Samboer skjønner ikke alvoret! I benektelse ?

[Lillix]

Hei , 

Jeg kjenner jeg blir skikkelig irritert. Min samboer skjønner ikke alvoret i dette. Jeg kan nesten ikke snakke med han om krigen fordi han blir mer eller mindre irritert. Han kommer hjem fra jobb plystrer og synger. Er selvsagt glad for at han er glad , men.. Tror ikke en tanke har streifet han hele dagen..  Jeg bor i utlandet vel og merke.. 
 

I går prøvde jeg veldig varsomt å snakke litt om det etter vi hadde spist. Sa at trolig Kina visste om hva som ville skje. Og at Kina antagelig er på Russlands side. Nei, det kunne jeg absolutt ikke bevise! Han tror ikke at Kina støtter Russland. Han tror også at alle landene som stemte blank, de vil bare ikke stemme. Med hver ting vi snakker om må han vri det til noe positivt. Jeg blir helt gal av det. At deg var kampfly over Sverige, det var da helt normalt!
 

Han tror ikke dette kommer til å påvirke Europa, og aldri i verden om det blir krig her. Og hvis Russland skulle gå til angrep på et Europeisk land, er det i alle fall ikke der vi befinner oss. Han tror Russland ville unngått der pga russerne har minnesteder her 😂 Han er en smart fyr, men her virker han slående naiv. 

Det er helt umulig å ha en rolig samtale med han fordi hver ting han sier provoserer meg. Jeg snakker veldig lite om det til han.. Han nekter for alt. Familien hans er likedan. Var innom jobben hans her om dagen, der synger de i korridorene og ler i ett sett. Noe som selvfølgelig er fint men for meg som har venner fra Ukraina.. blir det nesten litt kvalmt..

Bare for å legge til, 

jeg tror også ikke dette blir en verdenskrig. Men jeg har behov for å snakke om dette innimellom. Jeg bruker all min kraft for å unngå temaet til samboer... men det begynner å bli slitsomt.. Jeg er ei veldig positiv og glad jente og lever som normalt med jobb og venner etc. Er ikke en person som føler mye på angst til vanlig. 

Min far vil at jeg skal forberede meg litt.. Ifh til hvor vi skal gå om noe i verste tilfelle skulle skje. Jeg tenker å begynne å ha beredskap hjemme. Men jeg må gjøre det i skjul. Min far sier også at «det er utrolig» min samboers reaksjon til dette. 

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke.. Er det jeg som er dum / for stressa her eller er det han og alle i hans krets som er naive?  

 

Endret 3. mars 2022 av Lillix

[Lønnesirup01]

jeg forstår din samboer godt. Hvis dette kun handler om ditt behov for å "lufte tankene", synes jeg du skal finne noen andre å prate med. Han blir nok sliten av negativiteten. Dette er jo ikke akkurat et problem dere kan løse i fellesskap.

De fleste av oss prøver tross alt å fortsette med livene våre mens dette pågår, uten at det går altfor mye utover livskvaliteten.

[AprilLudgate]

Mja, jeg tenker begge to er litt på hver sin kant?

Han benekter åpenbart hvasomhelst omtrent - mens du kanskje har i overkant behov for å leve i en konflikt du enda ikke er en del av.

Det at man prøver gjøre det beste ut av i dag hindrer ikke krig og elendighet. Det betyr ikke at man mangler empati eller ikke føler på den bekymringen selv. 

[Lillix]

40 minutter siden, Lønnesirup01 said:

jeg forstår din samboer godt. Hvis dette kun handler om ditt behov for å "lufte tankene", synes jeg du skal finne noen andre å prate med. Han blir nok sliten av negativiteten. Dette er jo ikke akkurat et problem dere kan løse i fellesskap.

De fleste av oss prøver tross alt å fortsette med livene våre mens dette pågår, uten at det går altfor mye utover livskvaliteten.

Regnet med svar som dette  Men greia er at jeg er en blid jente. Jeg går aldri rundt å surmuler og som sagt er jeg glad for at han er glad. Og jeg unngår temaet så langt det lar seg gjøre! Men blir jo frustrert når jeg ikke kan prate med ting rundt i verden med han..

Jeg drar jo på jobb selv, lever livet som normalt etc. Eneste jeg kunne ønske, var at han var litt mer realistisk. Jeg blir stesset av hans ignoranse/benektelse..

[Lillix]

43 minutter siden, Fløff said:

Mja, jeg tenker begge to er litt på hver sin kant?

Han benekter åpenbart hvasomhelst omtrent - mens du kanskje har i overkant behov for å leve i en konflikt du enda ikke er en del av.

Det at man prøver gjøre det beste ut av i dag hindrer ikke krig og elendighet. Det betyr ikke at man mangler empati eller ikke føler på den bekymringen selv. 

Nei, jeg har ikke behovet for å leve i en konflikt jeg enda ikke er del av. Jeg har behovet for å snakke om det som normale mennesker. Ikke skyve alt under en stol. I Norge føler jeg folk har en litt mer realistisk holdning til det hele. 

[Elhaym]

Det er vanskelig å forholde seg til krig. Samboeren din forsøker nok å opprettholde moral og humør.

[addict]

Lønnesirup01 skrev (58 minutter siden):

jeg forstår din samboer godt. Hvis dette kun handler om ditt behov for å "lufte tankene", synes jeg du skal finne noen andre å prate med. Han blir nok sliten av negativiteten. Dette er jo ikke akkurat et problem dere kan løse i fellesskap.

De fleste av oss prøver tross alt å fortsette med livene våre mens dette pågår, uten at det går altfor mye utover livskvaliteten.

Jeg er glad jeg ikke lever i et forhold hvor jeg må undertrykke mine tanker og bekymringer fordi de er ubehagelige for han å ta stilling til.

[ops2]

Er samboeren din også norsk? Du skriver at du bor i utlandet. Det er kanskje forskjellig hvor mye man er på steder som Kvinneguiden eller ikke.

Jeg har inntrykk av at det er tre typer mennesker på Kvinneguiden: A: De som er veldig redde. B: De som bare ler og sier det går bra, og 3 : De som diskuterer det verste kan skje, men går ikke rundt og er redde hele tiden.

Jeg synes det er greitt å diskutere hva som kan skje, og ting som om Kina var informert, om vi skulle/skulle ikke sende våpen. Alt dette snakker vi om hjemme, jeg, mannen og 18-åringen. 15-åringen bryr seg hverken om politikk eller krig. Ingen av oss er redde, selv om vi diskuterer det. Og jeg skal få tak i Jodix, så snart apoteket får inn det. Vi har jo to tenåringer.

Kanskje samboeren din tror at alle som vil snakke om konflikten er redde, og at han avleder samtalen for å ikke gjøre deg mer redd?

[Lillix]

1 hour ago, ops2 said:

Er samboeren din også norsk? Du skriver at du bor i utlandet. Det er kanskje forskjellig hvor mye man er på steder som Kvinneguiden eller ikke.

Jeg har inntrykk av at det er tre typer mennesker på Kvinneguiden: A: De som er veldig redde. B: De som bare ler og sier det går bra, og 3 : De som diskuterer det verste kan skje, men går ikke rundt og er redde hele tiden.

Jeg synes det er greitt å diskutere hva som kan skje, og ting som om Kina var informert, om vi skulle/skulle ikke sende våpen. Alt dette snakker vi om hjemme, jeg, mannen og 18-åringen. 15-åringen bryr seg hverken om politikk eller krig. Ingen av oss er redde, selv om vi diskuterer det. Og jeg skal få tak i Jodix, så snart apoteket får inn det. Vi har jo to tenåringer.

Kanskje samboeren din tror at alle som vil snakke om konflikten er redde, og at han avleder samtalen for å ikke gjøre deg mer redd?

Nei, samboer er ikke norsk  

Greia er at jeg føler ikke på noe hysteri etc. Jeg føler meg helt rolig og rasjonell i tankegangen. Klart har jeg vært trist på Ukrainas vegne.. Men det er ikke sånn at jeg fremtrer redd ifh til samboer. Jeg smiler og ler og snakker også om andre ting. Treffer venner og jobber etc. Men, det stresser meg at samboer unnviker alt som er om krigen.. ikke tror jeg han gjør det bevisst. Men fordi han rett og slett ikke tar noe av dette inn på seg.. Føles nesten som han benekter hva som skjer og skjønner ikke at Europa er i en kritisk situasjon. Det kan vel de aller fleste oppegående mennesker skrive under på. 
 

Han mener at jeg krisemaksimerer så fort jeg nevner at dette muligens kan spre seg, selv om jeg nevner klart og tydelig at jeg ikke tror det..Han opptrer  som om jeg ikke er i mitt fulle fem. Det gjør meg selvsagt trist! Jeg kan ikke snakke med han om det., Jeg har et lite behov for å kunne prate med min partner på en rasjonell måte hva som skjer. Akkurat som alle andre ting.. 

Han kan finne på å si ting som alt er click bait. Det er clickbait at Russland flyr over Sverige. Det er clickbait at Kina muligens støtter Russland etc. Det er som om jeg snakker med en fyr som lever i en helt annen verden enn min. 

Endret 3. mars 2022 av Lillix

[ops2]

Det er jo trist, men du kan neppe forandre han. Du får heller prøve å finne noen andre å snakke med. Ringe eller snakke med folk som vil diskutere det. Som faren din.

[Lønnesirup01]

addict skrev (2 timer siden):

Jeg er glad jeg ikke lever i et forhold hvor jeg må undertrykke mine tanker og bekymringer fordi de er ubehagelige for han å ta stilling til.

Ingen har bedt TS undertrykke noe, hun lever forhåpentligvis ikke i vakuum med denne mannen. 

ALLE voksne mennesker må filtrere det de lemper over på partneren. Jeg kan snakke med mannen min om det meste, det betyr ikke at jeg sier alt, hele tiden, fordi jeg føler for det. Jeg har også familie, venner og kolleger å "fordele" det på.

De fleste menn er pragmatiske. Problemet er antakeligvis ikke at hennes tanker og bekymringer er ubehagelige, men at han er lei av å lytte til ting som han ikke kan gjøre noe med. 

Når han "feier det under stolen" er det ikke nødvendigvis fordi han ikke tar det alvorlig, men fordi hun tar det FOR alvorlig, og han forsøker å berolige henne. Så blir hun stresset/sur fordi hun oppfatter det som at han ikke forstår, og blir sint og masete. Så er de inne i en sirkel.

[Druid]

Lillix skrev (4 timer siden):

I går prøvde jeg veldig varsomt å snakke litt om det etter vi hadde spist. Sa at trolig Kina visste om hva som ville skje. Og at Kina antagelig er på Russlands side. Nei, det kunne jeg absolutt ikke bevise! Han tror ikke at Kina støtter Russland.

Det er ikke helt utenkelig at Kina visste hva som skulle skje, men i så fall har de prøvd å hindre det diplomatisk. Kina er ikke positiv til denne konflikten, men de ønsker ikke utfordre forholdet til Russland, og i alle fall ikke i en periode de også er sårbare for vesten. Kina har allerede frontet konfliktdempende tiltak , og selv om de ikke på statsnivå har satt inn sanksjoner, har de gjort det på administrativt nivå. 

De som stemmer blankt , er de som selv har suverene utfordringer , og som ikke ønsker å bli stående i en situasjon der de har brent broer hverken mot vesten eller Russland. Du ser det tydelig på de som har stemt for Russland.  

 

Lillix skrev (4 timer siden):

At deg var kampfly over Sverige, det var da helt normalt!

Dette er faktisk "normalt". Dette skjer med ulikt mellomrom. 

 

Lillix skrev (4 timer siden):

Han tror ikke dette kommer til å påvirke Europa, og aldri i verden om det blir krig her.

Det kommer til å påvirke Europa på svært mange måter, men det er lite sannsynlig at det blir krig her. 

 

Lillix skrev (4 timer siden):

Min far vil at jeg skal forberede meg litt.. Ifh til hvor vi skal gå om noe i verste tilfelle skulle skje. Jeg tenker å begynne å ha beredskap hjemme. Men jeg må gjøre det i skjul. Min far sier også at «det er utrolig» min samboers reaksjon til dette. 

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke.. Er det jeg som er dum / for stressa her eller er det han og alle i hans krets som er naive?  

Nei, jeg skjønner reaksjonen. Jeg er gammel nok til å huske den kalde krigen;,så jeg husker alle disse spennings-situasjonene, og det ble ikke bedre etter som vi lært hvor nærme vi var.

Og det som typisk reddet oss da, kompetente fagmilitære som tok beslutninger på tross av instruks,  er mindre til hjelp nå. Vi hadde fordelen av et militær  på begge sider av jernteppet som hadde krigserfaring og virkelig erfaring i geopolitikk og krigføring som kunne se hva hva som ble sagt, hva som ble gjordt , og hvordan handlinger avdekker mål, og derfor hva ting betydde.

 

Elhaym skrev (3 timer siden):

Det er vanskelig å forholde seg til krig. Samboeren din forsøker nok å opprettholde moral og humør.

Skriver under på denne.

[Lillix]

1 hour ago, Lønnesirup01 said:

Når han "feier det under stolen" er det ikke nødvendigvis fordi han ikke tar det alvorlig, men fordi hun tar det FOR alvorlig, og han forsøker å berolige henne. Så blir hun stresset/sur fordi hun oppfatter det som at han ikke forstår, og blir sint og masete. Så er de inne i en sirkel

Jeg tror du traff spot on her. Det er vel akkurat dette som blir en ond sirkel. Jeg merker at han tar en typ «du er elev jeg er lærer rolle», så fort det blir noe snakk om det. Godt vitende om at han nesten ikke sjekker nyhetene overhodet. I hans øyne tar jeg det nok for seriøst, i mine øyne tar jeg det slik normalen/mine norske venner tar det. Venter det beste, men forberedt på at ting kan eskalere.. 

Han blir liksom skikkelig irritert hvis jeg nevner at dette kan eskalere, snakker til meg som jeg «overdriver» eller er «dramatisk».. Hvor jeg på min side er helt rolig i måten jeg prater på.. akkurat slik jeg er når jeg snakker om andre temaer innenfor politikk.. Den følelsen av at han undergraver meg.. Gjør meg trist. Akkurat som at han ikke stoler på min dømmekraft. Han sa her om dagen, hvis *hans mor* hadde ringt å sagt at vi burde forberede oss på at ting kan eskalere, ja da hadde han tatt det svært seriøst. Men hvis jeg nevner noe, nei..da er det ikke relevant. Hans familie har vel nesten ikke snakket med han om dette. De syntes det er trist, men det er det. 
 

Jeg opplever sjeldent at mine tanker om verden  blir nedgravd av familie eller venner etc. Det er vel dette som er vanskelig. 

 

 

 

 

Endret 3. mars 2022 av Lillix

[Lillix]

24 minutter siden, Druid said:

Det er ikke helt utenkelig at Kina visste hva som skulle skje, men i så fall har de prøvd å hindre det diplomatisk. Kina er ikke positiv til denne konflikten, men de ønsker ikke utfordre forholdet til Russland, og i alle fall ikke i en periode de også er sårbare for vesten. Kina har allerede frontet konfliktdempende tiltak , og selv om de ikke på statsnivå har satt inn sanksjoner, har de gjort det på administrativt nivå. 

De som stemmer blankt , er de som selv har suverene utfordringer , og som ikke ønsker å bli stående i en situasjon der de har brent broer hverken mot vesten eller Russland. Du ser det tydelig på de som har stemt for Russland.  

 

Dette er faktisk "normalt". Dette skjer med ulikt mellomrom. 

 

Det kommer til å påvirke Europa på svært mange måter, men det er lite sannsynlig at det blir krig her. 

 

Nei, jeg skjønner reaksjonen. Jeg er gammel nok til å huske den kalde krigen;,så jeg husker alle disse spennings-situasjonene, og det ble ikke bedre etter som vi lært hvor nærme vi var.

Og det som typisk reddet oss da, kompetente fagmilitære som tok beslutninger på tross av instruks,  er mindre til hjelp nå. Vi hadde fordelen av et militær  på begge sider av jernteppet som hadde krigserfaring og virkelig erfaring i geopolitikk og krigføring som kunne se hva hva som ble sagt, hva som ble gjordt , og hvordan handlinger avdekker mål, og derfor hva ting betydde.

 

Skriver under på denne.

Jeg er veldig enig i alt du skriver her. Det er jo nettopp en samtale om ting, som er det viktigste for meg. Han har rett ang dette med Sverige, det vet jeg også. Men dette ang Kina viser for meg hvor lite han følger med, som igjen stresser meg. Hva om det eskalerer og han får et stort sjokk etc. Da har jo jeg allerede mentalt forberedt meg. Det gjør meg urolig at han virker så uforberedt. Hvis jeg kan si det slik. 

[Gjest rampenissen72]

Artig fenomen det kun er kvinner som er hysteriske og full i angst mtp Ukraine-Russland situasjonen. 

[Fjompen]

addict skrev (4 timer siden):

Jeg er glad jeg ikke lever i et forhold hvor jeg må undertrykke mine tanker og bekymringer fordi de er ubehagelige for han å ta stilling til.

Jeg er glad for at jeg ikke er i et forhold der jeg må takle en kjærest som er nær manisk-panisk på ting som aldri vil skje, som det fremstår her. Herrefred! 

[Lillix]

8 minutter siden, Fjompen said:

Jeg er glad for at jeg ikke er i et forhold der jeg må takle en kjærest som er nær manisk-panisk på ting som aldri vil skje, som det fremstår her. Herrefred! 

Da har ikke du lest innlegget. Problemet er at jeg ikke kan snakke med min samboer og kjæreste om viktige politiske temaer. Han virket likegyldig på ting som skjer i verden. Det å ikke kunne ha en normal dialog sammen om f.eks det som skjer i Ukraina, er slitsomt. Men så er det jo de som ikke interesserer seg så mye om hva som skjer rundt i verden, de har det nok veldig fint i sin boble. 

[Fjompen]

Lillix skrev (2 minutter siden):

Da har ikke du lest innlegget. Problemet er at jeg ikke kan snakke med min samboer og kjæreste om viktige politiske temaer. Han virket likegyldig på ting som skjer i verden. Det å ikke kunne ha en normal dialog sammen om f.eks det som skjer i Ukraina, er slitsomt. Men så er det jo de som ikke interesserer seg så mye om hva som skjer rundt i verden, de har det nok veldig fint i sin boble. 

Men det er jo ikke det du beskriver, en "samtale". Du beskriver at du har helt fanatiske og ville teorier om krig her og der, som jeg med rette forstår at det blir utmattende å forholde seg til. Det er en ting å ha en samtale om hva som skjer i Ukraina, og en annen om du kommer trekkende med Kina og krigsfrykt her og der. 

[Lillix]

7 minutter siden, Fjompen said:

Men det er jo ikke det du beskriver, en "samtale". Du beskriver at du har helt fanatiske og ville teorier om krig her og der, som jeg med rette forstår at det blir utmattende å forholde seg til. Det er en ting å ha en samtale om hva som skjer i Ukraina, og en annen om du kommer trekkende med Kina og krigsfrykt her og der. 

Dette stemmer ikke. Jeg snakker ikke mye om dette til samboer, det er jo det som er greia. Siden Ukraina ble angrepet av Russland har vi hatt to samtaler om temaet som var når Ukraina ble angrepet (på dagen) og i går hvor han ble sur. Aller mest fordi jeg sa at Kina muligens støtter Russland. Dette blå nektet han for , latterlig gjorde meg og ba meg om å finne dokumentasjon på dette. Jeg måtte da finne frem artikkel som nevner denne saken. Selv da, sier han at han ikke tror på det. Noe som er helt greit. Men en normal samtale for meg er å kunne snakke om noe i mer enn 1 minutt. Skjønner du hva jeg mener? 
Han må da ikke være enig i det jeg forteller, men heller diskutere rundt det som en normal person. Jeg kan jo snakke om dette med alle andre rundt meg (mine venner, familie og kolleger). Det er jo ikke sånn at jeg må snakke om det med han. Men det hadde selvsagt vært fint å hatt en samtale som viser meg at han har litt vett mellom øra og følger med litt. 

Endret 3. mars 2022 av Lillix

[Navani]

Lillix skrev (5 timer siden):

Regnet med svar som dette  Men greia er at jeg er en blid jente. Jeg går aldri rundt å surmuler og som sagt er jeg glad for at han er glad. Og jeg unngår temaet så langt det lar seg gjøre! Men blir jo frustrert når jeg ikke kan prate med ting rundt i verden med han..

Jeg drar jo på jobb selv, lever livet som normalt etc. Eneste jeg kunne ønske, var at han var litt mer realistisk. Jeg blir stesset av hans ignoranse/benektelse..

Mennesker er ulike.

Selv følger jeg med minst mulig, fordi jeg blir påvirket av det. Det er lov å beskytte sin egen mentale helse. Ikke alle har kapasitet til å snakke mye om dette, og det er helt ok.

Det er ikke alt man kan prate om med alle, sånn er det bare