Hver dag på vei til barnehagen. All frustrasjon kommer ut.

[AnonymBruker]

I dag var det en sånn dag igjen. På vei ut fra bilen og inn til barnehagen kommer all frustrasjon ut fra fireåringen min. Sånn som i dag var det f.eks

" jeg vil ikke til barnehagen, ingen liker meg og ingen vil leke,  "Ole" flirer av meg , "Ida" vil ikke leke og " Per" sier at tegningene mine er stygge. " 

De ansatte sier han trives godt og at han har blitt bedre til å sifra hvis noe eller noen plager han. Han har venner der. Når jeg henter er han i lek med andre. Noen som kjenner seg igjen? Vet liksom ikke hva jeg skal si til han før vi går inn i barnehagen ,etter han har luftet all frustrasjon.

Fra min barndom husker jeg at det verste jeg visste var når mamma sa:

"ikke bry deg om det" 

For det hjalp meg ikke. Hva sier dere til barna deres hvis de er så frustrerte på vei til barnehagen? Jeg kan ikke vise at jeg blir lei meg heller,  da forsterker jeg bare problemene.  Huff, ikke enkelt det her.

På forhånd, takk for svar ❤

Anonymkode: 00cc7...a48

[AnonymBruker]

Du tar ballen, selvsagt. 

Når barnet sier "ole ler av meg" så ønsker barnet å fortelle en historie. Spør åpne spørsmål om situasjonen, uten å gjøre ditt barn verken til et offer eller til en som egler til trøbbel. Du, som voksen, skal anta at dette er en ren logistisk misforståelse mellom to parter som ikke kan kommunikasjon. For det er sannheten i 999 av 1000 tilfeller (også mellom voksne).

"hvorfor lo Ole av deg?" eller "hva gjorde du før Ole lo av deg?"

Kanskje svarer barnet "jeg skar grimaser" eller "sa Ole sin mat var ekkel"?

Og så hjelper du barnet resonere rundt årsak og virkning. Når man skjærer grimaser tror andre barn at en ønsker å bli ledd av. Om en sier noe stygt vil det andre barnet ta igjen. Og så videre.

Kanskje svarer barnet "jeg gjorde ikke noe"

Og da må du spørre hvordan barnet vet at Ole lo av han, spesifikt, og ikke av et annet barn eller en bok eller en voksen. Og så fortsetter dere.

Anonymkode: fe500...c67

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å lese litt om validering av følelser "How to talk so little kids will listen" er en bra bok. 

Å si "Ikke bry deg om det" er noe av det verste man kan si. Men ja, akkurat sånt sa mine foreldre også. Eller "pff, det er da bare tull, tegningene dine er så fine så, ikke tenk på det, det går så bra atte". 

Følelser skal tas på alvor. 

Min er også sånn, at det gjerne kommer rennende ut nå vi skal til bhg. 

"Jeg vil ikke i barnehagen!": "ånei? hadde du hatt lyst til å være hjemme i dag om du kunne velge? Jaaaa.. hvorfor vil du ikke i barnehagen da? (er det fordi han har lyst til å gjøre noe kjekt hjemme, eller er det pga noe i barnehagen han vil unngå)". Så jeg gjentar gjerne det han sier, for å vise at jeg har skjønt det han sier, og stiller litt spørsmål, osv. 

"Ingen liker meg og ingen vil leke": åneei, det høres veldig leit ut for deg! Det er ikke noe kjekt å føle det sånn, da skjønner jeg at du er lei deg og ikke vil gå i barnehagen. Jeg ville også blitt lei meg om jeg følte at ingen likte meg. Hva er det som gjør at du tror ingen liker deg, da?" osv. igjen anerkjenner følelsen, at det er hans oppfatning. Merk: det er leit at du føler at ingen liker deg. Ikke "så leit at ingen liker deg". Jeg prøver å lære skillet mellom hva vi tror at andre tenker, og hva som er fakta. Så kan jeg følge opp med "kanskje Tiril ikke ville leke med deg fordi hun hadde lyst til å leke alene akkurat da? Du har jo også av og til lmest lyst til å leke alene, uten at det betyr det er fordi du ikke liker Anne? Kan det kanskje være noe sånt, tror du?", og oppfordrer til å reflektere over oppfatning av sannhet. At det kan være noe annet enn hva han trodde. 

"PEr sier tegningene mine ikke er fine". Ånei, sier han det? Det er jo ikke så kjekt, da kan jeg skjønne at du ble lei deg. Jeg hadde også blitt lei meg da. Per har lov til å synes at tegningene dine ikke er fine, men det var ikke snilt av ham å si det til deg. Man trenger ikke å si alt man tenker. Det er forskjellig hva folk synes er fint eller ikke, og det er helt ok. Jeg synes det er fint med brune hus, men det er det mange andre som ikke gjør. Det gjør jo ikke noe, jeg kan male huset vårt brunt om JEG synes det er fint.

O.l. 

Anonymkode: 0b4ab...9cb

[Trilili]

Svarene over og hadde nok begynt å lære barnet at man ikke kan bli likt av alle...

[Månestjerne]

Alt det de andre sier, og så tar du kontakt med barnehagen og forteller om episodene barnet har fortalt til deg. Så spør du hva de har observert. Du kan og be om en plan for at barnet ditt skal trives bedre. Kan de tilrettelegge for mindre grupper? Sette av tid til lek med de han trives med? Bytte bord han spiser ved til måltidene dersom han sitter ved en plagsom ertekrok og de ikke liker hverandre? 

Ta grep og hør på ungen din. 

[Luckiness]

Gode forslag og råd over her.

Jeg ville likevel bedt om et møte med barnehagen. Ikke alltid alt kommer frem ved småprat under levering/henting. 
Husk også at barn opplever mye som de voksne ikke får med seg. Det er mange barn i en barnehage. Så kommentarer, latter o.l. kan skje når de ikke får det med seg. Eller de bare får med seg noe av det, men ikke hele konteksten. Og da er det ikke gitt at de voksne har fått med seg helt hvordan alt startet. 

[AnonymBruker]

Masse fint som er skrevet her. Vil bare legge til at ofte avviser barn aktiviteten/leken de blir invitert med på og ikke barnet som inviterer. Det tar det tid for barn å forstå, på tross av forklaring. Men det hjelper å forklare barna dette. ☺ 

Anonymkode: 5f1ba...398

[AnonymBruker]

Det høres ut som min svært lettkrenka 4 åring😂 

Ofte når han sier slik, så spørr jeg hvorfor det ble slik. Han forteller, og vi kan snakke om det. Vanligvis kommer vi fram til noe som fireåringen synes er ok.

Anonymkode: fee81...e7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3/3/2022 den 9.58):

I dag var det en sånn dag igjen. På vei ut fra bilen og inn til barnehagen kommer all frustrasjon ut fra fireåringen min. Sånn som i dag var det f.eks

" jeg vil ikke til barnehagen, ingen liker meg og ingen vil leke,  "Ole" flirer av meg , "Ida" vil ikke leke og " Per" sier at tegningene mine er stygge. " 

De ansatte sier han trives godt og at han har blitt bedre til å sifra hvis noe eller noen plager han. Han har venner der. Når jeg henter er han i lek med andre. Noen som kjenner seg igjen? Vet liksom ikke hva jeg skal si til han før vi går inn i barnehagen ,etter han har luftet all frustrasjon.

Fra min barndom husker jeg at det verste jeg visste var når mamma sa:

"ikke bry deg om det" 

For det hjalp meg ikke. Hva sier dere til barna deres hvis de er så frustrerte på vei til barnehagen? Jeg kan ikke vise at jeg blir lei meg heller,  da forsterker jeg bare problemene.  Huff, ikke enkelt det her.

På forhånd, takk for svar ❤

Anonymkode: 00cc7...a48

Du spør selvsagt videre på hvert spørsmål. La barnet snakke ut om det som plager. Hør etter. Veiled og snakk med barnet.Trøst det og snakk med de ansatte om det gjentar seg så mye som du sier.. Kanskje det er noe som ligger bak. Ikke alt de voksne ser. Mange er opptatte med å snakke privat mens barna leker alene..

Anonymkode: 35680...a0e