Verdiløs og ikke god nok

[AnonymBruker]

Jeg er ei dame i midten av 30 årene, gift og vi har tre barn sammen. Jeg har en nervesykdom som ble kraftig forverret etter sist graviditet og jeg er nå ufør pga dette. Jeg føler meg totalt verdiløs. Det eneste jeg er og føler jeg gjør bra, er å være mamma til ungene våre. Mannen min er en flott mann, både av person og utseende. Han har en god jobb og er fysisk aktiv. Men jeg har blitt feit etter årene som gravid og nervesykdommen gjør det også vanskelig for meg å være aktiv. Da vi møttes, følte jeg vi var "likeverdig" men der han har holdt seg på alle måter, har jeg forfalt. Jeg vet at om vi hadde gått fra hverandre kunne jeg aldri fått en mann som han igjen, mens han kunne oppgradert veldig med en ny dame. Jeg burde gjøre og prøver å gjøre, alt hva jeg kan for at jeg skal være den beste versjon jeg kan være av meg selv, for å fortjene han. Men helse og det faktum at jeg er ufør får jeg jo ikke gjort noe med. 

Men det som sliter meg helt ut, er at vi komunisers så dårlig. Jeg er konstant redd for at han skal forlate meg og finne seg noen bedre. Selv om han aldri har antydet noe sånt.

Jeg blir sittende igjen som taperen på alle måter. Ikke nok med at jeg hadde mistet mannen i mitt liv men jeg ville hatt problemer med å ha barna alene da sykdommene min gjør at jeg tidvis fungere veldig dårlig. Mens i perioder er jeg bedre. En femti femti ordning med ungene ville derfor fungert dårlig. Og jeg ville med andre ord mistet det eneste jeg føler jeg lever for. Jeg er også ufør på minstesats. Så en leilighet med rom til alle ungene er ikke realistisk, mens han har økonomi til å kunne beholde huset. Han har altså ingen ting å tape på å gå ut av et ekteskap med meg men masse å vinne i form av at han kunne fått seg en frisk dame som matcher han bedre. Ei som kan bidra økonomisk, som han kan dra på turer med, ei som man kan planlegge en normal ferie med uten å måtte ta hensyn til sykdom. Ei som var i fysisk god form og som så bra ut. 

Jeg burde virkelig gjør alt for å beholde han i livet mitt og jeg tenker mange ganger at jeg hadde gått til grunne om han gikk fra meg. Men denne konstante angsten for å bli forlatt, å hele tiden føle man lever på lånt tid, redd for at hva han går å tenker, om han ser på andre damer, om han tenker på hvordan det ville vært med noen andre osv. Gjør meg så utrolig deprimert. Og jeg føler meg bare enda verre og mer verdiløs. Hvorfor skulle han ønske å være livet ut med meg? Jeg som selv føler livet mitt omentrent er over, pga denne sykdommen som er så inngripenden i hverdagen. 

Jeg har forsøkt å prat med han om det. Men har sier bare at det ikke er noe han tenker og at han ikke har vurdert det. Men samtidig så sier han aldri fine ting til meg, han gir meg aldri komplement, mens jeg ofte sier til barna så han hører, at de har er flott og en snill pappa, sier at han er kjekk og sexy, tar på han, kysser han hade og velkommen, roser han for å være en så flott pappa som tar med ungene på så mye. Men jeg trenger å høre slike ting i retur. I det minste at jeg er en god mamma, at jeg lager god mat, at jeg ordner det fint i huset. Han trenger ikke å si seg er sexy om han ikke syns det lengre. Men min verdi føles så utrolig lav nå, og jeg føler jeg får enda lavere tanker om meg selv når han som skal være min nærmeste og min støtt, ikke ser meg for disse tingene engang. Jeg har som sagt prøvd å ta det opp med han, og da sier han fine ting, men de er liksom ikke så mye verdt når jeg må fiske etter de og be om de. Og så lite som jeg har å bye på, vil jeg ikke i tillegg være hun som gnager og mase hver dag etter å få noen godord slengt etter seg. Han vil nesten heller aldri ha sex lengre. Jeg har ikke vært så veldig sexuelt pågående pga mange år med småbarn og sykdom, men han har inntill det siste året gjevnlig tatt initiativ. Men sjeldent nå. Jeg har derfor vært mer på tilbudssiden, i fall han er lei av å nesten alltid å være den som tar intativ, men nå er selvtilliten min så lav at jeg ikke tørr lengre i frykt for at han ikke vil ha sex med meg når jeg er blitt så tykk. Så nå har vi ikke hatt sex siden i fjor. 

Jeg føler jeg blir psykisk nedbrutt av å hele tiden føle meg så ubetydelig og verdiløs og til tross for at jeg ville gått ut av forholdet som den største taperen på alle områder, kan jeg i det sist ikke slutte å tenke at at jeg kanskje også hadde kunne fått det bedre. Jeg er sliten av å hele tiden prøve å holde fasaden. Hele tiden ta på en maske og prøve å behage mannen min, uten å føle at jeg får noen slag hengivenhet tilbake. Jeg føler jeg strekker og bøyer meg i alle rettninger for at huset, hjemme og alt rundt skal være flott. Jeg bruker masse energi på å være den perfekte husmor og er den som ordner overnattingfester for ungene. Kjørere hit og dit. Alt avhengig av dagsformen naturligvis. Jeg ordner spillekvelder for oss og venne par, middager, går ut med mannen mine og andre par, fordi jeg vet han er glad i å være sosial og ta seg en liten fest. Men jeg har egentlig ingen interesse av alt dette, men gjør det for forholdet, for han. Jeg er sliten. Og selv om jeg ser på han som mye bedre enn meg, fortjener jeg også en som setter pris på meg. På det jeg gjør. 

Hjelp, hva skal jeg gjøre. Er det håp for oss? 

Anonymkode: 0e5a3...28f

[AnonymBruker]

Vil du at dette skal gå bra?

Da må du oppsøke profesjonell hjelp.

Måten du beskriver deg selv i familien din er ikke grei i det hele tatt. Mangel på selvtillit er mer farlig for de rundt, særlig for barn, enn man skulle tro.

Du kan rydde og lage mat alt du vil, men unger behøver mennesker som også har psykisk og emosjonelt overskudd til de, og ikke er fullstendig oppslukt av egen sorg og følelse av mislykkethet, og som har urimelige krav til de rundt. 

Anonymkode: fe6b4...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Vil du at dette skal gå bra?

Da må du oppsøke profesjonell hjelp.

Måten du beskriver deg selv i familien din er ikke grei i det hele tatt. Mangel på selvtillit er mer farlig for de rundt, særlig for barn, enn man skulle tro.

Du kan rydde og lage mat alt du vil, men unger behøver mennesker som også har psykisk og emosjonelt overskudd til de, og ikke er fullstendig oppslukt av egen sorg og følelse av mislykkethet, og som har urimelige krav til de rundt. 

Anonymkode: fe6b4...918

Ungene mine har der helt utmerket takk. Det er den ene ting jeg faktisk mestrer. Din kommentar gjør meg ikke usikker på det. Selv om jeg er usikker på det meste av andre ting i livet mitt. 

Anonymkode: 0e5a3...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ungene mine har der helt utmerket takk. Det er den ene ting jeg faktisk mestrer. Din kommentar gjør meg ikke usikker på det. Selv om jeg er usikker på det meste av andre ting i livet mitt. 

Anonymkode: 0e5a3...28f

Du spurte.

Har vokst opp under slike kår, så jeg vet nok mer enn du tror.

Min forelder ville garantert også sagt at vi barna hadde det utmerket ellers takk.

(det var først i voksen alder da vi kunne reagere som vi ville, og fortelle vår versjon, og bryte kontakten, at det gikk opp et lys)

Dette ser du helt selv. Men nå har du fått svar fra meg.

Anonymkode: fe6b4...918

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du spurte.

Har vokst opp under slike kår, så jeg vet nok mer enn du tror.

Min forelder ville garantert også sagt at vi barna hadde det utmerket ellers takk.

(det var først i voksen alder da vi kunne reagere som vi ville, og fortelle vår versjon, og bryte kontakten, at det gikk opp et lys)

Dette ser du helt selv. Men nå har du fått svar fra meg.

Anonymkode: fe6b4...918

Hvor ba jeg om en tolkning av mine barns ve og vell? Jeg har en ressurssterk familie og mannen min jobber selv i helsevesenet, hadde dette gått ut over ungene ville det blitt plukket opp.

Anonymkode: 0e5a3...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor ba jeg om en tolkning av mine barns ve og vell? Jeg har en ressurssterk familie og mannen min jobber selv i helsevesenet, hadde dette gått ut over ungene ville det blitt plukket opp.

Anonymkode: 0e5a3...28f

Du spurte; Er det håp for oss?

Den forelderen jeg snakket om jobbet også i helsevesenet. Du behøver altså ikke belære meg, jeg kjenner til disse tingene veldig godt. Burde sikkert ikke en gang forsøkt å gi råd, burde sikkert vært forberedt på at det kom til å gå som det går nå. Så jeg sier takk for meg og lykke til. 

Anonymkode: fe6b4...918

[AnonymBruker]

Hvordan har du minstesats på uføre? Har du aldri jobbet? 
 

Kan du ikke begynne å spise sunnere? Gjøre noen grep i hverdagen for å få noe mosjon inn? Jeg bare sier det fordi ofte gir dette oss mye energi og glede. Jeg vet selv hvordan min psyke blir av dårlig kosthold og lite mosjon.

Anonymkode: 76680...224

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å finne noen å snakke med. Du kommer til å få veldig få gode svar her inne, mest angrep, masse spørsmål som egentlig ikke bidrar til noe annet enn å utlevere deg mer. Kanskje noen hjerter. 

Du trenger hjelp til å sortere hva som er følelser og hva som er fakta, hvilke behov du kan forvente at din partner skal møte og hvilke du må løse andre steder. 

At du har en grunnleggende følelse av verdiløshet vil sannsynligvis påvirke alle andre områder av livet ditt. Men hva gjør deg verdiløs? Hadde ungene dine mistet sin verdi om de ble syke og tjukke? Hvis du svarer nei - hvorfor tenker du at din verdi henger sammen med din kropp? 

Altså - dette er retoriske spørsmål, ment for å hjelpe deg videre i det du kanskje burde jobbe med. Alt du skriver er helt logisk, og jeg skjønner godt hvorfor du føler det sånn. Det bare hjelper ikke så veldig for å ha et godt liv. 

Anonymkode: 49c04...2bb

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker said:

Du spurte; Er det håp for oss?

Den forelderen jeg snakket om jobbet også i helsevesenet. Du behøver altså ikke belære meg, jeg kjenner til disse tingene veldig godt. Burde sikkert ikke en gang forsøkt å gi råd, burde sikkert vært forberedt på at det kom til å gå som det går nå. Så jeg sier takk for meg og lykke til. 

Anonymkode: fe6b4...918

Du bør bearbeide barndommen din litt mer. Forstår det var tøft for deg, men det kan være farlig for omgivelsene når du tolker ting du observerer og trekker slutninger basert på dine egne opplevelser. Etter litt terapi så klarer man som regel enklere å skille seg selv fra andre. Ts bør så absolutt jobbe med usikkerheten sin, men det er ingenting i HI som tyder på at det går utover ungene nå. Du ser spøkelser på høylys dag.

Anonymkode: ba8c9...e6c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner selvfølgelig ikke mannen din, så jeg må forutsette at han er en normalt oppegående menneske med et gjennomsnittlig utviklet følelsesregister. I så fall tror jeg at hvis han går fra deg så er det ikke fordi du er tjukk, syk eller ikke bidrar i hjemmet som en frisk person. Det er heller på grunn av holdningene dine. Jeg får noia bare av å lese HI, da kan jeg ikke tenke meg hvordan det er å leve i det. Jeg hadde heller ikke kommet med komplimenter til noen som prøvde å presse meg til det, da er ikke komplimentene oppriktige og jeg hadde mistet respekt for deg som ønsket falske komplimenter. Det hadde føltes manipulerende.

Og apropos komplimenter, hva forteller det egentlig han at du er i forholdet fordi du ikke klarer deg alene? Det er så langt unna et kompliment som det går an å komme.

Dessuten tror jeg ikke på at du har dårlig selvtillit når du er så skråsikker på at barna ikke tar skade av holdningene dine. Ingen av oss kan vite sikkert at det vi gjør ikke skader barna våre på utilsiktede og uforutsette måter. Det er opp til barna våre å avgjøre, og selv når de er voksne er det ikke så sikkert at de er ærlige om det.

Anonymkode: 24946...4a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dessuten tror jeg ikke på at du har dårlig selvtillit når du er så skråsikker på at barna ikke tar skade av holdningene dine.

Dette er den ene tingen TS opplever mestring i, som hun har selvtillit på, som hun føler hun får til. Det er særdeles dårlig stil å plukke ut akkurat dette, som egentlig også er temmelig sekundært til det hun tar opp, og plukke det fra hverandre. «Du får sikkert ikke til dette, heller.» 

Det hjelper jo ikke TS, og ingen andre heller. 

Anonymkode: 49c04...2bb

[AnonymBruker]

Jeg ville først og fremst prøvd å rydde opp i alle tankene du har. Det virker som at det er ganske mye kaos nå. Skriv opp alt i punkter, og prøv å dele det opp i ulike kategorier. Så ville jeg gått igjennom alt og funnet ut hvor skoen trykker mest. Når du har fått oversikt så bør du finne ut hva som kan være løsningen på de ulike problemene. Den lave selvfølelsen din kan du oppsøke hjelp for, enten hos psykolog eller en coach eller psykiatrisk sykepleier e.l. Du kan også lese bøker om det, f.eks. boken "selvkritisk" som skal være veldig bra.

Når det kommer til vekt så vet jeg ikke hva slags muligheter du har mtp nerveskaden, men finn ut om det er noen fysioterapeuter e.l. som har peiling på den typen skader. Du kan også fokusere på kosthold hvis trening er vanskelig. 

Du kan også sørge for å ta på deg pene klær selv om du ikke skal ut døra. Da mener jeg ikke at du skal pynte deg for mannen din, men for å føle deg bedre selv. Mange opplevde å føle seg som en dass da de hadde hjemmekontor og bare gikk i joggeklær, for så å begynne å føle seg litt bedre i jeans/vanlige klær. Det handler litt om å bryte et mønster. 

Når det kommer til økonomi så anbefaler de å ha en "fuck you-konto". Google dette. Med minstesats så har du kanskje ikke mye å spare, men prøv å se om du har mulighet til å spare litt hver måned. Kanskje du skal prøve fondsparing?

Familievernkontoret kan bistå når det kommer til forholdet. Dere må uansett dit hvis det blir slutt, så kanskje dere heller skal dra dit før det går så langt?

Anonymkode: ba8c9...e6c

[Kaneel]

Kjære ta, begyn å ta tilbake din egen styrke og dyrk deg selv som kvinne. Stell deg og smink deg kjøp klær som gjør su føler deg fin sånn du er nå. Og begyn å faste, 5:2 eller 16:8 feks.

hvilken sykdom har du ? Hvordan er sykdoms forståelsen din og hans? Er du gift med en lege? (I såfall all min sympati)

gå på YouTube å søk på feminin energi og hvordan du finner og styrker den, feks the universe guru eller fascinating womanhood, begyn å mediter og gjør yoga feks. Bli sexuell igjen, for din egen skyld men å for å vekke han å få han til å se deg som kvinne igjen. 

[AnonymBruker]

Er dette en diagnostisert nervesykdom (reell) ? Eller er det av typen som ikke lar seg diagnostisere (psykisk) ? 
 

Det som ikke hjelper er å synes synd på seg selv. Det er mennesker som har det langt værre enn deg som kommer seg opp av gjørma. Det handler stort sett om å gidde. Den røde tråden med de aller fleste er at de skylder på omgivelser for hvorfor de ikke kan XYZ og at det som virker for andre ikke virker for dem fordi XYZ. 

Anonymkode: ee4be...555

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er dette en diagnostisert nervesykdom (reell) ? Eller er det av typen som ikke lar seg diagnostisere (psykisk) ? 
 

Det som ikke hjelper er å synes synd på seg selv. Det er mennesker som har det langt værre enn deg som kommer seg opp av gjørma. Det handler stort sett om å gidde. Den røde tråden med de aller fleste er at de skylder på omgivelser for hvorfor de ikke kan XYZ og at det som virker for andre ikke virker for dem fordi XYZ. 

Anonymkode: ee4be...555

Er du morsom eller? Finnes ingen nevrologisk diagnose som er psykisk diagnose! En hver nevrologisk sykdom har en diagnosekode for nevrologisk sykdom!  Psykisk sykdommer har egnene diagnose koder

[Gjest Anonymus Notarius]

Prøv å skille de ulike problemene dine fra hverandre, for de har ulike løsninger.

Hovedproblemet her er jo at du har dårlig selvbilde, og det kan ikke mannen din hjelpe deg så mye med. Oppsøk hjelp utenfor familien, psykolog eller en annen form for terapi.

Flere av problemene dine kan du gjøre noe med selv - f.eks. at du er tjukk. Det er "bare" å spise mindre. At du ikke klarer å trene så mye, har lite å si for vekta. Spis mindre kaloririk mat, så går du ned, uansett om du bare ligger på sofaen. Kle deg penere, smink deg litt etc., alt som får deg til å føle deg bedre.

[AnonymBruker]

Dette er ikke en blivende situasjon, du er i ferd med å knekke sammen og det virker som du vil få det bedre alene. Jeg har en annen sykdom en deg, men når det ble 50/50 kunne jeg hvile når ungene er hos far og har da mer overskudd når de er hos meg. Vi har heller ikke delt inn i hele uker, så de er hos meg maks fem dager av gangen. Er jeg ekstra dårlig, er de mer hos far. Har du noen som kan trå til om du har en ekstra dårlig dag? En venninne eller familiemedlem som kan komme? Det finnes mange løsninger. Ungene blir større og kan hjelpe til også. Du sier du ikke vil klare deg økonomisk, men om dere er gift og eier boligen sammen, deles alt likt. Det vil si at han kjøper deg ut og du bruker de pengene på å kjøpe deg en leilighet. 

Du må prøve å få fokus vekk fra problemer og over på løsninger, det er ikke lett, men sett deg ned med en venninne eller en terapaut eller en fra NAV og se på hva som kan fungere. Du vil få barnetillegg og sikkert andre stønader.

Jeg støtter deg i dette med at det er vondt å ikke få noen fine ord i ny og ne. Hvis han gjorde det før, er det et dårlig tegn. Det virker som han trekker seg unna, og det trenger ikke ha med vekt å gjøre men hvordan du er eller hvordan situasjonen er. Overgangen til å bli alene er hard, men godt med frihet fra bekymring og annet. Jeg har det bedre i dag alene enn de siste to årene med eksmannen. 

Som ufør kan du tjene litt ved siden av, og ved å få mye alenetid kan det faktisk hende du kan bli bedre og klare å gjøre et eller annet noen timer i uka for å spe på inntekten. 

Anonymkode: 5199c...c92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du bør bearbeide barndommen din litt mer. Forstår det var tøft for deg, men det kan være farlig for omgivelsene når du tolker ting du observerer og trekker slutninger basert på dine egne opplevelser. Etter litt terapi så klarer man som regel enklere å skille seg selv fra andre. Ts bør så absolutt jobbe med usikkerheten sin, men det er ingenting i HI som tyder på at det går utover ungene nå. Du ser spøkelser på høylys dag.

Anonymkode: ba8c9...e6c

Alt tyder på det, jo.

Derfor har jeg anbefalt henne å oppsøke profesjonell hjelp.

Men som nevnt av noen andre over her, kan det virke som om han nå er på vei til å trekke seg vekk. Og da går det nok bra med ungene uansett. De trenger kun at én person ser de og tar de med seg vekk.

Mitt råd var kun ment dersom TS ønsket å få det til. Jeg tror hun ønsker det, selv om hun angriper eller avviser de som svarer. Da må hun oppsøke hjelp, sånn er det liksom bare.

Det samme gjelder deg, forøvrig. Du fikser ingenting med å "ta" meg. Det å tro at man fikser ting når man klarer å såre eller skremme andre til taushet, det er del av problemet. 

Anonymkode: fe6b4...918

[AnonymBruker]

Tror du at mannen din har så slett moral at han forlater deg over noe du ikke kan noe for? I så fall, hvorfor vil du ha en så dårlig mann? Hvilke verdier er viktige for dere begge? 

Anonymkode: 819b0...259

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alt tyder på det, jo.

Derfor har jeg anbefalt henne å oppsøke profesjonell hjelp.

Men som nevnt av noen andre over her, kan det virke som om han nå er på vei til å trekke seg vekk. Og da går det nok bra med ungene uansett. De trenger kun at én person ser de og tar de med seg vekk.

Mitt råd var kun ment dersom TS ønsket å få det til. Jeg tror hun ønsker det, selv om hun angriper eller avviser de som svarer. Da må hun oppsøke hjelp, sånn er det liksom bare.

Det samme gjelder deg, forøvrig. Du fikser ingenting med å "ta" meg. Det å tro at man fikser ting når man klarer å såre eller skremme andre til taushet, det er del av problemet. 

Anonymkode: fe6b4...918

Du misforstår, det er deg som blir bedt om å søke hjelp for å bearbeide barndommens traumer.. og den støtter jeg fult ut.. ts derimot har vel så vidt vi vet ingen barndoms traumer men et relt helseproblem som har redusert livskvaliteten henne og derav gitt henne dårlig selvtillit