Gutten min på 12 år har få/ ingen nære venner..

[AnonymBruker]

Og det er så sårt.. 

Han kan sitte inne om ettermiddagene, å det virker som han håper at noen skal ta kontakt slik at han enten får game eller være sammen med noen.. Men der virker som det bare blir sjeldnere og sjeldnere.. 

Han har 'en nær venninne, og hun er 1 år eldre enn han. Og han virker veldig avhengig av henne.. De snakker sammen, snapper, og gjør ting sammen innimellom. 

Men jeg er så redd for hun skal gå "lei" av å være sammen med en som er yngre enn henne. 

Gutten min har ellers få/ ingen nære kompiser på samme trinn som han.. Jeg spør han om klassekameratene, og da svarer han at alle er opptatte med å være sammen med andre. Alle andre har liksom funnet noen de henger med, og han står igjen. Utenfor.. 

Vi har prøvd å ta dette opp med både skole, og andre foreldre, men det har hatt liten effekt.. 

Gutten vår har hengt litt sammen med de som er 1 år eldre, pga hun venninna, men også dette har blitt mindre og mindre. Og fra høsten av går de over på ungdomsskolen, og han blir igjen enda 1 år på barneskolen. 

Med sine jevngamle så blir han av og til holdt utenfor, og av og til så tror jeg selv han tar avstand fra de. Enten pga han synes de er barnslig, at de har forskjellige interesser, eller at han føler at han ikke er med i "gjengen". 

Han har nærmest slutte å spørre klassekamerater om å finne på noe, for han er så redd for å bli avvist.. 

Jeg spør og maser og oppfordrer han til å ta kontakt. Jeg vet jeg maser, men det er så vondt å være vitne til. Masing gjør han bare irritert på meg, og han lukker seg enda mer. Men jeg vil jo bare hjelpe han! 

Han Kan ligge i timesvis på rommet å bare se på YouTube. Av og til gamer han, om han finner noen å game med.. 

Men om noen spør han om å gå ut, dra til byen, spille fotball, game, dra i bakken, osv, så blir han kjempeglad å drar ut med en gang.. Men han spør aldri noen andre selv. 

Hva kan jeg som mor gjøre? Han sier han har kontroll på dette selv, men jeg ser jo han er ensom. Han blomstrer opp de dagene han har vært sosial og kost seg!! Jeg har lyst å hjelpe han, men vil jo ikke styre for mye for han. Håper dette skal gå seg til etterhvert, og kanskje han får bedre kontakt med sine jevngamle når de andre starter på ungdomsskolen. Eller kanskje blir han enda mer ensom da...?

Han er ellers flink på skolen, sosial, sporty, flink i fotball, osv..  Så det er ingenting konkret som skulle gjøre at han blir holdt utenfor.. Og egentlig tror jeg ikke han blir holdt utenfor, men mer at han selv velger å ta avstand i frykt for å bli avvist.. Og han virker å ha så dårlig utrolig dårlig selvtillit og selvfølelse.. 

Han har også gått til BUP i en kort periode, uten at dette hjalp noe særlig og han var svært lite motivert for dette.. 

Alle tips og råd mottas med TAKK!! 

 

 

 

Anonymkode: d9066...d2c

[AnonymBruker]

Dette skjønner jeg er vanskelig, TS!

Jeg tror du skal slutte å mase om det. Han vet godt hvordan situasjonen her, og det siste dere trenger nå er at han føler seg mislykket. 

Fyll på med sosiale anledninger i familien, avtal noe med andre familier: Sørg for at han får sosial kontakt på annet vis. Fyll dagene hans med positivitet. Gjør det dere kan for selvtilliten hans.

Går han på en fritidsaktivitet? Det er i så fall noe å vurdere. Det er gull verdt med et sosialt miljø som ikke er avhengig av klassemiljøet.

Anonymkode: ea67f...6bd

[AnonymBruker]

Første bud; slutt å mas!! Det kan gjøre at gutten din føler på skam, at han ikke en gang klarer å få til venner. Ha fokus på det du kan gjøre for å bygge selvfølelse og selvtillit hos gutten din. Vær den trygge havnen som viser interess for han og elsker han ubetinget uansett. Gi han gode mestringsopplevelser. Ikke snakk om hvorfor han bare er hjemme, eller be han kontakte andre, la hjemme være et fristed, men be han gjerne inn i stua for film med deg☺️

Har han interesser han kan utforske mer, begynne på noe nytt, få et nettverk utenom skole? Han er god i fotball, er det andre barn enn klassekamerater der? En gutt jeg kjenner begynte på et nytt fotballag pga dårlig stemning i sin klasse, og blomstret der. 

Anonymkode: 4450c...73c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Dette skjønner jeg er vanskelig, TS!

Jeg tror du skal slutte å mase om det. Han vet godt hvordan situasjonen her, og det siste dere trenger nå er at han føler seg mislykket. 

Fyll på med sosiale anledninger i familien, avtal noe med andre familier: Sørg for at han får sosial kontakt på annet vis. Fyll dagene hans med positivitet. Gjør det dere kan for selvtilliten hans.

Går han på en fritidsaktivitet? Det er i så fall noe å vurdere. Det er gull verdt med et sosialt miljø som ikke er avhengig av klassemiljøet.

Anonymkode: ea67f...6bd

Ja jeg vet jeg bør slutte å mase, men jeg vil jo bare at han skal selv prøve å ta kontakt med andre. Vil ikke at han skal gi opp liksom.. 

Vi prøver å være sosial ellers i familien, men dette er lettest i helgene..

Ellers går han på fotball, noe han er god i og mestrer! Han elsker det! Men han har nylig byttet lag, både pga de sosial vanskene med gammellaget OG pga det nye laget er bedre og mer strukturert.. Så dette byttet har sikkert gjort det litt mer vanskelig for han mtp alle i klassen hans går på gammellaget. 

Jeg ønsker så han skal få bedre kontakt med de nye lagspillerne sine, men de går på annen skole. Kanskje blir det bedre npr de har første turnering om 2 uker? Kanskje blir det bedre til sommeren når han kan spille fotball hele tiden? Kanskje blir det bedre når de eldre vennene han slutter på barneskolen og han da MÅ ha mer kontakt med sine jevngamle? 

Men kanskje blir han skuffet, og mer ensom..? 

Det er så mye kanskje her, og det er så tøft.. 

Jeg, og gutten, ser at lillebroren er supersosial, og noen ganger gamer gutten min på 12 sammen med lillebror og vennene hans. Bare for å få være med.. Og det at lillebror er så sosial med vennene sine, gjør det bare enda mer sårt for storebror som ser hva han selv går glipp av..

Ts

Anonymkode: d9066...d2c

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er veldig vondt og vanskelig for deg som mor. 

Jeg var litt som gutten din da jeg var ung. Jeg hadde ingen venner, og jeg vet spesielt mamma slet veldig med det. Men for meg føltes det mye verre når hun kavet seg opp over det. 

Kanskje du kan oppmuntre til å begynne på noen aktiviteter? 

Jeg fikk venner på kampsporttrening til slutt. 

Anonymkode: e5733...a9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Første bud; slutt å mas!! Det kan gjøre at gutten din føler på skam, at han ikke en gang klarer å få til venner. Ha fokus på det du kan gjøre for å bygge selvfølelse og selvtillit hos gutten din. Vær den trygge havnen som viser interess for han og elsker han ubetinget uansett. Gi han gode mestringsopplevelser. Ikke snakk om hvorfor han bare er hjemme, eller be han kontakte andre, la hjemme være et fristed, men be han gjerne inn i stua for film med deg☺️

Har han interesser han kan utforske mer, begynne på noe nytt, få et nettverk utenom skole? Han er god i fotball, er det andre barn enn klassekamerater der? En gutt jeg kjenner begynte på et nytt fotballag pga dårlig stemning i sin klasse, og blomstret der. 

Anonymkode: 4450c...73c

Takk for gode råd.. Jeg skal slutte å mase!! ❤️

Anonymkode: d9066...d2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner at dette er veldig vondt og vanskelig for deg som mor. 

Jeg var litt som gutten din da jeg var ung. Jeg hadde ingen venner, og jeg vet spesielt mamma slet veldig med det. Men for meg føltes det mye verre når hun kavet seg opp over det. 

Kanskje du kan oppmuntre til å begynne på noen aktiviteter? 

Jeg fikk venner på kampsporttrening til slutt. 

Anonymkode: e5733...a9d

Hbor lang tid tok det før du fikk venner? 

Anonymkode: d9066...d2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hbor lang tid tok det før du fikk venner? 

Anonymkode: d9066...d2c

Da jeg begynte på kampsport, fikk jeg venner der umiddelbart. 

For meg er det sånn at jeg har mye lettere for å prate og få kontakt med folk når vi gjør noe sammen. Jeg sliter i sånne "mingle og småprate"-settinger, men blomstrer mer opp når vi gjør noe aktivt sammen som jeg konsentrerer meg om. Da får jeg fokus litt vekk fra hvor sjenert og rar jeg føler meg. 

Og ved fysisk aktivitet får man i tillegg endorfiner og gjerne mestringsfølelse som igjen gir bedre selvbilde, som igjen gjør at det kan være lettere å ha kontakt med andre. 

Anonymkode: e5733...a9d

[AnonymBruker]

jeg hadde helelr ingen venniner da jeg vaks opp. liten skole med mindre enn 100 elever totalt, bare 3 jenter i min egen klasse og omtrent like mange i klassen under. sånn blir det fort i bygder.

min mor maste og maste om dette, om jeg ikke hadde noen venner å gjøre noe med. om jegi kke hadde venenr jeg kunendra på besøk til.

men hva skal man gjøre liksom? når man ikke har venner, for man vet selv godt at man blir holdt utenfor, og foreldrene i tillegg driver å maser?

når man vet om man ringer blir det laget unnskyldninger for hvorfor man ikke kan gjøre noe sammen, om de i det hele tatt gidder å svare. skal mman ta kontakt igne når man vet man blir avvist bare fordi foreldrene driver å maser?

det er ikke slik at man blir akseptert av de andre fordi dine egne foreldre driver å maser på deg om å ta kontakt.
det gjør det hele bare enda værre.



 

Anonymkode: 6c283...951

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Da jeg begynte på kampsport, fikk jeg venner der umiddelbart. 

For meg er det sånn at jeg har mye lettere for å prate og få kontakt med folk når vi gjør noe sammen. Jeg sliter i sånne "mingle og småprate"-settinger, men blomstrer mer opp når vi gjør noe aktivt sammen som jeg konsentrerer meg om. Da får jeg fokus litt vekk fra hvor sjenert og rar jeg føler meg. 

Og ved fysisk aktivitet får man i tillegg endorfiner og gjerne mestringsfølelse som igjen gir bedre selvbilde, som igjen gjør at det kan være lettere å ha kontakt med andre. 

Anonymkode: e5733...a9d

Ja sånn er gutten min også.. Med en gang det er mer organisert så trives han mer, enn når han må bare prate om ditt og datt.. 

Er bare vanskelig for å han spør om snap til de nye lagspillerne når de er på trening.. Hadde vært så mye lettere for han å ta kontakt med de ellers på fritiden da også.. Kanskje blir d bedre etter den turneringen da.. 

❤️

Anonymkode: d9066...d2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

jeg hadde helelr ingen venniner da jeg vaks opp. liten skole med mindre enn 100 elever totalt, bare 3 jenter i min egen klasse og omtrent like mange i klassen under. sånn blir det fort i bygder.

min mor maste og maste om dette, om jeg ikke hadde noen venner å gjøre noe med. om jegi kke hadde venenr jeg kunendra på besøk til.

men hva skal man gjøre liksom? når man ikke har venner, for man vet selv godt at man blir holdt utenfor, og foreldrene i tillegg driver å maser?

når man vet om man ringer blir det laget unnskyldninger for hvorfor man ikke kan gjøre noe sammen, om de i det hele tatt gidder å svare. skal mman ta kontakt igne når man vet man blir avvist bare fordi foreldrene driver å maser?

det er ikke slik at man blir akseptert av de andre fordi dine egne foreldre driver å maser på deg om å ta kontakt.
det gjør det hele bare enda værre.



 

Anonymkode: 6c283...951

Huff jeg vet du har helt rett!!! Skal slutte å mase! Fint at flere her er så ærlige med meg.. ❤️

Hvordan fikk du selv venner da? Måtte du flytte? Hvor lenge varte dette for deg? 

Hater at gutten min føler seg så utenfor.. Vil bare hjelpe.. Men så kan jeg jo heller ikke mase på de andre foreldrene, for nå er guttene såpass store at det forventes at det sosiale skal de klare selv... 

Anonymkode: d9066...d2c

[AnonymBruker]

Bra du slutter å mase! 

Jeg hadde en periode hvor jeg falt litt utenfor alle gjengene, og at mamma maste på at jeg skulle bare kontakte noen var helt jævlig. Det var bare mas og press på å bekrefte at jeg stod utenfor, at mamma skulle presse meg til å bli avvist. 

Hva liker gutten å gjøre? Støtt opp om det. 

Hvorfor mestrer han ikke det sosiale? Jeg var litt umoden en periode, og som voksen forstår jeg at jeg rett og slett brukte litt tid på å knekke noen sosiale koder. Altså, jeg var litt klein og rar en stund. 

Jeg skulle ønske noen hadde satt seg ned med meg og vært helt direkte. Folk liker deg om du gjør sånn, ikke sånn. Heller det enn mas på å kontakte noen når mon største frykt var ydmykelsen ved å bli avvist. 

Anonymkode: e5b9a...f3d

[AnonymBruker]

Første bud : SLUTT Å MAS PÅ HAN!!!

Skjønner du vil hjelpe, og det er sårt for mammahjertet!

Men du kan ikke blande deg så mye inn..

Han er stor..

Ikke like lett for alle å få venner og ikke alle ønsker det. Noen er introvert og andre er fornøyd med små doser av andre!

Snakk med han selv og hør hva han føler og hva han vil. Men ikke MAS på han! La han få styre det. 

Anonymkode: 6f817...4f8

[Eplejuice123]

Allier dere sammen, foreldre

[AnonymBruker]

Vet du, jeg tror ikke dette er helt uvanlig. Det er mange som sitter mer hjemme alene enn de ønsker. Vi opplevde også det i 7.klasse, men det løsnet helt på ny ungdonsskole. 
 

Bare elsk han, finn på gode opplevelser, aktiviteter og smør på med gode ord. 

Anonymkode: 89df2...e42

[AnonymBruker]

Må bare si som de andre; ikke mas!! Jeg ble og mast på som barn; ring den, spør om å være med den, spør om du kan være med på ditt og datt, vi kan kjøre deg dit ect, var fryktelig. Jeg hadde et par venner i en annen klasse, så var ikke helt venneløs, men jeg ville faktisk heller sitte på rommet mitt og lese eller tegne enn å være med noen jeg ikke følte meg komfortabel med. Løste seg på ungdomsskolen når jeg kom i et annet miljø, samt at jeg gjorde litt andre ting på fritiden. Er det noe fritidsaktiviteter du kan melde han på der han kan få venner? Kampsport som nevnt over er jo ganske så ypperlig måte å møte andre på f.eks, samt at det bygger selvtillitt. 

Anonymkode: 58bff...a43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vet du, jeg tror ikke dette er helt uvanlig. Det er mange som sitter mer hjemme alene enn de ønsker. Vi opplevde også det i 7.klasse, men det løsnet helt på ny ungdonsskole. 
 

Bare elsk han, finn på gode opplevelser, aktiviteter og smør på med gode ord. 

Anonymkode: 89df2...e42

Jeg håper du har rett!! Og håper det går seg til. Fort! 

❤️

Anonymkode: d9066...d2c

[AnonymBruker]

Virker som om du vil dette mer enn ham. Du plager han med den masingen. Han vet det ikke fører fram, og føler seg enda dårligere av at du presser ham.

 

Anonymkode: f090a...cc1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Virker som om du vil dette mer enn ham. Du plager han med den masingen. Han vet det ikke fører fram, og føler seg enda dårligere av at du presser ham.

 

Anonymkode: f090a...cc1

Ja det er sant at jeg ønsker dette veldig for han.. Men det er kun pga jeg ser den store forskjellen når han er ute, sosial, og føler seg inkludert med flere, enn når han sitter ensom på rommet sitt over flere dager.. 🥺

I sommer/høst var det veldig bra! Da var han mye sosial. Mens nå når det er vinter og dårlig vær er han mye inne og alene. Samtidig så ser han og jeg at flere av "vennene" hans enten overnatter hos hverandre, og gamer med hverandre.. Men selv blir han aldri invitert verken på overnattingsbesøk eller i spill.. 

Og det er i slike situasjoner jeg har mast for å påminner han om at han også må vise initiativ til å være sosial.. Å ikke bare vente på at andre skal ta kontakt med han.. 

Men jeg skal som sagt slutte å mase på han om dette.. Så håper og ber jeg til "høyere makter" om at dette går seg til og blir bedre for han! ❤️❤️❤️

Ts

Anonymkode: d9066...d2c

[AnonymBruker]

Kjære deg.

Dette er som å les om min sønn. Gjennom de siste 3 årene av barneskolen var det eksakt som du skriver. Han var mye alene. Ble veldig glad når han ble inkludert, men satt mye hjemme alene. Og vi maste. Og han trakk seg mer inni seg. Han var ikke mobbet eller noe, men var bare ikke en del av gjengen. Det var vondt å se på. Vi tilbød alt mulig av aktiviteter, kjøring etc og oppfordret masse til at han skulle ta initiativ osv.

I ettertid ser jeg at vi tok dette helt feil. Og gjorde vondt verre -fordi vi la opp til en slags greie rundt det. Og forsterket det kjipe rundt det.

Da han byttet til ungdomskole endret det seg, og han har en fin vennegjeng han henger masse med, gamer med osv. 

Mitt råd; Ikke mas  - la han være. Følg han opp ifht aktiviteter. Normaliser at det er helt ok å være alene også. Dette går seg til. ❤️

Anonymkode: 733c4...49f