Hvorfor blir barna en belastning med en gang folk går ifra hverandre?

[AnonymBruker]

Min søster skilte seg fra mannen sin for 2 år siden, etter et langt ekteskap. Hun og mannen har 3 barn sammen i alderen 7-11. Hun og eksmannen har barna 50/50, annenhver uke. Søsteren min forteller at hun lever for de ukene hun har barnefri. Da kan hun endelig slappe av og leve livet. Hun sier de ukene barna er hos henne er et sant helvete og hun pleier å ha nedtelling til de skal dra til barnefar. Min mann er god venn av eksmannen hennes, og han sier akkurat det samme. 
 

Det er så rart å tenke på at disse to var de mest hengivne foreldrene før skilsmissen. De var så opptatt av barna sine og alt handlet om ungene.  Nå er begge to mest opptatt av å ha ungene minst mulig. Søsteren min spør stadig om vi kan ta med ungene på hytta/ sitte barnevakt i ukene hun har unga. Slik at hun har enda mer barnefri. 
 

Her må jeg bare understreke at barna til søsteren min, tantebarna mine, er veldig greie og veloppdragne unger. Så det er ingen «problembarn» med store utfordringer.  

Jeg har en nær venninne som er ganske lik søsteren min, hun har også gått fra mannen sin og lever og råder for ukene hun har barnefri. Vi har kjent hverandre lenge og tidligere var hun en som reduserte stillingen sin for å være mer med ungene sine. 
 

Hva er det som skjer med folk etter en skilsmisse? Hvorfor blir ungene, som de tidligere var så opptatt av, plutselig en stein i skoen deres? 

Anonymkode: 97146...915

[AnonymBruker]

Kjenner ikke til noen som ikke ønsker ha barna sine dager og prøver å få barnevakt til de, men jeg kan kjenne meg igjen i det å bli veldig sliten den uka man har dem alene og skal få alt til å gå rundt alene. Når det nærmer seg at de skal til far er jeg som regel helt pumpa, og ja det er litt deilig å da ha noen dager hvor jeg kan flate ut helt. Når man hele tiden er to foreldre så har man ganske mye avlastning i hverandre. 

Det sagt så har jeg aldri aldri ikke ønsket å ha barna mine dager og jeg tar dem også ekstra dager om far av en eller annen grunn ikke kan ha de som planlagt. Aller helst ville jeg hatt barna mine hver eneste dag, det var jo slik det skulle være. 

Anonymkode: 997ad...c5c

[fru Alving]

Tror du har litt snevert grunnlag for å si at dette er noe som skjer med "folk".

Men det jeg kan tenke meg er at det nok er ganske krevende å være alene med barna på heltid og at kanskje også barna har traumer eller utagerer de ukene de er ho hver av foreldrene fordi de synes at dette er vanskelig.

[Anjatapinjata]

Jeg elsker å være med barnet mitt og er veldig glad for å ha han 100%. Synes dog det er veldig trist at faren hans ikke tar seg mer tid til barnet sitt.

[AnonymBruker]

Alle barn er en belastning. Det er derfor man fant opp prevensjon. Med det sagt så er det selvsagt mange som ønsker de på tross av det og står fritt til å velge å reprodusere seg. 

Jeg opplever at alle foreldre har perioder der ungene er mer slit enn kos. 

Anonymkode: edadc...bee

[AnonymBruker]

Når i all verden ble barna en belastning??!? Jeg har barn ca 85% av tiden og er sjeleglad for å slippe belastningen det var å ha mannen i hus. Barn er ikke og har heller aldri vært til belastning. Jævla TROLL!!!

Anonymkode: f42d9...70f

[AnonymBruker]

Kjenner meg ikke igjen i det du beskriver. Tror ikke det er vanlig. 

Anonymkode: e4eb5...0ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Når i all verden ble barna en belastning??!? Jeg har barn ca 85% av tiden og er sjeleglad for å slippe belastningen det var å ha mannen i hus. Barn er ikke og har heller aldri vært til belastning. Jævla TROLL!!!

Anonymkode: f42d9...70f

Snakker du sånn til folk i virkeligheten også? Altså til folk du faktisk ser? 

Anonymkode: e4eb5...0ce

[AnonymBruker]

Folk?

Det du beskriver er ganske uvanlig. Hvorfor akkurat søsteren din fungerer som hun gjør, har antagelig du bedre grunnlag for å uttale deg om enn noen her. 

Anonymkode: 3e7c6...e51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Snakker du sånn til folk i virkeligheten også? Altså til folk du faktisk ser? 

Anonymkode: e4eb5...0ce

Ja, synes det er på sin plass dersom noen anklager meg for at å mene at barna er til belastning på det grunnlag av at jeg er skilt. Det har jeg aldri ment og ommer heller aldri til å mene. Og det er også første gang jeg kaller noen et troll her inne, men dette synes jeg er drøyt!!!

Anonymkode: f42d9...70f

[AnonymBruker]

Kan være de som ikke er vant til å ha ungene alene fra før av

Anonymkode: c7c40...ca4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Min søster skilte seg fra mannen sin for 2 år siden, etter et langt ekteskap. Hun og mannen har 3 barn sammen i alderen 7-11. Hun og eksmannen har barna 50/50, annenhver uke. Søsteren min forteller at hun lever for de ukene hun har barnefri. Da kan hun endelig slappe av og leve livet. Hun sier de ukene barna er hos henne er et sant helvete og hun pleier å ha nedtelling til de skal dra til barnefar. Min mann er god venn av eksmannen hennes, og han sier akkurat det samme. 
 

Det er så rart å tenke på at disse to var de mest hengivne foreldrene før skilsmissen. De var så opptatt av barna sine og alt handlet om ungene.  Nå er begge to mest opptatt av å ha ungene minst mulig. Søsteren min spør stadig om vi kan ta med ungene på hytta/ sitte barnevakt i ukene hun har unga. Slik at hun har enda mer barnefri. 
 

Her må jeg bare understreke at barna til søsteren min, tantebarna mine, er veldig greie og veloppdragne unger. Så det er ingen «problembarn» med store utfordringer.  

Jeg har en nær venninne som er ganske lik søsteren min, hun har også gått fra mannen sin og lever og råder for ukene hun har barnefri. Vi har kjent hverandre lenge og tidligere var hun en som reduserte stillingen sin for å være mer med ungene sine. 
 

Hva er det som skjer med folk etter en skilsmisse? Hvorfor blir ungene, som de tidligere var så opptatt av, plutselig en stein i skoen deres? 

Anonymkode: 97146...915

Kjenner flere som har blitt som du beskriver, men heldigvis ikke alle. 

Virker som de blir helt tenåringer i hodet og bare skal ligge rundt eller henge med nye kjæresten eller dyrke sine nye hobbyer, og barna nå er et kjipt vedheng fra det gamle livet - utrolig trist å være vitne til. 

Anonymkode: 28934...c6e

[AnonymBruker]

Kanskje årsaken ligger i årsaken til skilsmisse? Vi hører innimellom om par som skilte seg mens de hadde små barn. Og som dermed oppnådde nettopp denne friheten fra barna. Og så finner tilbake til hverandre når barna har flyttet ut, og de ikke lengre trenger skilsmisse. Fra barna sine.

Altså kan du kanskje anta de ikke skilte seg fra hverandre så mye som fra familien. 

Å få barn er såpass vanlig i Norge i dag at folk som ikke tenker så mye på egenhånd får dem fordi «alle andre gjør det» eller «barn er sånt man får» uten å tenke over viktige spørsmål som om man ønsker seg barn. Og hvorfor man gjør det. Hvor mange man ønsker seg. Og hva man gjør om man angrer etter nr 1. 

Og når man først har fått barn så er det tabu å si at de ikke er lykken her i livet. Og folk som gjør som alle andre har da kun et valg: å late som om de elsker livet sitt.

Når de først brødet det første, lille tabuet og skilte seg raste trolig korthuset sammen. Og det kommer frem at hele livet deres er et korthus. 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, synes det er på sin plass dersom noen anklager meg for at å mene at barna er til belastning på det grunnlag av at jeg er skilt. Det har jeg aldri ment og ommer heller aldri til å mene. Og det er også første gang jeg kaller noen et troll her inne, men dette synes jeg er drøyt!!!

Anonymkode: f42d9...70f

Hvorfor opplevde du ts som anklagende ovenfor deg, personlig? Traff hun en nerve - en dårlig samvittighet som gnager? Ts er veldig generell, så enten har du ekstrem lav lesekompetanse, eller så er det en konkret årsak til at du opplever deg som ikke en del av den generelle gruppen «skilte» men den spesifikke «liker ikke ungene sine».

Anonymkode: 09fac...965

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Når i all verden ble barna en belastning??!? Jeg har barn ca 85% av tiden og er sjeleglad for å slippe belastningen det var å ha mannen i hus. Barn er ikke og har heller aldri vært til belastning. Jævla TROLL!!!

Anonymkode: f42d9...70f

Men spørsmålet var altså rettet mit dem som har barna 50-50, fordi ingen av foreldrene vil ha dem mer enn 50 %. Du har dem 85 %, så da kan man gå ut i fra at du ikke er blant dem som her diskuteres.

For the record; langt i fra alle som har 50-50 ordning er sånn heller, men kjenner flere sånne, det er ikke supersjeldent.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg opplever at alle foreldre har perioder der ungene er mer slit enn kos. 

Anonymkode: edadc...bee

Det er absolutt ikke min erfaring. Øyeblikk ja, men ikke «perioder», som i over flere dager eller til og med uker eller måneder.

Anonymkode: 28934...c6e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også til flere som du beskriver. Og spesielt en som begynner nedtelling til pappa uke dagen etter barna kommer. Og som vil ha barnevakt mest mulig i "sine" uker.  

 

Anonymkode: 5803c...5bd

[AnonymBruker]

Som lagleder for håndball og fotball så flykter foreldrene og skylder på ikke min helg med en gang de er skilt. Noen ganger må begge foreldre stille, men ikke de som som ikke har sin uke. Selv om de voksne er nabo til hallen/banen kan de ikke engang se ungenes kamp om det ikke er deres uke.   Jeg opplever også at mange skilte foreldre kobler ungene helt ut annenhver uke.

Anonymkode: b6197...f0c

[AnonymBruker]

Kanskje de rett og slett fikk kjenne på hvordan livet uten barn er. Og fikk tilbake smaken på det. 

Anonymkode: 12ebd...4db

[Lacy]

Det kunne aldri falt meg inn å ha barnevakt på mine uker, med mindre det var noe som virkelig var kjempeviktig. Det er det lite som er. 

Barna og jeg er traumatiserte etter alt som har vært. Det kan ofte gjøre samværene slitsomme. Derfor savner jeg dem sjeldent når de er hos faren. Usikker på om dette er i den kategorien du beskriver, men det er mange følelser i sving både hos voksne og barn når man har gjennomgått så store omveltninger. I den perfekte verden klarer de voksne å holde sammen på en god måte 🙄

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Kanskje årsaken ligger i årsaken til skilsmisse? Vi hører innimellom om par som skilte seg mens de hadde små barn. Og som dermed oppnådde nettopp denne friheten fra barna. Og så finner tilbake til hverandre når barna har flyttet ut, og de ikke lengre trenger skilsmisse. Fra barna sine.

Altså kan du kanskje anta de ikke skilte seg fra hverandre så mye som fra familien. 

Å få barn er såpass vanlig i Norge i dag at folk som ikke tenker så mye på egenhånd får dem fordi «alle andre gjør det» eller «barn er sånt man får» uten å tenke over viktige spørsmål som om man ønsker seg barn. Og hvorfor man gjør det. Hvor mange man ønsker seg. Og hva man gjør om man angrer etter nr 1. 

Og når man først har fått barn så er det tabu å si at de ikke er lykken her i livet. Og folk som gjør som alle andre har da kun et valg: å late som om de elsker livet sitt.

Når de først brødet det første, lille tabuet og skilte seg raste trolig korthuset sammen. Og det kommer frem at hele livet deres er et korthus. 

Anonymkode: 09fac...965

Jeg er en sånn mamma, en dårlig en. Har noen ganger vurdert å gå fra mannen min slik at jeg slipper å ha så mye med barnet å gjøre. Barnet var svært ønsket, men det viser seg at jeg er ikke så veldig egnet som mor. Det trenger ikke være slik at folk får barn på automaten og at det er lite gjennomtenkt, det kan være at de bare rett og slett suger på å være foreldre. At de trodde det skulle være fint og givende, men så er det mest kjipt.

Anonymkode: 12ebd...4db

[AnonymBruker]

Kjenner også flere som er som du beskriver og har også lurt på de skriver om. Eller som en venninne av meg sa, oppegående flott menneske- at så deilig de var å bare være mamma halve tiden så skjønte hun ikke hvorfor hun ikke hadde skilt seg før..å der sitter vi,som ikke har hatt barnefri over 12 timer på 8 år😵‍💫

Anonymkode: bcdb5...c75