Hvordan bli bedre likt? Alle trekker seg unna i perioder.

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 32 år, med samboer som jobber fulltid. Jeg er ufør og hjemmeværende. 

Jeg har mistet de fleste venner år etter år, og sitter igjen med en til 2 venninner. Hun ene treffer jeg et par ganger i måneden, hun andre sjeldnere. 

Jeg tror ikke det har hjulpet på at jeg ble ufør, da har man ikke så mye å prate om, noe nytt liksom. Det ble enda mer tilbake trekking etter jeg ble det for 4 år siden. 

Jeg kan være ganske intens i perioder jeg sliter, å prate en del om meg selv. Likevel hører jeg også på andre, og spør alltid venner og familie om ting å viser interesse. Dette er jeg helt ærlig på. Likevel vil ikke mennesker ha kontakt. 

Familie har trekt seg unna. 

Jeg har vært konfronterende og vært stor i kjeften oppover. Men dette er flere år siden. Alle gjør feil. Det virker som mennesker bærer nag over meg. 

Føler jeg ikke har annet valg enn å spørre hva det er? Som er greia eller bare bli kjent med nye mennesker? 

Jeg er ensom og mye alene i ukedagene. Jeg aner snart ikke mine arme råd over hvordan jeg skal opptre, være. Jeg er verken frekk eller uhyggelig med mennesker, men blir raskt slik at mennesker tar kun kontakt når de kjeder seg eller trenger noe. Begynner å bli lei dette.....

Anonymkode: ccf4b...be0

[Snabeltann]

Kanskje du kan finne en aktivitet du trives med og treffe nye folk? En hobby, kurs, frivillig arbeid? 

[AnonymBruker]

Min erfaring er at dersom man selv ser at man er for intens og snakker mye om seg selv, så oppleves det ofte enda mer intenst og enda mer selvprat av dem rundt én, enn hvordan man selv opplever det... Altså at man oftest er den siste til å forstå akkurat hvordan man oppleves for andre. Det å få utløp når man sliter hjelper veldig, men det er ekstremt belastende for dem som lytter. Jeg kan ikke understreke dette nok; det tapper batteriene til de fleste. Forsøk å ta tiden på hvor lenge du snakker om negative temaer. Hvis det er mer enn fem minutter anbefaler jeg deg å forsøke å kutte det ned til maks fem. Dette gjelder selvsagt ikke hvis noe helt forferdelig og utenom det vanlige har hendt, men hvis det gjelder generelt slit i livet osv. 

Det er supert at du er obs på det og det viser jo selvinnsikt! Det er kjempebra, og kjempeviktig. Og du sier at du pleide å være konfronterende og stor i kjeften - det har nok kanskje gjort at du har brent noen broer. De tenker jeg ikke du skal jobbe så hardt for å reparere med mindre du ser stor nok verdi i de spesifikke vennskapene. Det er kanskje lettere å søke seg til nye relasjoner uten bagasje. 

Støtter forslaget om å finne en ny aktivitet, det er den beste måten å treffe nye venner på i voksen alder! 

Anonymkode: ecf31...4e6

[Rosatoast]

Meld deg på aktiviteter, kurs og lignende. Relasjoner og vennskap faller ikke i fanget til en, man må faktisk oppsøke og gjøre mye selv. Du kan også melde deg til å jobbe frivillig for Røde Kors eller andre frivillig organisasjoner. 
 

Enig i brukeren over her, du har trolig brent mange broer med å være veldig intens og frekk i kjeften. Få personer har plass til slike i livet sitt, jeg tror ikke noen bærer nag over deg, men folk har nok med seg selv og sine liv. Du sier familien også har trekt seg unna, bra du viser selvinnsikt på de temaene - men du er nok ikke så selvbevisst for dette er jo grunnene til at folk har trukket seg unna. Hvis du vil ha venner og menneskelig kontakt så kan du ikke oppføre deg slik, og du må nok jobbe med det. Du burde som sagt oppsøke helt nye ting. 

Endret 4. mars 2022 av Rosatoast

[AnonymBruker]

Jeg er nok en av dem som har kuttet kontakten med venner som for meg er «energityver». Dette har vært venner som tapper meg for energi, er selvopptatte, masete og ber stadig om tjenester uten å gi noe tilbake.
Jeg vet det er synd for dem, men til syvende og sist må jeg ta vare på meg selv. Jeg jobber fullt, har familie med barn som skal følges opp, dyr som skal tas vare på, og jeg har egne fritidsinteresser. Fritiden min er dyrebar.

 

Jeg vil kanskje tro det er sånne som meg du er utsatt for. Derfor tipser jeg deg om å jobbe med deg selv så du blir en person som folk vil være sammen med

Anonymkode: f05a3...d27

[Gjest AprilRyan]

Jeg har vært venninne med ei som var veldig intens og hun visste at hun var intens, men kanskje ikke hvor mye.

Det er utrolig belastende når jeg trodde at vi skulle møtes for å ha det hyggelig sammen og så blir hele greia til en monolog der hun klaget over alt mulig. Og det gjerne uansett hvor vi var. Det er ikke alle steder det passer seg å snakke om veldig personlige ting. Når det pågår over lengre tid og det var de samme temaene som gikk igjen så ble jeg ekstremt lei.

Prøvde også å si fra om at det ble for mye, men da kunne hun kanskje skjerpe seg en gang og så neste gang var det for fullt igjen.

Det man må tenke på er at den du møter også kan ha sine ting og det å da bli overøst med hvor forferdelig ditt og datt er, kjæresten vil ikke gjøre ditt og datt og at vedkommende har det kjipt bla bla blir bare altfor mye.

Så jeg også støtter det å finne aktiviteter og gjerne holde seg oppdatert på ting og tang så kan man gjerne snakke om det. I tillegg burde man kanskje øve seg på å vise interesse for andre og lytte til det de har å si uten å begynne å snakke om seg selv.

Jeg vet ikke om alt passer på deg, men det er mine erfaringer etter å ha hatt en sånn intens venninne.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er nok en av dem som har kuttet kontakten med venner som for meg er «energityver». Dette har vært venner som tapper meg for energi, er selvopptatte, masete og ber stadig om tjenester uten å gi noe tilbake.
Jeg vet det er synd for dem, men til syvende og sist må jeg ta vare på meg selv. Jeg jobber fullt, har familie med barn som skal følges opp, dyr som skal tas vare på, og jeg har egne fritidsinteresser. Fritiden min er dyrebar.

 

Jeg vil kanskje tro det er sånne som meg du er utsatt for. Derfor tipser jeg deg om å jobbe med deg selv så du blir en person som folk vil være sammen med

Anonymkode: f05a3...d27

Dette! Jeg trekker meg også unna intense folk som gnåler om seg og sitt, og ikke gir noe tilbake..

Anonymkode: bc63b...e7a

[Rosatoast]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette! Jeg trekker meg også unna intense folk som gnåler om seg og sitt, og ikke gir noe tilbake..

Anonymkode: bc63b...e7a

Signerer denne.

[AnonymBruker]

Kan kjenne meg igjen i det siste du skriver. Føler ofte at jeg er bra nok når det gagner andre og de har behov for støtte, trøst og oppmuntring. Men ellers har jeg flere ganger opplevd å bli dissa og utelatt fordi noe mer interessant dukket opp, og avtaler er til for å brytes når man tjener på det selv. 

Det er ikke noe kjekt å føle seg mye alene. Tror du selv de har trekt seg unna fordi, som du skriver, du har vært stor i kjeften? Kanskje noen ikke takler det? Når du først forandrer deg og prøver å gjøre det annerledes, kan det være at du blir FOR lite pågående og ikke viser at du trenger andre. Jeg har også mistet noen venner tidligere fordi jeg viste for lite interesse og ikke orket å være så sosial i perioder. Jeg tror det er smart å vise at du vil være sammen med andre, og samtidig være litt ydmyk og vise interesse for andre.

Det å snakke mye om seg selv, særlig om det går i det samme hele tiden, og mye negativt, kan føles belastende for andre og føre til at de trekker seg vekk. Men det virker som dette ikke er tilfellet, at du også lytter og er interessert i andre. 

Anonymkode: 6a45e...1b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Du har somboer og 2 venniner men er likevell ensom ? tror du må gå i deg selv

jeg er mann, samme alder, har kun 1 venn igjen og han har flyttet til en annen by

klarer meg fint

Anonymkode: b5424...aab

Det er jo ikke alle som føler på ting nøyaktig som deg sa. I alle dager?! 

Jeg er enig i det andre sier, finn deg en hobby, være med på arrangement som skjer i nærheten av deg (feks spillekvelder osv). Du trenger nok noe å snakke om (utenom deg selv.) 

Jeg kjenner også på følelsen av å ikke orke være sammen med mennesker som snakker mye om seg selv, om det er negativt snakk om helse og sykdom eller positivt som selvskryt, spiller ingen rolle. Man må gi og ta. 

Anonymkode: 02842...634

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Du har somboer og 2 venniner men er likevell ensom ? tror du må gå i deg selv

jeg er mann, samme alder, har kun 1 venn igjen og han har flyttet til en annen by

klarer meg fint

Anonymkode: b5424...aab

Ehm. Å føle seg ensom er ikke det samme som å føle seg alene. Tror du misforstår. Man kan fint ha både kjæreste, venner etc - men føle seg ensom. 

Ensomhet har faktisk ingenting med hvor mange eller lite folk man har rundt seg

Også må du huske på. At selv om du klarer deg fint, er ikke det så sikkert at andre gjør det. 

Anonymkode: 34cab...42b

[Gjest Ghostface]

Opplever det samme selv og har ikke mann og barn selv, så det blir noe ensomt til tider. Snakker ikke mye om meg selv, men hjelper nok ikke at jeg er ufør og kjedelig. Synes det er vanskelig å både skaffe seg venner og holde på dem. Blir aldri med i den innerste kjernen, liksom.

[AnonymBruker]

Min opplevelse av å snakke med uføre/mennesker sykdommer/smerter, er at når de snakker om seg selv så er det veldig slitsomt fordi det prates så negativt og hos enkelte med mye selvmedlidenhet. Når jeg snakker om meg får den andre snudd det til å bli noe negativt ved å stille spørsmål eller komme med kommentarer som drar meg inn i deres negative verden. Da beskytter jeg meg selv ved å unngå disse menneskene p

Anonymkode: ebcf7...4a1

[AnonymBruker]

Og det er gjerne veldig personlig alt som prates om. Ingen lettbeinte samtaler. Det kan bli for mye personlig som deles. Finn noe å gjøre😊

Anonymkode: ebcf7...4a1

[AnonymBruker]

Jeg har også trekt meg fra ei bekjent. Hun viste stror interesse for å omgås og først så var jeg kjempe glad for det siden jeg ikke har så veldig mange rundt meg, men skjønte etterhvert at vi aldri blir venninner. 

For det første så kunne hun snakke monolog i timevis. Og jeg lyttet, stilte spørsmål, kommenterte osv. Men med en gang jeg kom med noe som gjald meg så avbrøt hun meg på flekken og fortsatte bare med sitt. 

For det andre så følte jeg hele tiden at hun prøvde å trykke meg ned. Mulig jeg overtenker men.... Hun og mannen har kjøpt seg et hus og hun kunne f eks si "så vanskelig å bestemme seg for hvordan kjøkken skal se ut. Vet bare en ting, skal aldri ha hvit høyglans, kan ikke fordra det" (vi sitter såklart på mitt kjøkken som er hvitt høyglans😅). Greit nok at hun misliker det, men er det nødvendig å påpeke det?  Ellers f eks "skal aldri male hus grått, det er så ut", "skal aldri jobbe ditt og datt, det er så lavstatus" (hun var da langtids arbeidsløs, og jobben hun nevnte var slett ikke noe lavstatus), osv osv.... Og jeg har såklart både grått hus, og jobbet på plassen hun nevnte😅 Nå fikk hun seg en lignende jobb og er så stolt (og i mine øyne har all grunn til å være), men når jeg fikk meg en ny jobb så ville hun ikke høre om det engang. 

 

Nei, noe sånt gidder jeg ikke. 

Anonymkode: 4fcc9...593