Føler meg fanget, vil være i ett åpent forhold

[AnonymBruker]

Inspirert av en annen tråd begynte jeg å skrive ned det jeg føler på, og må bare dele det of se om noen har noe klokt å si… rett på sak; Jeg elsker å flørte, og få og gi seksuell oppmerksomhet, men jeg har en litt usikker og sjalu kjæreste, så jeg må legge skikkelig lokk på den delen av meg selv, hvis ikke blir han sint og mistenksom. Jeg har få arenaer hvor jeg føler jeg kan være helt meg selv på den måten, fordi han er ofte tilstede. Jobb er vel det eneste stedet jeg kan være helt meg selv på den måten. Bare da med flørting altså, har det ikke i meg å svike min mann med utroskap. 
 

Vi har vært sammen lenge og har 2 barn, men jeg føler meg litt fanget av at han ikke aksepterer flørtende oppførsel. For å være helt ærlig tror jeg at jeg kunne vært i ett åpent forhold hvis jeg kunne fått velge, og ville ikke hatt problemer med å vite at han hadde vært med andre seksuelt. Jeg er bifil og hadde nok bare tent på det, tror jeg hadde latt han fortelle meg om det og det hadde gjort meg kåt… Jeg hadde elsket om vi kunne hatt trekanter, dratt på sexklubber etc. men det blir nok aldri en realitet om jeg skal bli værende med han.
 

Jeg kjenner jeg iblandt ønsker at han skal havne i en ulykke og dø så jeg kan være fri til å leve det livet jeg ønsker. Men herregud så ond jeg føler meg når jeg tenker det. Jeg elsker jo han og våre barn, jeg ville aldri egentlig ønsket livet uten han. Jeg bare kjeder meg, og blir så trist av tanken på at jeg aldri får leve ut den delen av meg selv med mindre jeg vil splitte opp familien. Og jeg er såpass oppegående at jeg klarer å se at det nok ikke hadde vært så gøy å være singel som jeg innbiller meg. Livet med barn er fullt av gjøremål og er man alene blir det jo bare flere, den uka man eventuelt har dem. 

Jeg og mannen min har fantastisk sex, kjemi og deler verdier og tanker om det meste i verden, han er min beste venn og virkelig en fantastisk pappa og kjæreste, jeg bare savner sånn å være helt meg selv. Flørtende, sexy og åpen, på en måte jeg ikke kan eller klarer å være med han.
 

Jeg pynter meg for han og gjør meg sexy for han, men det blir bare ikke det samme. Ihvertfall ikke når jeg ikke kan ha den samme «sexy viben» ute blandt andre, for hvis det smitter over på oppførselen min ovenfor noen andre enn han blir han sint og mistenksom, så da er det bare lettere å legge vekk den delen av meg. Og ofte er det å flørte med og få oppmerksomhet fra andre som «bensin på bålet» når det gjelder «sexynes» og når jeg da må legge bort den delen av meg selv ute er det ikke bare å tenne flammen igjen med en gang vi er alene. 
 

Synes dette er så vanskelig, hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: dc5b2...a8c

[AnonymBruker]

Det du burde ha gjort var jo å være ærlig på at "dette er meg, jeg ønsker kun et forhold med den/en person dersom han er komfortabel med et åpent forhold"

Det valgte du, uklart hvorfor, å ikke gjøre. I stedet valgte du å inngå et forhold med en mann som ikke noensinne har skjult at han ønsker et lukket forhold. Og dette aksepterte du.

Så nå har du tre valg - du kan fortelle han at du gikk inn i forholdet på falske premisser og at du kun ønsker fortsette om dere endrer premissene slik at forholdet er åpent. Og da akseptere et nei og avslutte forholdet.

Eller du kan forlate forholdet uten å forsøke dialog.

Eller du kan fortsette å late som om du er en annen enn den du er, for samme årsak som du alltid har spilt dette skuespillet for han.

Uansett er det ikke din partners feil at du har valgt å lyve til han om dine ønsker. Og ikke hans feil at du gikk inn i et forhold med en person som ønsker noe annet enn deg. Vi må finne en person som passer våre ønsker, ikke en som ikke passer, som vi så forsøker å endre. Det siste er en umulighet og en ren dagdrøm.

Anonymkode: ee872...174

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det du burde ha gjort var jo å være ærlig på at "dette er meg, jeg ønsker kun et forhold med den/en person dersom han er komfortabel med et åpent forhold"

Det valgte du, uklart hvorfor, å ikke gjøre. I stedet valgte du å inngå et forhold med en mann som ikke noensinne har skjult at han ønsker et lukket forhold. Og dette aksepterte du.

Så nå har du tre valg - du kan fortelle han at du gikk inn i forholdet på falske premisser og at du kun ønsker fortsette om dere endrer premissene slik at forholdet er åpent. Og da akseptere et nei og avslutte forholdet.

Eller du kan forlate forholdet uten å forsøke dialog.

Eller du kan fortsette å late som om du er en annen enn den du er, for samme årsak som du alltid har spilt dette skuespillet for han.

Uansett er det ikke din partners feil at du har valgt å lyve til han om dine ønsker. Og ikke hans feil at du gikk inn i et forhold med en person som ønsker noe annet enn deg. Vi må finne en person som passer våre ønsker, ikke en som ikke passer, som vi så forsøker å endre. Det siste er en umulighet og en ren dagdrøm.

Anonymkode: ee872...174

Det høres ut som om folk møter hverandre med en slags åpen liste med krav de skal krysse av i fellesskap i følge det du skriver. De fleste drives av følelser, fornuften tar ikke over før lenge etter man har blitt forelska.

Det er neimen ikke alle som er klar over hvem de er og hva de trenger i forkant av alle forhold de innleder. Dess tidligere i livet man går inn i et forhold, dess mindre vet man om seg selv.

Mange har likevel flaks og passer fortsatt sammen med partneren sin etter hvert som de oppdager nye ting om seg selv. Andre føler en større distanse til partner av det samme.

"Dette burde du visst tidligere" er et ubrukelig svar, men likevel så latterlig populært her inne.

Ts; tror du han blir såret om du er helt ærlig med han om dette? Så såret at han får emosjonelle arr i deres relasjon? 

Anonymkode: 81da4...255

[AnonymBruker]

Det er nok veldig mange både menn og kvinner som har det akkurat som deg. Kanskje ikke blant Kvinneguidens lesere dog. 
 

 

Anonymkode: ca2bc...aed

[AnonymBruker]

Jeg skjønner meg ikke på mennesker som trenger så mye slik oppmerksomhet og bekreftelse fra andre

Anonymkode: e1e99...bda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det du burde ha gjort var jo å være ærlig på at "dette er meg, jeg ønsker kun et forhold med den/en person dersom han er komfortabel med et åpent forhold"

Det valgte du, uklart hvorfor, å ikke gjøre. I stedet valgte du å inngå et forhold med en mann som ikke noensinne har skjult at han ønsker et lukket forhold. Og dette aksepterte du.

Så nå har du tre valg - du kan fortelle han at du gikk inn i forholdet på falske premisser og at du kun ønsker fortsette om dere endrer premissene slik at forholdet er åpent. Og da akseptere et nei og avslutte forholdet.

Eller du kan forlate forholdet uten å forsøke dialog.

Eller du kan fortsette å late som om du er en annen enn den du er, for samme årsak som du alltid har spilt dette skuespillet for han.

Uansett er det ikke din partners feil at du har valgt å lyve til han om dine ønsker. Og ikke hans feil at du gikk inn i et forhold med en person som ønsker noe annet enn deg. Vi må finne en person som passer våre ønsker, ikke en som ikke passer, som vi så forsøker å endre. Det siste er en umulighet og en ren dagdrøm.

Anonymkode: ee872...174

Oh, den var hard. Men sannheten er forsåvidt hard. Men så er det jo sånn at ting er endel mere nyansert enn sånn du ser det.

 

Jeg møtte han når jeg var 18 år. Vi var venner lenge, også ble vi kjærester i en litt glidende overgang. Så ble jeg gravid som 24 åring og da måtte det liksom bli oss. Jeg tenkte det var fint, for han var jo min beste venn OG vi hadde seksuell kjemi.. Men så går tiden og andre behov dukker opp. Og dessuten har jeg ikke vært uærlig på den måten du beskriver. Han visste godt at jeg er bifil og jeg var meg selv 100% på den måten før vi fikk barn. Jeg har fortalt om at jeg kunne tenke meg trekant og han har vært ganske engasjert i det. Og jeg tror ikke han løy heller, men så har han blitt eldre, og synes kanskje ikke det høres så fristende ut allikevel. Og det synes jeg er veldig lov, jeg sier ikke at han har «ført meg bak lyset» av den grunn. 
 

Men at han skulle være så sjalu, det viste seg først etter vi hadde fått barn, og det var først da han sa ifra om at han ikke likte min flørtende oppførsel, og med alderen har nok han mistet den selvsikkerheten han en gang hadde og trenger enormt mye bekreftelse fra meg for å ikke gå rundt og tro at jeg er utro.

Det var først etter vi fikk barn han begynte å si at jeg burde slutte å kle meg sånn eller slik, og oppføre meg sånn eller slik. Nå er jeg voksen, nå er jeg mamma, sånn kan man ikke holde på. Også kan man jo si «jeg driter i hva du sier, jeg gjør hva jeg vil!» men det er ikke noe som bygger ett forhold. Så jeg prøver å respektere hans følelser, men det tærer på meg. 
 

Det var litt av en krass tolkning du tok av ett annet menneske, uten å spørre noe mer om hvordan dette har skjedd. 
 

TS

Anonymkode: dc5b2...a8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Jeg elsker å flørte, og få og gi seksuell oppmerksomhet, men jeg har en litt usikker og sjalu kjæreste, så jeg må legge skikkelig lokk på den delen av meg selv, hvis ikke blir han sint og mistenksom. Jeg har få arenaer hvor jeg føler jeg kan være helt meg selv på den måten, fordi han er ofte tilstede.

Ja, for kjæresten din er problemet??? Kanskje ta en kikk på deg selv?

Å ønske seksuell oppmerksomhet fra andre enn kjæresten er ikke kompatibelt med å gå inn i et forhold, såpass skjønner du?

Å snakke om åpent forhold når man allerede har etablert seg som familie er å endre forutsetningene fundamentalt. 

Anonymkode: 297f1...a77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Det høres ut som om folk møter hverandre med en slags åpen liste med krav de skal krysse av i fellesskap i følge det du skriver. De fleste drives av følelser, fornuften tar ikke over før lenge etter man har blitt forelska.

Det er neimen ikke alle som er klar over hvem de er og hva de trenger i forkant av alle forhold de innleder. Dess tidligere i livet man går inn i et forhold, dess mindre vet man om seg selv.

Mange har likevel flaks og passer fortsatt sammen med partneren sin etter hvert som de oppdager nye ting om seg selv. Andre føler en større distanse til partner av det samme.

"Dette burde du visst tidligere" er et ubrukelig svar, men likevel så latterlig populært her inne.

Ts; tror du han blir såret om du er helt ærlig med han om dette? Så såret at han får emosjonelle arr i deres relasjon? 

Anonymkode: 81da4...255

Du har så rett, som du kan lese i svarer jeg skrev til dette.

Jeg tror ikke han ville klare å ta imot dette uten at det blir emosjonelle arr i vår relasjon nei. Egentlig vet han kanskje dypt inne i seg at jeg ønsker dette, fordi som jeg skrev i svaret over har jeg vært flørtende og åpen om endel ønsker tidligere, men ettersom tiden har gått og hans oppførsel har endret seg har temaet ikke kommet opp på mange mange år.
 

Jeg venter og venter på at han skal bli mer selvsikker, men det har skjedd endel ting i hans liv, som egentlig bare har gjort han mer usikker på seg selv og hva han kan tilby meg. Han har for eksempel hatt en litt ustabil karriere og ikke særlig høy inntekt, noe som jeg vet tærer på han. Jeg forsøker så godt jeg kan å løfte han opp, men merker det tærer på meg å hele tiden ta hensyn til hans sjalusi og usikkerhet. Han er en flott, kjekk, sterk og emosjonell tilgjengelig mann, så det er så synd med denne usikkerheten. Han er virkelig en sjelden blomst, som har hjertet utenpå kroppen.
 

Jeg håper på at han etterhvert blir så sikker i seg selv og på oss at han ihvertfall aksepterer en flørtende leken versjon av meg, og kanskje vil være åpen for en trekant med en kvinne. Men etter over 10 år hvor jeg har lagt lokk på den delen av meg og virkelig prøvd å bygge han opp, føles det fortsatt ekstremt langt unna, så jeg begynner å tvile og det gjør meg trist, for jeg synes een versjonen av meg selv er veldig stas..
 

TS

Anonymkode: dc5b2...a8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, for kjæresten din er problemet??? Kanskje ta en kikk på deg selv?

Å ønske seksuell oppmerksomhet fra andre enn kjæresten er ikke kompatibelt med å gå inn i et forhold, såpass skjønner du?

Å snakke om åpent forhold når man allerede har etablert seg som familie er å endre forutsetningene fundamentalt. 

Anonymkode: 297f1...a77

Jeg mente mer at når jeg ser tilbake og hvis jeg kunne endret forutsetningene tror jeg kanskje jeg kunne trivdes godt i ett åpent forhold, ikke at det er noe jeg forventer vi skal kunne gjøre nå. 
 

Jeg liker å flørte og føle meg begjæret, mener du at en som meg egentlig aldri kan være i ett forhold? 
 

TS

Anonymkode: dc5b2...a8c

[AnonymBruker]

Er det greit at han oppfører seg slik som du? 

Hvorfor har du så behov for oppmerksomhet, er du så usikker på deg selv...teller du likes på insta og fb også? 

Anonymkode: 41aa5...a8f

[nisselue]

56 minutter siden, AnonymBruker said:

Inspirert av en annen tråd begynte jeg å skrive ned det jeg føler på, og må bare dele det of se om noen har noe klokt å si… rett på sak; Jeg elsker å flørte, og få og gi seksuell oppmerksomhet, men jeg har en litt usikker og sjalu kjæreste, så jeg må legge skikkelig lokk på den delen av meg selv, hvis ikke blir han sint og mistenksom. Jeg har få arenaer hvor jeg føler jeg kan være helt meg selv på den måten, fordi han er ofte tilstede. Jobb er vel det eneste stedet jeg kan være helt meg selv på den måten. Bare da med flørting altså, har det ikke i meg å svike min mann med utroskap. 
 

Vi har vært sammen lenge og har 2 barn, men jeg føler meg litt fanget av at han ikke aksepterer flørtende oppførsel. For å være helt ærlig tror jeg at jeg kunne vært i ett åpent forhold hvis jeg kunne fått velge, og ville ikke hatt problemer med å vite at han hadde vært med andre seksuelt. Jeg er bifil og hadde nok bare tent på det, tror jeg hadde latt han fortelle meg om det og det hadde gjort meg kåt… Jeg hadde elsket om vi kunne hatt trekanter, dratt på sexklubber etc. men det blir nok aldri en realitet om jeg skal bli værende med han.
 

Jeg kjenner jeg iblandt ønsker at han skal havne i en ulykke og dø så jeg kan være fri til å leve det livet jeg ønsker. Men herregud så ond jeg føler meg når jeg tenker det. Jeg elsker jo han og våre barn, jeg ville aldri egentlig ønsket livet uten han. Jeg bare kjeder meg, og blir så trist av tanken på at jeg aldri får leve ut den delen av meg selv med mindre jeg vil splitte opp familien. Og jeg er såpass oppegående at jeg klarer å se at det nok ikke hadde vært så gøy å være singel som jeg innbiller meg. Livet med barn er fullt av gjøremål og er man alene blir det jo bare flere, den uka man eventuelt har dem. 

Jeg og mannen min har fantastisk sex, kjemi og deler verdier og tanker om det meste i verden, han er min beste venn og virkelig en fantastisk pappa og kjæreste, jeg bare savner sånn å være helt meg selv. Flørtende, sexy og åpen, på en måte jeg ikke kan eller klarer å være med han.
 

Jeg pynter meg for han og gjør meg sexy for han, men det blir bare ikke det samme. Ihvertfall ikke når jeg ikke kan ha den samme «sexy viben» ute blandt andre, for hvis det smitter over på oppførselen min ovenfor noen andre enn han blir han sint og mistenksom, så da er det bare lettere å legge vekk den delen av meg. Og ofte er det å flørte med og få oppmerksomhet fra andre som «bensin på bålet» når det gjelder «sexynes» og når jeg da må legge bort den delen av meg selv ute er det ikke bare å tenne flammen igjen med en gang vi er alene. 
 

Synes dette er så vanskelig, hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: dc5b2...a8c

For å være helt ærlig tror jeg nok de fleste har det slik på en eller annen måte. Selv var jeg med en dame som likte å flørte, og det brydde jeg meg absolutt ikke noe om fordi jeg stolte på henne. Alle behøver bekreftelse på at de er bra av og til, og av og til er det nødvendig at det kommer fra et nytt sted - det føles ferskt og spennende og ikke så innøvd som når det kommer fra de "vanlige" kanalene. Jeg fikk da selvfølgelig lov til å flørte også og det gjorde jeg jo der det var mulig. En gang vi var på en bar lurte en kompis på om jeg ikke snart skulle gå bort til dama og bryte opp det som skjedde. Hun snakket med en fyr og de hadde snakket sammen en liten stund. At det skulle väre nödvendig for meg å fortelle kompisen min at jeg stoler på henne og at alt var i orden fant jeg merkelig. Men slik er det visst da, muligens.

[AnonymBruker]

Jeg forstår egentlig begge to. 

Jeg er nok ikke sjalu i utgangspunktet, men hadde nok blitt det om mannen min begynte å flørte rundt. Den delen er bare vår, den er privat og nær og bare vår, Om han delte den med andre, hadde det ødelagt forholdet vårt. Heldigvis er vi enige, så det er ikke noe problem. 

Men i et tidligere forhold hadde jeg også behov for mer bekreftelse enn partneren ga meg. Det føltes aldri nok. Det føltes som det eneste som gav meg livskraft, og jeg visnet uten det. 

Disse behovene er så ulike at jeg ikke tror de kan fungere sammen. En av dere må gå på kompromiss med dere selv om dere skal være sammen. Det kan man jo gjøre, men sjansen er stor for at man blir bitter etterhvert..

Anonymkode: 3d33a...7df

[AnonymBruker]

Jeg bare minner deg på at dere har barn, og de bør slippe å vokse opp i et kaos av selvopptatte foreldre som er villige til å ta råsjanser for å oppleve spenning utenom forholdet. 
Hvor en bor hen har mye å si. 
Folk elsker å sladre om utradisjonelle og utro naboer til felles bekjente. 
Og det skal ikke mye til før barna snapper det opp. Vi har jo lest til og med her inne på KG om en ungdom som tok sine foreldre på fersken. 
Skjerpings ! 

Anonymkode: c2a55...988

[AnonymBruker]

Du har holdt han for narr og løyet om hvem du var hele forholdet, stakkars fyr 

Anonymkode: 0fb2a...856

[AnonymBruker]

Det er ytterst få, som kan tenke seg å leve i et åpent forhold, så TS vet jo hva mannens svar på et slikt spørsmål vil være.  Et overveldende flertall av kvinner og menn vil oppleve at et slikt arrangement strider mot helt grunnleggende menneskelige instinkter og behov. Det kan tenkes marginale unntak, fx der den ene er blitt alvorlig syk og ute av stand til å fungere i et forhold, men selv i slike tilfeller vil det veldig sjelden forekomme. Det finnes selvsagt også tilfeller der et «samliv» bare er en praktisk-økonomisk ordning, og hvor det som engang var et romantisk forhold er avsluttet. Dette kan knapt kalles et åpent forhold, siden det jo ikke er et «forhold» overhodet.

Når personer som TS finner ut at hun ikke kan få tilfredsstilt sitt umettelige behov for oppmersomhet hjemme, har hun sannsynligvis så sterke histrioniske trekk, at det klart beste for mann og barn vil være at hun går. Med sånne folk følger det i lengden bare misere, og det finnes ingen kur mot personlighetsdefekter av denne typen. Når den fysiske attraktiviteten etterhvert falmer (med alderen), vil hun finne andre måter å tilfredsstille sitt abnorme oppmerksomhetsbehov på, som er ikke nødvendigvis er mindre usunne for omgivelsene.

Anonymkode: ba633...a37

[AnonymBruker]

For en utrolig stusslig tråd.

Hadde du følt deg fanget fordi mannen utøvde vold mot deg, så hadde du fått sympati. Men nei, du føler deg fanget for at du ikke kan leve som singel når du er i et forhold.

Og attpåtil har du barn. Da blir det som å høre;

Mamma kjeder seg. Mamma vil leke. Mamma vil underholdes. Mamma vil ikke ta ansvar. Mamma vil ikke være voksen.

Får skikkelig vondt av ungene dine som må vokse opp med en så uansvarlig og egofiksert mamma. 

Anonymkode: f7fac...9a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg kjenner jeg iblandt ønsker at han skal havne i en ulykke og dø så jeg kan være fri til å leve det livet jeg ønsker. Men herregud så ond jeg føler meg når jeg tenker det.

Og det det er jo bare fullstendig psykt.

Det spiller ingen rolle om du føler deg ond. De færreste ville tenkt slike tanker om andre, med mindre den andre er voldelig og slem.

Mens du tenker dette om en helt alminnelig snill person som ikke hargjort verken deg eller dine barn noe vondt.  Så ja, dette er jo ondskap.

Det høres ut som du kunne hatt behov for terapi eller lignende, for å finne ut om det er noen tidligere opplevelser som får deg til å tenke slik om din mann. 

Anonymkode: f7fac...9a5

[AnonymBruker]

Det er helt soleklart at du bør gå fra han. Da beholder dere begge verdigheten

Anonymkode: 6eb44...8ed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg mente mer at når jeg ser tilbake og hvis jeg kunne endret forutsetningene tror jeg kanskje jeg kunne trivdes godt i ett åpent forhold, ikke at det er noe jeg forventer vi skal kunne gjøre nå. 
 

Jeg liker å flørte og føle meg begjæret, mener du at en som meg egentlig aldri kan være i ett forhold? 
 

TS

Anonymkode: dc5b2...a8c

Riktig, med mindre du finner noen som vil leve slik. Din mann gikk inn i forholdet med andre forutsetninger. 

Anonymkode: 297f1...a77

[Hundejente]

Dette skjedde med meg da jeg begynte å kjede meg i forholdet. Etter hvert ble det slutt, jeg fikk meg en ny kjæreste som jeg er forelsket i, og plutselig frister det ikke med åpent forhold lenger. Ikke fordi jeg ikke kunne tenkt meg å flørte litt iblant, men fordi jeg merker at jeg ikke ville likt at han var bortpå andre.