Hva er ditt beste «mentale fødselstriks»?

[AnonymBruker]

Hvilke tanker eller hvilket mentale fokus hjalp deg da du skulle føde? Jeg har hatt nytte av å tenke på smerten om ufarlig. Vanligvis er jo smerte et tegn på at noe er galt, derfor blir vi redde av å ha vondt. Men under fødsel er jo smerten forårsaket av at barnet arbeider sammen med mors kropp om å komme ut. Det hjalp meg å tenke på. De sa også at jeg skulle tenke på riene som en bølge jeg skulle surfe på. Først stiger den, så blir man med den ned igjen. 
 

Andre som har hatt hjelpsomme tanker med inn i fødselen? 

Anonymkode: 34f67...29b

[AnonymBruker]

For meg var det viktig å ha mye kunnskap og bøker i bakhånd. Positiv innstilling. Jeg så for meg at jeg skulle jobbe igjennom riene. Det hjalp veldig å synge faktisk! Anbefales. 

Anonymkode: bc673...e65

[AnonymBruker]

Smerten er relativt kortvarig sett opp mot gevinsten, kvinner føder barn hver dag, det er ingen annen måte å få ungen ut på 😊

Anonymkode: 42edc...059

[AnonymBruker]

At SÅ mange før meg hadde klart det uten smertelindring og at det er helt menneskelig. Vi er skapt for å føde. Rakk ikke epidural da ting gikk litt fort for seg.

Anonymkode: 601e6...a36

[Tone83]

«Snart kommer anestesilegen, snart kommer anestesilegen» 

[AnonymBruker]

For meg hjalp det å tenke på at dette snart var over. For hver rie kom jeg litt nærmere fødselen.

Det var også veldig viktig at jeg hadde trent på å puste. Da klarte jeg å håndtere smerten mye bedre. Siden siste uke før fødsel var preget av kraftige spark og vonde kynnere hadde jeg fått mye trening, men jeg fant også noen treningsvideoer på YouTube.

Anonymkode: 8400c...4bd

[AnonymBruker]

Jeg er avhengig av å ha kontroll på alt hele tiden og synes det hjalp veldig å gå inn i det uten noen klare ønsker eller forventninger om hvordan jeg ville fødselen skulle være og foregå. Å bare ta det som det kommer, og dukker noe opp så finner vi ut av det da, på en måte. Hvis jeg på forhånd hadde bestemt meg for at jeg ønsket epidural, noe jeg ikke ville rukket å få, hadde jeg garantert blitt så fra meg over at jeg ikke rakk det at jeg hadde gått helt i lås.

Fikk tilbakemelding fra jordmødrene og legen som var med under fødselen at det gjorde det lettere for dem også, for de følte de kunne dirigere meg mer uten å være redd for å sjefe for mye og slapp å stresse med å eventuelt skuffe meg skikkelig dersom ting ikke gikk etter min plan.

Anonymkode: e1783...a2d

[AnonymBruker]

Fra første rie og frem til aktiv fødsel så er din viktigste oppgave å forsøke å slappe av!!  

Noen fortalte meg dette før min andre fødsel og det gjorde seriøst underverker. Lytt til kroppen og ikke slit deg ut før kroppen gir deg beskjed om å jobbe (presse). 

Anonymkode: 995aa...d7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Smerten er relativt kortvarig sett opp mot gevinsten, kvinner føder barn hver dag, det er ingen annen måte å få ungen ut på 😊

Anonymkode: 42edc...059

Nuvel. 

Anonymkode: da5ab...c7e

[BellaMie]

Jeg følte jeg måtte holde kroppen i bevegelse i starten (tuslet i ring og stod mye innledningsvis), så rugge/vugge bekkenet frem og tilbake (sitt gjerne oppå slik stor, myk treningsball). 

Fokus på åpne hender og avslappet kjeve gjennom riene, slik at naturlig smertestillende hormoner får strømme fritt og man ikke fryser/stivner i kroppen. 

Første fødsel var jeg LivRedd og stod nærmest anspent i bro gjennom riene, med barn nr 3 klarte jeg å bruke teknikkene ovenfor. 

Pustet dypt og fødte på siden, men stod på alle fire, bevegde bekkent og holdt meg i  sengegavlen helt til utdrivingen startet. Det gjorde at jeg slapp unna tang pga fikk barnet helt nedi bekkenet på egenhånd. 

 

[AnonymBruker]

Det høres så banalt ut men:

 

Tenk som riene som bølger, som når sin topp og går ned igjen.

 

Fokuser på at du klarer dette

Anonymkode: 455bb...493

[AnonymBruker]

For meg hjalp det å se videoer om hypnobirthing på youtube. Ikke fordi jeg tenkte at jeg skulle gjøre det nødvendigvis, men om de kan så kan jeg også! 
Ellers så brukte jeg veldig tellepusting som læres i hypnobirthing, yoga og diverse. Lenger utpust enn innpust. Tror jeg brukte 4 inn og 8 ut, og husker at jeg på et tidspunkt tenkte at hvis jeg bare fortsetter å telle så går tiden og så er det til slutt over. Klarte å holde kontrollen, det var en ok opplevelse.

Gleder meg ikke voldsomt til neste gang da, har termin om 2 mnd, så må begynne å psyke meg opp igjen så jeg blir litt mer giret enn jeg kjenner jeg er nå. Kjører samme strategi og har troen på at det skal bli bra!

Anonymkode: c8907...1fb

[AnonymBruker]

Lytt til og jobb med kroppen, beveg deg, rull bekkenet osv for å hjelpe ungen ned. Prøv å ikke anspenne deg under riene, altså åpne alle muskler opp, ingen sammenklemte never, stram kjeve osv, se rett og slett for deg at du skal slippe riene ut av kroppen og at dette ikke skjer hvis du spenner deg. 
 

Anonymkode: da5ab...c7e

[LilleMy1989]

Jeg visualiserte at barnet kom lenger ned og at det åpnet seg igjennom hver rie. I tillegg fokuserte jeg på å puste meg igjennom samtidig.

Jeg klarer ikke ligge eller sitte under fødsel så jeg står hele tiden og får hjelp av tyngdekraften. Stod med avslappete knær og vugget rumpa litt nedover for å unngå å stivne og spenne meg under riene. Og det absolutt beste, masse kroppskontakt med partner 😁 Smertelindrende og setter fortgang i fødselen 👌 På ett tidspunkt (aktiv fødsel) satt jeg på fanget hans når jeg hadde rier 🤣

[AnonymBruker]

For det første, at samme hvor ille det blir, så er det midlertidig. Når fødsel først er skikkelig i gang så vet du at det er over innen et døgn, maks to, den ene eller andre veien. 

For det andre, lese meg opp litt/ gå fødselsforberedende kurs så jeg hadde litt peiling på hva som faktisk foregikk i kroppen. At i åpningsfasen er det best å slappe av og yogapuste seg gjennom som best man kan, frykt, stress og adrenalin gjør at det stopper opp. 

Høre på helsepersonell og forstå at det er mye som er utenfor min kontroll. Du kan være verdens mest forberedte fødekvinne og likevel ende med katastrofesnitt. Jeg er glad for at jeg tok imot tilbud om epidural når smertene ble såpass intense at jeg ikke klarte jobbe med kroppen lengre. Jeg er lei meg for at baby trengte pustehjelp når hun kom ut så jeg ikke fikk henne på brystet med en gang, men jeg forstår at det ikke var min "skyld".

Anonymkode: 64456...19d

[AnonymBruker]

Anbefaler å ikke ha styrtfødsel 😆 Med første kunne jeg gå inn i meg selv, fokusere på pusten og finne en rytme. Med andremann (1 time fra 3.5 cm til ute) kjentes det ut som om jeg lå på jernbanesporet foran et eviglangt godstog og bare ble overkjørt kontinuerlig. Hadde ikke kontroll på noe, og hørte i tillegg paw patrol temasangen på repeat i hodet. Helt krise! 

Anonymkode: cc5d4...427

[AnonymBruker]

Ts her - tusen takk for mange fine svar! Likte spesielt å tenke på riene som noe som skal slippe ut av kroppen. Og minne seg selv på alle de kvinnene som gjør dette hele tiden - og at det tross alt går over. 
 

Jobbe sammen med kroppen, rulle på hoftene og bevare roen. 
 

Gode tips!

Anonymkode: 34f67...29b

[AnonymBruker]

Jeg konsentrerte meg på å puste rolig og telte langsomt ned fra 100 og merket etterhvert at riene tok pause før jeg kom ned til null så da jeg kjente at jeg kunne holde ut nedtelling slappet jeg av og greide å la fødselen gå sin gang uten panikk. 

Anonymkode: 5705a...705

[AnonymBruker]

Tenkte at det sikkert var like vondt for babyen og at dette var noe vi måtte få til sammen.

Anonymkode: f89d5...3fe

[AnonymBruker]

Jeg tenkte bare «la det gå. Det er Ingenting å gjøre med det nå. Det er bare slik det er».. det gikk på repeat i hodet mitt hele veien til sykehuset. Og etter jeg kom på sykehuset med 6cm, og skjønte at jeg ikke kom til å rekke smertelindring denne gangen heller måtte jeg bare fortsette å tenke det.. «det er vondt, og slik er det nå. Det er ingenting å få gjort, det er bare å jobbe»

Anonymkode: 8cd75...0b3