Hvor vanskelig er det å finne en god partner og betingelsesløs kjærlighet etter fylte 34?

[AnonymBruker]

Er en kvinne på 34 som føler jeg har mistet følelsene for kjæresten. Men vet ikke om det er depresjon eller vrangforestillinger som gjør at gnisten er borte. 
Vi har vært sammen i 4 år og bodd sammen nesten like lenge. Han elsker meg betingelsesløst. Han er en mann man kan være sammen med og sove godt om natten. Det er forståelse, ærlighet, kjærlighet og ingen sure miner fra hans side, samme hvor sur og gretten jeg måtte være.

Han er støttende, og alltid tilgjengelig for å snakke ut om vanskelige ting hvis jeg har behov for det. Han kjefter aldri og er skjeldent sur for noenting. Jeg er hans første prioritet. Han har masse venner han henger med, men når det kommer til det viktige så er jeg nr 1.

Han hjelper til hjemme, og kan fint komme hjem etter 12 timers skift og lage middag til meg, selv om jeg har sittet hjemme i sofaen hele dagen. (Ja, jeg jobber, men han jobber turnus og 2 helger hver mnd).

Han får meg til å føle meg trygg, og legger ikke noe til rette for at jeg skulle ha noen som helst bekymring. Jeg har også våknet flere ganger midt på natten om at han hvisker meg i øret at han elsker meg, til og med på dager jeg minst fortjener det, og han kan ligge i 2 timer å bare stryke og pjuske på kroppen min, fordi han vet jeg elsker det.

Hvorfor setter jeg ikke mer pris på det? Jeg føler meg tom, og følelseskald. Klarer ikke føle verken glede eller frykt. Det er bare tomt. Vet jeg angrer om jeg gjør det slutt, men hvorfor klarer jeg ikke slutte tenke på hvordan livet kunne vært med en annen? 
Jeg skammer meg.

Anonymkode: 25672...d39

[AnonymBruker]

KLASSISK! Du søker spenning, mao du er ikke ferdig med bad boysa enda 😂

 

Anonymkode: 75d27...f21

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

KLASSISK! Du søker spenning, mao du er ikke ferdig med bad boysa enda 😂

 

Anonymkode: 75d27...f21

Takk for input😊

Har vært med en "badboy" før og aldri igjen. Det kan jeg bare si.

Klarer liksom ikke få alt dette til å stemme heller, for han er alt jeg alltid har ønsket i en kjæreste.

ts

Anonymkode: 25672...d39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Er en kvinne på 34 som føler jeg har mistet følelsene for kjæresten. Men vet ikke om det er depresjon eller vrangforestillinger som gjør at gnisten er borte. 
Vi har vært sammen i 4 år og bodd sammen nesten like lenge. Han elsker meg betingelsesløst. Han er en mann man kan være sammen med og sove godt om natten. Det er forståelse, ærlighet, kjærlighet og ingen sure miner fra hans side, samme hvor sur og gretten jeg måtte være.

Han er støttende, og alltid tilgjengelig for å snakke ut om vanskelige ting hvis jeg har behov for det. Han kjefter aldri og er skjeldent sur for noenting. Jeg er hans første prioritet. Han har masse venner han henger med, men når det kommer til det viktige så er jeg nr 1.

Han hjelper til hjemme, og kan fint komme hjem etter 12 timers skift og lage middag til meg, selv om jeg har sittet hjemme i sofaen hele dagen. (Ja, jeg jobber, men han jobber turnus og 2 helger hver mnd).

Han får meg til å føle meg trygg, og legger ikke noe til rette for at jeg skulle ha noen som helst bekymring. Jeg har også våknet flere ganger midt på natten om at han hvisker meg i øret at han elsker meg, til og med på dager jeg minst fortjener det, og han kan ligge i 2 timer å bare stryke og pjuske på kroppen min, fordi han vet jeg elsker det.

Hvorfor setter jeg ikke mer pris på det? Jeg føler meg tom, og følelseskald. Klarer ikke føle verken glede eller frykt. Det er bare tomt. Vet jeg angrer om jeg gjør det slutt, men hvorfor klarer jeg ikke slutte tenke på hvordan livet kunne vært med en annen? 
Jeg skammer meg.

Anonymkode: 25672...d39

Mener du med dette at du faktisk har en depresjon nå? Jeg hadde en mild depresjon for noen år siden, og følte det ganske likt da. Samboeren min er helt fantastisk, men jeg klarte ikke fokusere på det positive og brukte store deler av døgnet på å overanalysere om vi egentlig var rett for hverandre. All logikk tilsa at vi var det, men klarte fremdeles ikke skru av de vanskelige følelsene. Jeg måtte løpe på badet og spy en gang etter at han hadde kysset meg, fordi det føltes som om jeg var falsk og bedro han siden jeg ikke følte det samme som han akkurat da, selv om jeg egentlig ønsket å være sammen med han for resten av livet. Det var utrolig forvirrende, og jeg forsto ikke hva som foregikk i hodet mitt på den tiden. Gråt hver dag, og følte meg nedstemt og tom. 

Begynte å gå til psykolog, leste selvhjelpsbøker mot depresjon, og lærte på den måten noen gode triks for å endre tankemønster. Har hatt veldig god nytte av kognitiv terapi. Kom meg ut av depresjonen i løpet av relativt kort tid (3-4 mnd), og alle de vanskelige følelsene rundt samboeren min forsvant. Jeg fikk tilbake alle de gode følelsene som jeg hadde hatt for han tidligere, og klarte å akseptere at han faktisk elsker meg også. 

Anonymkode: 88042...019

[Veggdyret]

Det er ikke bra å ha noen som elsker deg betingelsesløst, for da har du ingen grunn til å være den beste versjonen av deg selv. 

Og så er tiltrekning gjerne slik at man vil ha noen som er minst like attraktiv som seg selv, og en mann som setter deg på en pidestall er en mann som samtidig skriker "du har høyere verdi enn men" og det er en skikkelig turn-off. 

[MizzVic]

Depresjon er jo en form for følelsesløshet.

Ikke noe er gøy, livsgnisten er borte.

Jeg hadde ikke byttet ut en slik trygg fin kjæreste nå.  Han er kanskje litt kjedelig, men da får du heller finne spennende hobby.

(Og ikke hør på det dumme "badboy-utsagnet. Slikt kommer bare fra rare menn som selv tror de er såkalt snille, og det er derfor de er single....)

[Havbris]

Kanskje "betingelsesløs" kjærlighet med 100% oppmerksomhet ikke gir deg utfordringer - utfordringer som gjør at du må reflektere over egne verdier, atferd, reaksjonsmønstre osv - som kan drive deg videre i din egen utvikling - og i parets utvikling? Det kan virke som du sier "var dette alt?": Kanskje er dere ikke kompatible i det lange løp?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Mener du med dette at du faktisk har en depresjon nå? Jeg hadde en mild depresjon for noen år siden, og følte det ganske likt da. Samboeren min er helt fantastisk, men jeg klarte ikke fokusere på det positive og brukte store deler av døgnet på å overanalysere om vi egentlig var rett for hverandre. All logikk tilsa at vi var det, men klarte fremdeles ikke skru av de vanskelige følelsene. Jeg måtte løpe på badet og spy en gang etter at han hadde kysset meg, fordi det føltes som om jeg var falsk og bedro han siden jeg ikke følte det samme som han akkurat da, selv om jeg egentlig ønsket å være sammen med han for resten av livet. Det var utrolig forvirrende, og jeg forsto ikke hva som foregikk i hodet mitt på den tiden. Gråt hver dag, og følte meg nedstemt og tom. 

Begynte å gå til psykolog, leste selvhjelpsbøker mot depresjon, og lærte på den måten noen gode triks for å endre tankemønster. Har hatt veldig god nytte av kognitiv terapi. Kom meg ut av depresjonen i løpet av relativt kort tid (3-4 mnd), og alle de vanskelige følelsene rundt samboeren min forsvant. Jeg fikk tilbake alle de gode følelsene som jeg hadde hatt for han tidligere, og klarte å akseptere at han faktisk elsker meg også. 

Anonymkode: 88042...019

Jeg er usikker, men jeg tror det. Er ikke bare forholdet jeg har mistet gnisten for, men livet generelt. Og med det mener jeg at jeg føler liksom ingen glede lenger. Så kan jeg vandre avsted i mine egne tanker og fantasier, og der er det fint. Virker som om jeg drar med meg det inn i virkeligheten, og da kommer denne utakknemligheten ovenfor det jeg har.

Høres veldig likt ut som det du gikk igjennom iallefall. Jeg klarer nesten ikke være fysisk med han, da jeg føler det føles så feil. 😔 kjenner det er deprimerende å skrive dette. 
Vurderer å bare gå så jeg kan sitte i min egen elendighet, og ikke drar han med meg ned i søla.

TS

Anonymkode: 25672...d39

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Veggdyret said:

Det er ikke bra å ha noen som elsker deg betingelsesløst, for da har du ingen grunn til å være den beste versjonen av deg selv. 

Og så er tiltrekning gjerne slik at man vil ha noen som er minst like attraktiv som seg selv, og en mann som setter deg på en pidestall er en mann som samtidig skriker "du har høyere verdi enn men" og det er en skikkelig turn-off. 

Ts her.

Han setter meg ikke på en pidestall, og han er utrolig attraktiv både fysisk og psykisk. Jeg føler forholdet vårt er slik det skal være (når jeg også fungerer som jeg skal: vi er der for hverandre 100% og er hverandres første prioritet, men vi har vært vårt liv ved siden av. Det er ikke slik st livet vårt kun består av hverandre.

Jeg hadde en lik tendens i mitt forrige forhold, men da var det mye negativt fra hans side som spilte inn og pushet meg i retning ut av forholdet.

Anonymkode: 25672...d39

[Gjest CamillaCollett]

Jeg tenker at han ikke er rett for deg. Det spiller jo ingen rolle hvor fantastisk en person er eller hvor mye fine ting vedkommende gjør om det ikke er mannen for deg. En annen kunne gjort det og du ville vært i himmelen.

[AnonymBruker]

Hei, ikke være redd. Dette er helt vanlig. Alle som sier de ikke har opplevd dette, har enten opplevd svært lite, eller lyver for seg selv. Ingen er forelska eller "i kjærligheten" hele tiden. Et nøkkelord her, er skyldfølelse. Hvis du har en idé fra før om hvordan noe SKAL være, vil dette være et ideal du dømmer alt annet opp imot. Om du i tillegg er deppa, er skyldfølelse en stor greie for de fleste.   

Prøv å si til deg selv at du ikke SKAL føle noe som helst. Bare akseptér akkurat hvordan du har det nå, og tenk at i morgen er i morgen. Hvorvidt han er rett for deg tror jeg faktisk ikke er greia her. Jeg tror du sliter litt psykisk og har mye skyldfølelse.

Som regel når man ikke vil være med noen, sier en stemme i hodet "jeg vil ikke være med deg, jeg er lei, du er plagsom, jeg trenger andre ting" - stemmen sier ikke... ingenting. Om du ikke har en trang til å komme deg vekk, men bare føler deg tom, er det nok depresjon. Ikke at det er noe bare-bare, men... slapp av

Anonymkode: 9b095...db4

[AnonymBruker]

Fy søren for en drømmemann, du vet ikke hvor heldig du er!!!!

Anonymkode: dd12c...5d6

[AnonymBruker]

Jeg ville først tatt kontakt med psykolog for å utelukke depresjon eller andre ting. Kanskje snakket med parterapaut også. Kan hende du bare er på et vondt sted i livet og det gjør deg usikker på ham. Men kan også hende du rett og slett har for lite romantiske og seksuelle følelser for ham. Jeg har selv vært sammen med en utrolig snill, kjekk, intelligent, kreativ mann jeg ble så forferdelig lei av. Det føltes til slutt ut som jeg ikke fikk puste. Jeg angret aldri på at jeg gikk ut av det forholdet. Å være perfekt på papiret er ikke det samme som å være perfekte for hverandre.

Anonymkode: 3394d...610

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er fint at du spør på et forum om råd etc. Det viser at du har noe mellom ørene som mange andre mangler. :-) 

Jeg føler selv at jeg kunne vært mannen du beskriver. Jeg kommer hjem fra jobb, gjør husarbeid, lager middag, tar en lang løpetur med hunden og sørger generelt for at ting ser nogenlunde ok ut hjemme. Erfaringsmessig virker det ikke alltid som noen kvinner ønsker akkurat dette. Hva skal man si? Det kan vel av og til bli for kjedelig? Vi var ofte på restaurant, treningsdater, kino, sverigeturer og slike ting, så selv følte jeg ikke at forholdet var kjedelig. Vi hadde mye sex, så følte liksom ikke at det kunne være noen andre som var av interesse for henne heller. 

Det var til jeg en dag fikk en lang mail av en felles venn hvor han sa jeg burde følge med på *den og den plassen og denne personen*, da han hadde observert ekskona mi og han sammen flere ganger. Han ville ikke bli blandet inn i noe som helst, så han varslet også om at dette ikke hadde kommet via han. Det endte med at jeg tok dem begge på fersk gjerning. 

''Det var for spenningen'' - og det tror jeg mange føler på, men når alt kommer til alt, så er spenningen noe som varer for en periode og at denne trumfer tryggheten. Det endte selvfølgelig med skilsmisse for oss, og det har vært et langvarig mas om at hun ville ha meg tilbake... Du vet - Det gresset er ikke nødvendig så sykt grønt på den andre siden (det kan virke slik de første to ukene, men når du har mistet plassen der gresset i utgangspunktet var ganske grønt, så står du igjen på den brune flekken og skulle ønske at dette kun var et mareritt og at dette aldri skjedde) 

Jeg tror du selv må ta en skikkelig indre samtale med deg selv om hva som veier for og hva som veier mot om du eventuelt skulle vurdere å forlate typen din. Du kan også lese hva du selv skriver om typen din, han virker jo ganske fantastisk, gjør han ikke? :-) 

Uansett, lykke til. :-) 

Anonymkode: df287...a26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg er usikker, men jeg tror det. Er ikke bare forholdet jeg har mistet gnisten for, men livet generelt. Og med det mener jeg at jeg føler liksom ingen glede lenger. Så kan jeg vandre avsted i mine egne tanker og fantasier, og der er det fint. Virker som om jeg drar med meg det inn i virkeligheten, og da kommer denne utakknemligheten ovenfor det jeg har.

Høres veldig likt ut som det du gikk igjennom iallefall. Jeg klarer nesten ikke være fysisk med han, da jeg føler det føles så feil. 😔 kjenner det er deprimerende å skrive dette. 
Vurderer å bare gå så jeg kan sitte i min egen elendighet, og ikke drar han med meg ned i søla.

TS

Anonymkode: 25672...d39

Gå til psykolog. Dønn seriøst. Og begynn gjerne nå med å se selvhjelpsvideoer/artikler/bøker om depresjon, f.eks. på https://www.kognitiv.no/psykisk-helse/ulike-lidelser/depresjon/videobasert-selvhjelp-ved-depresjon/. Ta tak i problemet før du dytter han vekk, og jobb ordentlig med deg selv for å finne ut om det er deg eller han som er problemet! Ikke gå fra han før du har forsøkt å få orden på hodet ditt, for da kan det være du gjør en stor tabbe. Dersom du er deprimert så kan du ikke stole på verken tankene eller følelsene dine slik de er per d.d.
Jeg vurderte å gå da jeg hadde det på den måten, fordi det "føltes feil". Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at jeg ble diagnostisert med depresjon, og fikk noe konkret jeg kunne jobbe med istedenfor å forlate mannen uten noen åpenbar årsak. Vi venter vårt første barn nå, og har det enda bedre enn før fordi jeg klarte å åpne meg for han også om hvordan jeg hadde det, hva jeg følte, og hva jeg måtte jobbe med.

Min samboer er ganske lik din - mye forståelse, viser kjærlighet, jeg er hans førstepri, han gjør meg trygg, gjør husarbeid, og vi løser uenigheter uten noen form for krangling. I depresjonen så betød disse tingene mindre for meg, jeg klamret meg fast til de små tingene som kanskje ikke er 100% perfekt, og stilte spørsmål rundt hva som er "vanlig" i et forhold - har vi nok sex? Ler vi nok sammen? Snakker vi nok?
En gåtur sammen i stillhet kunne utløse en rekke destruktive tanker hos meg av typen "nå går vi tur uten å snakke. Betyr dette at vi kommer til å gå tom for ting å snakke om når vi blir eldre? Jeg og venninnen min snakker i ett når vi går tur, betyr det at jeg og samboer ikke er kompatibel? Synes han at jeg er kjedelig? Synes jeg at han er kjedelig? Kommer vi til å bli et gammelt par der gnisten dør ut fordi vi ikke har noe å snakke om?". Når disse tankene kom så ble jeg enda mer usikker, for jeg VET jo at det ikke er realistisk at man skal snakke 24 timer i døgnet med noen man bor sammen med. Jeg lagde problemer av ting som ikke er et problem. 

Enkelt tankeeksperiment - prøv å se for deg livet uten han. Se for deg at du kommer hjem fra jobb til tomt hus, at du ikke har han rundt deg, at du aldri mer skal snakke med han på tlf/melding. Du legger deg alene i sengen, og våkner alene. 
Bringer dette fram noen følelser i deg? Høres det ut som en bedre tilværelse enn du har i dag, blir du glad av å se for deg livet uten han, blir du trist, eller er du likegyldig? Tror du at du ville angret? 

Anonymkode: 88042...019

[AnonymBruker]

Betingelsesløs kjærlighet til andre enn egne barn er utopisk, evt litt sykt og trist. Hvis partneren f.eks. slår deg, er utro, behandler deg som dritt, BØR man slutte å elske dem. Mao er ikke kjærligheten betingelsesløs. De eneste man bør fortsette å elske samme hva, er egne barn (og det betyr ikke at man bør finne seg i dårlig behandling fra egne barn heller, bare at man ikke slutter å elske dem uansett).

Anonymkode: d7ccb...952

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ville først tatt kontakt med psykolog for å utelukke depresjon eller andre ting. Kanskje snakket med parterapaut også. Kan hende du bare er på et vondt sted i livet og det gjør deg usikker på ham. Men kan også hende du rett og slett har for lite romantiske og seksuelle følelser for ham. Jeg har selv vært sammen med en utrolig snill, kjekk, intelligent, kreativ mann jeg ble så forferdelig lei av. Det føltes til slutt ut som jeg ikke fikk puste. Jeg angret aldri på at jeg gikk ut av det forholdet. Å være perfekt på papiret er ikke det samme som å være perfekte for hverandre.

Anonymkode: 3394d...610

Det må sies at jeg noen år senere møtte en annen mann, også veldig snill, men ikke like "perfekt". Vi har vært sammen i mange år nå, hatt opp og nedturer og mye lidenskap (dette handler ikke egentlig om sex, men om de romantiske følelsene og det å utfordre hverandre). Vi er nå gift og venter barn. Så for min del fant jeg betingelsesløs kjærlighet igjen, bare at det nå er gjensidig. ❤️ 

Jeg ville mye heller vært singel enn å være med en utrolig snill mann og flott mann om ikke stimulerte meg (igjen, ikke seksuelt ment).

Anonymkode: 3394d...610

[AnonymBruker]

trortror tanken på livet med en annen når man er en kvinne på 34, er grusom. det er hvis du i dette heletatt finner noen. og det du antankligvis søker etter dersom du slår opp er det noe du kommer til å lete helt du finner en flyvende gris.

vi alle hatt tanker, vi alle har ambisjoner som vi enda enten ikke klarte eller var villige da, mange av oss føler også vi mistet tenårene, men de tankene gjenspeiler ikke den realitet når vi ser oss i speilet.

du er 34 og sjansen med guttebuffet er som en stor tykk null. du er faktisk heldig som har en kjreste som er god med deg og gjøre det slutt pga bagateller vil bare gjøre ting verre for deg. det må virkelig være en god god god grunn til å gjøre en slutt når man er 34

Anonymkode: 05fc2...988

[Gjest Trøst]

Å oppleve betingelsesløs kjærlighet er ikke noe som er forbeholdt alder. Det er forbeholdt tilfeldigheter. Det bare skjer, oppstår når du minst venter det. Vi alle har vel en drøm om denne typen kjærlighet, det er målet som man mister når man sveiper personer til høyre og venstre på tinder. Tenk at man tror man kan finne sitt livs store kjærlighet på denne måten, slik man finner den perfekte kjolen i en nettbutikk.... 

Nå skal det jo sies at du er i et forhold som mange drømmer om, men du har problemer med å verdsette det. Det er vanskelig å si om det er depresjon som er roten til denne problemstillingen eller om du har mistet de kjærlige følelsene for kjæresten din. Det er jo slik at forelskelsen går over i alle forhold, og man sitter heller igjen med kjærlighet og dype følelser for den man elsker. Jeg tror det du kjenner på er ganske normalt i langvarige forhold, man savner den rusen forelskelse gir. Noen opplever med tid og stunder å bli nyforelsket i partneren sin, men jeg tror dette også er noe som bare skjer, helt ut av det blå. Kanskje når man innser hvor godt og trygt man har det.

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

trortror tanken på livet med en annen når man er en kvinne på 34, er grusom. det er hvis du i dette heletatt finner noen. og det du antankligvis søker etter dersom du slår opp er det noe du kommer til å lete helt du finner en flyvende gris.

vi alle hatt tanker, vi alle har ambisjoner som vi enda enten ikke klarte eller var villige da, mange av oss føler også vi mistet tenårene, men de tankene gjenspeiler ikke den realitet når vi ser oss i speilet.

du er 34 og sjansen med guttebuffet er som en stor tykk null. du er faktisk heldig som har en kjreste som er god med deg og gjøre det slutt pga bagateller vil bare gjøre ting verre for deg. det må virkelig være en god god god grunn til å gjøre en slutt når man er 34

Anonymkode: 05fc2...988

Hver sin smak. Men selv blir jeg ulykkelig av å være sammen med noen jeg ikke elsker. Jeg har gjort det et par ganger og det er sjelknusende. Jeg synes det er en god grunn å gjøre det slutt når man er 34 om man finner ut at man rett og slett heller vil være singel enn sammen med en snill mann. En "fantastisk", men kjedelig mann vil for meg alltid være et dårligere valg enn å være singel (med unntak av å kanskje være sammen for felles barn).

Anonymkode: 3394d...610