Noen som har kjent på en midtlivskrise?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke interessert i å høre om de som aldri før har kjent på det, men ærlighet fra andre som kan beskrive hvordan og hvorfor de havnet i en sånn " krise". De som kjenner seg igjen og hvor lenge varte det?

Jeg er snart 40, og syns de siste 5-10 årene har gått ekstremt fort og at livet har endret seg alt for drastisk og brutalt i takt med utseende og forventninger utenfra, selv om jeg er den samme som for 5 år siden. På jobb er det slutt på å satse på meg som " ung". Bare for 5-6 år siden ble jeg behandlet veldig annerledes. Etter 34 ble jeg brått veldig voksen. Det forventes mer og det gis mindre. Jeg omtales selvfølgelig ikke lenger som ung, og de eldre enn meg ler når jeg snakker om karriere, og sier forsiktig at løpet er kjørt. 

Livet mitt føles tomt. Jeg sliter med å finne mening. Før tok studier,trening og venninner tid. Livet hadde så vidt begynt for 10 år siden. Det var en seier å sette nøkkelen i egen bolig som 29-åring sammen med eksen. Livet lå på en måte foran meg. Jeg hadde verdens flotteste mann i 20- årene og vi var et par som opplevde mye og reiste Europa rundt. Det var så mye liv og håp. Han møtte en annen og jeg fikk sjokk. Deretter ble det dating i en forvirret og fortvilet situasjon, og jeg møtte en ny for 4 år siden. 

Barndomshjemmet mitt var alltid en trygg base, inntil for noen år siden. Mor ble pensjonist og solgte. Hun fikk seg en leilighet og jeg må be pent om å ta et glass vann når jeg er på besøk. Forholdet er snudd på hodet og hun forventer at jeg tar en annen rolle. Nå er det hun som skal få. For 4 år siden var det motsatt. 

Ambisjonene og drømmene mine under studiene ble ikke realisert. Jeg ble aldri gift med "mannen i mitt liv" som jeg omtalte eksen som. Jeg ble ikke mor. Moren min har forandret seg som pensjonist og behandler meg på en kald og avvisende måte. Mannen min og jeg må jobbe mye for å ha råd til bolig. Jeg sparer mye fordi pensjonen ikke blir så mye å skryte av. Jeg blir ikke imponert av ting slik som før. Kjekke menn bryr meg ikke. Reising er ok, men imponerer meg ikke. Sommerkroppen 2022 driter jeg i. De grå hårene kommer, rynkene. Jeg prøver å finne glede i å plante i hagen, strikke, men jeg er ikke helt der heller. Det har jo aldri interessert meg særlig. Jeg møter ny kollegaer på min alder og tenker at de er mye eldre enn meg, men får sjokk når vi samler inn til gave i anledning 40-års dagen. 

Dette føles rart. Del gjerne erfaringer

 

 

 

Anonymkode: b7518...b7a

[AnonymBruker]

Jeg har kjent litt på en slags alders-krise. For tidlig til å være midtlivs, men jeg har kjent mye på de tankene at nå er jeg så og så gammel, og se hva jeg ikke har oppnådd, som nå begynner å bli for sent, og alt det som nå er for sent og jeg aldri får muligheten til, osv. 

Jeg var evig singel til jeg var 33. Så jeg kjente mye på det. Planen var jo å møte en mann og stifte familie og ha to barn innen jeg var 30. Nå ble det aldri noe av, og tenk om jeg aldri fant noen mann, og aldri fikk barn? Alle rundt meg hadde familie og ingen hadde tid til meg. 

Jeg var ikke Ung&Lovende på jobb lenger. Jeg følte at alt og alle var reist videre i livene sine, uten meg, og at jeg sto igjen utenfor. 

Nå bikket jeg nettopp 40. Har mann og to barn på 1 og 4. Kjenner litt på at foreldrene mine plutselig har fått helseproblemer og skranter, og tenker på hvordan alderdommen min blir, at jeg blir gammel før minstebarnet mitt er på min alder, osv. 

Anonymkode: fe0f2...b39

[AnonymBruker]

Jeg opplevde krise før jeg fikk barna mine sent i 30-årene. Det har gitt livet mening.

Anonymkode: 154a5...7d1

[AnonymBruker]

Huff, kjære deg ♥️ 40 år er jo ingenting, håper ikke du lar alderen definere deg. Det er livets gang, for fem år siden hadde jeg bollefjes og så ut som en baby, nå i en alder av 33 føler jeg meg veldig annerledes. Plutselig er ansiktet mer definert og man kan se til noen alderstegn. Forstår hva du mener selv om jeg ikke er 40 enda, for bare 8 år siden følte jeg at hele universet lå foran føttene mine, nå har jeg blitt mere ydmyk og skjønner at unge lovende meg ikke kommer til å vare evig. 

Anonymkode: baba6...7b7

[AnonymBruker]

Ja, dette har jeg absolutt kjent på. Spesielt det med at verden og livet ikke lenger er foran deg, og at du er blitt «for gammel» til at du er lovende på jobb. Det er som en sorg på en måte. Hva er det for oss midt i livet? Enten er det «fine fruer», de som skal elske rynker/valker osv eller de som desperat prøver å se/kle seg som en 25-åring. Føler meg ikke hjemme noen plass på en måte🥺

Anonymkode: 7d247...418

[AnonymBruker]

Jeg blir 40 år  i år og kjenner veldig på det. Har noen ganger bare lyst til å dø fra alt.
Har oppnådd god karriere, men er singel nå. Redd for å bli singel for alltid.

Noen ganger tenkt å få et donorbarn. Få et menneske å gi kjærlighet til. Få fokuset vekk fra meg selv. 
 

Anonymkode: 72189...b15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg blir 40 år  i år og kjenner veldig på det. Har noen ganger bare lyst til å dø fra alt.
Har oppnådd god karriere, men er singel nå. Redd for å bli singel for alltid.

Noen ganger tenkt å få et donorbarn. Få et menneske å gi kjærlighet til. Få fokuset vekk fra meg selv. 
 

Anonymkode: 72189...b15

Gjør det! Et barn angrer man aldri på...

Anonymkode: 47f99...70a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Gjør det! Et barn angrer man aldri på...

Anonymkode: 47f99...70a

Jeg er veldig ampivalent. Er redd for å angre også. 

Anonymkode: 72189...b15

[AnonymBruker]

33 år. 

Mye mer vondt i ryggen. Livet har endret seg i rekordfart på 5 år: Gift, kjøpt hus, ungene begynner bli store (en tenåring faktisk). Har fått noen rynker under øynene og har slappere øyelokk på et øye. Ser konstant trøtt ut😭 Det er synd, var mye penere som 25 åring!! 

MEN, ikke alle får oppleve å bli eldre heller. Takknemlig for det. 

Anonymkode: 01b45...a90

[AnonymBruker]

Kjenner igjen slike tanker, livet ble veldig annerledes enn jeg trodde/så for meg. Nærmer meg 40 og har to barn, og er blitt en skikkelig «sliter», akkurat det jeg var mest redd for av alt da jeg var ung. Kopiere mine foreldres sliter-liv, jeg ikke bare kopierte det, mitt er på noen måter verre. Føler ikke jeg har fått anerkjennelse for noe jeg har oppnådd, jeg fikk aldri til karriere innenfor det jeg er utdannet som, får ikke brukt meg selv slik jeg har behov for pga livssituasjonen, har dårlig økonomi, står utenfor på flere områder, og kjenner ekstra på det nå som jeg nærmer meg 40. Det er ekstra sårt og se andre på egen alder med (tilsynelatende) mer vellykkede liv enn meg.

Er det alt, liksom, å slite seg ihjel og så dø utslitt som gammel? Føler meg på mange måter gammel allerede, dessverre! Føler meg også alene om alt, har aldri opplevd «ekte kjærlighet», og nå har jeg valgt å lukke den døra i tillegg - det føles for sent og det har tidligere bare vært skuffelser. Jeg orker ikke mer!

Tenker ofte at jeg kun lever for barna, for dette livet jeg har er alt annet enn hva jeg ønsker. Feil valg på feil valg på feil valg - der har dere livet mitt, dessverre føles det slik. 

Så ikke bare glad for å bli 40, selv om alternativet vel hadde vært verre.

Anonymkode: 787e0...c29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kjenner igjen slike tanker, livet ble veldig annerledes enn jeg trodde/så for meg. Nærmer meg 40 og har to barn, og er blitt en skikkelig «sliter», akkurat det jeg var mest redd for av alt da jeg var ung. Kopiere mine foreldres sliter-liv, jeg ikke bare kopierte det, mitt er på noen måter verre. Føler ikke jeg har fått anerkjennelse for noe jeg har oppnådd, jeg fikk aldri til karriere innenfor det jeg er utdannet som, får ikke brukt meg selv slik jeg har behov for pga livssituasjonen, har dårlig økonomi, står utenfor på flere områder, og kjenner ekstra på det nå som jeg nærmer meg 40. Det er ekstra sårt og se andre på egen alder med (tilsynelatende) mer vellykkede liv enn meg.

Er det alt, liksom, å slite seg ihjel og så dø utslitt som gammel? Føler meg på mange måter gammel allerede, dessverre! Føler meg også alene om alt, har aldri opplevd «ekte kjærlighet», og nå har jeg valgt å lukke den døra i tillegg - det føles for sent og det har tidligere bare vært skuffelser. Jeg orker ikke mer!

Tenker ofte at jeg kun lever for barna, for dette livet jeg har er alt annet enn hva jeg ønsker. Feil valg på feil valg på feil valg - der har dere livet mitt, dessverre føles det slik. 

Så ikke bare glad for å bli 40, selv om alternativet vel hadde vært verre.

Anonymkode: 787e0...c29

Som om jeg skulle skrevet dette selv 💔

Anonymkode: 32656...e48

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen. Nærmer meg også 40 år og har to barn. Føler meg veldig gammel. Klarer ikke ta vare på meg selv med trening, fine klær, sminke osv. Drømmejobben fikk jeg aldri, selv om jeg har studert mange år. Jeg er også blitt en sliter. De siste årene har gått sykt fort. Fra å være nyutdannet til å bli gammel. Håper det snur etterhvert. 

Anonymkode: b87e8...9d2

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kjenner meg igjen. Nærmer meg også 40 år og har to barn. Føler meg veldig gammel. Klarer ikke ta vare på meg selv med trening, fine klær, sminke osv. Drømmejobben fikk jeg aldri, selv om jeg har studert mange år. Jeg er også blitt en sliter. De siste årene har gått sykt fort. Fra å være nyutdannet til å bli gammel. Håper det snur etterhvert. 

Anonymkode: b87e8...9d2

Jeg skrev et innlegg lengre oppe her. Er selv snart 40 og gjør alt det du sier du ikke gjør; trener, kler meg opp, sminker meg og har drømme karriere og jobben. Men jeg har ikke barn. Jeg tenker at dere som har barn er så heldig, for selv om dere blir eldre, så har dere barna å fokusere på. Dere har noe ekstremt viktig i livet, som jeg mangler. Har alltid tenkt at dere med barn ikke sitter med disse midlivskrisefølelsene.. bare delte noen tanker jeg har...

Anonymkode: 72189...b15

[AnonymBruker]

Jeg er 47 år, og har blitt mer og mer syk de siste 10 årene. Ingen barn eller partner, ingen jobb. Lever med sterke smerter, og har mistet apetitten pga sterk kvalme. I dag er jeg ufør. Sørger hver dag over mitt tapte liv og alt som ikke ble. Må låne penger pga dyre medisiner og mye tannlegebesøk. Har gitt opp tanken på å finne mening i livet. Beundrer andre syke som klarer det. Og prøver å sette pris på at jeg bor i Norge, spesielt nå…💕

Anonymkode: 2e7b8...608

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

33 år. 

Mye mer vondt i ryggen. Livet har endret seg i rekordfart på 5 år: Gift, kjøpt hus, ungene begynner bli store (en tenåring faktisk). Har fått noen rynker under øynene og har slappere øyelokk på et øye. Ser konstant trøtt ut😭 Det er synd, var mye penere som 25 åring!! 

MEN, ikke alle får oppleve å bli eldre heller. Takknemlig for det. 

Anonymkode: 01b45...a90

☝️Som om jeg skulle beskrevet meg selv. Jeg kjenner ofte at jeg "plutselig" har blitt eldre. Samtidig prøver jeg å være takknemlig for at jeg faktisk får muligheten til det... Men det er tungt å svelge at den ungdommelige skjønnheten er over. 

Anonymkode: 176d0...a4d

[AnonymBruker]

Jeg føler at det ikke er lov å skrive positive ting her altså....men;

Jeg følte det slik da jeg var 40. Mye jobb, mye pendling og jeg var stressa, la på meg, og var sliten. Tenkte at slik blir det. Et helvetes mas og styr, og jeg blir bare stygg og gammel. Ferdig. 

Nå er jeg 46. Livet er jo mye bedre. Rett og slett fordi noen unger har flyttet ut, det ble hjemmekontor, og jeg har sluttet i karrierejobben min og skapt egen arbeidsplass. Jeg har trent og slanket meg og føler meg fin igjen. Må ærlig innrømme at jeg måtte ta litt restylane i sånn munnviker som hang litt. Orker ikke det. 

Jeg la faktisk merke til det på jobben da jeg var 40. De på 40 så sliten og trøtt ut, sur og ja..Så var det en del av disse på 50 år som så freshe og glade ut med overskudd. De er jo blitt eldre men de er jo ikke gammel. De ser faktisk ganske bra ut mange. Så jeg husker at jeg sa til mannen at dette var et rart fenomen. Men det er kanskje noe med det. 40 er en slags overgang enten man har barn eller ei . Har du barn er du garantert sliten, og har du ikke barn, så føler du at livet har gått fra deg. Ingenting av det er jo sant. 

Det som er, er at du er på terskelen til en ny periode, og det er ikke bare dumme ting, tenker jeg. Jeg tenker at det er mye bra. Så bare for å være litt positiv her når jeg trør i kanonfart mot 50-. 

Anonymkode: 4feda...31a

[AnonymBruker]

Jeg er 36 og har gleda meg lenge til å bli 40+. Barna har da blitt tenåringer, jeg er ferdig utdanna og godt i gang med å slå meg til ro på en arbeidsplass som jeg skal bli i de siste 20 årene før pansjonsalder. Vi har enda til gode å kjøpe hus, og den nuligheten kommer nok endelig da når vi får større økonomisk frihet. I tillegg har jeg vært lubben mesteparte av 30-årene, men har først nå funnet en ny livsstil, og jeg er på vei ned i vekt. Håper og tror rett og slett at 40 + vil gi meg en etterlengtet ro. Har strevd hele livet. 

Anonymkode: d6d89...6d6

[Myrsnipa]

Jo jeg tror det er helt normalt å føle det sånn en eller annen gang iløpet av livet.  Ikke så lenge til jeg blir 40 selv. Men jeg føler meg ikke gammel og jeg ser mye yngre ut,så det er ikke det at utseendet har noe å si for meg. ( enda...) Men jeg føler og har følt lenge på en følelse av utilfredshet, litt tom og stuck på en måte. Har liksom ikke noe å se frem til. Alle rundt meg er så opptatte med sitt liv og sine familier. Lite tid til venninneting. Jeg har ingen barn og gjør ikke så mye spennende i hverdagen. Litt vanskelig å sette fingeren på hva som egentlig er grunnen til følelsene. 

Jeg er gift over mange år, og savner noen ganger både det å bare være alene og ha bare mine ting for meg selv, og det å ha spenningen og forelskelsen i et forhold.  Men jeg vet at det er naturlig å vil ha det motsatte av det man har.

Har eldre foreldre og gruer meg veldig til de blir i dårligere helse og all den bekymring rundt det og når går bort.  Helsa mi er heller ikke på topp, og jeg sliter med motivasjonen til å være aktiv. Har følt meg litt depressiv i perioder.

Er jo egentlig fornøyd med livet mitt og har det bra og alt jeg trenger,men kjenner som sagt på disse følelsene.  Vet ikke hva jeg kan forandre på eller gjøre når jeg ikke vet hva det er..

Mulig det har noe med at jeg ble tidlig voksen og fikk liksom mann,hus,hytte,hund og hele pakka da jeg var 20, og nå er det jo ingen"store" begivenheter/ epoker å se frem til, slik mange i 20 og 30 fortsatt har.

Endret 3. mars 2022 av Myrsnipa

[AnonymBruker]

Er 40 og kjenner uten tvil på midtlivskrisen. 

Fikk ikke de barna jeg ønsker meg og nå er det for sent. Mannen min har ingen forståelse for denne sorgen, han mener et barn er mer enn nok. Mens jeg har utrolig vondt av vårt enebarn.

Innser at drømmer og planer jeg har hatt hele livet aldri vil la seg realisere. Økonomisk er vi ganske dårlig stilt, mannen har forbrukslån som snart er mer enn hans del av huslånet. Ingen utsikter til bedring der. Har de siste 20 år latt hans dårlige økonomi styre alle valgene våre. 

Har hele livet slitt med dårlig selvtillit og spiseforstyrrelse. Men ser jo nå at jeg så bra ut for 10-15 år siden, skulle hatt det mer gøy da. Og ikke tenkt at jeg måtte tviholde på mannen jeg aldri har elsket bare fordi jeg var/er sikker på at han er den eneste som ville/vil ha meg.

Triaden i media i høst om markedsverdi har medført at jeg tenker at jeg aldri vil kunne finne den rette. Burde uansett vente minst 5 år før skilsmisse slik  at barnet blir større. 

Har også merket at alle kvinner får maskulinetrekk etter overgangsalderen, hvorfor har jeg ikke spilt på mine feminine sider tidligere…?

Karrieremessig er det eneste høydepunktet, her er jeg fortsatt ung og lovende. Og ikke minst på vei mot toppen. 

For meg handler midtlivskrisen om egne dødelighet og skuffelsen over at alt snart blir bedre slik mannen har lovet i 20 år. 

Anonymkode: 30512...0be

[AnonymBruker]

https://www.webpsykologen.no/artikler/kan-man-unnga-midtlivskriser/

Anonymkode: 30512...0be