Senabort, erfaringer?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg ønsker å høre erfaringer fra dere som har gjennomgått en sen abort.

desverre er jeg der at jeg mest sannsynlig må gjennomgå dette selv, av medisinske årsaker. 

 

hvordan foregår det?

får man smertestillende? 
 

konplikasjoner?
 

blir dette stående i papirer for alltid? Jeg vil ikke bli påmint dette, om jeg skulle hatt barn om noen år igjen, eller generelt. 
 

hvordan er det i ettertid, kommer man raskt tilbake i form? 
 

andre ting man kan forvente? 

Anonymkode: 27d8a...64a

[Fru2020]

Jeg fødte i uke 20, men barnet var dødt i uke 16 fikk vi vite etterpå.

Vi kom på sykehuset og fikk rom på vanlig barselavdeling. Det var vanskelig å få forbi alle lykkelige foreldre med babyene sine. Jeg husker en bestemor som holdt barnet frem for å vise det til oss. Jeg hadde bare lyst til å si at mitt barn er dødt. Gjorde selvfølgelig ikke det.

Jeg fikk piller vaginalt og så var det å vente på rier. De kom etter endel timer. Jeg fødte i vanlig seng på vanlig rom. Etter fødselen fikk vi tid med barnet som i vårt tilfelle var veldig lite. Vi fikk fot og håndavtrykk med oss hjem. Jeg fikk smertestillende i form av noen piller. Jeg hadde ikke behov for noe mer. Jeg overnattet på sykehuset og det ble tatt endel blodprøver etc.

Det ble også begravelse. Vi hadde en stille begravelse bare oss. Begravelsen blir dekket av det offentlige. Vi valgte å begrave henne i en gravlund uten stein. Det er en felles skulptur for alle som ligger der, men ingen individuelle graver. Dette gjorde vi for å slippe å ha en grav å stelle. Det er jeg veldig glad for, for behovet for å ha en grav å gå til ble gradvis redusert. De første årene la jeg ned blomster på fødselsdagen, men nå er det flere år siden jeg har vært der.

Det står i papirene mine. Da jeg fødte et friskt og levende barn året etter kom de ikke for å lære meg å amme. For i papirene stod det jo at jeg hadde født før så da regnet de med at jeg kunne det.

Når jeg nå har kommet inn i psykiatrien er det ingen som har lest det i journalen min.

Jeg husker ikke hvor lang tid det tok meg å komme meg igjen fysisk, men det tok en tid psykisk. Jeg tok også den følelsen med meg i neste svangerskap. Klarte ikke glede meg fordi jeg hadde jo mistet et barn før, det kunne jeg jo oppleve igjen. Jeg tok det til og med med meg når sønnen min var født. Jeg turde ikke kjøpe klær i neste størrelse fordi jeg ikke skulle ta for gitt av han ville leve til neste størrelse.

Det er en erfaring som blir med deg for livet, men som bleknes gradvis.

 

 

Endret 25. februar 2022 av Fru2020