Stedatter tar bort mine personlige ting/bilder fra fellesrom

[AnonymBruker]

Hei... 

Har en stedatter på 10 år, som jeg har kjent siden hun var 4. Flyttet inn til de i hennes fars hus for 3 år siden, og det har godt veldig fint. Nå i det siste har jeg lagt merke til at mine pynteting, bilder osv blir flyttet på/gjemt bort til mindre synlige steder eller rett og slett pakket helt vekk. Dette er ikke bilder av meg og faren hennes, men av mine gudbarn (har bare hatt 2 oppe). Jeg har trått veldig forsiktig og har ikke hatt noe av «mitt» oppe før nå. 
Hva kan jeg si til henne uten å «såre/fornærme» henne, men samtidig få ut hvorfor og hva.  
ett tilleggsspørsmål; jeg er den eneste omsorgspersonen av kvinne i hennes liv, og jeg har ikke barn fra før. Så jeg lurer rent oppriktig, er dette en alder hvor man kan merke at puberteten er på vei?? Og har det noe å si for ellers oppførsel. Som irritasjon osv. 

Anonymkode: 147cb...8d5

[AnonymBruker]

Hvorfor trenger du å få noe ut av henne, er det ikke åpenbart: hun liker ikke å ha bilder av fremmede (andre) barn i sitt hjem. Er det så farlig, kan du ikke ha de bildene på soverommet, kontoret, et annet sted? Det kan være fordi hun ikke synes de er fine, eller hun er litt sjalu, eller hun ikke liker dem hvis hun kjenner dem, eller hun syns fotografier bryter med hennes sans for fint interiør. Eller det vanligste, liker ikke endring, alt bør være nøyaktig som før (de fleste barn er av natur nostalgiske og endringsuvillige). Eller noe annet.
Og ja, 10 år gammel jente, da begynner «pre-pubertaliteten». Min ene var et troll da hun var 12, bare drama og krangling, sur, lat og sint. Hun ble en harmonisk tenåring, medgjørlig, flink og blid, trengte bare å fylle 13. så husk, alt er en fase. 

Anonymkode: eb201...bd3

[AnonymBruker]

Jeg tenker egentlig at dette er en samtale pappaen må ta. Spørre hvorfor barnet gjør dette, på en åpen og fin måte. 

Klart man som stemor skal trå litt forsiktig, for barn er jo som påpekt over ofte opptatt av at alt skal være som før. Samtidig er det jo faktisk også HJEMMET til stemor, og jeg synes ikke det blir riktig at man ikke kan få ha noen personlige ting der eller påvirke valg av interiør fordi det blir for vanskelig for stebarnet. Det må jo være en plass til at stemor også skal få bo der. Det er ikke BARE barnets hjem lenger. 

Anonymkode: bcb6c...9c3

[AnonymBruker]

Spør åpent og forståelsesfullt. 
Om hun synes det er rart, eller føler det er vanskelig. 

Anonymkode: 22d38...494

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor trenger du å få noe ut av henne, er det ikke åpenbart: hun liker ikke å ha bilder av fremmede (andre) barn i sitt hjem. Er det så farlig, kan du ikke ha de bildene på soverommet, kontoret, et annet sted? Det kan være fordi hun ikke synes de er fine, eller hun er litt sjalu, eller hun ikke liker dem hvis hun kjenner dem, eller hun syns fotografier bryter med hennes sans for fint interiør. Eller det vanligste, liker ikke endring, alt bør være nøyaktig som før (de fleste barn er av natur nostalgiske og endringsuvillige). Eller noe annet.
Og ja, 10 år gammel jente, da begynner «pre-pubertaliteten». Min ene var et troll da hun var 12, bare drama og krangling, sur, lat og sint. Hun ble en harmonisk tenåring, medgjørlig, flink og blid, trengte bare å fylle 13. så husk, alt er en fase. 

Anonymkode: eb201...bd3

Jeg synes faktisk ikke en tiåring skal få bestemme hva eller hvilket interiør som skal stå i stuen. 

Her er det nok en form for sjalusi på gang. Jeg brydde meg nada om interiør da jeg var ti i alle fall. 

Anonymkode: 8a4a4...0fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg synes faktisk ikke en tiåring skal få bestemme hva eller hvilket interiør som skal stå i stuen. 

Her er det nok en form for sjalusi på gang. Jeg brydde meg nada om interiør da jeg var ti i alle fall. 

Anonymkode: 8a4a4...0fb

Så barnet har altså ingenting hun skulle ha sagt i sitt eget hjem??

Anonymkode: eb9ec...ed6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Så barnet har altså ingenting hun skulle ha sagt i sitt eget hjem??

Anonymkode: eb9ec...ed6

At barnet ikke får enerett på å bestemme interiør er ikke ensbetydende med ingenting hun skulle sagt. 

Hvorfor så dramatisk? 

Anonymkode: 3b97d...738

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så barnet har altså ingenting hun skulle ha sagt i sitt eget hjem??

Anonymkode: eb9ec...ed6

Hun kan faktisk ikke få bestemme at stemoren ikke skal få ha bilder av mennesker hun er glad i i sitt hjem, nei. 

Anonymkode: f8917...f84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hei... 

Har en stedatter på 10 år, som jeg har kjent siden hun var 4. Flyttet inn til de i hennes fars hus for 3 år siden, og det har godt veldig fint. Nå i det siste har jeg lagt merke til at mine pynteting, bilder osv blir flyttet på/gjemt bort til mindre synlige steder eller rett og slett pakket helt vekk. Dette er ikke bilder av meg og faren hennes, men av mine gudbarn (har bare hatt 2 oppe). Jeg har trått veldig forsiktig og har ikke hatt noe av «mitt» oppe før nå. 
Hva kan jeg si til henne uten å «såre/fornærme» henne, men samtidig få ut hvorfor og hva.  
ett tilleggsspørsmål; jeg er den eneste omsorgspersonen av kvinne i hennes liv, og jeg har ikke barn fra før. Så jeg lurer rent oppriktig, er dette en alder hvor man kan merke at puberteten er på vei?? Og har det noe å si for ellers oppførsel. Som irritasjon osv. 

Anonymkode: 147cb...8d5

Kjenne rhun gudbarna? Kanskje det er ubehagelig at det er ukjente barn som tarplass  i livet ditt. Kanskje er bildene ubehagelige generelt eller av sjalusi? Kanskje du overlever å legge de i en skuff en stund. Det er jo helle rikke vanlig å ha bilder av sine gudbarn i stua.  

Anonymkode: b6db9...497

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Så barnet har altså ingenting hun skulle ha sagt i sitt eget hjem??

Anonymkode: eb9ec...ed6

Ikke meg du siterer, men nei. Ikke når det gjelder pynteting i fellesrom (ser mange hang seg opp i bildene) og ihvertfall ikke uten å prate om det.

Anonymkode: 38870...26c

[AnonymBruker]

Altså - ditt eget barn hadde ALDRI fått bestemme dette, så hvorfor I alle dager skal stebarnet ditt bestemme noe sånt? Hun er TI ÅR - et barn.

Det finnes faen ikke grenser for hva steforeldre skal finne seg i av tull og dumskap. En TIÅRING er ikke i posisjon til å bestemme noe som helst, i grunnen. 

Og nei, jeg har ikke stebarn eller er stemor. Men forelder er jeg, og rystet over alle disse idiottrådene om stebarn og steforeldre. Herregud.

Anonymkode: 8a883...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Kjenne rhun gudbarna? Kanskje det er ubehagelig at det er ukjente barn som tarplass  i livet ditt. Kanskje er bildene ubehagelige generelt eller av sjalusi? Kanskje du overlever å legge de i en skuff en stund. Det er jo helle rikke vanlig å ha bilder av sine gudbarn i stua.  

Anonymkode: b6db9...497

Det er vanlig for mange. Vi har bilder av fadderbarna våre i stua.

Jeg tenker at dette er en gyllen mulighet til å snakke om følelser og om å ta hensyn til hverandre sammen med barnet. Synes også en stemor må få være med å bestemme litt i eget hjem - det er jo ikke som hun har ommøblert hele stua, og kastet alt som var der før heller. Hun har derimot vært forsiktig med å ta for mye plass, og har nå - etter flere år - satt fram to bilder. Det synes jeg hun bør få lov til. 

Både stemor, far og barnet bor i huset. Da må alle ta litt hensyn til hverandre. Da må det være litt plass til stemor og ting stemor er opptatt av også. At barnet synes det er «ubehagelig» med fremmede barn synes jeg blir et rart argument som jeg ikke synes barnet skal møtes ubetinget på.  Barn kan føle masse ting, og man bør lytte til dem og lære dem å håndtere følelsene sine. Den løsningen kan ikke alltid være at «andre må innrette seg etter hva JEG føler». 

Anonymkode: bcb6c...9c3

[Luckiness]

Tenker kanskje mer det kan være identitetskrise? Det ordet høres gjerne ganske voldsomt ut. Men rett og slett en alder hvor hun begynner å tenke over hvem hun er, hvor/hvem hun kommer fra, hvem hører hun til og ikke, hvem føler hun tilhørighet og ikke til?

Hun føler nok neppe tilhørighet til dine gudbarn. Og kanskje hun heller ikke kjenner de? Så hvorfor skal de få ta plass i deres felles stue kan det jo hende hun tenker.

Dersom du er den kvinnelige omsorgspersonen hun har så tenker jeg du og far kan sette dere ned med henne og prate om dette. Ikke konkludere med noe. Men være undrende til hvorfor enkelte gjenstander/bilder flyttes på/gjemmes. Kanskje får dere et oppriktig svar, eller kanskje dere kan stille oppfølgingsspørsmål. Og/eller fortelle hvordan dere opplever det når plutselig er bilde av familie du er glad i forsvinner. Kanskje kan det ende opp i en mer åpen prat hvor dere alle kan snakke litt om deres behov. Samt det bør informeres om at en ikke flytter på gjenstander til andre i huset. 

[AnonymBruker]

Hun er pre-teen. Min stedatter ble også slik da hun ble rundt 11-12. Hun ble sint på far fordi hun fant tampongene mine på badet (i MIN skuff). Som om jeg skulle blø igjennom trusene en gang i måneden for å tekkes henne...

Be far ta det opp med henne, og si at dere deler dette hjemmet, og hun kan ikke bestemme hvilke bilder som skal henge fremme. 

Anonymkode: 25a84...ff4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hun er pre-teen. Min stedatter ble også slik da hun ble rundt 11-12. Hun ble sint på far fordi hun fant tampongene mine på badet (i MIN skuff). Som om jeg skulle blø igjennom trusene en gang i måneden for å tekkes henne...

Be far ta det opp med henne, og si at dere deler dette hjemmet, og hun kan ikke bestemme hvilke bilder som skal henge fremme. 

Anonymkode: 25a84...ff4

😂😂😂 Barn i den alderen kan være så innmari irrasjonelle.

Man skal selvsagt møte barnet på de følelsene det har og forstå at ting er vanskelig (særlig som skillsmissebarn) og alt det der. Det betyr jo ikke at de kan diktere hvordan hjemmet skal se ut eller organiseres. Andres følelser - og ve og vel - betyr noe, og det er det bare å lære seg først som sist. Litt forståelse og hensyn - javisst. Men det må gå begge veier. Ellers skaper man jo bare en tyrann som får store problemer med å forholde seg til andre senere i livet.

Det kan være synd på skillsmissebarn. Løsningen på det er ikke at de blir diktatorer i familien. 

Anonymkode: bcb6c...9c3

[AnonymBruker]

Det er ditt hjem, du er den voksne her og bestemmer hvordan det ser ut rundt dere. Hadde ungene mine eller mine bonusbarn begynt å ordne med interiør her i huset så hadde jeg sagt at det ikke var greit. Sånt er det vi voksne som bestemmer. 

Anonymkode: bfcca...b6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Så barnet har altså ingenting hun skulle ha sagt i sitt eget hjem??

Anonymkode: eb9ec...ed6

Nei. Ingen av mine(biologiske barn) bestemmer hvordan det skal se ut i fellesrom i huset, det er det vi voksne som gjør. 

Anonymkode: bfcca...b6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

😂😂😂 Barn i den alderen kan være så innmari irrasjonelle.

Man skal selvsagt møte barnet på de følelsene det har og forstå at ting er vanskelig (særlig som skillsmissebarn) og alt det der. Det betyr jo ikke at de kan diktere hvordan hjemmet skal se ut eller organiseres. Andres følelser - og ve og vel - betyr noe, og det er det bare å lære seg først som sist. Litt forståelse og hensyn - javisst. Men det må gå begge veier. Ellers skaper man jo bare en tyrann som får store problemer med å forholde seg til andre senere i livet.

Det kan være synd på skillsmissebarn. Løsningen på det er ikke at de blir diktatorer i familien. 

Anonymkode: bcb6c...9c3

De er irrasjonelle, og det blir ikke bedre når de blir tenåringer. Da mener jeg ikke å male fanden på veggen, bare poengtere at foreldre må være til stede i denne fasen, og sette grenser. Det er ikke noe som bare "går seg til".

I vårt tilfelle har vi valgt en annen variant, der jeg ikke kommer til å bo med hans barn. Hans datter har vært i opposisjon hele veien, og mor hiver fyr på bålet på andre siden. Mannen har altså én bolig han bor i med barna når han har dem, og vi har en felles der jeg bor på fulltid (og han med meg når han ikke har barna). 

Jeg er en veldig tålmodig person, men ser at det ville vært en test selv for meg å bo med hans datter. Alle barn fortjener ubetinget kjærlighet, men noen kan bare elskes av sine foreldre. 

Anonymkode: 25a84...ff4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei. Ingen av mine(biologiske barn) bestemmer hvordan det skal se ut i fellesrom i huset, det er det vi voksne som gjør. 

Anonymkode: bfcca...b6d

Er det vanlig det, at barn er med på å bestemme hvordan det skal innredes i fellesrom i huset? Hvilke bilder som skal på veggen? Hvilke møbler vi skal kjøpe?

I tilfelle har mine foreldre fratatt meg noe viktig - for som barn falt det meg aldri inn at jeg hadde noe å si om det. Joda, de kunne vel spørre hva jeg mente en gang i blant, men det var selvsagt de voksne som bestemte. Og godt er det, ellers tror jeg det kunne blitt mye rart. Jeg nekter å tro det er normalt at barn har like stor medbestemmelse i interiørvalgene i huset som de voksne. 

Hvis man mener at stemor ikke kan ha to bilder framme av personer hun er veldig glad i fordi stebarnet blir lei seg… Hvor går grensen da? Kan stebarnet bestemme hvilket rom stemor skal være i til en hver tid, fordi hun blir lei seg om hun er på feil sted? Kan stebarnet bestemme hva som skal stå på TV-en til en hver tid, fordi hun blir lei seg om stemor bestemmer en kveld? Kan stebarnet bestemme hva som er til middag hver dag, for hun blir lei seg hvis det er noe annet enn hun vil ha? Eller som over her, skal stemor være uten tamponger fordi stebarnet er plaget? 

Noen hensyn skal man ta. Men det får være grenser. Også stebarn tåler å høre at akkurat dette bestemmer ikke du. 

Anonymkode: bcb6c...9c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hun er pre-teen. Min stedatter ble også slik da hun ble rundt 11-12. Hun ble sint på far fordi hun fant tampongene mine på badet (i MIN skuff). Som om jeg skulle blø igjennom trusene en gang i måneden for å tekkes henne...

Be far ta det opp med henne, og si at dere deler dette hjemmet, og hun kan ikke bestemme hvilke bilder som skal henge fremme. 

Anonymkode: 25a84...ff4

Jeg kan legge til: hun ringte til sin mor og klaget, og mor ringte til far og kjeftet! Hun mente han måtte "vise hensyn". Hva det skal bety er jeg usikker på, og hvordan hun mener han skulle "løst" dette.

Med andre ord: barn kan være irrasjonelle, men det er ikke gitt at de gror ut av det, for her tenkte tydeligvis mor i samme bane. 

Anonymkode: 25a84...ff4