Mannen ønsker ikke barnet

[AnonymBruker]

Jeg er rådvill.

Jeg er delvis uplanlagt gravid, delvis fordi vi hadde planlagt å begynne å prøve om et halvt års tid og jeg hadde begynt med folsyre bla., uplanlagt fordi jeg trodde vi ikke ville klare det uten hjelp (riksen påstod så). Samboeren har fra før av en treåring som er hos oss 40% av tiden. Han sliter med mye skyld og skam over bruddet, og gikk inn i en alvorlig depresjon i høst. Da jeg fant ut at jeg var gravid, ønsket han ikke at jeg skulle beholde dette barnet, men jeg ønsket ikke å ta abort nå for så å begynne å prøve aktivt før vi i det hele tatt ville nådd termindato, i hvert fall siden ting er så usikkert rundt om jeg kan bli gravid igjen. Jeg hadde trodd at det skulle falle på plass etter noen uker med tenking, når sjokket la seg, men det har egentlig bare falt mer fra hverandre. Han engasjerer seg ingenting, spør ikke hvordan det går, vet ikke hvor langt jeg er på vei, osv. Det er veldig tydelig at han ikke ønsker dette barnet, og han er sint for at jeg bærer det frem, samtidig som han gjør alt for å få være med sitt første og har kontinuerlig dialog med moren om hvordan barnet har det. Han står fast ved at han vil være sammen med meg, men at han ikke ønsker å få et barn til når han allerede har "mistet" et og sliter med å få det til å fungere. Jeg er selvsagt glad for at han bryr seg om sitt første barn og ønsker å ha et godt samarbeid der, men begynner å lure på om det er noe poeng i å late som om vi er en familie når han ikke vil ha barnet vårt og ikke er villig til å få til en samarbeidsordning som gjør at alle kan trives, f.eks en fast samværsordning. Det er ikke mor som gjør at samværet ikke fungerer der, har jeg inntrykk av, det er fars totale konfliktskyhet og manglende grensesetting. Jeg har forsøkt å vise ultralydbilder etter tidlig ultralyd, men det var lite respons. Samtidig føler jeg det er helt grusomt å gi opp familien - vi valgte hverandre av en grunn, jeg vil ikke at barnet skal miste faren sin, og jeg vil heller ikke miste mannen min. Vi bor langt unna familie og nettverk (nærme hans eks) og jeg har ingen som kan støtte meg i svangerskapet eller etter fødsel. Han sier han ikke vil at jeg skal gå, fordi han vil ta vare på barnet når det kommer og ønsker å ha meg som kjæreste - men jeg vet ikke engang hvordan jeg skal klare meg til barnet kommer, ensom, i full jobb, og hvor all energi går på å gjøre stesønnens dager hos oss gode. Jeg gleder meg ingenting over graviditeten, vi kan ikke snakke om den i det daglige, og jeg drukner i skyldfølelse for å tvinge på ham et barn og i skyldfølelse ovenfor den lille i magen for at jeg ikke kunne gi den noe bedre. Det virker jo virkelig ikke som om det er meg han vil ha familie med i det hele tatt, men sier at det verste som kan skje er at jeg går fra ham.

Hvordan skal jeg vite hva som er rett? Hvor lenge skal jeg vente å se? Vi går på familievern, og jeg føler nesten at hun heller ikke har noen råd til meg lenger, annet enn at mannen må ha mer behandling (som han ikke ønsker). Jeg føler meg kvalt hjemme hvor jeg må late som ingenting og dempe symptomene. Det er grusomt å kle av meg for da ser han at magen er annerledes, og det blir bare en rar stillhet. 

Anonymkode: 5dbac...9fa

[AnonymBruker]

Men ville han egentlig ha flere barn i det hele tatt? Dere hadde satt en start dato 6 mnd frem i tid, hvorfor? Var det for han en utsettelse på flere barn, at han håpet du skulle "glemme" det, hvis ikke forstår jeg ikke hva som er så krise for han med et barn til pm noen mnd.

Anonymkode: 6e3a9...229

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på samme måte som ham og følte en enorm glede med å vente nummer to. Da fikk jeg muligheten til å gjøre ting annerledes, en ny sjanse. 

Så det er nok mest sannsynlig slik at han bare ikke ønsker flere barn uten at det har noe med det gamle å gjøre. 

Anonymkode: 24179...70a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men ville han egentlig ha flere barn i det hele tatt? Dere hadde satt en start dato 6 mnd frem i tid, hvorfor? Var det for han en utsettelse på flere barn, at han håpet du skulle "glemme" det, hvis ikke forstår jeg ikke hva som er så krise for han med et barn til pm noen mnd.

Anonymkode: 6e3a9...229

Mest fordi vi akkurat har flyttet og ville få på plass alt ferdig, ha jobba prøvetid i nye jobber osv…

Anonymkode: 5dbac...9fa

[AnonymBruker]

Han har visst at du ikke gikk på prevensjon? Ja da kan han i så fall skylde seg selv. Personer som ikke vil ha barn, har ikke ubeskyttet sex, så enkelt er det. Vet ikke om jeg hadde klart å fortsette forholdet til en mann som ønsket abort når han er fullt klar over at barn dukker opp når man ikke bruker prevensjon. 

Anonymkode: 58e00...d2e

[AnonymBruker]

Du spør hvor lenge du skal vente å se men hvor langt er du på vei da? Du har jo en naturlig grense i fristen for abort.

Anonymkode: 11929...65d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han har visst at du ikke gikk på prevensjon? Ja da kan han i så fall skylde seg selv. Personer som ikke vil ha barn, har ikke ubeskyttet sex, så enkelt er det. Vet ikke om jeg hadde klart å fortsette forholdet til en mann som ønsket abort når han er fullt klar over at barn dukker opp når man ikke bruker prevensjon. 

Anonymkode: 58e00...d2e

Ja, selvsagt. Vi var enige om at jeg ikke skulle bruke det, har heller ikke brukt det de siste to årene som vi har vært sammen. I etterkant sier han at han «stolte på» at jeg ikke kunne bli gravid.

Anonymkode: 5dbac...9fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du spør hvor lenge du skal vente å se men hvor langt er du på vei da? Du har jo en naturlig grense i fristen for abort.

Anonymkode: 11929...65d

Jeg er forbi abortgrensa. Tenkte på hvor lenge jeg skal gi mannen sjansen til å bli mer imøtekommende for barnet som kommer, eller når jeg må innse at dette må jeg gjøre selv. 

Anonymkode: 5dbac...9fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er forbi abortgrensa. Tenkte på hvor lenge jeg skal gi mannen sjansen til å bli mer imøtekommende for barnet som kommer, eller når jeg må innse at dette må jeg gjøre selv. 

Anonymkode: 5dbac...9fa

Ok, så du har bestemt deg for å beholde uansett. Hvis du føler deg kvalt hjemme, familievernkontoret ikke hjelper og han er redd for å miste deg kunne du eller han kanskje flyttet ut en måneds tid: altså at dere er fra hverandre en periode? Kanskje det kan få begge til å sette ting i litt perspektiv og se hva som er det viktige her?

Anonymkode: 11929...65d

[AnonymBruker]

Hvis du er på randen til å gå, tenker jeg at tiden er inne til å stille krav.

Jeg syns du kan kreve at han tar i mot behandling, og at han endrer innstilling til barnet som er på vei.  Om han ikke er villig til å møte deg på noen måte, vil ingenting bli bedre enn det er akkurat nå.

Anonymkode: e9da4...7a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ja, selvsagt. Vi var enige om at jeg ikke skulle bruke det, har heller ikke brukt det de siste to årene som vi har vært sammen. I etterkant sier han at han «stolte på» at jeg ikke kunne bli gravid.

Anonymkode: 5dbac...9fa

Stolte på at du ikke kunne bli gravid? 🤦🏼‍♀️ Blir litt matt av sånne menn. Altså… han tror da vel virkelig ikke på det der? 

Anonymkode: 58e00...d2e

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er rådvill.

Jeg er delvis uplanlagt gravid, delvis fordi vi hadde planlagt å begynne å prøve om et halvt års tid og jeg hadde begynt med folsyre bla., uplanlagt fordi jeg trodde vi ikke ville klare det uten hjelp (riksen påstod så). Samboeren har fra før av en treåring som er hos oss 40% av tiden. Han sliter med mye skyld og skam over bruddet, og gikk inn i en alvorlig depresjon i høst. Da jeg fant ut at jeg var gravid, ønsket han ikke at jeg skulle beholde dette barnet, men jeg ønsket ikke å ta abort nå for så å begynne å prøve aktivt før vi i det hele tatt ville nådd termindato, i hvert fall siden ting er så usikkert rundt om jeg kan bli gravid igjen. Jeg hadde trodd at det skulle falle på plass etter noen uker med tenking, når sjokket la seg, men det har egentlig bare falt mer fra hverandre. Han engasjerer seg ingenting, spør ikke hvordan det går, vet ikke hvor langt jeg er på vei, osv. Det er veldig tydelig at han ikke ønsker dette barnet, og han er sint for at jeg bærer det frem, samtidig som han gjør alt for å få være med sitt første og har kontinuerlig dialog med moren om hvordan barnet har det. Han står fast ved at han vil være sammen med meg, men at han ikke ønsker å få et barn til når han allerede har "mistet" et og sliter med å få det til å fungere. Jeg er selvsagt glad for at han bryr seg om sitt første barn og ønsker å ha et godt samarbeid der, men begynner å lure på om det er noe poeng i å late som om vi er en familie når han ikke vil ha barnet vårt og ikke er villig til å få til en samarbeidsordning som gjør at alle kan trives, f.eks en fast samværsordning. Det er ikke mor som gjør at samværet ikke fungerer der, har jeg inntrykk av, det er fars totale konfliktskyhet og manglende grensesetting. Jeg har forsøkt å vise ultralydbilder etter tidlig ultralyd, men det var lite respons. Samtidig føler jeg det er helt grusomt å gi opp familien - vi valgte hverandre av en grunn, jeg vil ikke at barnet skal miste faren sin, og jeg vil heller ikke miste mannen min. Vi bor langt unna familie og nettverk (nærme hans eks) og jeg har ingen som kan støtte meg i svangerskapet eller etter fødsel. Han sier han ikke vil at jeg skal gå, fordi han vil ta vare på barnet når det kommer og ønsker å ha meg som kjæreste - men jeg vet ikke engang hvordan jeg skal klare meg til barnet kommer, ensom, i full jobb, og hvor all energi går på å gjøre stesønnens dager hos oss gode. Jeg gleder meg ingenting over graviditeten, vi kan ikke snakke om den i det daglige, og jeg drukner i skyldfølelse for å tvinge på ham et barn og i skyldfølelse ovenfor den lille i magen for at jeg ikke kunne gi den noe bedre. Det virker jo virkelig ikke som om det er meg han vil ha familie med i det hele tatt, men sier at det verste som kan skje er at jeg går fra ham.

Hvordan skal jeg vite hva som er rett? Hvor lenge skal jeg vente å se? Vi går på familievern, og jeg føler nesten at hun heller ikke har noen råd til meg lenger, annet enn at mannen må ha mer behandling (som han ikke ønsker). Jeg føler meg kvalt hjemme hvor jeg må late som ingenting og dempe symptomene. Det er grusomt å kle av meg for da ser han at magen er annerledes, og det blir bare en rar stillhet. 

Anonymkode: 5dbac...9fa

Dere skulle begynne prøvingen om 6 mnd men ble gravide nå? 

Da har han løyet til deg om å ville ha barn. Man tar ikke abort eller splitter en familie fordi en graviditet skjer 6 mnd før planlagt. Det skurrer veldig og er et fjell med røde flagg

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja, selvsagt. Vi var enige om at jeg ikke skulle bruke det, har heller ikke brukt det de siste to årene som vi har vært sammen. I etterkant sier han at han «stolte på» at jeg ikke kunne bli gravid.

Anonymkode: 5dbac...9fa

Dette er utrolig frekt og ansvarsløst. Han er fullstendig uærlig

[Gjest theTitanic]

Du har rett og slett blitt lurt. 

[AnonymBruker]

theTitanic skrev (1 minutt siden):

Dere skulle begynne prøvingen om 6 mnd men ble gravide nå? 

Da har han løyet til deg om å ville ha barn. Man tar ikke abort eller splitter en familie fordi en graviditet skjer 6 mnd før planlagt. Det skurrer veldig og er et fjell med røde flagg

Dette er utrolig frekt og ansvarsløst. Han er fullstendig uærlig

Vi skulle ta kontakt med en fertilitetsklinikk for prøverørsbehandling, for som sagt hadde jeg fått beskjed om at naturlig befruktning var veldig lite sannsynlig... Jeg har vært åpen om at det kanskje ville bli vanskelig for meg å bli gravid, men aldri sagt at det er umulig, bare at jeg har fått beskjed om at prøverør var min beste sjanse. Derfor var det også greit at jeg var uten prevensjon - planen var jo alltid å lage familie sammen til slutt. Kan godt være han har løyet eller ikke egentlig vil ha barn med meg; men her sitter jeg nå da, med skjegget i postkassa…

Anonymkode: 5dbac...9fa

[Mooza]

 Han sier at han vil være sammen med deg, men han går nok gjennom en fase. Han har hatt et brudd og det har gått inn på han pga sønnen som nå må bo mellom to hjem. Det er en sunn reaksjon som jeg forstår. Det hadde vært verre om han hadde tatt lett på det. Det betyr at han ikke tar lett på ditt barn helle. 

Hvorfor går all energi til denne sønnen hvis dere har han 40 %? Hvordan tror du det er å ha en unge 100 %, jobb 100 % og barn 40? Du bør ikke bli sliten av dette! ...men det kan jo være situasjonen du er sliten av. Hadde dere gledet dere sammen, så hadde du hatt en annen energi. Nå er det tungt, og der dine hormoner raser, og du hadde nok trengt at han var ovenpå og sa at "dette kommer til å gå greit" og var glad og hadde overskudd. 

Du er i en situasjon der du egentlig ikke føler at han gjør nok, er glad nok, støttende nok. Dejavu for han sikkert! Gjett om han har opplevd dette før med en annen.... og det gir han nok enda mer angst.

Ro ned. Dere har valgt hverandre av en grunn, som du sier. Vær sterk og voksen begge to. Hel dere sammen. Ikke sett deg i en slags offersituasjon fordi at du er gravid. Du er ikke syk, du er gravid. Dette er bare en brøkdel av det du skal takle som mor, så nå tar du på deg arbeidsbuksa og fokus, og gir dette tid uten å stresse. Ta deg en sykemelding, ferie til mor eller noen og slapp av. Få ting litt på avstand og plei hverandre. Som foreldre er du en garantist for at dette skal gå bra; velkommen inn i den rollen. 

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Vi skulle ta kontakt med en fertilitetsklinikk for prøverørsbehandling, for som sagt hadde jeg fått beskjed om at naturlig befruktning var veldig lite sannsynlig... Jeg har vært åpen om at det kanskje ville bli vanskelig for meg å bli gravid, men aldri sagt at det er umulig, bare at jeg har fått beskjed om at prøverør var min beste sjanse. Derfor var det også greit at jeg var uten prevensjon - planen var jo alltid å lage familie sammen til slutt. Kan godt være han har løyet eller ikke egentlig vil ha barn med meg; men her sitter jeg nå da, med skjegget i postkassa…

Anonymkode: 5dbac...9fa

Han har løyet og han var uærlig om å ville ha barn. Men ja, det er desverre du som har skjegget i postkassa. Skylden er hans og problemet ditt. Desverre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Ja, selvsagt. Vi var enige om at jeg ikke skulle bruke det, har heller ikke brukt det de siste to årene som vi har vært sammen. I etterkant sier han at han «stolte på» at jeg ikke kunne bli gravid.

Anonymkode: 5dbac...9fa

Men du har sagt til han at du ikke kan bli gravid uten hjelp?

Jeg og mannen har sammensatte problemer, og 7 prøverør bak oss. Men klinikkene har aldri sagt annet enn at det plutselig kan skje av seg selv, uansett. Og det gjelder vel alle med mindre man har kuttet strengen slik at sædceller må hentes ut direkte fra testiklene. 

Anonymkode: 1bbe1...6f0

[AnonymBruker]

Mooza skrev (2 minutter siden):

 Han sier at han vil være sammen med deg, men han går nok gjennom en fase. Han har hatt et brudd og det har gått inn på han pga sønnen som nå må bo mellom to hjem. Det er en sunn reaksjon som jeg forstår. Det hadde vært verre om han hadde tatt lett på det. Det betyr at han ikke tar lett på ditt barn helle. 

Hvorfor går all energi til denne sønnen hvis dere har han 40 %? Hvordan tror du det er å ha en unge 100 %, jobb 100 % og barn 40? Du bør ikke bli sliten av dette! ...men det kan jo være situasjonen du er sliten av. Hadde dere gledet dere sammen, så hadde du hatt en annen energi. Nå er det tungt, og der dine hormoner raser, og du hadde nok trengt at han var ovenpå og sa at "dette kommer til å gå greit" og var glad og hadde overskudd. 

Du er i en situasjon der du egentlig ikke føler at han gjør nok, er glad nok, støttende nok. Dejavu for han sikkert! Gjett om han har opplevd dette før med en annen.... og det gir han nok enda mer angst.

Ro ned. Dere har valgt hverandre av en grunn, som du sier. Vær sterk og voksen begge to. Hel dere sammen. Ikke sett deg i en slags offersituasjon fordi at du er gravid. Du er ikke syk, du er gravid. Dette er bare en brøkdel av det du skal takle som mor, så nå tar du på deg arbeidsbuksa og fokus, og gir dette tid uten å stresse. Ta deg en sykemelding, ferie til mor eller noen og slapp av. Få ting litt på avstand og plei hverandre. Som foreldre er du en garantist for at dette skal gå bra; velkommen inn i den rollen. 

Takk for godt svar!

All energien går til det fordi jeg i tillegg til å jobbe 100%, også gjør 100% hjemme, og bruker mye kapasitet på å ikke trigge noe vanskelig hos mannen, og slik har det vært i et halvår. Når barnet er hos moren, prøver jeg å avlaste mannen så han kan være en god pappa når barnet er hos oss, samtidig som jeg prøver å opprettholde den gode relasjonen med stebarnet når hen er hos oss. Jeg er sliten, og ser ingen løsning om ting ikke bedrer seg. Han ønsker ikke at noen får vite om graviditeten, men det vil snart begynne å synes, og jeg veit ikke hva jeg skal si om folk spør. Kan jo ikke akkurat lyve heller.

Jeg forventer ikke at han skal glede seg så mye eller støtte så mye, men et spørsmål om hvordan det går av og til, hadde hjulpet masse. Spurt hvordan det gikk hos legen, eller om alt så bra ut på ultralyd. Jeg tror forøvrig han var god mot eksen da hun var gravid, det var heller et dødt forhold heller enn et forhold preget av krangel eller konflikt, men det er umulig å vite. Det var i hvert fall et ønsket barn fra hans side. 

Ellers er jeg enig i at vi valgte hverandre for en grunn, og jeg skjønner at det er helt i stå for ham nå. Det er bare det at det ikke er noen tegn til bedring, tre måneder etter vi fant ut av graviditeten, og jeg begynner å bli bekymra og redd for fremtiden.

Anonymkode: 5dbac...9fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ja, selvsagt. Vi var enige om at jeg ikke skulle bruke det, har heller ikke brukt det de siste to årene som vi har vært sammen. I etterkant sier han at han «stolte på» at jeg ikke kunne bli gravid.

Anonymkode: 5dbac...9fa

Du har ikke brukt prevensjon de siste to årene dere har vært sammen, men skulle «begynne å prøve om et halvt års tid»? Er det noe jeg ikke har fått med meg i forplantningslæren eller betyr «begynne å prøve» assistert befruktning? I fall det siste, tenkte den vordende far at du burde abortert fosteret som ble til ved et samleie og heller belaste helsevesenet (og deg) med ivf-behandling?

Anonymkode: 2f9d7...38f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du har ikke brukt prevensjon de siste to årene dere har vært sammen, men skulle «begynne å prøve om et halvt års tid»? Er det noe jeg ikke har fått med meg i forplantningslæren eller betyr «begynne å prøve» assistert befruktning? I fall det siste, tenkte den vordende far at du burde abortert fosteret som ble til ved et samleie og heller belaste helsevesenet (og deg) med ivf-behandling?

Anonymkode: 2f9d7...38f

Jeg svarte ut akkurat det lenger opp, og ja, det betyr at vi hadde planlagt ivf-behandling, så ja - jeg antar ja er svaret på spørsmålet ditt.

Anonymkode: 5dbac...9fa