Samlivsbrudd

[AnonymBruker]

Skriver her i håp om å få noen råd eller andre erfaringer i lignende situasjon..

jeg har en mann som jeg har vært sammen med i over 10år. Vi har 3 barn sammen og ble foreldre i en ung alder.

Forholdet har ikke vært noe særlig bra mellom oss. I sjul har han vært avhengig av sterke smertestillende medisiner som han har fått av legen i mange år.. dette gikk totalt galt til slutt.. vær gang jeg prøvte å konfrontere han at han hadde ett problem endte det med utskjelling stygge kalle navn og at det var jeg som var gal.. i tillegg til dette
Jeg har opplevt ett «økonomisk utroskap» om man kan si det på den måten. Her var det snakk om mange hundre tusen kroner så ikke noe småtteri.. dette fikk jeg vite for en stund tilbake på og har vær en veldig tung burde for meg og barna da han har vært skikkelig selvopptatt og det er barna som har måttet lide pga dårlig økonomi. 
 

jeg har lenge hatt ett tunellsyn om man kan kalle det for det, har kun fokusert på at barna skal ha det best mulig og prøve å sjule hvordan ting har vært, jeg har ikke prioritert meg selv og hva jeg vil, og fokusert for mye på at mannen skulle bli frisk og få orden på livet.. dette har vært en lang prosess på noen år nå. Han har kommet seg av avhengigheten og fått en ordning på alt av gjeld. 
 

Men det som er nå, nå sitter jeg her og føler på alt som jeg har hatt inni meg i alle år og vet ikke om jeg kan bli i dette forholde lengre. Jeg kjenner på ensomhet og føler et salgs hat for hva han har tatt oss igjennom.  Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, er livredd for å gå for vil ikke måtte ofre mine barn 50/50 med han.. jeg vil være lykkelig og glad men vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av denne situasjonen. Barna mine er livet mitt og de er ikke vandt til og være for mye uten meg pga far ikke er like involvert i dem som meg.. bare tanken på å gå igjennom alt det man må igjennom ved samlivsbrudd og barn skremmer meg skikkelig. 
 

jeg har økonomi og inntekt/full jobb så vet jeg klarer meg der. 
 

noen som har noe råd?? 

Anonymkode: 46408...e13

[anonymbruker2312]

Når dette forholdet tærer på deg såppas, så anbefaler jeg deg sterkt til å gå. Dette har du prøvd lenge å fikse også, men det går på psyken din som kan faktisk ende opp med å bli alvorlig senere. Blir verre jo lengre tid det tar. 

Det er en ekstra stor påkjenning når det er barn involvert, da man vil det beste for de. Ikke vil man at de på noen som helst måte skal ha det vondt, eller oppleve negativitet. Men... for absolutt barnas beste, faktisk, så er det å ikke holde de i et negativt miljø, langsiktig. Barn merker energi mer enn vi tror. Så jeg er ganske sikker på at de faktisk får det bedre når dere har det bedre genuint, innvendig. At dere er glade og er i positive omgivelser. Og det tror jeg dere blir når dere faktisk separeres.. For det høres ikke ut som om dere har så mye positiv energi rundt dere når dere bor ilag. 

[Brunello]

Du ser på det som økonomisk utroskap. Men det er noe mer. Mannen har hatt store smerter han ikke har delt med deg at han har. Hvorfor det?

Og er helt annet forhold er hvordan det er med avhengigheten nå. Han har vel vært narkoman. Er han det fortsatt, eller har han blitt kvitt avhengigheten?

[AnonymBruker]

Jeg tenker som så at avhengighet av smertestillende og økonomisk idioti er nå så, men det å ikke fortelle om det er utilgivelig. Hvis det er snakk om flere år, og at han ikke fortalte dette av seg selv så er det rett og slett kroken på døra. Hvis du klarer deg selv så må du bare stålsette deg; Bruddet blir vanskelig og det er leit å flytte, men det er til det beste for deg og barna høres det ut som. Du kan ikke være med en du ikke respekterer. 

Anonymkode: 9a8b8...505