Hvordan er det å vokse opp med lite familie rundt seg?

[AnonymBruker]

Har vært igjennom mye i livet mitt, både en tøff barndom der det var lite kjærlighet og omsorg, samt fattigdom og utenforskap. Dette førte til at jeg senere fikk problemer med å knytte meg til folk. Jeg hadde en ok studietid og fikk meg jobb rett etterpå. De første årene på jobb var tøffe, samtidig som jeg var ensom og mye alene. Kan ikke si at jeg trivdes i jobben, men å si opp etter femåring utdanning var ikke aktuelt. 
 

For 6 år siden traff jeg mannen i mitt liv, vi er nå gift og har ett barn sammen. Vi har det fint og føler at jeg er der jeg vil være i livet, til tross for fortatt krevende jobb, tidsklemma og lite egentid pga en liten unge. Gjennom alle de vanskelige årene i livet mitt har ingen i min familie, hverken foreldre eller søster hjulpet meg eller vist omsorg og forståelse for min situasjon. Jeg er ungen som møtte opp alene på skoleavslutning, gjorde lekser alene og ordnet alt selv fra jeg var bitteliten. Jeg greide meg selv og var ganske selvstendig, slik var søsteren min også. Dette er nok hovedgrunnen til at barnevernet og skolen aldri grep inn og fattet mistanke om hjemmesituasjonen vår. 

I dag er min mor minstepensjonist, hun har dårlig råd og bor alene. Hun tar stadig kontakt fordi hun gjerne vil se barnebarnet sitt, hennes eneste barnebarn. Jeg nekter å ha henne i nærheten av barnet mitt eller hjemme, det er for vondt og tanken gjør meg uvel. Min søster har også en tendens til å ta kontakt, hun spør stadig om penger, vil låne penger eller ting av meg. Hun er aldri den som sitter barnevakt eller tilbyr seg å hjelpe til på andre måter. Økonomien hennes er ett eneste stort rot. Det siste jeg hørte var at hun hadde så mye forbrukslån at de skulle ta trekk fra de månedlige utbetalingene hun fikk fra NAV. 
 

Jeg orker ikke dette, og har tatt total avstand fra både søster, mor og far som nå har fått seg ny familie. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre. De beriker ikke livet mitt på noen måte. Hvorfor skal jeg stille opp for dem når de aldri har løftet en finger for mitt ved og vel?! Men samtidig føler jeg at det blir rart å vokse opp uten besteforeldre og tante for barnet mitt. Han vil ha så lite familie, da faren hans er enebarn og har lite familie. Vi har 2-3 vennepar vi omgås, men alle er uten barn. Hvordan vil det være for han å vokse opp slik? Flere her som har lute familie rundt seg? Eller selv har vokst opp med få rundt seg? Hvordan er det?

 

Anonymkode: 1099f...d71

[AnonymBruker]

Jeg har lite familie rundt meg og er vant til det. Det er ikke stort mer å si. Jeg har venner som ikke kan forstå hvordan jeg klarer meg uten tett kontakt med spesielt mamma i voksen alder. Men, hvordan savne noe man aldri har hatt?

Anonymkode: f2986...665

[AnonymBruker]

Vi har lite familie rundt oss, egentlig kun faren min. Vi har tre barn. Har et litt vanskelig forhold til faren min, og får ofte vekket minner fra barndommen (med emosjonelt ikke tilstedeværende foreldre) når vi er sammen med ham. Men jeg har bestemt meg for å gi ham en sjanse som bestefar. La ungene få sin egen relasjon til ham. Men han er ikke barnevakt-materiale utover noen timer, og det jobber jeg med å akseptere. Det er vanskelig. Men man er prisgitt den familien man er tildelt. Jeg minner meg selv på at jeg ikke kan gjøre noe som helst for å endre noen andre enn meg selv. Og jeg velger å akseptere ham for den han er pga barnebarna hans. Og så jobber jeg med mine egne traumaer på egen hånd, og holder det litt utenfor. 
 

Anonymkode: 7aa8c...f6e

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med lite øvrig familie rundt meg. I kjernefamilien var vi 5 da. Meg, to søsken, mor og far.

Den ene forelderen min er fra en annen kant av landet, slik at mine besteforeldre, tanter og onkler der traff vi maks en gang i året. Ble aldri ordentlig kjent.

Den andre forelderen min hadde sine foreldre og søsken i samme by, men hadde kuttet kontakt med de før vi barna ble født. Litt samme historie som din. De har jeg jo truffet noen ganger i løpet av livet og det var aldri noe drama som jeg fikk med meg, men det var jo sjelden vi så dem. Faktisk sjeldnere enn den andre delen av familien som vi traff maks en gang i året.

Uansett, det har gått helt fint! Jeg har aldri tenkt stort over det. Men nå har jo jeg to søsken selv så vi var liksom alltid en liten «flokk» til jul, bursdager osv. Det var også alltid åpent hjemme hos oss for våre venner, kjærester (når vi ble eldre) og våre foreldre ble godt kjent med våre venners foreldre. Det gjorde nok en innsats for å bygge nettverk rundt oss. 

Anonymkode: bf7ca...553

[fru Alving]

Jeg synes det høres fornuftig ut at du har kuttet ut familien din, det høres ikke ut som om de er til støtte for deg. Du kan selvfølgelig la de få treffe barnet ditt men samtidig så tror jeg du har dine grunner til å ikke ønske det.

Jeg tror barn tar den familien de får, og klarer seg med mor og far. Likevel vil jeg vel tenke at du gjerne kan få et barn til, slik at barnet ditt ikke alltid er alene som barn og får et søsken å dele familiehistorie med.

Endret 26. februar 2022 av fru Alving