Fortrengte minner? Masse tegn på at jeg har blitt utsatt for overgrep og føler at kroppen min "vet" at noe har skjedd men at jeg ikke husker

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2022 den 6.15):

Takk for svaret ditt  jeg er så redd for å snakke om det itilfelle det ikke stemmer, og at kanskje jeg bare lyver til megselv. Da hadde jeg følt så mye skam og følt meg som en grusom person som finner opp noe som ikke er sant. Føler jeg først må finne ut av sannheten før jeg får hjelp  fordi folk der ute som fortjener hjelp mer enn meg, som kanskje bare er en løyner.

Anonymkode: bdf9b...de1

En måte å eventuelt få vite at det IKKE kan ha skjedd noe er å spørre foreldrene dine - begge to - om du var alene med onkel/bestefar.

Og for eksempel om dere har vært i Syden på ferie. 
 

Om du aldri har vært alene med de så har du uansett minner fra et annet overgrep - altså det som skjedde over nett. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2022 den 5.12):

Det er faktisk ikke så vanlig med blackout etter traumer som man trodde før. En kan riktignok fortrenge og fornekte, men ikke glemme som i en total blackout. Så dine vage vibber handler mest sannsynlig om de mentale problemene du sliter med i bunn. Det er nemlig svært vanlig å mistenke at en har blitt utsatt for noe traumatisk i fortiden når man er svært mentalt syk. Vi søker årsaker og forklaringer. Jeg ville uansett ha snakket med en psykiater/psykolog om jeg var deg. En psykolog vil neppe anbefale deg å grave etter en fortid som kanskje ikke en gang er der. Og ikke en gang om du har en mørk fortid med vonde erfaringer, så er det nødvendigvis lurt å grave det frem nå. Det viktigste er her og nå og framover. Livet er for kort til å leve i fortiden.

Svaret mitt er forresten basert på egne erfaringer. Jeg tenkte mye likt deg da jeg var i 20-årene. Søkt stadig etter forklaringer, men måtte til slutt innse at alt nok var inni hodet mitt. Nå er jeg over 40 år og mye tryggere. Har også hatt noen år med terapi som har gjort meg klokere🙂

Anonymkode: 250cc...685

Jeg ville ikke tatt dette svaret som en fasit TS. 

Ta kontakt med lege eller lignende. Dette bør du få hjelp av en profesjonell med. 

AnonymBruker skrev (På 3.3.2022 den 6.14):

Kan fortelle litt om min egen opplevelse

 

Da jeg ble rundt 10-11 år så ble jeg bevisst på en del minner jeg egentlig hadde gått rundt med, men da ble jeg moden nok til å forstå hva det var. Jeg husker en mann som vinket meg opp på rommet, jeg husker han fikk meg til å suge han gjentatte ganger, husker han viste meg hvordan et kondom fungerer, husker I detalj hvordan rommet så ut og hva slags klær han gikk i, husker han var en nær relasjon men ikke hvilken relasjon da vi på det tidspunktet hadde kuttet all kontakt. Jeg husker veldig mye fra min barndom, mulig nettopp pga traume. Min samboer som ikke har noen traume husker nesten ingenting, kun glimt av ting han har sett på bilder. Jeg var kun 3 år når mine overgrep skjedde, og rundt 4-5 når de sluttet. 

Ved ungdomsårene begynte hjernen å prosessere dette, og jeg fikk offerskyld og ble deprimert, men samtidig var jeg usikker på om alle minnene mine var faktiske minner eller om det var noe hjernen hadde kokt i hop. Jeg endte med å drikke meg full når jeg var 14 år og spørre mamma. Fikk det bekreftet og ble sendt til psykolog. Har i ettertid hatt enkelte problemer med nærhet eller følelsen av å føle meg fanget. Dette har bedret seg ettersom jeg har blitt eldre men sliter fortsatt med blowjobs. 

Det høres ut som du har overbevist deg selv litt at et overgrep har skjedd, og at kroppen din derfor reagerer i enkelte tilfeller. For sannheten er at ved slike traumer så gjør hjernen det den kan for å huske slikt, det er en del av forsvaret, det er vanskelig å beskytte seg mot noe man ikke husker. Men det betyr ikke at du ikke trenger hjelp eller at du har det bra.. Tror du bør skaffe deg hjelp til å håndtere følelsene dine og komme deg ut av dette tankemønsteret. Nå kan jo ikke jeg si noe fra eller til om du faktisk har opplevd overgrep, men som oftest så er det noe hjernen husker, hvis ikke du har vært påvirket av alkohol eller rusmidler, og selv da så har man som regel en viss idé, men mye vanskeligere å være sikker.. 

Anonymkode: 6dedf...a72

Hun kan absolutt ha fått rusmidler

Anonymkode: 03269...817

[AnonymBruker]

14 hours ago, Rosatoast said:

Jeg har samme erfaring som brukeren du svarte. Har aldri glemt overgrepene, og kommer aldri til å glemme. Dette var i nærmeste relasjon, og jeg var barn. Jeg har flere venner som har hatt lik oppvekst som meg, og de jentene jeg kjenner som har opplevd seksuelle overgrep som barn - har ALDRI glemt det, dette er friske minner de og jeg alltid har med oss. 

grunnen til at du aldri har møtt noen som har blacked out sine traumer er jo fordi de IKKE HUSKER DEM. Jeg husket ikke mine traumer før jeg var 22 år gammel. turte da også ikke fortelle noen i tilfellet jeg ikke hadde blitt trodd på. 

Anonymkode: 5bfbc...4cb

[AnonymBruker]

Tvillingsjel skrev (På 3.3.2022 den 16.16):

Kjære deg,

Du har blitt møtt på måter som er helt hårreisende og fullstendig uakseptabelt.

Jeg vet ikke hva som kan ha skjedd med deg, men jeg tror på din opplevelse. Jeg er som sagt i litt samme situasjon, og jeg vet mye om hvor forferdelig fortvilende det er å stå i dette her. Det er et mareritt av dimensjoner, og følgelig veldig sårt når man ikke blir trodd, men heller møtt slik du er her.

Hvis du orker og har lyst til å prate med en likesinnet, som ikke dømmer, så er du velkommen til å ta kontakt med meg. Det er ikke noe press, men hvis du trenger noen å snakke med så står tilbudet åpent.

Du er modig og tøff som har tatt dette steget. Jeg heier på deg. ❤️❤️ 

tusen takk ❤️❤️ beklager så mye for at du har opplevd lignende.

Fløff skrev (På 4.3.2022 den 22.03):

En måte å eventuelt få vite at det IKKE kan ha skjedd noe er å spørre foreldrene dine - begge to - om du var alene med onkel/bestefar.

Og for eksempel om dere har vært i Syden på ferie. 
 

Om du aldri har vært alene med de så har du uansett minner fra et annet overgrep - altså det som skjedde over nett. 

Endte faktisk opp med å spørre min mor om vi dro til syden og hvem som var med. Hun sa vi var i syden på ferie og at jeg også feiret min 3-års burdag.

jeg spurte hvem som var med og hun sa min mormor, bestefar, to onkler, og noen flere som jeg ikke kjenner så godt, så min onkel og bestefar var der. turte ikke spørre om jeg var alene med de fordi da hadde hun begynt å lure.

jeg klarte å finne et bilde av syden turen. fikk en helt ekstrem reaksjon. full panikk og endte opp med å kaste opp, og helt siden det bilde så har jeg følt meg så rar, liksom fallet helt ut av alt, klarer ikke fokusere på noe, bare ligger i senga og føler meg så tom hvertfall etter det panikkanfallet. 

Anonymkode: bdf9b...de1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg ville ikke tatt dette svaret som en fasit TS. 

Ta kontakt med lege eller lignende. Dette bør du få hjelp av en profesjonell med. 

Anonymkode: 03269...817

Tusentakk. Endte med å finne mer bevis også. Skal ta kontakt med terapist ganske snart. 

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Hun kan absolutt ha fått rusmidler

Anonymkode: 03269...817

Ja. også fant jeg ut at man faktisk ikke kan overbevise seg selv en kropplig reaksjon som det jeg opplevde idag. fant ut hvem som har gjort det, jeg er helt sikker, og skal gi varsling til min mor snart om at han der er ikke god i hodet. hun ble banket opp av han også som liten, så vet han er syk i hodet. 

Anonymkode: bdf9b...de1

[AnonymBruker]

Det vet jeg ikke, men min erfaring er at midten av 20-årene ble visket ut. Jeg husker ikke de årene, og mistet oversikten over tiden. Har glemt hva som skjedde og når de årene. Husker ikke lenger rekkefølgen på andre ting som skjedde i livet mitt på den tida. Tidspunkter om når jeg jobbet er borte. Jeg husker det ikke. Har heller ikke dokumentasjon. Så årstallene har gått i surr.

Anonymkode: f614c...dd1

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Endte faktisk opp med å spørre min mor om vi dro til syden og hvem som var med. Hun sa vi var i syden på ferie og at jeg også feiret min 3-års burdag.

jeg spurte hvem som var med og hun sa min mormor, bestefar, to onkler, og noen flere som jeg ikke kjenner så godt, så min onkel og bestefar var der. turte ikke spørre om jeg var alene med de fordi da hadde hun begynt å lure.

jeg klarte å finne et bilde av syden turen. fikk en helt ekstrem reaksjon. full panikk og endte opp med å kaste opp, og helt siden det bilde så har jeg følt meg så rar, liksom fallet helt ut av alt, klarer ikke fokusere på noe, bare ligger i senga og føler meg så tom hvertfall etter det panikkanfallet. 

Anonymkode: bdf9b...de1

🙁 Får utrolig vondt av deg!

Jeg synes du skal spørre direkte. «Var jeg alene med de to». 
 

Ja, hun kommer til å lure - men si du ikke ønsker snakke noe om hvorfor du spør akkurat nå. Men du trenger å vite om du var alene med en eller begge - samtidig eller hver for seg. 
 

Du vet ikke hva som har skjedd. Du vet heller ikke om den reaksjonen handler om noe annet.

Men ved å spørre kan det være din mor muligens kan avkrefte - eller bekrefte. Kanskje hun eller andre har egne opplevelser. 
 

Jeg ville spurt - men ikke forklart så mye hvorfor. Du kan spørre henne på en sms for eksempel. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Endte faktisk opp med å spørre min mor om vi dro til syden og hvem som var med. Hun sa vi var i syden på ferie og at jeg også feiret min 3-års burdag.

jeg spurte hvem som var med og hun sa min mormor, bestefar, to onkler, og noen flere som jeg ikke kjenner så godt, så min onkel og bestefar var der. turte ikke spørre om jeg var alene med de fordi da hadde hun begynt å lure.

jeg klarte å finne et bilde av syden turen. fikk en helt ekstrem reaksjon. full panikk og endte opp med å kaste opp, og helt siden det bilde så har jeg følt meg så rar, liksom fallet helt ut av alt, klarer ikke fokusere på noe, bare ligger i senga og føler meg så tom hvertfall etter det panikkanfallet. 

Anonymkode: bdf9b...de1

en sånn reaksjon får man ikke for ingen grunn, det er kroppen som sier at her er det noe galt. anbefaler terapi, og å få snakket om alt dette med de ❤️ 

Fløff skrev (15 timer siden):

🙁 Får utrolig vondt av deg!

Jeg synes du skal spørre direkte. «Var jeg alene med de to». 
 

Ja, hun kommer til å lure - men si du ikke ønsker snakke noe om hvorfor du spør akkurat nå. Men du trenger å vite om du var alene med en eller begge - samtidig eller hver for seg. 
 

Du vet ikke hva som har skjedd. Du vet heller ikke om den reaksjonen handler om noe annet.

Men ved å spørre kan det være din mor muligens kan avkrefte - eller bekrefte. Kanskje hun eller andre har egne opplevelser. 
 

Jeg ville spurt - men ikke forklart så mye hvorfor. Du kan spørre henne på en sms for eksempel. 

du har gode intensjoner, men bare lurer på hva du mener når du sier til ts at "du vet heller ikke om den reaksjonen handler om noe annet"? man får ikke en sånn reaksjon som ts beskriver uten en ekte grunn

Anonymkode: 5bfbc...4cb

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

du har gode intensjoner, men bare lurer på hva du mener når du sier til ts at "du vet heller ikke om den reaksjonen handler om noe annet"? man får ikke en sånn reaksjon som ts beskriver uten en ekte grunn

Anonymkode: 5bfbc...4cb

Rent spesifikt mener jeg at dersom man har blitt utsatt for noe og ikke har minner, så kan det være vanskelig å vite hvem som eventuelt kan ha gjort det.

Ergo spørre moren.

La oss si at du ikke husker et overgrep på en fest i ungdommen - men du har dårlige vibber for Truls. Det utelukker ikke at det kanskje var Karin eller Pål som var gjerningspersonen. Eller en du ikke kjente. For alt du vet assosierer du feil person, eller feil sted - eller helt riktig.

Gjetning vil aldri gi deg svaret. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Fløff said:

Rent spesifikt mener jeg at dersom man har blitt utsatt for noe og ikke har minner, så kan det være vanskelig å vite hvem som eventuelt kan ha gjort det.

Ergo spørre moren.

La oss si at du ikke husker et overgrep på en fest i ungdommen - men du har dårlige vibber for Truls. Det utelukker ikke at det kanskje var Karin eller Pål som var gjerningspersonen. Eller en du ikke kjente. For alt du vet assosierer du feil person, eller feil sted - eller helt riktig.

Gjetning vil aldri gi deg svaret. 

ja absolutt! beklager tror jeg misforsto litt. men ja, mange historier om folk som trodde det var en i familien men så var det en fremmed man, eller visa versa. jeg hadde alltid en frykt for en person, som jeg trodde kanskje hadde gjort noe mot meg. så fant jeg ut om at det ikke var den personen, men en helt annen person som faktisk hadde overgrepet seg på meg. angsten for den andre personen kom fordi det var noen som hadde litt samme trekk som overgriperen min. hjernen er litt som en suppe, der mange minner og tanker blandes sammen og det kan bli vanseklig å se klart, selvom følelsene og frykten er der og signaliserer at noe er faktisk galt.

Anonymkode: 5bfbc...4cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.3.2022 den 1.55):

Jeg er en 19 år gammel kvinne. Vil bare beklage hvis jeg skriver litt forvirrende har litt problemer med hvordan å skrive riktig osv.

Vær så snill å ikke kom med sånn debatt om man kan fortrenge minner eller ikke, jeg vil helst ha svar fra folk som har opplevd sånn her lignende, ikke noe debatt.

Vil bare gi en sånn "trigger warning", så ikke les hvis det gjør deg ukomfortabel.

Jeg har mange tegn på at det har skjedd seksuelle overgrep i barndommen min, men har liksom ikke noe minner om at akkurat det har skjedd. Jeg føler liksom noe i kroppen, noe som ikke stemmer. Og hvis jeg tenker på onkelen min føler jeg meg plutselig kvalm og redd, som om han har gjort noe mot meg. Tørr ikke møte han, og tørr heller ikke møte min bestefar, er livredde for begge to. Mne vet ikke hvorfor, vet bare at kroppen min liksom gir en varsling om å holde seg unna de. Jeg føler at jeg tenker hele tiden på det, om det skjedde eller ikke, og føler jeg får liksom ikke til å hjelpe megselv før jeg finner ut av det.

Så tenkte å skrive litt om alle symptomene jeg har på at jeg kanskje har opplevd overgrep:

Jeg har alltid stevd sykt mye med mental helse, helt siden jeg var et barn. Når jeg var 9 år started jeg med selvskading, dette fortsatte helt til jeg var 18 år og har hundrevis av arr over hele kroppen min. Jeg har også mange diagnoser, som depresjon og angst og panikk osv. Og masse tvangstanker.

Helt siden jeg kom i puberteten har jeg gjemt kroppen min, gjemt i store klær og jakker, sånn at ingen vil se at jeg har pupper fordi er redd for at familie medlemmer skal være tiltrekket til meg eller noe sånt. 

Jeg har masse skummle drømmer, drømmer noen ganger at min bestefar voldtar meg eller holder meg gjemt i et hus på en øy der jeg ikke kan rømme.

Det er bare visse personer i familien jeg er livredd for, for eksempel er ikke redd for min far, fordi jeg VET at min far aldri har gjort noe mot meg, fordi jeg føler det i kroppen liksom, føler meg trygg rundt han. Mens hvis jeg ser for meg min onkel eller bestefar blir jeg redd, kvalm, nesten begynner å liksom mentalt lukte hvordan han luktet? Og hvis jeg er med faren min er det jo bare koselig, mens hvis jeg vet at min unkel skal komme på besøk ender det med at jeg stikker av til en venn til han drar igjen så jeg ikke trenger å se han. Har ikke sett han siden mange år siden nå fordi jeg bare gjemmer meg for han fordi kroppe er livredd han. Når jeg ser vilder av han så får jeg en rar følelse og blir kvalm. Og hvis noen ligner på han da blir jeg litt sånn redd for de også fordi det minner meg om han. Men så har jeg ingen minner om at han har gjort meg noe. Vet at jeg og han var en del sammen når jeg var veldig liten men husker jo ikke noe av de minnene, liksom eneste jeg husker er å være med han på butikken engang når jeg var sånn 9 år også kjørte han en bil og jeg var med, som er rart at jeg bare husker det fordi har jo vært rundt han fra alder 1-10 så hvor er resten av minnene liksom? fra alt før jeg var 10? liksom det er helt borte?

Noe annet rart er at når jeg var rundt 11-12 år gamme ble jeg hypersexual, altså fant masse porno osv og masse sykt ekstrem porno som falske overgrep på pornhub som jeg da skammer meg sykt over fordi å se på det er jo sykt grusomt og ekkelt men jeg så på det i den alderen også stoppet det da jeg var sånn 13. 

Jeg er aseksuell som noen ganger kan komme fra trauma og overgrep. Altså jeg føler ikke sex-lyst, heller ikke attraksjoner. 

Husker såvidt ingenting fra barndommen. Føler som at plutselig når jeg var sånn 14 så ble jeg "conscious" og før det var bare en sånn rar blurry tåkete drøm med få minner om noe som helst.

Har sånne korte øyeblikk hvor jeg får opp noen minner fra spesifike romm i hus, også får jeg plutselig angst og magen begynner å gjøre sykt vondt. Liksom plutselig forje uke husket jeg å ligge naken i en seng i syden når jeg var 4 år gammel. Vil jo tro jeg lo naken fordi det var varmt men er usikker. Også noen dager siden begynte jeg å huske et annet romm og et hus og ble plutselig livredd og følte det hadde skjedd noe inni det rommet og følte plutselig en slags lukt eller følelse av noe. Vet ikke hvorsan å forklare det.

Også husker jeg når jeg var kanskje 9-10 år gammel så var det en gammel man på nettet som fikk meg til å sende videoer av megselv til han i flere uker, og trodde det var helt greit og normalt. Trodde den gammle mannen var snill og tenkte ikke det var rart engang. Og så er det rart fordi når jeg tenker tilbake på det så har hjernen min liksom gjort sånn at jeg ikke bryr meg, og ikke er sint på han? Mest sansylig så ligger det videoer av meg fortsatt i den mannen sin mobil, men klarer liksom ikke bry meg. Fikk tilogmed synd på han. Er ikke det sykt rart? Liksom logisk burde jeg jo være sykt sint? Kroppen lar meg liksom ikke.

Jeg er forvirret og redd, og føler jeg aldri kommer til å klare å fungere uten å finne ut av hva som faktisk har skjedd med meg i barndommen. Er så oppgitt. Sliter sykt mye med mental helse og det stopper aldri.

 

 

Anonymkode: bdf9b...de1

Først og fremst, du er sterk som har tålt så mye psykiske utfordringer og en litt vond barndom for et barn. For det er jo det det er, vondt å slite psykisk så tidlig. Vil gi deg en stor klem❤

Jeg kan fortelle litt om meg selv her, for jeg kjenner meg igjen i ekstremt mye av det du skriver.

Jeg også har følt at det er traumer fra barndommen jeg ikke husker, jeg vet det ikke gjelder mamma og pappa.. for pappa er en engel, han hater slikt. Han er den som har gjort meg sterk psykisk og fysisk i alle år, min største støttespiller. Men jeg føler alikevel at noe må være grunnen til at jeg har slitt som jeg har gjort. Private psykologen min har også lurt på om jeg har opplevd noe traumatisk i barndommen, som har ført til de lidelser jeg har i dag.

Når jeg var liten, så tenkte jeg alltid på å torturere bamsene mine eller dokkene mine, altså jeg tenkte allerede som veldig liten på seksuelle ting. Forestilte meg at jeg var hengt opp på huska naken i tau, og at noen rørte på meg. Det er ikke noe jeg forsto før i eldre alder, og jeg husker det fortsatt veldig godt. Samme med dukker og spill jeg har gamet som liten, jeg prøvde ofte å torturere dokkene mine seksuelt, uten å forstå hva sex eller grenser er. Jeg var utsatt for overgrep fra en jevnaldrende venninne når jeg var rundt 9-10 år, hun ville kysse og ta på meg.. jeg forsto aldri hva som foregikk og var egentlig veldig paralysert. Dette skammet jeg meg over hele barndommen, og jeg hadde et anstrengt forhold til jenter frem til jeg var 20. Jeg hadde også fra ungdomsårene (12-13) et vanskelig forhold til menn, for jeg var 14-15 og tynn, gikk i heler og var veldig søt når jeg gikk nedover gata.. endte alltid med å ha 30-40 år gamle menn med barn i baksetet snu seg i bilen og se på meg. Utrolig ubehagelig og skjedde ofte. Jeg begynte å utfordre denne angsten for menn og venninner når jeg ble rundt 20, og fikk etterhvert ei venninne som var 100% hetero, som virkelig ikke hadd3 klart å tenke seksuelt på en jente.. det hjalp meg til å forstå at ikke alle jenter skulle prøve seg på meg.. høres kanskje rart ut, men det slet jeg faktisk med. Jeg har også lært å stå opp for meg selv ovenfor menn/gutter de siste årene, og om noen prøver seg på en ufin måte så tørr jeg nå å være frekk eller disse dritten ut av dem.

Jeg har måttet ta til takke med at jeg nok aldri finner ut hva angsten min bunner i, og hvorfor jeg har følt så rare ting seksuelt som liten når jeg lekte.. kanskje bedre for meg den dag idag å ikke vite, for jeg et helbredet sjelen min for de verste triggerne rundt andre mennesker. Jeg var også veldig redd for å gå i bikini rundt broren min eller pappa, men det var min tenåringstid hvor jeg følte på mye rart, den dag idag har jeg ikke problem med det.. de ser ikke på meg sånn, det vet jeg. Mulig det henger litt igjen hos deg dette fra tenåringstiden? Det er ikke uvanlig å få litt ekle tanker rundt tenårene. Jeg har også OCD, så jeg fikk sinnsykt mye ekle seksuelle eller voldelige tanket i hodet mellom 14-20 års alder.. Fikk plutselig en tanke om at broren min så på meg seksuelt, eller at jeg skulle stikke en kniv i et familiemedlem, hoppe ut av bilen i fart osv.. dette er ikke altfor uvanlig hos OCD. Når jeg fikk hjelp av psykolog, så løsnet noen ting fra barndommen, så jeg anbefaler deg å få hjelp av psykolog/DPS. Det kan absolutt hende du har opplevd noe i barndommen som du har fortrengt, eller du kan være som meg.. ha vært utsatt for andre traumer og kanskje litt sensitiv som barn. Jeg fikk panikkangst når jeg var 6-7 år, ikke diagnotisert.. men jeg slet voldsomt med anfall i enkelte situasjoner. Jeg ocd som 11 åring, fikk behandling ved bup som 14 åring for ocd. Trigget angsten og fikk da derealisasjon når jeg var 14-15 pga et dødsfall.. Dette holdt på i et år før det slapp litt.. hadde en del flashbacks og fikk samme anfallene igjen enkelte dager de neste årene, men var sjeldnere og sjeldnere. Så hadde jeg det veldig fint når jeg var 18-20, før pandemien kom og hele verden ble snudd på hodet. Da kom angsten tilbake, og jeg fikk behandlimg hos DPS.

Det er absolutt håp for at du skal få det bedre, det er en vanskelig vei frem, men det viktigste du gjør er å finne triggeren din, og det kan en psykolog hjelpe deg med❤For meg høres det ut som du kanskje har traumer fra barndommen, men det som er rart med traumer er at det kan være andre ting enn bare seksuelt. Hvis noen har gjort deg utrygg i barndommen, så kan det føre til utrygghet idag også ovenfor de menneskene. Barn oppfatter mer enn man tror, så det beste for deg er å få hjelp til å kanskje finne ut om noe kriminelt har skjedd deg, eller om traumene kanskje var litt forskjellige enn man tror. For et barn er et traume uansett en KRISE, og man skal ikke ta lett på det, for der og da var det veldig vanskelig. Selvom man den dag idag kan tenke at det var ingenting, så er det mye for et barn.

Fløff skrev (15 timer siden):

🙁 Får utrolig vondt av deg!

Jeg synes du skal spørre direkte. «Var jeg alene med de to». 
 

Ja, hun kommer til å lure - men si du ikke ønsker snakke noe om hvorfor du spør akkurat nå. Men du trenger å vite om du var alene med en eller begge - samtidig eller hver for seg. 
 

Du vet ikke hva som har skjedd. Du vet heller ikke om den reaksjonen handler om noe annet.

Men ved å spørre kan det være din mor muligens kan avkrefte - eller bekrefte. Kanskje hun eller andre har egne opplevelser. 
 

Jeg ville spurt - men ikke forklart så mye hvorfor. Du kan spørre henne på en sms for eksempel. 

Jeg deltok på et angstkurs en gang, og dama som holdt det forklarte litt om traumer fra barndommen. Man får ikke angst ut av ingenting, og det er en grunn for at den er der. Når jeg ser tilbake på traumer jeg fortsatt kan huske som ga meg panikk som 3-4 åring, så ler jeg av hvor lite det egentlig var. Men vi voksne kan le av det nå, men som barn kan det ha føltes veldig ille. Ble holdt fast for en klem av broren min når jeg var 3 år, og skrek nei og ville vekk.. husker det fortsatt, alle som var der lo av hvor søt jeg var. Men for meg var dette traumatisk, selvom han absolutt ikke gjorde noe galt! Han er en av to brødre jeg står nærmest nå som jeg er 23 år, han er 16 år eldre. 

Jeg tenker at ts nok har opplevd noe som får frem disse reaksjonene, og at det kan være kriminelt, men det kan også noe annet som var traumatisk, som ikke er så ille om man tenker på det idag.. uansett vil man føle en utrygghet, som kan vise seg i eldre alder! Jeg skrek av panikk når jeg var 2 år på kiwi, fordi mamma gikk bak ene reolen. Folk trodde jeg hadde skadet meg, for jeg skrek så grusomt.. husker også et glimt av dette, men veldig svakt for jeg var så liten. Dette var nok et av flere traumer jeg fikk, som igjen førte til utrygghet, som igjen ble trigget når jeg ble eldre, både av kvinner og menn!

Anonymkode: 7c434...670

[AnonymBruker]

Føler meg sykt dårlig etter jeg så det bildet det trigga noe i hodet mitt kjenner jeg. Og jeg får konstante bilder i hodet av onkelen min nå og blir så kvalm. Jeg hadde egentlig planer i dag men klarer ikke få meg ut av senga , alt tankene tenker på er onkelen min og det stopper ikke, og masse angst og så kvalm. Har sykt vondt i magen. håper hjernen min slutter å tenke på dette snart, fordi jeg kan ikke leve sånn her. Har også nå fått sånn sykd angst for at noen skal komme inn i rommet mitt og ta meg og så får jeg sånn katastrofe tanke om onkelen min som bryter seg inn i romet mitt og tar på meg og skvetter sykt lett jeg klarer såvidt å fungere. 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg deltok på et angstkurs en gang, og dama som holdt det forklarte litt om traumer fra barndommen. Man får ikke angst ut av ingenting, og det er en grunn for at den er der. Når jeg ser tilbake på traumer jeg fortsatt kan huske som ga meg panikk som 3-4 åring, så ler jeg av hvor lite det egentlig var. Men vi voksne kan le av det nå, men som barn kan det ha føltes veldig ille. Ble holdt fast for en klem av broren min når jeg var 3 år, og skrek nei og ville vekk.. husker det fortsatt, alle som var der lo av hvor søt jeg var. Men for meg var dette traumatisk, selvom han absolutt ikke gjorde noe galt! Han er en av to brødre jeg står nærmest nå som jeg er 23 år, han er 16 år eldre. 

Jeg tenker at ts nok har opplevd noe som får frem disse reaksjonene, og at det kan være kriminelt, men det kan også noe annet som var traumatisk, som ikke er så ille om man tenker på det idag.. uansett vil man føle en utrygghet, som kan vise seg i eldre alder! Jeg skrek av panikk når jeg var 2 år på kiwi, fordi mamma gikk bak ene reolen. Folk trodde jeg hadde skadet meg, for jeg skrek så grusomt.. husker også et glimt av dette, men veldig svakt for jeg var så liten. Dette var nok et av flere traumer jeg fikk, som igjen førte til utrygghet, som igjen ble trigget når jeg ble eldre, både av kvinner og menn!

Anonymkode: 7c434...670

tusen takk for validasjon av mine følelser og frykt ❤️ 

Anonymkode: bdf9b...de1

[AnonymBruker]

Du må snakke med profesjonelle TS. Det er så viktig å undersøke hva som er faktiske traumer og fortrengte minner og hva som blir falske minner som kan skape traume. 

Anonymkode: 3b31d...e59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du må snakke med profesjonelle TS. Det er så viktig å undersøke hva som er faktiske traumer og fortrengte minner og hva som blir falske minner som kan skape traume. 

Anonymkode: 3b31d...e59

falske minner? jeg har aldri nevnt falske minner.

Anonymkode: bdf9b...de1

[Tone83]

Det er ikke sikkert det har skjedd noe selv om du føler deg dårlig rundt enkelte folk, noen er bare creepy. Jeg har enkelte sånne  i livet mitt også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

falske minner? jeg har aldri nevnt falske minner.

Anonymkode: bdf9b...de1

Jeg vet du ikke har nevnt falske minner, mem det er viktig å skille mellom hva som faktisk skjedde og hva man tror kan ha skjedd. Hvis man sier noe skjedde mange nok ganger så kan man skape falske minner om situasjonen. Skaper man frykt rundt personer så kan man skape falske minner om hva det er man frykter. Derfor må man undersøke hva som er faktiske minner, undertrykket minner og traumer og hva som er falske minner og traumer av falske minner.

Anonymkode: 3b31d...e59

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for avsporing, brukerdebatt, spekulasjoner og siteringer av slettede innlegg. I tillegg er tråden ryddet for krenkende, nedsettende, hetsende og diskriminerende utsagn.
- Rhodiola, mod.