Samboer forstår ikke, og jeg er gravid og såret. Langt innlegg, jeg trenger sårt hjelp.

[AnonymBruker]

Dette blir et langt innlegg, men jeg ber og håper på at noen gidder å lese det hele fordi jeg på ekte er en millimeter fra å møte veggen. 

Jeg har skrevet noen tråder her inne før om dette, men dette er langversjonen og mer detaljer. 

Jeg er en kvinne på 31 år med to barn fra før, jeg fikk dem når jeg var selv 17 og 20 år. Uten nettverk og hjelp har jeg klart å gi dem et godt liv, vi har levd i fattigdom, men de har ikke merket det fordi jeg alltid prioriterte dem. Jeg har ingen utdanning fordi jeg sliter med skolen og har ikke fast jobb, men jeg har jobbet i mange år i helsevesenet som ringevikar og tjent noen tusen hver måned på dette- resten fikk jeg suplert av NAV. Det var også perioder den gang jeg tjente nok til å klare meg helt selv, men dette har vært opp og ned mtp vakter. Vi har klart oss, men jeg har dessverre fått mye gjeld med årene. Det er ikke lett å velge mellom regninger eller nye sko til barna for eksempel. Men som sagt vi hadde fine år sammen jeg og barna til tross for fattigdom.

For et par år siden møtte jeg en mann, når vi møttes falt jeg pladask for han fordi han virket så snill og god. Han jobbet som håndverker og var en vanlig mann trodde jeg, og vi ble sammen. Et stykke ut i forholdet så forteller han meg at han hadde mye penger på flere konto,og så mye som over en million på en av dem. I tillegg til at han skal arve om ikke så mange år rundt 10 millioner og hadde en  helt ned nedbetalt leilighet som foreldrene hadde kjøpt han. Jeg valgte han dermed ikke pga pengene, men jeg tenkte såklart når han fortalte dette etterhvert at kanskje denne mannen jeg elsket så høyt en dag ville hjelpe meg til at vi kunne få et kjempeflott familieliv uten gjeld fra min side. Jeg ville aldri spurt om det, men jeg vet at jeg ville hjulpet den jeg elsket. Dette håpet har jeg lagt fra meg helt i dag. 

Han ønsket seg barn, men jeg var veldig redd for å bli alenemor igjen. Jeg hadde lovet meg selv at jeg ikke skulle få flere barn fordi årene som hadde vært hadde vært tunge å bære alene med følelsene og jeg var redd for å bli alene med et tredje barn. Med tiden så forandret jeg mening, han virket så ekte da han sa han alltid ville være sammen med meg og jeg var blind av forelskelse. Han kjøpte et hus vi skulle bo i, og vi flyttet sammen. Han leier ut leiligheten sin og fikk av sin far 1 million som gave til å legge inn i huset så han slapp noe særlig lån. Vi prøvde å få barn over tid, men fikk det ikke til, og måtte derfor ha hjelp via Ivf. Vi snakket mye om at jeg kom til å ha lite når vi flyttet sammen siden jeg da mistet navpenger og bostøtte- men han mente at dette ikke ville bli et problem fordi jeg fikk mindre utgifter og skjønte vel ikke hvor lite forutsigbart det er å være ringevikar. 

Men det ble et problem, jeg ble gravid med ivf i starten av desember. Og hadde en grusom tid på alle hormonene før og mye problemer etter og det var han det var mest synd på i hans øyne fordi  jeg var litt anderledes les hormonell. Jeg jobber enda som ringevikar, men jeg drar ikke mer inn i måneden enn ca 4-5000 kroner pga det er mange vikarer som ønsker vakter og jeg tror ikke sjefen gir meg så mye fordi jeg er gravid. Så har jeg 5000 kroner ekstra som er barnetrygd og bidrag for de andre barne mine. Altså jeg har inn ca 9- maks 10.000 i måneden med alt. Men jeg vet jo ikke hvor lenge jeg kan jobbe når jeg har blitt høygravid selvom jeg skal gjøre mitt beste. 

Jeg søker MANGE jobber, men får ingenting og er nå gravid i uke 14 og det ser snart veldig dårlig ut. Samboer er superskuffet over meg og sur fordi han står for nesten alt av utgiftene. Han har ingen glede av barnet i magen og bare gruer seg til å få flere utgifter, og viser dette på flere måter og jeg selv pga dette har  ikke utviklet følelser selv for barnet enda. Jeg er lei meg og har gått i en nesten depresjon fordi jeg ikke står til hans forventninger. I ettertid nå sier han at han ikke så hvordan ting egentlig kom til å bli før det ble for sent. Jeg er såret over at han ikke tenker at han skal hjelpe meg, for da hjelper han jo OSS som et par.

Han synes jeg er mye negativ, og grinete nå, og ja jeg er veldig negativ nå fordi jeg er så usikker. Usikker på livet, usikker på han, usikker på om jeg har en fremtid og føler alt raser rundt meg. Jeg føler meg så liten, ikke verdt noe og jeg føler han ser ned på meg. Han gir meg ingen trygghet, jeg skulle så gjerne hørt ordene at "vi klarer oss likevel". Jeg vil jo gjerne bidra og få mer jobb- men sliter, han har mye penger, men vil ikke være en forsørger. I går tenkte han det kanskje var lurest at vi ikke skulle stå som samboere på papiret så jeg fikk penger som enslig forsørger, og det knuste meg og jeg sa nei. Jeg ønsker bare at vi skal være en vanlig familie som står samlet. Han skjønte heldigvis at det ikke funket sånn, men det at han sa det såret.

Han bare irriterer seg mye over meg pga penger, men han visste hva han gikk til, han visste jeg hadde lite inntekt, han visste jeg hadde gjeld, og jeg har snakket helt åpent om det fra vi møttes. Han skjønte ikke alvoret, men det er kun jeg som går ut som den store taperen i dette nå som har ingen kort på hånden. 

Jeg har sagt til han oppskriften på at jeg blir mer sprudlende, jeg sa at jeg trengte å føle meg elsket og at han betrygget meg litt på at han ikke skulle gå og at vi sto sammen. Ikke i denne samtalen gjorde han dette en gang og ble småsur og spurte " så jeg er hele problemet her da? " Jeg sa såklart ikke, men man er jo to om å gjøre noe på følelseplanet i forholdet og nå er jeg så utrygg at jeg gråter og orker snart ikke å puste mer. Jeg har også så dårlig samvittighet for de andre barna mine, den gode trygge mammaen dems er borte. 

Han sa at han ikke gadd å høre mer at jeg hadde det vanskelig og fra nå av skal jeg bare fortelle han postive ting hver dag. Men jeg er jo mye blid rundt han også, mer enn negativ, men når vi snakker om ting som er vanskelig så har jeg jo vonde følelser som skal ut. Nå må jeg holde dem for meg selv også og han sier han ikke ønsker å være psykolog.

Jeg vet at jeg aldri skulle blitt gravid, jeg er så sint på meg selv for det. Jeg gikk jo faktisk å lurte på i mitt stille sinn på abort når jeg så hvordan han ble, men jeg gjorde det ikke fordi det satt så langt ikke og det var jo ivf. Jeg er så lei meg, og prøver å få strøjobber som vasking osv, men det er mange om benet. Jeg sliter også med bekkenløsning tidlig og andre ting som gjør at jeg ikke vet hvordan jeg skal holde ut i lengden hvis det skal bli verre. Jeg ser for meg at jeg går høygravid bortover veien med vaskekosten og ekstremt vondt i ryggen og skal vaske hos folk for å få mer penger i kassa fra min side, hva gjør jeg hvis det ikke går? Hva gjør jeg her? Jeg vil heller ikke bli alene eller flytte de andre barna mine igjen til et nytt sted fordi de trives så her 😔 

 

 

Anonymkode: 17e43...428

[Djungelvrål]

Vet du at du kan legge inn krav om fast stilling når du har vært ringevikar i et år?

[Luckie]

Du har sannsynlig krav på fast stilling i helsevesenet hvis du har jobbet i flere år i samme kommune. Ta kontakt med fagforbundet, så hjelper de deg der. Det var sånn jeg fikk fast stilling etter 4 år. Når det gjelder det andre, så har jeg ikke så mye råd. Det er trist du har havna i en sånn situasjon, men du må ta ansvar for alle valgene dine og gjøre noe med det. Ikke bare grave deg ned og synes synd på deg selv. Step up og få deg utdannelse. Er dårlig på skolen jeg også, men de første klarer å gjennomføre. Tenk på barna dine og den nye babyen. Du skylder dem å gi de et godt og stabilt liv. Også ville dratt med mannen på familievernkontoret.

[AnonymBruker]

Dere møttes for et-par års tid siden. Med tiden ble du overbevist til å få barn. Dere prøvde ett år. Og satt deretter i gang med IVF, en prosess det gjerne tar tid å komme i gang med - ett års tid i det offentlige, et-par måneder privat, uten at jeg basert på resten av det du skriver tror han betalte flere titusener for dette. Og du ble gravid gjennom IVF for tre måneder siden. 

Ok. 

Anonymkode: 385f0...7ab

[AnonymBruker]

Er du fagorganisert? Hvor lenge har du vært tilkallingsvikar hos samme arbeidsgiver? Avhengig av årsaken til midlertidigheten har du krav på fast stilling etter 3 eller 4 år sammenhengende ansettelse. Dersom dette gjelder deg så vil du altså ha krav på fast stilling tilsvarende gjennomsnittet av det du har jobbet i perioden. Hvis du ikke er fagorganisert, sjekk om du har krav på gratis juridisk bistand. Og dersom du ikke har det og heller ikke har råd til å hyre juridisk bistand så sender du rett og slett en e-post til lederen din, med kopi til HR-sjef, og skriver at du «Herved krever fast ansettelse i henhold til arbeidsmiljølovens paragraf § 14-9 (7), da jeg har vært sammenhengende ansatt i (navn på arbeidsplass) siden xx.xx.xxxx (dato)»

Sørg også for at perioden du har fått færre vakter på grunn av graviditeten din ikke medberegnes i gjennomsnittsberegningen av stillingsprosenten. Merk at det er krav om «sammenhengende» jobbing, dvs. at 14 dagers ferie eller fravær pga. dokumentert sykdom ikke forringer ditt krav, men dersom du har hatt f. eks. et lenger tidsrom hvor du ikke har fått noen vakter så avbrytes den «sammenhengende» tjenesten. 
 

———-

Dersom det overnevnte ikke gjelder deg så bør du skaffe deg en 100% sykmelding pronto, og krysse fingrene for at NAV gjennomsnittsberegner vaktene dine såpass langt tilbake at du får en høyere utbetaling av sykepenger enn dersom du venter til arbeidsgiver kutter i vaktene dine enda mer. Husk at det du jobber nå gir grunnlag for foreldrepengene dine, og dersom arbeidsgiver slutter å gi deg vakter fordi du er gravid så vil du få store økonomiske utfordringer i foreldrepermisjonen. 

Anonymkode: 7dd36...3a2

[AnonymBruker]

Men altså, hva med å gifte seg og ordne opp i økonomien FØR BARN? Han ønsker altså ikke å betale for deg, men han ønsker at du skal produsere unger for han? Med IVF i tillegg? Dette burde dere jo absolutt ha ordnet opp i før dere så mye som begynte å tenke på barn!

Men for å være ærlig, når ting er som de er hadde jeg krevd at dere gifter dere og kjører felles økonomi. Vil han ikke det - vel, da er han virkelig en gniten dritt som du sikkert har det bedre uten.

Anonymkode: 8160c...88f

[AnonymBruker]

Men hvordan er det mulig å aldri få inn mer enn ett par tusen kroner? Da må du søke flere jobber, være ringevikar flere steder. Du prøver jo ikke akkurat hardt.

Anonymkode: a3617...006

[AnonymBruker]

Ta abort!!! Men skynd deg!!! 

Anonymkode: 3040d...0f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ta abort!!! Men skynd deg!!! 

Anonymkode: 3040d...0f1

tenkte det samme, -hun er et par uker over tiden da så hun må søke gjennom Abortnemden, men med denne historien så tror jeg det skal gå igjennom. Det MÅ skje før uke 18, da er det ikke lov lengre!!

Anonymkode: dc7c8...fb5

[AnonymBruker]

Ring seriøst fastlegen i morgen!

Anonymkode: dc7c8...fb5

[AnonymBruker]

På en vakt har man mellom 1000-1500 kr utbetalt.  Har du bare  1 vakt i uka?   Hvorfor jobber du ikke flere steder?

Anonymkode: 23c56...3cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Men hvordan er det mulig å aldri få inn mer enn ett par tusen kroner? Da må du søke flere jobber, være ringevikar flere steder. Du prøver jo ikke akkurat hardt.

Anonymkode: a3617...006

Hva vet du om det? Hun sier jo at hun søker mange jobber!

Anonymkode: dc7c8...fb5

[Luckie]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva vet du om det? Hun sier jo at hun søker mange jobber!

Anonymkode: dc7c8...fb5

Det er ikke vanskelig å få nok vakter i helsevesenet. Det er flere avdelinger å velge mellom og gjerne ikke så langt mellom omsorgssentrene. Kjedelig å jobbe på flere plasser, men enda kjedeligere å være uten penger. Hun er jo helt tiltaksløs. Vært fattig i mange år med to unger, når det bare er å gjøre noe med det. Har man unger, så tar man ansvar! Ikke bare « vi har alltid vært fattige, men null stress det når nav betaler»🙄 

[AnonymBruker]

Det er seriøst bare å gå bort til nærmeste bhg, det er helt skrapa på både ansatte og vikarer for tiden 

Anonymkode: 05f70...36e

[BobbySocks]

Jeg hadde søkt abort, flyttet for meg selv og aldri sett meg tilbake.

[AnonymBruker]

Jeg får mer enn et par vakter i uken, ihvertfall tre, men ofte så får jeg de dårlige vaktene som er kortvakter på 4 timer pr vakt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke får mer, jeg er både godt likt av kollegaer og sjefen som jeg har inntrykk av.  Jeg fikk mer før, før fikk jeg utbetalt rundt 12.000 kroner før jeg ble gravid og som sagt noen ganger tjent såpass at jeg fått greit å leve for. Men nå er det krise. 

Og jo jeg søker alle plasser jeg kan, alle avdelinger. Det er faktisk ikke bare bare å få vikarjobber heller fordi det er mange som ønsker det. Jeg søker også hva som helst annet, alt fra butikk til telefonselger. Og har tatt kontakt med venner og bekjente, men ingen vet om noe. Jeg søkte sist i mange barnehager for noen dager siden også. Jeg prøver virkelig. Samboer vet og ser dette selv, det sier han selv selvom han er skuffet.

Jeg ønsker ikke å ta abort nå, det er ganske hardt å gjøre etter vi har fått vite nesten sikkert kjønn på ultralyd i går og at fosteret var frisk og hjerte slo. Jeg vet ikke om jeg kan leve med det. Jeg vil jo ikke for alltid ha det sånn her, det vil bli lettere når jeg ikke er gravid lengre å få andre jobber tror og håper jeg. Og det er mulig jeg tar utdanning også med tiden, jeg har bare ikke klart det før.

Anonymkode: 17e43...428

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hva vet du om det? Hun sier jo at hun søker mange jobber!

Anonymkode: dc7c8...fb5

Altså, det er ikke vanskelig å få ringevikarjobber. Mange forskjellige soner i hjemmesykepleien, forskjellige sykehjem. Det finnes jo så mange!

Og ja jeg har vært der selv, er helsefagarbeider nå - men her er det helt utrolig mangel på folk. 

Anonymkode: a3617...006

[AnonymBruker]

Luckie skrev (10 minutter siden):

Det er ikke vanskelig å få nok vakter i helsevesenet. Det er flere avdelinger å velge mellom og gjerne ikke så langt mellom omsorgssentrene. Kjedelig å jobbe på flere plasser, men enda kjedeligere å være uten penger. Hun er jo helt tiltaksløs. Vært fattig i mange år med to unger, når det bare er å gjøre noe med det. Har man unger, så tar man ansvar! Ikke bare « vi har alltid vært fattige, men null stress det når nav betaler»🙄 

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Altså, det er ikke vanskelig å få ringevikarjobber. Mange forskjellige soner i hjemmesykepleien, forskjellige sykehjem. Det finnes jo så mange!

Og ja jeg har vært der selv, er helsefagarbeider nå - men her er det helt utrolig mangel på folk. 

Anonymkode: a3617...006

Bor man i/nær en større by så har man kanskje flere muligheter, det aner meg at de her bor litt mer landlig til, og da er det ikke alltid det er flust med jobber nei, selv ikke i helsevesenet.

Anonymkode: dc7c8...fb5

[AnonymBruker]

Du har krav på fast stilling, ring fagforbundet og fortell alt om jobben og stillingen din.

Trist å lese,  men jeg klarer faktisk ikke ha så mye sympati for deg. Du var alenemor til to barn, levde i fattigdom og hadde masse gjeld - fant deg en fyr og han utga seg for å være «drømmeprinsen» så du bestemte deg for å bli gravid IGJEN. Før du fikk orden på økonomi, før du fikk jobb, og uten noen garantier i samboerskapet du er i…… Nei, når man er såpass kunnskapsløs med unger på slep, blir jeg helt oppgitt. Siden situasjonen er som den er, og hvis du skal klare å forsørge dine to andre barn - så tenker jeg at du faktisk må ta en abort. Gjør du ikke det så kommer du ikke til å klare å ta vare på ungene dine og barnevernet kommer mest sannsynlig til å ta dem ifra deg. 

Anonymkode: a7904...093

[Hippogriff]

Tittelen sier at samboeren din ikke forstår deg, men innlegget tyder vel mer på at han ikke ønsker å stå helt alene om å forsørge både seg selv, deg, dine særkullsbarn og deres felles barn. Han vil ha en partner som bidrar. Det vil vel de aller fleste?

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

Bor man i/nær en større by så har man kanskje flere muligheter, det aner meg at de her bor litt mer landlig til, og da er det ikke alltid det er flust med jobber nei, selv ikke i helsevesenet.

Anonymkode: dc7c8...fb5

Har alltid tenkt at man må bosette seg der man får jobb, så man kan forsørge seg selv. Er det ikke vanlig å tenke sånn?

Antar også at en flytting er mindre belastende for barna hennes enn å vokse opp i fattigdom.