gamle venner

[gotthard]

Vi har vel alle de vennene som bare uten noe varsko, grunn eller plan vi mistet kontaken med, jeg har mange av de. Men hvor er de nå? Tenker de på meg like ofte som jeg tenker på de?

Fra 6 Klasse til vi var rundt 18 år hadde jeg en venn som jeg var mer sammen med enn de andre, de fleste av vennene hang du sammen med på fester eller dere var ute å tulla litt rundt, men jeg og "Ole" var sammen hele tiden, så dro han i militæret, jeg fikk kjæreste og lappen, han var sammen med andre venner på perm mens jeg hang med dama og når han dimma dro jeg ut på 12mnd eventyr i grønne klær. Ser han fler ganger i uka nå men vi er bare på hils, gikk fra beste vennene i verden som dro på ferie sammen og greier til å kunn si hei. Skulle så gjærnaq tatt opp det vennskapet igjen men tørr liksom ikke prøve å nærme meg.

En annen venn er "Stian" han bor 3 minutter unna meg og har hvert en stor del av livet mitt fra jeg var ung og han tokk på en måte plassen til "ole", Sist jeg prata meg "Stian" var et tillfeldig møte i butikken, så vi sto utenfor å prata i 20 minutter ca, begge avslutta med å si " Du vet hvor jeg bor, kaffen er alltid klar". " Robert", "Lasse", " Jan" osv alle bor vi innen for 2-5 minutters reise men sitter i hver vår sofa å ser på tv. Lurer på om de tenke slik og eller om det bare er meg som gjør det`?

Vi har vel vokst fra hverandre trur jeg, det sies at du skifter mye av personligheten din hver 9 år, og da sklir du og gamle bekjente fra hverandre. Skulle ønske det ikke var sånn, jeg savner mine gamle venner.

[Gjest Dævendøtte]

Inviter på kaffe, grill, øl eller mat da? 

Ta tak i det og se om dere kan finne igjen kontakten. Ingenting ramler ned i fanget ditt av seg selv

Jeg har aldri hatt mange nære venner, har flyttet mye og har egentlig ikke kontakt med noen, møter ikke gamle kompiser på butikken, for å si det sånn. 

Men nå, i en alder av 50, har jeg vært så heldig at jeg har fått et par nye venner. Det synes jeg er kjempekoselig. Hadde det ikke særlig hyggelig i tenårene heller, så de jeg hadde kontakt med da, vil jeg helst aldri møte igjen. 

Endret 2. mars 2022 av Dævendøtte

[Daria]

Jeg ville invitert Stian på kaffe. det høres jo ut som om dere fortsatt har noe å bygge vennskap på. Jeg traff en skolevenninne jeg ikke hatt sett på sikkert ti år helt tilfeldig - det at vi i stedet for å si "det hadde vært hyggelig å ta en kaffe en dag" faktisk gjorde en konkret avtale der og da var nok til å gjenopplive vennskapet. Noen venner er det åpenbart hvorfor forsvinner, men ofte er det jo bare tilfeldigheter som gjør det. Jeg har tro på at mange av de vennskapene bare trenger at en av partene tar et initiativ.

[AnonymBruker]

Jeg tror nok det der er ganske vanlig. Jeg har det ihvertfall sånn. 

Det er naturlig at man driver fra hverandre, med ting som skjer i livet til ulike tider. 

Og når man treffes igjen, er det litt som når man treffer fremmede: man kvier seg litt for å prøve å ta kontakt, redd for å bli avvist, redd for at det skal være kleint, redd for at de skal si ja av høflighet, osv. 

Det kan være akkurat like vanskelig å ta opp kontakten med gamle venner, som å få helt nye. 

Jeg har også folk jeg kunne tenkt meg å være venner med, som bor under 2 km fra meg, men jeg får meg ikke til å ta kontakt. Føler meg sårbar og usikker i sånne situasjoner, og enklest å bare la være. 

Anonymkode: eba6a...136