Kronisk syk mann som kun tenker på seg selv

[AnonymBruker]

Hei, jeg sliter så innmari i forholdet. Er det normalt at kronisk syke mennesker blir enorme egoister? 
Det er meg, meg, meg. Snakk om vondter her og der hele tiden. Jeg er ikke en ufølsom person og jeg skjønner at dette er vondt for han, men jeg synes han har en oppførsel som signaliserer at han er den eneste i denne familien som betyr noe. Vi skal ta hensyn, vi skal være forståelsesfulle, vi skal begrense livet vårt. Han har enormt kort lunte og blir for sint for bagateller. Både mit meg ig mot barna. 
Er jeg syk eller har sovet dårlig er det bare å bite tenna sammen for jeg kan ikke klage, han har det alltid, alltid verre. 
Vet rett og slett ikke om jeg orker å leve livet med en syk superegoist. Det tar mer enn det smaker.

...og før noen sier at jeg skal snakke med han, foreslå parterapi, foreslå psykolog(fordi han muligens er deprimert), så er det forsøkt mange ganger. 
 

Anonymkode: ebd6e...794

[AnonymBruker]

Hvor fant du denne lottogevinsten da? I billigkroken?

Og hvorfor måtte du på død og liv lage barn med dette medlidenhetsprosjektet ditt?

Anonymkode: 89329...dca

[AnonymBruker]

Oi, den er lei. Han har sikkert både fysisk vondt og er deprimert, og har trolig nok med seg selv.

I din situasjon tror jeg faktisk at jeg ville snakket seriøst om å flytte fra hverandre (som særboere, ikke nødvendigvis skilsmisse). Så kan dere ta det derfra, om dere vil splitte på ordentlig eller være kjærester som ikke bor sammen. For det er veldig vondt for han også å bli «mast på» når han ikke orker. Hvis han får mer ro kan det være han klarer å være hyggelig når dere avtaler at det passer å være sammen.

Du må nok uansett forberede deg på å gjøre mest for barna. Husk at det er lov med sykemelding når du er utslitt nok, snakk med legen om dette.

Anonymkode: 4aa11...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvor fant du denne lottogevinsten da? I billigkroken?

Og hvorfor måtte du på død og liv lage barn med dette medlidenhetsprosjektet ditt?

Anonymkode: 89329...dca

Har det falt deg inn at han ble syk ETTER at vi fikk barn? 
TS

Anonymkode: ebd6e...794

[anonymbruker2312]

Om dere har til og med prøvd psykolog og parterapi, og det ikke funker, så er det faktisk ikke så mye mer å gjøre enn å revurdere forholdet med denne fyren.. 

 

Tap av energi, motivasjon og livsgnist med konstant negativ energi rundt seg, spesielt for barnet. Barn merker energi mye mer enn vi tror, og dette kan ikke være positivt for oppveksten. 

[AnonymBruker]

Nei herlighet! Sånn skal det ikke være. Han er egoist og er helt sikkert deprimert og alt det der. 

Jeg er også syk, har både smerter og fysisk sykdom. Men jeg sier ofte til mannen at min og hans kropp kan ikke sammenlignes. På samme måte som at min kropp og en annen syk kropp kan sammenlignes. Har vi vondt, er trøtte eller syke så er det ingen av oss som har det værre en den andre. Er man dårlig så er man dårlig. 

Anonymkode: ebfe3...e3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

På samme måte som at min kropp og en annen syk kropp ikke kan sammenlignes.

Glemte ett ord 👆

Anonymkode: ebfe3...e3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Hvor fant du denne lottogevinsten da? I billigkroken?

Og hvorfor måtte du på død og liv lage barn med dette medlidenhetsprosjektet ditt?

Anonymkode: 89329...dca

Har du plutselig fått fri tilgang til tastaturet igjen nå da?  

Anonymkode: f0870...6e9

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i mannen din. Og kan si at ja, det er vanlig at kronisk syke blir egoister. Jeg kan forstå at mannen min kan sove dårlig ei natt og trenge litt ekstra hvile. Jeg kan forstå at han blir sliten osv. men samtidig, så ser jeg at når han er sliten, så hviler han litt og kommer seg, jeg kan sove i tre døgn og være like trøtt. For alle de tingene han kan klage på, så er mine verre. Dessverre. Og i dårlige perioder, så skal jeg innrømme at jeg blir veldig blind på egne behov.

men! Og det er et stort men der. For når egoismen går utover hvordan man er mot de rundt seg. Barn som voksne, da har det gått for langt. Når man ikke lenger evner å forstå at andre kan være slitne selv om det er annerledes enn hos deg, da har man et problem. Hvis du er dårlig en dag, og nekter partneren din å gjøre noe fordi du ikke orker, ja da bør du virkelig ta deg en virkelighetssjekk! Jeg kunne aldri nekter mannen min å gjøre ting eller begrense han mer enn nødvendig. Heller ikke gått løs på han eller ungene fordi de eksisterer i nærheten av meg. Jeg har aldri gitt opp å lete etter svar og løsninger for å få et bedre liv heller. Det er bare ikke et alternativ! 

 

Anonymkode: fa431...3aa

[AnonymBruker]

anonymbruker2312 skrev (18 minutter siden):

Om dere har til og med prøvd psykolog og parterapi, og det ikke funker, så er det faktisk ikke så mye mer å gjøre enn å revurdere forholdet med denne fyren.. 

 

Tap av energi, motivasjon og livsgnist med konstant negativ energi rundt seg, spesielt for barnet. Barn merker energi mye mer enn vi tror, og dette kan ikke være positivt for oppveksten. 

Vi har ikke forsøkt dette for han er ikke interessert. Parterapi er uaktuelt fordi han mener det ikke er noe feil med han, bare med meg. Psykolog er ikke aktuelt da han synes det er tull og benekter at han trenger hjelp.

Anonymkode: ebd6e...794

[AnonymBruker]

Tja, jeg kan kjenne meg igjen som invalidiserende syk selv at man i se dårligste periodene ikke klarer å gjøre annet enn å overleve.

Og da faller alt på den andre.

Men jeg er aldri sint på mann/barn, jeg kjefter ikke - og jeg oppfører meg ikke ufyselig. 

Anonymkode: 827d5...dea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kjenner meg litt igjen i mannen din. Og kan si at ja, det er vanlig at kronisk syke blir egoister. Jeg kan forstå at mannen min kan sove dårlig ei natt og trenge litt ekstra hvile. Jeg kan forstå at han blir sliten osv. men samtidig, så ser jeg at når han er sliten, så hviler han litt og kommer seg, jeg kan sove i tre døgn og være like trøtt. For alle de tingene han kan klage på, så er mine verre. Dessverre. Og i dårlige perioder, så skal jeg innrømme at jeg blir veldig blind på egne behov.

men! Og det er et stort men der. For når egoismen går utover hvordan man er mot de rundt seg. Barn som voksne, da har det gått for langt. Når man ikke lenger evner å forstå at andre kan være slitne selv om det er annerledes enn hos deg, da har man et problem. Hvis du er dårlig en dag, og nekter partneren din å gjøre noe fordi du ikke orker, ja da bør du virkelig ta deg en virkelighetssjekk! Jeg kunne aldri nekter mannen min å gjøre ting eller begrense han mer enn nødvendig. Heller ikke gått løs på han eller ungene fordi de eksisterer i nærheten av meg. Jeg har aldri gitt opp å lete etter svar og løsninger for å få et bedre liv heller. Det er bare ikke et alternativ! 

 

Anonymkode: fa431...3aa

Takk for svar. Mannen min jobber gulltid og tar seg fullstendig ut på jobb. Så sånn sett er han ikke så dårlig at han er sengeliggende og må hvile/sove lenge. Har prøvd å si at han bør jobbe mindre, evt finne en annen jobb, men han hører ikke etter. Det er som om vi kommer i annen rekke og at all energi brukes på jobb og andre relasjoner(kollegaer og venner) og det verste kommer ut når han er hjemme og kan kjenne på slitenheten. 

Anonymkode: ebd6e...794

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk for svar. Mannen min jobber gulltid og tar seg fullstendig ut på jobb. Så sånn sett er han ikke så dårlig at han er sengeliggende og må hvile/sove lenge. Har prøvd å si at han bør jobbe mindre, evt finne en annen jobb, men han hører ikke etter. Det er som om vi kommer i annen rekke og at all energi brukes på jobb og andre relasjoner(kollegaer og venner) og det verste kommer ut når han er hjemme og kan kjenne på slitenheten. 

Anonymkode: ebd6e...794

Fulltid skulle det stå

Anonymkode: ebd6e...794

[Frk Midnattsol]

Jeg føler virkelig med deg, men jeg er også litt bekymret for hvordan dine/deres barn blir påvirket av dette? Det er absolutt ikke et sunt oppvekstforhold for barn, og jeg tenker at fars atferd, slik du beskriver den, hemmer deres barn i stor grad. De lærer at de blir mindre og mindre viktig, og det er en skummel tanke å ta med seg inn i voksenverden. Klarer du som mor å ivareta barna og deres behov fullt ut med en slikt konstant psykisk påkjenning som det må være å ha en slik partner? 

Jeg tenker at du nok må ta et alvorlig oppgjør med din og barnas livssituasjon. Hvis det meste rundt denne mannen er forsøkt, så er jo svaret klart. Du har bare to valg, enten at du og barna innordner dere etter han, eller du tar et ansvarlig voksenvalg for deg selv og barna. 

Jeg sier ikke at alle barn som vokser opp med syke foreldre blir skadelidende, overhode ikke, men dette er nok et veldig skadelig hjemmemiljø, og det er med på å forme barnas selvbilde.

Ønsker det all lykke til, og tenker at du nok selv vet hva som blir det rette å gjøre for deg og barna ❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for svar. Mannen min jobber gulltid og tar seg fullstendig ut på jobb. Så sånn sett er han ikke så dårlig at han er sengeliggende og må hvile/sove lenge. Har prøvd å si at han bør jobbe mindre, evt finne en annen jobb, men han hører ikke etter. Det er som om vi kommer i annen rekke og at all energi brukes på jobb og andre relasjoner(kollegaer og venner) og det verste kommer ut når han er hjemme og kan kjenne på slitenheten. 

Anonymkode: ebd6e...794

Dette handler jo ikke om at han er syk. Han er egoist! Bruker tid og krefter på det han har lyst til og syte og være sur for dere andre. 

Hadde kasta han ut. 

Anonymkode: ebfe3...e3d

[AnonymBruker]

TS her... det er mulig dette er en upopulær mening, men jeg har jo gjort meg noen tanker gjennom disse årene.... hadde JEG vært syk, TROR og HÅPER jeg at jeg hadde passet på å i hvert fall ta vare på de rundt meg for i mine øyne er det ingen selvfølge å bli i et forhold med en som er kronisk syk. Det er dette som er så vondt. Jeg gjør mye mer med barn og hus en mine venninner med friske menn. Jeg er sliten og jobber fulltid( og vel så det). Det tar på å ikke bli verdsatt. 

Anonymkode: ebd6e...794

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei, jeg sliter så innmari i forholdet. Er det normalt at kronisk syke mennesker blir enorme egoister? 
Det er meg, meg, meg. Snakk om vondter her og der hele tiden. Jeg er ikke en ufølsom person og jeg skjønner at dette er vondt for han, men jeg synes han har en oppførsel som signaliserer at han er den eneste i denne familien som betyr noe. Vi skal ta hensyn, vi skal være forståelsesfulle, vi skal begrense livet vårt. Han har enormt kort lunte og blir for sint for bagateller. Både mit meg ig mot barna. 
Er jeg syk eller har sovet dårlig er det bare å bite tenna sammen for jeg kan ikke klage, han har det alltid, alltid verre. 
Vet rett og slett ikke om jeg orker å leve livet med en syk superegoist. Det tar mer enn det smaker.

...og før noen sier at jeg skal snakke med han, foreslå parterapi, foreslå psykolog(fordi han muligens er deprimert), så er det forsøkt mange ganger. 
 

Anonymkode: ebd6e...794

Har du snakket med han om det? Jeg er kronisk syk men bryr meg om min samboer. Og mamma er kronisk syk og hun har alltid satt andre først. Så klart blir det lit meg meg meg av og til, men alle er jo litt meg meg meg, til og med friske folk. Tror bare at mannen du har valgt generelt er en dust og ting hadde ikke vært bedre om han hadde vært frisk. 


Du må bare slå denne her mot han "Du, om du ikke endrer deg litt og bryr deg litt mer om andre enn kun deg selv og dine problemer så går dette forholdet rett til helvete. Er det DET du vil egentlig? Er du så dritt lei av meg og barna?? "

Anonymkode: 06917...a7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg kjenner meg litt igjen i mannen din. Og kan si at ja, det er vanlig at kronisk syke blir egoister.

 

Anonymkode: fa431...3aa

Ikke sett alle kroniske syke i en bås! takk!

Slikt varierer fra en person til en annen på samme måte som friske folk ; noen er ego jævler mens andre ikke

Anonymkode: 06917...a7f

[AnonymBruker]

Frk Midnattsol skrev (2 minutter siden):

Jeg føler virkelig med deg, men jeg er også litt bekymret for hvordan dine/deres barn blir påvirket av dette? Det er absolutt ikke et sunt oppvekstforhold for barn, og jeg tenker at fars atferd, slik du beskriver den, hemmer deres barn i stor grad. De lærer at de blir mindre og mindre viktig, og det er en skummel tanke å ta med seg inn i voksenverden. Klarer du som mor å ivareta barna og deres behov fullt ut med en slikt konstant psykisk påkjenning som det må være å ha en slik partner? 

Jeg tenker at du nok må ta et alvorlig oppgjør med din og barnas livssituasjon. Hvis det meste rundt denne mannen er forsøkt, så er jo svaret klart. Du har bare to valg, enten at du og barna innordner dere etter han, eller du tar et ansvarlig voksenvalg for deg selv og barna. 

Jeg sier ikke at alle barn som vokser opp med syke foreldre blir skadelidende, overhode ikke, men dette er nok et veldig skadelig hjemmemiljø, og det er med på å forme barnas selvbilde.

Ønsker det all lykke til, og tenker at du nok selv vet hva som blir det rette å gjøre for deg og barna ❤️ 

Tusen takk❤️ Jeg er flink til å ta dem med på ting og gjør mye alene med drm så sånn sett blir de ikke skadelidende slik jeg ser det. Når det kommer til hjemmemiljøet kan det jo diskuteres. Det er nok ikke bra å vokse opp med en forelder som er kronisk syk, med de begrensninger og de konsekvenser det innebærer. Men som nevnt tidligere, han jobber fullt og kanskje hadde han hatt mer overskudd til oss her hjemme om han 1: hadde funnet seg en annen jobb, eller 2: hadde blitt delvis sykemeldt

Anonymkode: ebd6e...794

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Takk for svar. Mannen min jobber gulltid og tar seg fullstendig ut på jobb. Så sånn sett er han ikke så dårlig at han er sengeliggende og må hvile/sove lenge. Har prøvd å si at han bør jobbe mindre, evt finne en annen jobb, men han hører ikke etter. Det er som om vi kommer i annen rekke og at all energi brukes på jobb og andre relasjoner(kollegaer og venner) og det verste kommer ut når han er hjemme og kan kjenne på slitenheten. 

Anonymkode: ebd6e...794

Da er det prioriteringene hans som er feil! Sier ikke at man ikke skal jobbe om man kan altså. Men hvis man ikke kan behandle familien bra etter jobb, så er noe veldig galt. Da handler det ikke om kronisk sykdom, men ren skjær egoisme. Jeg hadde tippet fullstendig! På dager jeg har gjort ekstra mye, så kan jeg være så sliten at alt faller på han på ettermiddagen. Men jeg sitter aldri og kjefter. Og jeg bruker heller tid på han og ungene enn venner og andre kjente. 

Anonymkode: fa431...3aa