Utblåsning. Jeg er så utrolig lei av de sure minene hans.

[AnonymBruker]

En liten utblåsning fra meg, det nytter for pokker ikke snakke med mannen min. Han er så sur og negativ og forsuret hele familielivet. 

Jeg er på dag 5 i mensen, så det blir ikke noe sex. Jeg hater oralsex pga traumatiske overgrep i barndommen, så det blir bare kos, men det er ikke godt nok. Han må penetrere et eller annet for at det skal bli hyggelig stemning hjemme. Uten det snakker han ikke med meg. Han har bare blitt surere og surere for hver dag.. 

Alt av hyggelige ting jeg vil snakke om, blir møtt av en negativ holdning. Vil jeg snakke om at bestemor kommer i bursdagen til dattera vår i helgen, blir han sur fordi han mente det var så teit at jeg måtte sende melding istedet for at det ikke holdt at hun fikk beskjed fra noen andre. Så var det helt forjævlig at jeg ba ham om å ikke steke frossen kjøttdeig på sterkest varme, så var det helt forjævlig at jeg spurte om jeg kunne dra for å hente eldste dattera fra bhg for å handle, for da måtte han stå opp fra sofaen og passe yngste. 

Alt er negativt. Jeg kan fortelle om noe hyggelig jeg leste i nyhetene, og han skal snu det om til noe forferdelig, agenda, konspirasjon osv... 😭 

Jeg er så leiii... Alt er bare krig, faen skap, agendaer, spill fra regjeringen, teit av familien, baktanker. 

Jeg orker ikke. Jeg var en veldig blid og positiv person, men nå de siste to årene er det blitt ekstreeemt. 

Jeg må holde ut et år så ting kan gå opp økonomisk. Etter det vet jeg ikke om jeg takler mer. 

Det er så jeg vurderer å foreslå ei kone til for ham, noe han helt sikkert vil, for jeg takler ikke gi ham noe når jeg bare får dritt tilbake. 

Hva er det jeg kan si så han skjønner alvoret? 

Anonymkode: f46d9...053

[lillevill]

Ts, det høres ut som du har det skikkelig forferdelig i selskap med mannen din.  Det høres ikke ut som at han er omsorgsfull ovenfor deg i det hele tatt. 

Kan du ikke sette deg ned med han i kveld og si at du har det ikke så bra. og at du ser at han ikke har det bra. Og så spør han om han savner å ha det fint sammen i hverdagen. Se om han kommuniserer. Gjør han ikke det, så hadde jeg nesten trodd at deres samliv synger på siste verset. For dere har det mye verre enn det jeg hadde det med min eks, når vi trengte å bryte opp. 

[AnonymBruker]

Grinebiter. Kjenner til det. Jeg kan stå opp om morgenen i godt humør, eller komme hjem i samme lune, straks interaksjonen med mannen starter blir jeg dratt ned, i alle verdens katastrofer som HELT sikkert kommer til å ramme oss. Gnager på gamle dårlige erfaringer. Naboen er en jævel, sjefen like så. Når det voksne særkullsbarnet hans kommer på besøk er det smil og og hyggelig over hele linja. Eneste stedet det går an å være er på hytta (hans). Da er det bare litt småbanning over motorsaga som ikke starter og annet rusk. Jeg har lært meg å lukke ørene, sier av og til i fra «ikke la ditt elendige humør gå utover meg, jeg var lys til sinns da jeg kom hjem, men du drar meg ned i den svarte avgrunnen.» Da blir det stilt til neste dag.

Han tror jeg skal gå av med pensjon samtidig med ham, ha ha, jeg skal jobbe til sytti med de hyggelige kollegaene mine, vær du sikker.

Anonymkode: 40e5a...7d5

[AnonymBruker]

Finn deg en psykolog som kan hjelpe deg holde ut og drit i han. 

Hørt om Grey rock? 

Anonymkode: de50b...96a

[AnonymBruker]

Grey rock stemmer veldig med min metode uten at jeg visste metoden hadde et navn før nå. Det hender jeg også svarer med helt nøytral kjedelig tone, ja naboen er helt sikkert verdens verste menneske, han kommer til å skyte oss begge i søvne ei mørk natt.

Anbefaler grey rock til ts. Fryktelig kjedelig for grinebitere når kjefting om den faens regjeringens strømpriser bli møtt med like stort engasjement som en gråstein kan vise. 

Anonymkode: 40e5a...7d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Grey rock stemmer veldig med min metode uten at jeg visste metoden hadde et navn før nå. Det hender jeg også svarer med helt nøytral kjedelig tone, ja naboen er helt sikkert verdens verste menneske, han kommer til å skyte oss begge i søvne ei mørk natt.

Anbefaler grey rock til ts. Fryktelig kjedelig for grinebitere når kjefting om den faens regjeringens strømpriser bli møtt med like stort engasjement som en gråstein kan vise. 

Anonymkode: 40e5a...7d5

Jeg visste ikke at det var et navn på det. Det er egentlig slik jeg alltid svarer svada 😂 det er dørgende kjedelig å høre på:/

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Finn deg en psykolog som kan hjelpe deg holde ut og drit i han. 

Hørt om Grey rock? 

Anonymkode: de50b...96a

Har faktisk ikke hørt om det før i denne tråden, men det er faktisk akkurat slik jeg har konversert med min mann de siste to årene. Men det virker som en god ide. Vi har vært gift i 10 år så jeg trenger litt hjelp tbh. 

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Grinebiter. Kjenner til det. Jeg kan stå opp om morgenen i godt humør, eller komme hjem i samme lune, straks interaksjonen med mannen starter blir jeg dratt ned, i alle verdens katastrofer som HELT sikkert kommer til å ramme oss. Gnager på gamle dårlige erfaringer. Naboen er en jævel, sjefen like så. Når det voksne særkullsbarnet hans kommer på besøk er det smil og og hyggelig over hele linja. Eneste stedet det går an å være er på hytta (hans). Da er det bare litt småbanning over motorsaga som ikke starter og annet rusk. Jeg har lært meg å lukke ørene, sier av og til i fra «ikke la ditt elendige humør gå utover meg, jeg var lys til sinns da jeg kom hjem, men du drar meg ned i den svarte avgrunnen.» Da blir det stilt til neste dag.

Han tror jeg skal gå av med pensjon samtidig med ham, ha ha, jeg skal jobbe til sytti med de hyggelige kollegaene mine, vær du sikker.

Anonymkode: 40e5a...7d5

Ææ høres veldig deprimerende ut 😭 jeg kan ikke snakke om noe hyggelig med ham og vi kan aldri kose oss eller ha det gøy, jeg har heller ingen venner, så moro voksentid er noe som skjer en gang i halvåret. 

De eneste jeg finner glede i er barna mine, og jeg skal innrømme at jeg liker å småprate med fremmede når jeg handler... 😢

lillevill skrev (1 time siden):

Ts, det høres ut som du har det skikkelig forferdelig i selskap med mannen din.  Det høres ikke ut som at han er omsorgsfull ovenfor deg i det hele tatt. 

Kan du ikke sette deg ned med han i kveld og si at du har det ikke så bra. og at du ser at han ikke har det bra. Og så spør han om han savner å ha det fint sammen i hverdagen. Se om han kommuniserer. Gjør han ikke det, så hadde jeg nesten trodd at deres samliv synger på siste verset. For dere har det mye verre enn det jeg hadde det med min eks, når vi trengte å bryte opp. 

Tusen takk for forståelse og godt råd. Jeg har veldig lyst til å snakke med ham, men jeg er så redd det bare skal bli nok en krangel med grinkng og silent treatment helt til jeg sier unnskyld. 

Han pleier å snu ting over på meg, fordi jeg sier sånn, jeg er sånn, jeg er ditt og datt. Han mener jeg tar alt i verste mening, men det er faktisk han 😭 

Du har helt rett, jeg har det ikke bra. Angsten min har utviklet seg kraftig den siste tiden og selvom det ikke er hans ansvar å hjelpe meg, gjør han det ikke akkurat bedre. 

Jeg får prøve å gå igjennom litt å se hva som er ok å si til ham og ikke.. ❤️💕

Anonymkode: f46d9...053

[AnonymBruker]

Anonymkode: 40e5a...7d5

[AnonymBruker]

Enda en person som ødelegger sitt eget liv, forhold og familie med hverdagssurhet tenker jeg om din mann. Det finnes sørgelig mange som gjør det. Kjærlighet skal tåle alt, mener slike personer tydeligvis, men det gjør ikke kjærlighet. Ikke engang sterkeste kjærlighet går på drivstoffet dritt. 

Min egen mann holdt på å miste meg og familien av samme årsak. Jeg elsket ham i utgangspunktet høyt, til og med svært høyt, men slike ting ødela alt av gode følelser. Til slutt var jeg drittlei ham. All kjærlighet var erstattet av det, og jeg var bare lettet da jeg fikk ham til å flytte ut. 

Han derimot var i sjokk. Ok, vi hadde ikke hatt det helt topp, men han hadde ikke trodd at jeg ville gå fra ham. Trodde det var tomme trusler helt til han befant seg i leid leilighet, som jeg hadde fikset til ham. Han sa jo bare "Ja jeg gleder meg til å flytte. Kan knapt vente på det.", men fikset ingenting i praksis. For det var jo ikke reelt. Trodde han. 

Lang historie kort, han fikk en ny sjanse etter å ha tryglet og bedt om det. Egentlig vet jeg ikke hvorfor han fikk det engang, for jeg trodde slik måtelig på at han virkelig hadde gått i seg selv, og forstått hvem som hadde vært urimelig. 

Uansett, jeg har også endret meg etter dette, og det tror jeg er hva som virkelig utgjør forskjellen på vårt forhold nå og før. Han har nok gått litt i seg selv, men han er fremdeles en person som har tendenser til å furte og være langsint, og det endrer seg ikke uten videre. Det som gjør at jeg nå takler det bedre er at jeg har sluttet med å "tilrettelegge" for at han kan være slik. 

Jeg godsnakker ikke lenger med ham for å "puse ham blid igjen ".

Jeg fikser ikke lenger alt mulig i håp om at han skal bli fornøyd med meg og tilværelsen igjen. 

Jeg skjermer ikke barna fra at pappa er sur, og prøver ikke å opprettholde en god stemning for å glatte over at pappa er sur. 

Det jeg gjør er å bare la ham være i fred og ikke på noen måte "puse" og dille med ham. Han får gjerne være sur om han vil, men det gir ikke det resultatet at jeg prøver å løfte stemningen, uansett hvor urimelig han er. Som var en STOR feil jeg gjorde tidligere. Jeg driver med mitt. Leser, ordner noe, går til en venninne, og sier ganske klart fra både muntlig og i handling at han kan gjerne få være sur, jeg gidder ikke å forholde meg til det. Når han klarer å løfte humøret sitt, eller vil prate skikkelig om noe, så er jeg der, men frem til det får han kose seg med å være guffen alene. Jeg gidder det ikke. 

Det er visst ikke så gøyalt å være guffen eller langsur når det ikke gir resultater i kone som prøver å puse ham blid igjen. Som bare koser seg med sitt og ikke bryr seg om sure miner. Han har derfor nærmest sluttet med slikt, og tar istedenfor opp ting på voksen måte. 

Verdt et forsøk før du gir ham opp, for tror det er mange av oss som uten å mene det puser og blir så søte og greie for å fikse slikt, med det som resultat at det blir behagelig å være slik. Man får jo belønning av partner, som puser, koser og gjør alt for å løfte stemningen. Oppmerksomhet og bekreftelse. 

Det er som med barn. De slutter med dårlig oppførsel som ikke lønner seg. Det gjorde min mann også, da det ikke lenger ble belønnet med omsorg, pusing og bekreftelse at han oppførte seg slik. Det var nok rett og slett ikke mening i å være gretten og vrang lenger når han måtte være det alene, uten pusing, og DA endrer dette seg. 

 

Anonymkode: 2462e...1e4

[lillevill]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg visste ikke at det var et navn på det. Det er egentlig slik jeg alltid svarer svada 😂 det er dørgende kjedelig å høre på:/

Har faktisk ikke hørt om det før i denne tråden, men det er faktisk akkurat slik jeg har konversert med min mann de siste to årene. Men det virker som en god ide. Vi har vært gift i 10 år så jeg trenger litt hjelp tbh. 

Ææ høres veldig deprimerende ut 😭 jeg kan ikke snakke om noe hyggelig med ham og vi kan aldri kose oss eller ha det gøy, jeg har heller ingen venner, så moro voksentid er noe som skjer en gang i halvåret. 

De eneste jeg finner glede i er barna mine, og jeg skal innrømme at jeg liker å småprate med fremmede når jeg handler... 😢

Tusen takk for forståelse og godt råd. Jeg har veldig lyst til å snakke med ham, men jeg er så redd det bare skal bli nok en krangel med grinkng og silent treatment helt til jeg sier unnskyld. 

Han pleier å snu ting over på meg, fordi jeg sier sånn, jeg er sånn, jeg er ditt og datt. Han mener jeg tar alt i verste mening, men det er faktisk han 😭 

Du har helt rett, jeg har det ikke bra. Angsten min har utviklet seg kraftig den siste tiden og selvom det ikke er hans ansvar å hjelpe meg, gjør han det ikke akkurat bedre. 

Jeg får prøve å gå igjennom litt å se hva som er ok å si til ham og ikke.. ❤️💕

Anonymkode: f46d9...053

Hvordan blir det en krangel om du møter han bare med omsorg da? Feks ser at du ikke har det bra..hva kan vi gjøre for å få det bedre? Hver forberedt på at han kansje sier brudd. Og stå i det med samme omsorgen, for han og deg selv.

Slik møtte jeg min eks når han var sur hver dag. Du kommer langt med det. Vær et eksempel for han om han ikke kan vise omsorg. Vis han hvordan man gjór det. Men ikke bli i et forhold der begge er miserable, og deprimerte. 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enda en person som ødelegger sitt eget liv, forhold og familie med hverdagssurhet tenker jeg om din mann. Det finnes sørgelig mange som gjør det. Kjærlighet skal tåle alt, mener slike personer tydeligvis, men det gjør ikke kjærlighet. Ikke engang sterkeste kjærlighet går på drivstoffet dritt. 

Min egen mann holdt på å miste meg og familien av samme årsak. Jeg elsket ham i utgangspunktet høyt, til og med svært høyt, men slike ting ødela alt av gode følelser. Til slutt var jeg drittlei ham. All kjærlighet var erstattet av det, og jeg var bare lettet da jeg fikk ham til å flytte ut. 

Han derimot var i sjokk. Ok, vi hadde ikke hatt det helt topp, men han hadde ikke trodd at jeg ville gå fra ham. Trodde det var tomme trusler helt til han befant seg i leid leilighet, som jeg hadde fikset til ham. Han sa jo bare "Ja jeg gleder meg til å flytte. Kan knapt vente på det.", men fikset ingenting i praksis. For det var jo ikke reelt. Trodde han. 

Lang historie kort, han fikk en ny sjanse etter å ha tryglet og bedt om det. Egentlig vet jeg ikke hvorfor han fikk det engang, for jeg trodde slik måtelig på at han virkelig hadde gått i seg selv, og forstått hvem som hadde vært urimelig. 

Uansett, jeg har også endret meg etter dette, og det tror jeg er hva som virkelig utgjør forskjellen på vårt forhold nå og før. Han har nok gått litt i seg selv, men han er fremdeles en person som har tendenser til å furte og være langsint, og det endrer seg ikke uten videre. Det som gjør at jeg nå takler det bedre er at jeg har sluttet med å "tilrettelegge" for at han kan være slik. 

Jeg godsnakker ikke lenger med ham for å "puse ham blid igjen ".

Jeg fikser ikke lenger alt mulig i håp om at han skal bli fornøyd med meg og tilværelsen igjen. 

Jeg skjermer ikke barna fra at pappa er sur, og prøver ikke å opprettholde en god stemning for å glatte over at pappa er sur. 

Det jeg gjør er å bare la ham være i fred og ikke på noen måte "puse" og dille med ham. Han får gjerne være sur om han vil, men det gir ikke det resultatet at jeg prøver å løfte stemningen, uansett hvor urimelig han er. Som var en STOR feil jeg gjorde tidligere. Jeg driver med mitt. Leser, ordner noe, går til en venninne, og sier ganske klart fra både muntlig og i handling at han kan gjerne få være sur, jeg gidder ikke å forholde meg til det. Når han klarer å løfte humøret sitt, eller vil prate skikkelig om noe, så er jeg der, men frem til det får han kose seg med å være guffen alene. Jeg gidder det ikke. 

Det er visst ikke så gøyalt å være guffen eller langsur når det ikke gir resultater i kone som prøver å puse ham blid igjen. Som bare koser seg med sitt og ikke bryr seg om sure miner. Han har derfor nærmest sluttet med slikt, og tar istedenfor opp ting på voksen måte. 

Verdt et forsøk før du gir ham opp, for tror det er mange av oss som uten å mene det puser og blir så søte og greie for å fikse slikt, med det som resultat at det blir behagelig å være slik. Man får jo belønning av partner, som puser, koser og gjør alt for å løfte stemningen. Oppmerksomhet og bekreftelse. 

Det er som med barn. De slutter med dårlig oppførsel som ikke lønner seg. Det gjorde min mann også, da det ikke lenger ble belønnet med omsorg, pusing og bekreftelse at han oppførte seg slik. Det var nok rett og slett ikke mening i å være gretten og vrang lenger når han måtte være det alene, uten pusing, og DA endrer dette seg. 

 

Anonymkode: 2462e...1e4

Så bra, virker som dere begynte å snakke om følelser, og ikke bare gjemte de bort og lot de råtne og bli til surhet det er viktig å snakke skikkelig om hva man mener, vil, føler og tenker. Men du virker ikke så nyskjerrig på det som plager han? 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (1 minutt siden):

Så bra, virker som dere begynte å snakke om følelser, og ikke bare gjemte de bort og lot de råtne og bli til surhet det er viktig å snakke skikkelig om hva man mener, vil, føler og tenker. Men du virker ikke så nyskjerrig på det som plager han? 

Klart jeg er interessert i hva som plager ham, men nå må han sette ord på det for å få meg til å lytte. Jeg driver ikke på med gjettelek om hva som plager ham, og hvordan JEG skal få ham blid igjen. Slik det ofte føltes som tidligere. Da prøvde jeg å få dialog om det, på alle måter, ved å "smiske", dille, puse og være søt for å vise at jeg bryr meg. DA fikk jeg ikke svar, og måtte fortsette med å gjette og spørre. Det var visst selve "leken" for ham det, at jeg skulle være lei meg og gjøre alt mulig for å blidgjøre ham igjen. Uten å vite årsaken til at han var gretten gjerne. 

Utrolig umodent av ham, men ser jo at jeg ga ham belønning for slik oppførsel, ved omtanke, pusing, smisking og å prøve å løfte stemningen,  og dermed bidro til at han ikke sluttet med det. Fordi det ga oppmerksomhet og kone som puset med ham. Til jeg altså gikk drittlei. 

Jeg har alltid snakket om følelser, kanskje bortsett fra hvordan jeg påvirkes negativt av slik gretten oppførsel, fordi jeg ikke ville gjøre dårlig stemning dårligere. Nå er jeg ærlig om at det er så belastende for meg når han oppfører seg barnslig og grettent at jeg bare kobler ham ut, TIL han eventuelt vil prate skikkelig om det som plager ham. Da lytter jeg gjerne. 

Altså må han prate istedenfor å sutre og la meg gjette, om han faktisk har noe å ta opp. Har han ikke det er det jo uansett bare meningsløst at jeg skal bry meg noe, utover å gi ham ro og tid til å bli i bedre humør igjen. 

Som barn har han da sluttet med oppførsel som ikke lønner seg. Det blir ingen kone som puser og prøver å blidgjøre ham, bare en kone som trekker seg bort til han eventuelt snakker om hva som plager ham. Eller bare innser at han egentlig ikke har noe å være sur for, og blir blid igjen. 

Jeg er ikke mindre interessert i hva han tenker og føler, jeg gidder bare ikke gå på tå eller gjette lenger. Har han noe på hjertet får han prate, ikke furte. Som voksen person. Jeg har alltid vært interessert i hva han føler og tenker, men jeg får bedre svar på det nå, enn da han drev med det tullet der. Så meningsløst og ødeleggende for vår relasjon og kommunikasjon. Nesten til skilsmisse. 

 

Anonymkode: 2462e...1e4

[lillevill]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Klart jeg er interessert i hva som plager ham, men nå må han sette ord på det for å få meg til å lytte. Jeg driver ikke på med gjettelek om hva som plager ham, og hvordan JEG skal få ham blid igjen. Slik det ofte føltes som tidligere. Da prøvde jeg å få dialog om det, på alle måter, ved å "smiske", dille, puse og være søt for å vise at jeg bryr meg. DA fikk jeg ikke svar, og måtte fortsette med å gjette og spørre. Det var visst selve "leken" for ham det, at jeg skulle være lei meg og gjøre alt mulig for å blidgjøre ham igjen. Uten å vite årsaken til at han var gretten gjerne. 

Utrolig umodent av ham, men ser jo at jeg ga ham belønning for slik oppførsel, ved omtanke, pusing, smisking og å prøve å løfte stemningen,  og dermed bidro til at han ikke sluttet med det. Fordi det ga oppmerksomhet og kone som puset med ham. Til jeg altså gikk drittlei. 

Jeg har alltid snakket om følelser, kanskje bortsett fra hvordan jeg påvirkes negativt av slik gretten oppførsel, fordi jeg ikke ville gjøre dårlig stemning dårligere. Nå er jeg ærlig om at det er så belastende for meg når han oppfører seg barnslig og grettent at jeg bare kobler ham ut, TIL han eventuelt vil prate skikkelig om det som plager ham. Da lytter jeg gjerne. 

Altså må han prate istedenfor å sutre og la meg gjette, om han faktisk har noe å ta opp. Har han ikke det er det jo uansett bare meningsløst at jeg skal bry meg noe, utover å gi ham ro og tid til å bli i bedre humør igjen. 

Som barn har han da sluttet med oppførsel som ikke lønner seg. Det blir ingen kone som puser og prøver å blidgjøre ham, bare en kone som trekker seg bort til han eventuelt snakker om hva som plager ham. Eller bare innser at han egentlig ikke har noe å være sur for, og blir blid igjen. 

Jeg er ikke mindre interessert i hva han tenker og føler, jeg gidder bare ikke gå på tå eller gjette lenger. Har han noe på hjertet får han prate, ikke furte. Som voksen person. Jeg har alltid vært interessert i hva han føler og tenker, men jeg får bedre svar på det nå, enn da han drev med det tullet der. Så meningsløst og ødeleggende for vår relasjon og kommunikasjon. Nesten til skilsmisse. 

 

Anonymkode: 2462e...1e4

Men er han intressert i hvkrdan du har det da?

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

En liten utblåsning fra meg, det nytter for pokker ikke snakke med mannen min. Han er så sur og negativ og forsuret hele familielivet. 

Jeg er på dag 5 i mensen, så det blir ikke noe sex. Jeg hater oralsex pga traumatiske overgrep i barndommen, så det blir bare kos, men det er ikke godt nok. Han må penetrere et eller annet for at det skal bli hyggelig stemning hjemme. Uten det snakker han ikke med meg. Han har bare blitt surere og surere for hver dag.. 

Alt av hyggelige ting jeg vil snakke om, blir møtt av en negativ holdning. Vil jeg snakke om at bestemor kommer i bursdagen til dattera vår i helgen, blir han sur fordi han mente det var så teit at jeg måtte sende melding istedet for at det ikke holdt at hun fikk beskjed fra noen andre. Så var det helt forjævlig at jeg ba ham om å ikke steke frossen kjøttdeig på sterkest varme, så var det helt forjævlig at jeg spurte om jeg kunne dra for å hente eldste dattera fra bhg for å handle, for da måtte han stå opp fra sofaen og passe yngste. 

Alt er negativt. Jeg kan fortelle om noe hyggelig jeg leste i nyhetene, og han skal snu det om til noe forferdelig, agenda, konspirasjon osv... 😭 

Jeg er så leiii... Alt er bare krig, faen skap, agendaer, spill fra regjeringen, teit av familien, baktanker. 

Jeg orker ikke. Jeg var en veldig blid og positiv person, men nå de siste to årene er det blitt ekstreeemt. 

Jeg må holde ut et år så ting kan gå opp økonomisk. Etter det vet jeg ikke om jeg takler mer. 

Det er så jeg vurderer å foreslå ei kone til for ham, noe han helt sikkert vil, for jeg takler ikke gi ham noe når jeg bare får dritt tilbake. 

Hva er det jeg kan si så han skjønner alvoret? 

Anonymkode: f46d9...053

Du må bare takke for deg. Ikke mulig å endre sånne individ . Fokuser på å gå fra ham så snart du kan . 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

En liten utblåsning fra meg, det nytter for pokker ikke snakke med mannen min. Han er så sur og negativ og forsuret hele familielivet. 

Jeg er på dag 5 i mensen, så det blir ikke noe sex. Jeg hater oralsex pga traumatiske overgrep i barndommen, så det blir bare kos, men det er ikke godt nok. Han må penetrere et eller annet for at det skal bli hyggelig stemning hjemme. Uten det snakker han ikke med meg. Han har bare blitt surere og surere for hver dag.. 

Alt av hyggelige ting jeg vil snakke om, blir møtt av en negativ holdning. Vil jeg snakke om at bestemor kommer i bursdagen til dattera vår i helgen, blir han sur fordi han mente det var så teit at jeg måtte sende melding istedet for at det ikke holdt at hun fikk beskjed fra noen andre. Så var det helt forjævlig at jeg ba ham om å ikke steke frossen kjøttdeig på sterkest varme, så var det helt forjævlig at jeg spurte om jeg kunne dra for å hente eldste dattera fra bhg for å handle, for da måtte han stå opp fra sofaen og passe yngste. 

Alt er negativt. Jeg kan fortelle om noe hyggelig jeg leste i nyhetene, og han skal snu det om til noe forferdelig, agenda, konspirasjon osv... 😭 

Jeg er så leiii... Alt er bare krig, faen skap, agendaer, spill fra regjeringen, teit av familien, baktanker. 

Jeg orker ikke. Jeg var en veldig blid og positiv person, men nå de siste to årene er det blitt ekstreeemt. 

Jeg må holde ut et år så ting kan gå opp økonomisk. Etter det vet jeg ikke om jeg takler mer. 

Det er så jeg vurderer å foreslå ei kone til for ham, noe han helt sikkert vil, for jeg takler ikke gi ham noe når jeg bare får dritt tilbake. 

Hva er det jeg kan si så han skjønner alvoret? 

Anonymkode: f46d9...053

Ts, du kan ikke fortsette slik, fordi du skader deg selv for fremtidige forhold og relasjoner ved å gjøre dette. Du gjør ingen en tjeneste ved å bli værende i forholdet.

Det er sinnsykt turn off med en mann som forventer, forlanger og egentlig krever at du skal tilfredstille han. Du er ingen leke, ingen sexdukke. En ekte mann takler fint å vente med sex til mensen er over. her må mannen fint vente i 9 dager pga jeg blør lenge og sliter med annet , så ofte går det 14 dager imellom og lenger. Joda det var sure miner før, men han skjønner nå, og han klarer fint ordne selv med hånda når jeg ikke ser det. 

Jeg hadde aldri klart å være med en sånn mann som du er sammen med. han respekterer deg ikke, bryr seg ikke.

Du burde se etter en hybel, flytte med barna og du vil se ting vil bli så mye bedre.

Anonymkode: c22eb...f2a

[AnonymBruker]

lillevill skrev (9 timer siden):

Hvordan blir det en krangel om du møter han bare med omsorg da? Feks ser at du ikke har det bra..hva kan vi gjøre for å få det bedre? Hver forberedt på at han kansje sier brudd. Og stå i det med samme omsorgen, for han og deg selv.

Slik møtte jeg min eks når han var sur hver dag. Du kommer langt med det. Vær et eksempel for han om han ikke kan vise omsorg. Vis han hvordan man gjór det. Men ikke bli i et forhold der begge er miserable, og deprimerte. 

Tusen takk, nei du har helt rett, det kan jo ikke bli krangel av det. Det bør jo ikke bli det. Jeg vet at han har det vanskelig på noen områder, og at det kanskje er med på å gjøre ham som han er. Det er ofte jeg spør, men han vil ikke åpne seg, så da må jeg gjerne godta det. 

Jeg er litt sånn at hvis man ikke gidder å fortelle meg noe, men bare skal forsjre meg og hverdagen til barna, da vil jeg helst at man bare skjuler sinnet sitt. Hadde han fortalt meg at i dag er bare en dritt dag fordi jeg fikk en dårlig nyhet, da hadde det vært noe annet. Han trenger ikke gå i detaljer feks..

Jeg vil veldig gjerne hjelpe, men en person som ikke vil bli hjulpet blir vanskelig 😅 men jeg før definitivt prøve å møte dette på en mer omsorgsfull måte og prøve å skape et vi og ikke jeg og han 😊

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ts, du kan ikke fortsette slik, fordi du skader deg selv for fremtidige forhold og relasjoner ved å gjøre dette. Du gjør ingen en tjeneste ved å bli værende i forholdet.

Det er sinnsykt turn off med en mann som forventer, forlanger og egentlig krever at du skal tilfredstille han. Du er ingen leke, ingen sexdukke. En ekte mann takler fint å vente med sex til mensen er over. her må mannen fint vente i 9 dager pga jeg blør lenge og sliter med annet , så ofte går det 14 dager imellom og lenger. Joda det var sure miner før, men han skjønner nå, og han klarer fint ordne selv med hånda når jeg ikke ser det. 

Jeg hadde aldri klart å være med en sånn mann som du er sammen med. han respekterer deg ikke, bryr seg ikke.

Du burde se etter en hybel, flytte med barna og du vil se ting vil bli så mye bedre.

Anonymkode: c22eb...f2a

Jeg driver og planlegger litt. Planen var at jeg skulle begynne på et yrkesrettet studium neste år når yngste er stor nok til bhg. Men siden jeg allerede har en grad (som man ikke får jobb med) og skal søke overgangsstønad fordi jeg ikke har inntekt, tviler jeg på om de vil gi meg. 

Jeg får ihvertfall bare spare litt og ordne litt før jeg kaster meg på dør, for det er ikke lett å få leid noe som alenemor og minoritet... 😭

Anonymkode: f46d9...053

[AnonymBruker]

lillevill skrev (13 timer siden):

Men er han intressert i hvkrdan du har det da?

Ja det er han. Som nevnt setter jeg også ord på slikt. Har alltid gjort det, bortsett fra at jeg altså hadde for stor toleranse for hans gretne og furtne oppførsel tidligere, og det holdt jo på å gå skikkelig galt mellom oss at jeg ikke satte foten ned tidligere, men lot slikt eksistere, og gnage bort mine gode følelser for ham. 

Han er faktisk ganske opptatt av hvordan jeg har det, men den der oppførsel ble nok en etablert dårlig sirkel, fordi jeg tolererte det, og han ikke så faren ved det. Hva det gjorde med stemning, følelser og vår relasjon. For ham ble det, som jeg tidligere har skrevet, bekrefter og oppmerksomhet. Det ble positive resultater av å oppføre seg slik for ham. Tilsynelatende, for under at jeg puset og prøvde å få ham i godt humør igjen visnet min tålmodighet og mine følelser. Da jeg gikk lei av slikt var jeg også tom for gode følelser generelt. Hadde mistet respekt og kjærlige følelser gjennom utallige slike episoder. Orket ikke HAM mer, totalt sett. 

For hans del var det et enormt sjokk, for han hadde ikke sett det komme. Jeg elsket ham jo, og da skal man tåle dårlige dager.

Det gjør man også, men ikke slik demonstrasjon på umodent og egoisme, som bare tyner den andre ufint og urimelig, helt meningsløst, fordi det føles så godt å bli degget for og pusesnakket med. At partner står litt på pinne for deg når du er guffen, så derfor velger man å være guffen unødvendig lenge og ofte, for å opprettholde en slik situasjon, der partner prøver å løfte deg. 

Jeg ser mye av dette nå når jeg har gått den tunge veien, gjennom å gå lei og tom, og virkelig innse hvor mye slik oppførsel skader alt godt i et forhold, til å innse hvordan slikt oppstår og vedlikeholdes, til hvordan man må forholde seg til slikt for å IKKE la det eksistere og vedlikeholdes som noe partner tror er greit og ufarlig. Det er dessuten ikke bare menn som gjør slikt. Jeg har tatt en seriøs prat med to venninner som tenderer til å drive på på samme måte. Voksne og fornuftige kvinner, egentlig, fullt i stand til å uttrykke seg voksent og forståelig, men i sitt forhold har de tendenser til å bli barnslige og furtete, fordi det resulterer i at deres menn kryper litt for dem. Prøver å puse dem blid og fornøyd igjen. Oppmerksomhet og bekreftelse, som sagt, men også noe som tærer bort alt godt. Sliter partner ut. Sliter respekt og gode følelser ut. 

Man kan bare undres på hvor mange forhold slikt sliter ut og ødelegger. 

Anonymkode: 2462e...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.2.2022 den 20.53):

Jeg visste ikke at det var et navn på det. Det er egentlig slik jeg alltid svarer svada 😂 det er dørgende kjedelig å høre på:/

Har faktisk ikke hørt om det før i denne tråden, men det er faktisk akkurat slik jeg har konversert med min mann de siste to årene. Men det virker som en god ide. Vi har vært gift i 10 år så jeg trenger litt hjelp tbh. 

Ææ høres veldig deprimerende ut 😭 jeg kan ikke snakke om noe hyggelig med ham og vi kan aldri kose oss eller ha det gøy, jeg har heller ingen venner, så moro voksentid er noe som skjer en gang i halvåret. 

De eneste jeg finner glede i er barna mine, og jeg skal innrømme at jeg liker å småprate med fremmede når jeg handler... 😢

Tusen takk for forståelse og godt råd. Jeg har veldig lyst til å snakke med ham, men jeg er så redd det bare skal bli nok en krangel med grinkng og silent treatment helt til jeg sier unnskyld. 

Han pleier å snu ting over på meg, fordi jeg sier sånn, jeg er sånn, jeg er ditt og datt. Han mener jeg tar alt i verste mening, men det er faktisk han 😭 

Du har helt rett, jeg har det ikke bra. Angsten min har utviklet seg kraftig den siste tiden og selvom det ikke er hans ansvar å hjelpe meg, gjør han det ikke akkurat bedre. 

Jeg får prøve å gå igjennom litt å se hva som er ok å si til ham og ikke.. ❤️💕

Anonymkode: f46d9...053

Høres ut som mannen min. Alt vris over på meg. Drittlei! Er kun meg selv på jobb!

Anonymkode: 5456e...696