgrepene.

Dere aner ikke hvor utrolig udugelige selv de "beste" foreldre blir når de konfronteres med noe de ikke har lyst til å ta inn over seg og vite. Og statistisk sett er mange av dere akkurat samme typen. 

Faktisk vet jeg ikke om noen som har fortalt foreldrene sine at de har blitt utsatt for overgrep og opplevd å få genuin støtte fra foreldrene sine (meg selv inkludert). Når foreldrene har oppdaget det selv? Ja, innimellom. Når barna (eller de nå voksne barna) har betrodd seg? Nei. Beklager å si det, TS. Det er mulig dine foreldre er av den genuint gode typen omsorgspersoner, men det vet du ikke før du står der og har sagt noe som aldri kan tas tilbake, og du må i størst mulig grad vite at du tåler å stå i det og kunne leve videre med det etterpå hvis de viser seg å ikke bry seg eller snu det hele imot deg. Så jeg ville tenkt meg godt om. Veldig godt om. Du kan være heldig og få den støtten du så veldig fortjener, men sjansen for at du oppnår det du ønsker med å fortelle dem om det er dessverre ganske liten. 

Anonymkode: 2d8f8...2cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg ser alle er enstemmige enige  om at de ville visst her, men de fleste av dere er dessverre temmelig naive. Mange foreldre, kanskje til og med de fleste, vil ikke egentlig vite og de tar det ikke inn når de får vite det likevel. Jeg har jobbet innen feltet i årevis og all erfaring både profesjonelt og privat tilsier at flertallet velger å enten ikke forstå det de hører, og i hvert fall ikke på noen måte aktivt forholde seg til det, eller de rett og slett legger skylda der den ikke hører hjemme. Dette gjelder enten barnet var 5,15 eller 35 når det skjedde og det gjelder enten det kommer fram når det skjer/nylig har skjedd eller om det kommer fram år eller tiår senere. Jeg vet ingen liker å tenke på at det er sånn at foreldre svikter barna sine så grovt, men foreldre liker ikke å tenke at barna deres har opplevd overgrep heller, så mekanismen blir den samme. Folk flest lukker øynene, øra og sjelen lengst mulig for alt som er ordentlig ubehagelig eller fælt å tenke på. 

Jeg  vet om så mange tilfeller at jeg knapt kan telle det på mødre som velger partneren sin foran barnet han har forgrepet seg på, foreldre som inviterer slekt som har forgrepet seg på barna deres på helgebesøk og lar de overnatte i underkøya på barnas rom mens barna også må sove der, på foreldre som kaster barnet sitt på dør når det forteller hva det har opplevd og på foreldre som står og skamroser barnas overgriper og deres forhold til barnet i vedkommendes begravelsestale. De hevder barna lyver, de beskylder de for å ha hatt for utfordrende pysj på seg om natta eller for å være for tidlig utviklet, de sender barna sine på sommerferie hos folk de vet forgriper seg på dem og de lyver til barnevernet eller PPT om at barna er løgnaktige eller sliter mentalt for å avlede oppmerksomheten fra overgrepene.

Dere aner ikke hvor utrolig udugelige selv de "beste" foreldre blir når de konfronteres med noe de ikke har lyst til å ta inn over seg og vite. Og statistisk sett er mange av dere akkurat samme typen. 

Faktisk vet jeg ikke om noen som har fortalt foreldrene sine at de har blitt utsatt for overgrep og opplevd å få genuin støtte fra foreldrene sine (meg selv inkludert). Når foreldrene har oppdaget det selv? Ja, innimellom. Når barna (eller de nå voksne barna) har betrodd seg? Nei. Beklager å si det, TS. Det er mulig dine foreldre er av den genuint gode typen omsorgspersoner, men det vet du ikke før du står der og har sagt noe som aldri kan tas tilbake, og du må i størst mulig grad vite at du tåler å stå i det og kunne leve videre med det etterpå hvis de viser seg å ikke bry seg eller snu det hele imot deg. Så jeg ville tenkt meg godt om. Veldig godt om. Du kan være heldig og få den støtten du så veldig fortjener, men sjansen for at du oppnår det du ønsker med å fortelle dem om det er dessverre ganske liten. 

Anonymkode: 2d8f8...2cb

Var innom psykiatrien en periode selv, og hørte mye av det samme der. Hørt podcasten incest på Spotify, og hun forteller at kun moren tok ansvar, selv faren hennes fortsatte å omgås overgriper. Helt sykt!!!

Anonymkode: 903fa...72f

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg ser alle er enstemmige enige  om at de ville visst her, men de fleste av dere er dessverre temmelig naive. Mange foreldre, kanskje til og med de fleste, vil ikke egentlig vite og de tar det ikke inn når de får vite det likevel. Jeg har jobbet innen feltet i årevis og all erfaring både profesjonelt og privat tilsier at flertallet velger å enten ikke forstå det de hører, og i hvert fall ikke på noen måte aktivt forholde seg til det, eller de rett og slett legger skylda der den ikke hører hjemme. Dette gjelder enten barnet var 5,15 eller 35 når det skjedde og det gjelder enten det kommer fram når det skjer/nylig har skjedd eller om det kommer fram år eller tiår senere. Jeg vet ingen liker å tenke på at det er sånn at foreldre svikter barna sine så grovt, men foreldre liker ikke å tenke at barna deres har opplevd overgrep heller, så mekanismen blir den samme. Folk flest lukker øynene, øra og sjelen lengst mulig for alt som er ordentlig ubehagelig eller fælt å tenke på. 

Jeg  vet om så mange tilfeller at jeg knapt kan telle det på mødre som velger partneren sin foran barnet han har forgrepet seg på, foreldre som inviterer slekt som har forgrepet seg på barna deres på helgebesøk og lar de overnatte i underkøya på barnas rom mens barna også må sove der, på foreldre som kaster barnet sitt på dør når det forteller hva det har opplevd og på foreldre som står og skamroser barnas overgriper og deres forhold til barnet i vedkommendes begravelsestale. De hevder barna lyver, de beskylder de for å ha hatt for utfordrende pysj på seg om natta eller for å være for tidlig utviklet, de sender barna sine på sommerferie hos folk de vet forgriper seg på dem og de lyver til barnevernet eller PPT om at barna er løgnaktige eller sliter mentalt for å avlede oppmerksomheten fra overgrepene.

Dere aner ikke hvor utrolig udugelige selv de "beste" foreldre blir når de konfronteres med noe de ikke har lyst til å ta inn over seg og vite. Og statistisk sett er mange av dere akkurat samme typen. 

Faktisk vet jeg ikke om noen som har fortalt foreldrene sine at de har blitt utsatt for overgrep og opplevd å få genuin støtte fra foreldrene sine (meg selv inkludert). Når foreldrene har oppdaget det selv? Ja, innimellom. Når barna (eller de nå voksne barna) har betrodd seg? Nei. Beklager å si det, TS. Det er mulig dine foreldre er av den genuint gode typen omsorgspersoner, men det vet du ikke før du står der og har sagt noe som aldri kan tas tilbake, og du må i størst mulig grad vite at du tåler å stå i det og kunne leve videre med det etterpå hvis de viser seg å ikke bry seg eller snu det hele imot deg. Så jeg ville tenkt meg godt om. Veldig godt om. Du kan være heldig og få den støtten du så veldig fortjener, men sjansen for at du oppnår det du ønsker med å fortelle dem om det er dessverre ganske liten. 

Anonymkode: 2d8f8...2cb

Dette er veldig trist lesning. Hvorfor er det slik? Man leser mye om sånt på forum og avisa de siste årene. Så når eldste begynte å bhg så jeg lærte jeg henne å sette navn på sine private deler og at disse er private og ingen kan ta på de. Og at hun skulle fortelle oss hvis noen gjorde det. Vi snakker om dette ukentlig og jeg spør ofte om noen har tatt på henne. 
 

Jeg vil ikke være en slik foreldre som du forteller om Jeg vil vite! Og jeg vil vite alt! Også kommer jeg til å ta affære! Jeg håper bare at jeg klarer å holde meg i ro! Og ikke løpe ut og drepe jævelen! Uansett hvem den personen er. Kanskje vil noen si at det er lett å si det når man ikke har opplevd det, men jeg er ganske sikker i min sak! For bare tanken på at noe slikt skal skje med mine barn får blodet mitt til å boble! 

Anonymkode: 1e811...56c

[AnonymBruker]

Jeg ville ønsket å vite ja.

Men - jeg setter ikke mitt barn i åpenbare utrygge situasjoner og er generelt alltid på siden til de som blir utsatt for overgrep. 
 

Ikke alle er sånn dessverre, så dette må du vurdere din egeninteresse av først. 
 

Ei nabojente anmeldte sin voldelige og alkoholiserte far for seksuelt overgrep, hun var i tidlig 20år når hun anmeldte.

Hennes mor presterte å trykke ut ifbm rettssak at «det er ikke rart han voldtok deg så horete/tøsete som du er» (noe i den duren). 
Sykeste jeg har hørt, men blir ikke overrasket. 
 

Min mor husker jeg sa om sin stebror at «han får aldri være alene med mine barn» - så hun hadde åpenbart dårlige vibber av en grunn og tok ingen sjanser. 
 

Forskjell på folk for å si det sånn. 

Anonymkode: 635d6...922

[AnonymBruker]

Ja, det ville jeg visst. Ingen tvil.

Anonymkode: 89d72...7a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er veldig trist lesning. Hvorfor er det slik? Man leser mye om sånt på forum og avisa de siste årene. Så når eldste begynte å bhg så jeg lærte jeg henne å sette navn på sine private deler og at disse er private og ingen kan ta på de. Og at hun skulle fortelle oss hvis noen gjorde det. Vi snakker om dette ukentlig og jeg spør ofte om noen har tatt på henne. 
 

Jeg vil ikke være en slik foreldre som du forteller om Jeg vil vite! Og jeg vil vite alt! Også kommer jeg til å ta affære! Jeg håper bare at jeg klarer å holde meg i ro! Og ikke løpe ut og drepe jævelen! Uansett hvem den personen er. Kanskje vil noen si at det er lett å si det når man ikke har opplevd det, men jeg er ganske sikker i min sak! For bare tanken på at noe slikt skal skje med mine barn får blodet mitt til å boble! 

Anonymkode: 1e811...56c

Er du sikker på du vil tenke likt hvis det er mannen din som har gjort noe? Faren din? Søstra di? Et av dine andre barn? Hva hvis du var den som satte barnet ditt i en posisjon hvor det ble såpass sårbart og så blir skyldfølelsen så uendelig vond å ta inn over seg? Hva hvis barnet ditt ofte pleier å lyve? Hva hvis det ofte sliter med å skille mellom fantasi og virkelighet? Hva hvis det husker tid og sted feil og det virker usannsynlig at det det forteller er sant? Hva hvis det å tro på barnet ditt vil bety at du må velge bort å ha en partner, må velge bort hele storfamilien, aldri kan omgås dine foreldre igjen, må skille deg fra mannen i ditt liv og så etterpå må sende dine andre barn til sin far på samvær? 

Det er godt mulig du ville gjort alt riktig og ofra alt for å være der for barnet ditt, jeg håper virkelig det, men ofte er ikke livet så enkelt at man er enten perfekt eller et dårlig menneske. Noen ganger skjønner man ikke engang selv at man avviser barnets betroelser eller opplevelser, eller effekt hindrer barnet i å fortelle om overgrep ved å si sånne ting som du skriver i innlegget ditt "(...) løpe ut og drepe jævelen!". Barn vil som oftest ikke at noen skal bli drept, heller ikke overgriperen sin, spesielt ikke når det er noen man er glad i. De har heller ikke lyst til å opprøre foreldrene sine eller gjøre de sinte og lei seg. Ro er en langt bedre tilnærming enn sinne.

Det er oftest vanskelige situasjoner som fører til dårlige valg fordi noen ganger er ingenting det riktige å gjøre; ting er enten pest eller kolera og enhjørninger, sommerfugler og softis finnes ikke på den hylla man kan velge fra. Hvilket av barna dine ville du redda hvis det begynte å brenne hjemme hos deg og du bare kunne redde en? Sånn er situasjonen i praksis hvis ett av barna dine forgriper seg på et annet seksuelt.

Jeg tror det er sunnere å holde muligheten åpen for at man er en person som ikke reagerer optimalt i en sånn situasjon, eller i andre traumatiserende eller spesielt krevende situasjoner. Det er så mange som er brennsikre på at de vil være kjempeeffektive hvis de er førstemann på et ulykkessted eller at de aldri ville frosset til ved et overgrep eller blitt i et voldelig forhold eller latt sin gamle mor sitte for mye alene hvis hun ble syk og slitsom å omgås. Men folk reagerer ofte ikke som de tror og min erfaring er at det er de mest brennsikre som står lamma og ser på at andre ordner opp på et ulykkessted eller stikker av fra sin kreftsyke partner ved første anledning. For ofte kommer man lengre ved refleksjon og gransking av egne følelser enn man gjør med skråsikkerhet.

 

 

Anonymkode: 2d8f8...2cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg ville ønsket å vite ja.

Men - jeg setter ikke mitt barn i åpenbare utrygge situasjoner og er generelt alltid på siden til de som blir utsatt for overgrep. 
 

Ikke alle er sånn dessverre, så dette må du vurdere din egeninteresse av først. 
 

Ei nabojente anmeldte sin voldelige og alkoholiserte far for seksuelt overgrep, hun var i tidlig 20år når hun anmeldte.

Hennes mor presterte å trykke ut ifbm rettssak at «det er ikke rart han voldtok deg så horete/tøsete som du er» (noe i den duren). 
Sykeste jeg har hørt, men blir ikke overrasket. 
 

Min mor husker jeg sa om sin stebror at «han får aldri være alene med mine barn» - så hun hadde åpenbart dårlige vibber av en grunn og tok ingen sjanser. 
 

Forskjell på folk for å si det sånn. 

Anonymkode: 635d6...922

Vær forsiktig med å tro at det først og fremst er i "åpenbart utrygge situasjoner" overgrep skjer og at overgripere generelt avgir en eller annen form for dårlige vibber. De fleste er ikke monstre, de er helt ordinære mennesker med både gode og dårlige sider og relasjoner. Og det er i de nære og tilsynelatende trygge omgivelsene de fleste overgrep skjer. 

Anonymkode: 2d8f8...2cb

[AnonymBruker]

Ja, det er bare bra for barnet at jeg vet, da kan jeg være en ressurs. 

Traumatiske ubearbeidete hendelser kan i noen tilfeller føre til psykiske lidelser og problematisk atferd. Å ha dette i bakhodet kan hjelpe oss voksne i å møte barnet med en annen ro. 

Anonymkode: 3f3d5...c1d