Sint mann

[Kokeliko]

Mannen min og jeg har to barn i barnehagealder og har vært sammen i 10 år. Han har alltid hatt et høyt temperament der han blir fort sint, brøler til barna så de blir redde og tar hardt i dem så de får vondt. Når slike episoder skjer, spør jeg om det er noe jeg kan hjelpe med, f.eks. overta barna. Når hendelsen er over, så spør jeg "hva skjer" eller "det der var litt voldsomt, går det greit med deg". Da blir han enda mer sint og sier at jeg "er etter ham" og at han "ikke orker leksjoner fra meg". Da møter han ikke blikket mitt men stormer rundt og trekker seg bort. 

Vi har tidligere snakket om at han trenger tid, gjerne flere timer eller en hel dag, før han er klar for å snakke om episoden. Jeg har imidlertid behov for å snakke om slike ting så fort som mulig og hater å gå en hel dag der jeg føler at vi har noe usagt eller uoppklart. Jeg vokste opp i en familie med mye silent treatment og anspent stemning der det ikke ble skværet opp når noe hadde skjedd. Dette har preget meg veldig og er nok årsaken til at jeg har vansker med å ha oppgjorte saker. 

Hva kan jeg gjøre?

[AnonymBruker]

OK

Anonymkode: ead9e...01b

[AnonymBruker]

Har samme problem med min kvinnelige samboer. Hun evner ikke å kontrollere hverken tanker, følelser eller temperament. Dette er hormonelt, og bare slik kvinner er. 
 

Når det gjelder mannen din er han sikkert lei av den kjedelige A4 tilværelsen deres og han lar det gå utover deg og barna. 

Anonymkode: 8710d...6ae

[AnonymBruker]

Kokeliko skrev (2 minutter siden):

Mannen min og jeg har to barn i barnehagealder og har vært sammen i 10 år. Han har alltid hatt et høyt temperament der han blir fort sint, brøler til barna så de blir redde og tar hardt i dem så de får vondt. Når slike episoder skjer, spør jeg om det er noe jeg kan hjelpe med, f.eks. overta barna. Når hendelsen er over, så spør jeg "hva skjer" eller "det der var litt voldsomt, går det greit med deg". Da blir han enda mer sint og sier at jeg "er etter ham" og at han "ikke orker leksjoner fra meg". Da møter han ikke blikket mitt men stormer rundt og trekker seg bort. 

Vi har tidligere snakket om at han trenger tid, gjerne flere timer eller en hel dag, før han er klar for å snakke om episoden. Jeg har imidlertid behov for å snakke om slike ting så fort som mulig og hater å gå en hel dag der jeg føler at vi har noe usagt eller uoppklart. Jeg vokste opp i en familie med mye silent treatment og anspent stemning der det ikke ble skværet opp når noe hadde skjedd. Dette har preget meg veldig og er nok årsaken til at jeg har vansker med å ha oppgjorte saker. 

Hva kan jeg gjøre?

Tar tak i barn i barnehagealder slik at de får vondt? Er du gift med en psycho? 
Altså for å være ærlig synes jeg du er i en skummel situasjon. Faren min var en sånn mann, han behandlet ikke moren min eller oss noe bedre selv om tiden gikk, så nå burde du virkelig tenke deg godt om du vil bringe opp barna dine med en mann som kan faktisk gå så langt som å skade barna dine. 

 

Anonymkode: 85a50...452

[anonymbruker2312]

Da han har kommunisert at han trenger litt tid før han kan prate om det må du akseptere. Jeg selv er slik hvis jeg kommer i en krangel - trenger alltid litt tid på meg før jeg kan prate om det. 

Er det slik at han har unnskyld seg for handlingene sine før? Eller er dette en gjentakelse hver gang? Slike sinneutbrudd gang på gang hadde jeg ikke tålt å være med.. Ville kanskje ha anbefalt parterapi eller psykolog, da dette involverer barn også. Kan bli verre i lengden. 

[Kokeliko]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har samme problem med min kvinnelige samboer. Hun evner ikke å kontrollere hverken tanker, følelser eller temperament. Dette er hormonelt, og bare slik kvinner er. 
 

Når det gjelder mannen din er han sikkert lei av den kjedelige A4 tilværelsen deres og han lar det gå utover deg og barna. 

Anonymkode: 8710d...6ae

Hva vet du om vår tilværelse?

[AnonymBruker]

anonymbruker2312 skrev (1 time siden):

Da han har kommunisert at han trenger litt tid før han kan prate om det må du akseptere. Jeg selv er slik hvis jeg kommer i en krangel - trenger alltid litt tid på meg før jeg kan prate om det. 

Er det slik at han har unnskyld seg for handlingene sine før? Eller er dette en gjentakelse hver gang? Slike sinneutbrudd gang på gang hadde jeg ikke tålt å være med.. Ville kanskje ha anbefalt parterapi eller psykolog, da dette involverer barn også. Kan bli verre i lengden. 

Men TS trenger altså å snakke om det umiddelbart, men det skal ikke mannen respektere?

Her må man møtes på midten!

Anonymkode: 8e678...bf2

[AnonymBruker]

Kokeliko skrev (3 minutter siden):

Hva vet du om vår tilværelse?

Det du har skrevet i HI.

Anonymkode: 8e678...bf2

[AnonymBruker]

Ta kontakt med familievernkontoret eller tilsvarende. Om mannen ikke vil gå dit, går du alene, for støtte og råd. Problemet her er ikke at mannen din ikke vil snakke etter et utbrudd, men selve utbruddet. Han håndterer sinnet sitt på en måte som er langt over streken, og ikke greit for verken deg eller (spesielt) barna. Dette må du beskytte dem mot!

(Og ikke gi oppmerksomhet til trollene i tråden….)

Anonymkode: 7c88b...900

[anonymbruker2312]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men TS trenger altså å snakke om det umiddelbart, men det skal ikke mannen respektere?

Her må man møtes på midten!

Anonymkode: 8e678...bf2

Det er helt riktig, glemte helt å svare på det. Å komme til et kompromiss i saken her vil bli den beste løsningen. 

[Kokeliko]

anonymbruker2312 skrev (1 time siden):

Da han har kommunisert at han trenger litt tid før han kan prate om det må du akseptere. Jeg selv er slik hvis jeg kommer i en krangel - trenger alltid litt tid på meg før jeg kan prate om det. 

Er det slik at han har unnskyld seg for handlingene sine før? Eller er dette en gjentakelse hver gang? Slike sinneutbrudd gang på gang hadde jeg ikke tålt å være med.. Ville kanskje ha anbefalt parterapi eller psykolog, da dette involverer barn også. Kan bli verre i lengden. 

Det aksepterer jeg og vi har som oftest gode samtaler når han har fått den tiden han trenger, så det virker veldig bra. Da unnskylder han seg for handlingene sine, men det kan som nevnt gjerne gå en dag med stillhet og passiv aggresivitet før det. Utfordringen er at dette skjer ukentlig, evt annenhver uke. Da blir det samlet sett mye tid som skal gå før vi får snakket om hendelsen.

Jeg er uvel, har konsentrasjonsvansker gjennom hele dagen og sover dårlig fra vi går hvert til vårt f.eks. på jobb eller vi legger oss, frem til vi har snakket sammen. 

Hvor mye er det rimelig å akseptere at vi bare skal løse disse situasjonene på hans premisser?

[AnonymBruker]

Kokeliko skrev (3 minutter siden):

Det aksepterer jeg og vi har som oftest gode samtaler når han har fått den tiden han trenger, så det virker veldig bra. Da unnskylder han seg for handlingene sine, men det kan som nevnt gjerne gå en dag med stillhet og passiv aggresivitet før det. Utfordringen er at dette skjer ukentlig, evt annenhver uke. Da blir det samlet sett mye tid som skal gå før vi får snakket om hendelsen.

Jeg er uvel, har konsentrasjonsvansker gjennom hele dagen og sover dårlig fra vi går hvert til vårt f.eks. på jobb eller vi legger oss, frem til vi har snakket sammen. 

Hvor mye er det rimelig å akseptere at vi bare skal løse disse situasjonene på hans premisser?

Kanskje du bør endre fokuset fra å forandre hva som skjer etter disse hendelsene, til å forandre at det skjer. Dette er helt uakseptabel oppførsel fra en forelder, og han må få hjelp til å slutte med dette umiddelbart. Det er ødeleggende for barna (og for deg, men barna er de eneste som ikke selv velger å bli i denne situasjonen).
 

Uansett hvor lang tid han trenger på å snakke om hva som har skjedd, så er jo det største problemet her at slike ting skjer gang på gang uten at noe forandrer seg! Han trenger virkelig hjelp, ikke med å si unnskyld tidligere, men med å slutte med disse utbruddene. Som voksent menneske og forelder er dette helt uakseptabel oppførsel. At han tilsynelatende har tenkt seg om og funnet ut at det er på sin plass å si unnskyld etterpå, er bare manipulerende når han fortsetter med den samme oppførselen uansett.

Har du foreslått at dere snakker med noen på familievernkontoret, at han går på sinnemestringskurs eller i terapi?

Anonymkode: 20afc...4fb

[Kokeliko]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje du bør endre fokuset fra å forandre hva som skjer etter disse hendelsene, til å forandre at det skjer. Dette er helt uakseptabel oppførsel fra en forelder, og han må få hjelp til å slutte med dette umiddelbart. Det er ødeleggende for barna (og for deg, men barna er de eneste som ikke selv velger å bli i denne situasjonen).
 

Uansett hvor lang tid han trenger på å snakke om hva som har skjedd, så er jo det største problemet her at slike ting skjer gang på gang uten at noe forandrer seg! Han trenger virkelig hjelp, ikke med å si unnskyld tidligere, men med å slutte med disse utbruddene. Som voksent menneske og forelder er dette helt uakseptabel oppførsel. At han tilsynelatende har tenkt seg om og funnet ut at det er på sin plass å si unnskyld etterpå, er bare manipulerende når han fortsetter med den samme oppførselen uansett.

Har du foreslått at dere snakker med noen på familievernkontoret, at han går på sinnemestringskurs eller i terapi?

Anonymkode: 20afc...4fb

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare. 

Vi hadde en time på familievernkontoret for ca 3 år siden hos en ubrukelig terapeut. Vi har siden snakket om det mange ganger i ettertid og jeg har tilbudt meg å bestille time til oss. Da vil han stort sett sette seg ned sammen med meg for å snakke ordentlig ut og finne en måte vi kan løse det på sammen slik at terapi ikke er nødvendig. Dette har vi sikkert gjort 10-20 ganger siden vi var på familievernkontoret. 

Jeg har en rekke ganger foreslått at han ville hatt nytte av terapi, både fordi han jobber mye med tanker og følelser på egenhånd (og ved hjelp av google), uten at kan kommer noen særlig vei. Han deler heller ikke ting med meg og kan være innesluttet i ukesvis før jeg nærmest tvinger ham til å fortelle hva som skjer fordi klimaet i familien blir uholdbart for meg. 

Tror du har helt rett i at vi/han vil ha nytt av hjelp. Jeg er veldig åpen for terapi og synes selvutvikling (herunder emosjonsregulering og å bli en bedre partner/menneske/forelder) er spennende, men mest fordi barna fortjener trygge foreldre og jeg tror vi alltid kan bli bedre. Det er bare fryktelig vanskelig å få mannen til å ville.

[Gjest Warrior]

Når sånne sinneutbrudd kommer så er kanskje det beste å gi han tid til å roe seg og ikke prøve å få han til å prate rett etter utbruddet. La han få den tiden han trenger før han prater om det. Ellers kan bli sintere hvis du prøver å presse han til å prate så fort så mulig. Noen trenger bare tid på seg. Sånn er jeg selv. Sliter også med ufrivillig sinneutbrudd og blir lett sint (på grunn av ting jeg sliter med) og blir bare enda mer irritert og sint hvis noen prøver å få meg til å prate når jeg trenger tid på å roe meg ned og må være alene og i fred i mens. 

Ta med deg barna å gå ut fra rommet dere og han er i når han blir sint, eller be han forlate rommet. La han være alene når utbruddet kommer. At han tar barna hardt i armen er ikke greit og det bør du be han slutte med. Snakk om det med han når han ikke er sint, men er i godt humør. Uansett hvor sint man er så skal det aldri gå utover barn og aldri være hardhendt/voldelig mot noen. Det er uakseptabelt. Han bør få hjelp også og prate med noen utenom familien om det. Psykolog eller noe. Det kan du også ta opp med han når han er i godt humør.

Endret 25. februar 2022 av Warrior

[Inwe]

Det at han skriker til barna, skremmer de og tar hardt i de så de får vondt er jo det aller viktigste her. Du kan jo ikke bare la han være i fred når han skader barna. Jeg ville bedt han gå til psykolog eller til sinnemestring, om han ikke vil det ville jeg vurdert forholdet. 

[Kokeliko]

Warrior skrev (1 time siden):

Når sånne sinneutbrudd kommer så er kanskje det beste å gi han tid til å roe seg og ikke prøve å få han til å prate rett etter utbruddet. La han få den tiden han trenger før han prater om det. Ellers kan bli sintere hvis du prøver å presse han til å prate så fort så mulig. Noen trenger bare tid på seg. Sånn er jeg selv. Sliter også med ufrivillig sinneutbrudd og blir lett sint (på grunn av ting jeg sliter med) og blir bare enda mer irritert og sint hvis noen prøver å få meg til å prate når jeg trenger tid på å roe meg ned og må være alene og i fred i mens. 

Ta med deg barna å gå ut fra rommet dere og han er i når han blir sint, eller be han forlate rommet. La han være alene når utbruddet kommer. At han tar barna hardt i armen er ikke greit og det bør du be han slutte med. Snakk om det med han når han ikke er sint, men er i godt humør. Uansett hvor sint man er så skal det aldri gå utover barn og aldri være hardhendt/voldelig mot noen. Det er uakseptabelt. Han bør få hjelp også og prate med noen utenom familien om det. Psykolog eller noe. Det kan du også ta opp med han når han er i godt humør.

Takk for at du deler din innsikt. Min utfordring er at han sliter veldig med å føle seg avvist/uønsket/kastet ut når jeg ber ham om å trekke seg unna for å puste litt og det forverrer hele situasjonen. Men jeg synes ikke jeg har noe valg når barna uansett kommer først. 

[Kokeliko]

Inwe skrev (39 minutter siden):

Det at han skriker til barna, skremmer de og tar hardt i de så de får vondt er jo det aller viktigste her. Du kan jo ikke bare la han være i fred når han skader barna. Jeg ville bedt han gå til psykolog eller til sinnemestring, om han ikke vil det ville jeg vurdert forholdet. 

Enig i at det er viktigst. Det er også derfor jeg tar tak i det hver gang han blir for sint og forventer at han også tar handlingsmønsteret sitt på alvor. Det gjør han, men det gjentas likevel for ofte og vi kommer ikke ut av denne runddansen. Jeg har en rekke ganger bedt ham vurdere å gå til psykolog men han vil ikke. Det sitter nok veldig langt inne og er forbundet med skam.

[AnonymBruker]

Du kan, i første omgang, slutte å medvirke til vold mot barn. Det er straffbart, både det du beskriver at han gjør og at du selv ikke gjør. 

Anonymkode: cf0a1...82b

[Inwe]

.

Endret 12. mars 2022 av Inwe

[Nymerïa]

Kokeliko skrev (32 minutter siden):

Enig i at det er viktigst. Det er også derfor jeg tar tak i det hver gang han blir for sint og forventer at han også tar handlingsmønsteret sitt på alvor. Det gjør han, men det gjentas likevel for ofte og vi kommer ikke ut av denne runddansen. Jeg har en rekke ganger bedt ham vurdere å gå til psykolog men han vil ikke. Det sitter nok veldig langt inne og er forbundet med skam.

Du skriver lite om hva du deler med andre om dette. Er du åpen mot øvrig familie og helsestasjon for eksempel? Fastlegen din?

Dette kan fort bli viktig av to grunner.

1. Du får nok, går fra han, men dere blir ikke enig om samvær. Da har du ikke lyst til at det skal være ditt ord mot hans om hvordan han driver på. Og om du først begynner å fortelle folk om raseriet hans i en samværskonflikt er det ganske enkelt for han å si at dette er noe du finner på for å sette han i dårlig lys.

2. Hvis noen melder dette til barnevernet og det kommer fram at du ikke har prøvd å få hjelp, men heller lagt lokk på det så er jo ikke det bra.

Og TS, du skriver mye om hva du vil at han skal gjøre, for eksempel psykolog. Men psykolog hjelper bare hvis han ønsker det for sin egen del. Hvis du tvinger han til å gå dit er det tvilsomt at han får så mye ut av det. Jeg tror du kommer deg lenger med å fokusere på hva du gjør med dette enn hva han gjør. Du er den eneste personen du kontrollerer.