PTSD og evnen til å bygge relasjoner - erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg er interessert i en mann. Han har alvorlig PTSD. Har forsøkt å bygge en relasjon til han, men det er vanskelig. Det virker som om han ikke tror på at jeg vil bruke tiden min på han, og han er unnvikende i atferden. Ganske fortvilende ...

Ønsker å høre erfaringer fra dem som selv har PTSD og dere som omgås disse menneskene. 

Anonymkode: 1523b...ee8

[anonymbruker2312]

Jeg holdte på med en fyr som har PTSD og kan kjenne meg igjen litt av det du sier. 

Jeg anbefaler deg sterkt til å ha tålmodighet, først og fremst. Les også opp på hva PTSD innebærer og hvordan det påvirker relasjonen med en person. De med PTSD har mye frykt, spesielt på et bestemt tema. De prøver å unngå alt som minner de om ting som har skjedd før. Han har sikkert blitt sveket før og er redd for å oppleve det igjen? 

Du må være tålmodighet med han og fortsette å gjøre han trygg, om dette er en person du virkelig er interessert i og ser en fremtid med. Han jeg holdte på med var selv usikker på om jeg genuint likte han eller ikke, men jeg ga opp relativt fort da jeg ikke skjønte hvor alvorlig PTSD faktisk er. Jeg visste riktignok at han hadde det, men hadde null kunnskap om selve lidelsen. Det verste du kan gjøre er å gi han forhåpninger - det vil si, hvis du virkelig er interessert i han så vis han det, hvis ikke så må du være ærlig. 

 

[AnonymBruker]

Nå har jeg PTSD selv, men har det nok i relativt mild grad. Så jeg har ikke problemer med å bygge relasjoner, og er der ganske trygg på meg selv, og er heller ikke spesielt redd for at de skal svikte meg. Jeg bruker kanskje litt lenger tid på å slippe de helt inn. Men dette legger de nok lite merke til.

Anonymkode: 257ba...f9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nå har jeg PTSD selv, men har det nok i relativt mild grad. Så jeg har ikke problemer med å bygge relasjoner, og er der ganske trygg på meg selv, og er heller ikke spesielt redd for at de skal svikte meg. Jeg bruker kanskje litt lenger tid på å slippe de helt inn. Men dette legger de nok lite merke til.

Anonymkode: 257ba...f9e

Dette var som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg har også PTSD, og har det på samme måte. 

Anonymkode: 2630d...898

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg har vært interessert i han i snart ett år, men ikke sagt noe før nå. Føler jeg maser, men han har ikke avvist meg/sagt han ikke er interessert. Svaret er at han ikke helt kan tro meg..... Kunnskap og tålmodighet ja.... 

Anonymkode: 1523b...ee8

[AnonymBruker]

Jeg har selv PTSD og syns relasjoner er ekstremt vanskelig, det er vanskelig å stole på andre mennesker. Men du må bare fortsette å prøve.

Anonymkode: 84bdc...0d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg har selv PTSD og syns relasjoner er ekstremt vanskelig, det er vanskelig å stole på andre mennesker. Men du må bare fortsette å prøve.

Anonymkode: 84bdc...0d6

Takk for oppmuntringen 😃 Jeg skal holde ut... Har du noen spesielle råd/ tips om ting jeg bør være ekstra oppmerksom på? 

Anonymkode: 1523b...ee8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg er interessert i en mann. Han har alvorlig PTSD. Har forsøkt å bygge en relasjon til han, men det er vanskelig. Det virker som om han ikke tror på at jeg vil bruke tiden min på han, og han er unnvikende i atferden. Ganske fortvilende ...

Ønsker å høre erfaringer fra dem som selv har PTSD og dere som omgås disse menneskene. 

Anonymkode: 1523b...ee8

Jeg har PTSD og er unnvikende.... Legen min sa at jeg hadde fått unnvikende personlighetsforstyrrelse som et slags "tillegg" til min PTSD.... Og det er pga så mye vanskelig og traumatiserende jeg har opplevd som gjør at jeg heler "skyver vekk" ting og unngår alt mulig rart - av og til hendte det at jeg ikke klarte å si ifra som noe så lite som at jeg ikke hadde fått en pose på butikken når jeg handla, så ja. "Enkle, små ting" ble plutselig vanskelig, og vanskeligere...

Det har ingenting med deg å gjøre. Det kan hende at han har mye tankekjør, at han er redd for å gjøre noe feil og får katastrofe tanker eller redd for at noe han sier/skriver skal misforstås og blir nervøs av tanken på det - og dermed blir mer og mer unnvikende. Og jeg kan godt forstå at dette er frustrerende, moren min fortalte meg hvor utrolig frustrerende det var for henne at jeg var blitt så unnvikende.... 

Man kan føle at man betyr mindre, det har hvertfall jeg kjent på. En slags angst for å ikke være bra nok, gjøre ting bra nok, bli forstått... 

Jeg venter på å få behandling fordi det har blitt såpass ille for meg at jeg kan trekke meg helt unna andre... "Det er bare alene jeg føler meg trygg" tenkte jeg til meg selv her om dagen. Så jeg håper på at jeg kan få all den hjelpen jeg trenger med min PTSD... for å bli mer "meg selv" eller bedre sagt; klare å leve videre mer som meg enn at den PTSD'en "styrer alt"

En ting som ikke hjelper er å gjøre at noen feks skammer seg over å ha PTSD. Kjefte. Dømme. Gjenta flere ganger ting som "hva er det som feiler deg, jeg skjønner ikke deg, du er vanskelig å forstå".... Dette gjør at man trekker seg enda mer unna, hvertfall for min del.

Og ja, dette med tillitt til andre er ekstremt vanskelig. Det kan føles ut som om man skal bli skikkelig såret og bare "forberede" seg på  at noen gjør en vondt. Og jeg har opplevd at jeg plutselig kan bli kjempe lei meg og sint, noe som igjen er vanskelig for andre å forstå eller takle. Og ha i bakhodet at det er en god grunn til at man har PTSD, jeg tror det som fungerer best er å vise personen at du er en man kan være trygg på, stole på, lytter (og at du også selv deler ting, slik at man føler at du også er "sårbar" med å vise hvem du er) - det tar tid, for den tillitten må bygges opp, og man må få nok "rom" og tid til seg selv med PTSD. Så det at han trekker seg unna/er unnvikende er fordi han trenger det for sin egen del.

Anonymkode: 9de7e...1ce

[AnonymBruker]

Tusen takk for kjempegode opplysninger som gir god innsikt. 

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har PTSD og er unnvikende.... Legen min sa at jeg hadde fått unnvikende personlighetsforstyrrelse som et slags "tillegg" til min PTSD.... Og det er pga så mye vanskelig og traumatiserende jeg har opplevd som gjør at jeg heler "skyver vekk" ting og unngår alt mulig rart - av og til hendte det at jeg ikke klarte å si ifra som noe så lite som at jeg ikke hadde fått en pose på butikken når jeg handla, så ja. "Enkle, små ting" ble plutselig vanskelig, og vanskeligere...

Det har ingenting med deg å gjøre. Det kan hende at han har mye tankekjør, at han er redd for å gjøre noe feil og får katastrofe tanker eller redd for at noe han sier/skriver skal misforstås og blir nervøs av tanken på det - og dermed blir mer og mer unnvikende. Og jeg kan godt forstå at dette er frustrerende, moren min fortalte meg hvor utrolig frustrerende det var for henne at jeg var blitt så unnvikende.... 

Man kan føle at man betyr mindre, det har hvertfall jeg kjent på. En slags angst for å ikke være bra nok, gjøre ting bra nok, bli forstått... 

Jeg venter på å få behandling fordi det har blitt såpass ille for meg at jeg kan trekke meg helt unna andre... "Det er bare alene jeg føler meg trygg" tenkte jeg til meg selv her om dagen. Så jeg håper på at jeg kan få all den hjelpen jeg trenger med min PTSD... for å bli mer "meg selv" eller bedre sagt; klare å leve videre mer som meg enn at den PTSD'en "styrer alt"

En ting som ikke hjelper er å gjøre at noen feks skammer seg over å ha PTSD. Kjefte. Dømme. Gjenta flere ganger ting som "hva er det som feiler deg, jeg skjønner ikke deg, du er vanskelig å forstå".... Dette gjør at man trekker seg enda mer unna, hvertfall for min del.

Og ja, dette med tillitt til andre er ekstremt vanskelig. Det kan føles ut som om man skal bli skikkelig såret og bare "forberede" seg på  at noen gjør en vondt. Og jeg har opplevd at jeg plutselig kan bli kjempe lei meg og sint, noe som igjen er vanskelig for andre å forstå eller takle. Og ha i bakhodet at det er en god grunn til at man har PTSD, jeg tror det som fungerer best er å vise personen at du er en man kan være trygg på, stole på, lytter (og at du også selv deler ting, slik at man føler at du også er "sårbar" med å vise hvem du er) - det tar tid, for den tillitten må bygges opp, og man må få nok "rom" og tid til seg selv med PTSD. Så det at han trekker seg unna/er unnvikende er fordi han trenger det for sin egen del.

Anonymkode: 9de7e...1ce

Tusen takk for kjempegode opplysninger som gir god innsikt. 
 

Anonymkode: 1523b...ee8