Kontakter jeg han?

[Kløna94]

Trenger sårt litt råd på hva jeg skal gjøre..

Jeg datet en fyr i drøyt tre mnd, har ikke mye erfaring med dating, men merket fort at dette var noe spesielt. Grunnen til dette var ikke bare måten han respekterte meg og måte han behandlet meg på, men måten han fikk meg til å føle meg, som for meg er veldig viktig. Har en ukul historie med menn med utnyttelse og mye drit så  det å være komfortabel rundt menn har vært et hinder for meg i mange år. 
På slutten hadde jeg en følelsen på at noe ikke var som det skulle vær, så sendte meling å spurte han rett ut om han ikke var så giret lengre. Var usikker på hva som var greia fordi han hadde mye som skjedde i livet både personlig, jobb og andre ting. Var det oss eller var det alt som skjedde. Han bekreftet at hadde ikke gitt meg så mye tid og at det va mye for han, men at han var enig at ting kanskje hadde dabbet litt av. Han var blitt glad i meg og hadde koset seg ilag med meg. Vi ble felles enig om å bare avslutte det og ting ble egentlig ryddig avsluttet. Nå lurer jeg på om jeg pushet litt for hardt på å avslutte det.. 

Når det ble avsluttet så tenkte jeg at jeg fortjener bedre. Jeg vil være med noen som setter av tid til meg og prioriterer meg. På en annen side forstår jeg han, jeg forstår at når det er så mye som skjer i livet er forhold vanskelig, at timingen var feil kanskje? Første måneden etter det ble avsluttet var grusom, mye tårer og spørsmål. Så gikk det litt bedre, tenkte på han hver dag, men ikke like mye.
For et par dager siden slo det meg igjen, et savn jeg aldri har kjent på. Gråter, sover dårlig og vet ikke helt hva jeg skal gjøre.. Eneste jeg vil er å kontakte han igjen og vet ikke hvor lurt det er? Når det ble avsluttet tenkte jeg at jeg skal ikke kontakte han, det må han gjør. Han må vær den som tar opp igjen kontakten om han tenkte det var feil å avsluttet det. Nå vet jeg ikke om jeg klarer å holde det, men har ikke snakket med han på 4 mnd. 
De mnd vi datet var de beste mnd i livet mitt og har aldri hatt det bedre enn da. Så hva gjør jeg? Biter jeg tenne sammen å prøver å komme meg videre eller kontakter jeg han? Hva sier jeg da? Helt fortvilt på det her.. Vi er begge opp i 30 årene.
 

[AnonymBruker]

Du lever bare en gang.

Send ham en melding og spør om dere skal gi det en ny sjanse.

Sier han nei, så går du videre med datinglivet. 

Anonymkode: c2166...1ff

[exictence]

Er du sikker på at han var så god for deg som du trodde? Den første tiden, ja. Før dere ble godt kjent.

Jeg møtte en mann jeg datet i ca 3 mnd. Det var fantastisk, og jeg trodde han var det jeg håpet på å finne. Det tok slutt, og jeg hadde stor kjærlighetssorg som deg.

Men nå klarer jeg å se at han var ikke den personen jeg vil ha i mitt liv. Det gjør fremdeles vondt å tenke på noen ganger, at det ikke ble som jeg håpet. Men fornuften sier at det var godt at det endte. Og jeg er veldig glad for å ha opplevd det fine med ham, selv om det ikke skulle bli oss. Jeg har minnene. Og det var sånn det skulle være.

Men er du sikker på at du ønsker at dere skal gi forholdet en sjans mer, ja, så send ham en melding om at du vil det. 

Endret 24. februar 2022 av exictence

[Kløna94]

exictence skrev (2 timer siden):

Er du sikker på at han var så god for deg som du trodde? Den første tiden, ja. Før dere ble godt kjent.

Jeg møtte en mann jeg datet i ca 3 mnd. Det var fantastisk, og jeg trodde han var det jeg håpet på å finne. Det tok slutt, og jeg hadde stor kjærlighetssorg som deg.

Men nå klarer jeg å se at han var ikke den personen jeg vil ha i mitt liv. Det gjør fremdeles vondt å tenke på noen ganger, at det ikke ble som jeg håpet. Men fornuften sier at det var godt at det endte. Og jeg er veldig glad for å ha opplevd det fine med ham, selv om det ikke skulle bli oss. Jeg har minnene. Og det var sånn det skulle være.

Men er du sikker på at du ønsker at dere skal gi forholdet en sjans mer, ja, så send ham en melding om at du vil det. 

Er vel mye det som er problemet tror jeg. Ting var bra, men føler det er sider av meg han ikke ble ordentlig kjent med og tror nok det er sider av han jeg ikke ble ordentlig kjent med også. 
I starten, etter vi avsluttet, tenkte jeg at når vi har datet så lenge og fortsatt ikke fått vist de sidene så er det sikkert ikke rett fyr, men nå vet jeg ikke lengre. Kanskje vi begge er av typen som trenger mye tid, men vet ikke om det bare er savnet som kødder med hode mitt og jeg bare bør la det vær.. For jeg er ikke sikker på at dette er mannen jeg skal bli gammel med, men jeg føler kanskje ting ble kuttet før vi ble ordentlig kjent med hverandre.

[exictence]

Kløna94 skrev (19 minutter siden):

Er vel mye det som er problemet tror jeg. Ting var bra, men føler det er sider av meg han ikke ble ordentlig kjent med og tror nok det er sider av han jeg ikke ble ordentlig kjent med også. 

Det følte jeg og. 

Jeg tror, i hvert fall i mitt tilfelle, at han skjulte sider om seg selv som jeg ikke hadde syntes var greit, og det visste han. Jeg var nok ikke den han ville ha i sitt liv heller. 

Det oppleves veldig vondt og sårende. For ham og, vil jeg tro, men sikkert flinkere til å akseptere at kjemien ikke ville klaffet over lengre tid.

Det er jeg glad for. Glad for at det ble slutt såpass tidlig, men og glad for å ha opplevd det. Alt lærer man av.

Kløna94 skrev (19 minutter siden):

I starten, etter vi avsluttet, tenkte jeg at når vi har datet så lenge og fortsatt ikke fått vist de sidene så er det sikkert ikke rett fyr, men nå vet jeg ikke lengre. Kanskje vi begge er av typen som trenger mye tid, men vet ikke om det bare er savnet som kødder med hode mitt og jeg bare bør la det vær.. For jeg er ikke sikker på at dette er mannen jeg skal bli gammel med, men jeg føler kanskje ting ble kuttet før vi ble ordentlig kjent med hverandre.

Du virker fornuftig. Du kan jo si at du føler at ting ble kuttet før dere ble ordentlig kjent, og at du gjerne vil gi det mer tid og sjanse. 

Når det gjaldt oss, så traff jeg ham en siste gang etter mange måneder med nesten null kontakt. Egentlig litt sårt i ettertid, men samtidig ble jeg mer sikker på at han var feil for meg.

[Kløna94]

exictence skrev (1 time siden):

Det følte jeg og. 

Jeg tror, i hvert fall i mitt tilfelle, at han skjulte sider om seg selv som jeg ikke hadde syntes var greit, og det visste han. Jeg var nok ikke den han ville ha i sitt liv heller. 

Det oppleves veldig vondt og sårende. For ham og, vil jeg tro, men sikkert flinkere til å akseptere at kjemien ikke ville klaffet over lengre tid.

Det er jeg glad for. Glad for at det ble slutt såpass tidlig, men og glad for å ha opplevd det. Alt lærer man av.

Du virker fornuftig. Du kan jo si at du føler at ting ble kuttet før dere ble ordentlig kjent, og at du gjerne vil gi det mer tid og sjanse. 

Når det gjaldt oss, så traff jeg ham en siste gang etter mange måneder med nesten null kontakt. Egentlig litt sårt i ettertid, men samtidig ble jeg mer sikker på at han var feil for meg.

Tror ikke han bevist skjulte noe for meg, men man vet aldri. Er ikke lett å vite hva som er rett/lurt å gjøre, for kjemi var der, det er det ingen tvil om. Men så er kanskje ikke alltid det nokk. Vet jeg ikke takler avvisninger så godt så det gjør ikke avgjørelse enklere når det gjelder om jeg skal ta kontakt igjen.
Det du sier om du er glad det tok slutt såpass tidlig er årsaken til at jeg sendte den melingen, for jeg viste det kom til å bli verre for meg selv om jeg «ventet å se hva som skjer».

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre når jeg savner han slik. Vet ikke om jeg er villig til å risikere å måtte gå igjennom det her en gang til, men det savnet her er overveldende. Mye som veier for og imot på det her..

[exictence]

Kløna94 skrev (11 timer siden):

 

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre når jeg savner han slik. Vet ikke om jeg er villig til å risikere å måtte gå igjennom det her en gang til, men det savnet her er overveldende. Mye som veier for og imot på det her..

Men tror du egentlig det er HAN du savner, eller er det egentlig DET dere hadde. Savnet etter en kjærlighetsromans, savnet etter å være forelsket. 

Jeg tror at det gjaldt meg. Jeg sørget over det fantastiske vi hadde/opplevde den gangen. Jeg savnet forelskelsen i å være forelsket.

Men den gangen kjente vi hverandre ikke godt nok. Vi levde på en rosa sky. Men man kan ikke sammen leve på en rosa sky når man oppdager at man ikke passer sammen.

Jeg er sikker på at både du og jeg treffer en vi opplever minst den samme kjemien med, og enda mer, fordi vi treffer den rette.

 

 

[AnonymBruker]

Send han ei melding: Savner deg og håper det går bra med deg. Så spiller du ballen til han. 

Anonymkode: 40233...3e1

[anonymbruker2312]

I og med at han ble litt mer "care" mot slutten, og du måtte spørre han direkte om det, så vil jeg nok si helt ærlig at du bør la det være. Lurer på om han noen gang hadde sagt noe hvis du ikke hadde nådd ut til han, litt dårlig gjort synes jeg. 

Jeg anbefaler deg å ikke nå ut til han, heller start med å fokusere på deg selv og finn din indre ro. Selvfølgelig er det kjempe hyggelig at denne personen behandlet deg bra, og at du ser en forståelse i at vedkommende kanskje trenger mer tid. Men i dette tilfellet var det jo han som på en måte begynte å "dabbe" av, da skal ikke du be om en ny sjangse. Det at man forstår hverandre betyr ikke at man skal bare "drite" i det og begynne å date igjen. 

Du sier du har hatt dårlig erfaring med gutter tidligere, som jeg kan godt kjenne meg igjen i, men her er det lett å bli på en måte "lurt" hvis man plutselig for første gang møter på en bra fyr. Man tror at denne personen er det beste man har møtt på i sitt liv, nettopp fordi man bare har opplevd dritt før, og på den måten lar seg lett lure. Du kjenner ikke vedkommende 100%, kanskje han er mer flink til å skjule sitt egentlig jeg enn de tidligere du har datet? Man vet aldri. 

Så, anbefaler deg å sakte med sikkert fokusere på deg selv, legg vekk tanken på å kontakte han. Du har ikke gjort noe galt, er derimot du som har nådd ut til han tidligere og spurt hva som var greia. Jo mer du når ut til han, jo mer skuffer du deg selv. 

[Kløna94]

exictence skrev (4 timer siden):

Men tror du egentlig det er HAN du savner, eller er det egentlig DET dere hadde. Savnet etter en kjærlighetsromans, savnet etter å være forelsket. 

Jeg tror at det gjaldt meg. Jeg sørget over det fantastiske vi hadde/opplevde den gangen. Jeg savnet forelskelsen i å være forelsket.

Men den gangen kjente vi hverandre ikke godt nok. Vi levde på en rosa sky. Men man kan ikke sammen leve på en rosa sky når man oppdager at man ikke passer sammen.

Jeg er sikker på at både du og jeg treffer en vi opplever minst den samme kjemien med, og enda mer, fordi vi treffer den rette.

 

 

Nei det er vel det som er det store spørsmålet og synes det er vanskelig å avgjør hva som er hva. Om det er tanken og ideen på han eller om det er han som er savnet. Prøver å overbevise meg selv om at det er bare tanken på han som plutselig skal dukke opp igjen nå, men lett er det ikke. Men ja, håper vi begge finner noen ordentlige gode mannfolk, men lett skal det ikke være, tydeligvis.

[Kløna94]

anonymbruker2312 skrev (3 timer siden):

I og med at han ble litt mer "care" mot slutten, og du måtte spørre han direkte om det, så vil jeg nok si helt ærlig at du bør la det være. Lurer på om han noen gang hadde sagt noe hvis du ikke hadde nådd ut til han, litt dårlig gjort synes jeg. 

Jeg anbefaler deg å ikke nå ut til han, heller start med å fokusere på deg selv og finn din indre ro. Selvfølgelig er det kjempe hyggelig at denne personen behandlet deg bra, og at du ser en forståelse i at vedkommende kanskje trenger mer tid. Men i dette tilfellet var det jo han som på en måte begynte å "dabbe" av, da skal ikke du be om en ny sjangse. Det at man forstår hverandre betyr ikke at man skal bare "drite" i det og begynne å date igjen. 

Du sier du har hatt dårlig erfaring med gutter tidligere, som jeg kan godt kjenne meg igjen i, men her er det lett å bli på en måte "lurt" hvis man plutselig for første gang møter på en bra fyr. Man tror at denne personen er det beste man har møtt på i sitt liv, nettopp fordi man bare har opplevd dritt før, og på den måten lar seg lett lure. Du kjenner ikke vedkommende 100%, kanskje han er mer flink til å skjule sitt egentlig jeg enn de tidligere du har datet? Man vet aldri. 

Så, anbefaler deg å sakte med sikkert fokusere på deg selv, legg vekk tanken på å kontakte han. Du har ikke gjort noe galt, er derimot du som har nådd ut til han tidligere og spurt hva som var greia. Jo mer du når ut til han, jo mer skuffer du deg selv. 

Om han noen gang hadde sakt noe? Nei, det tror jeg ikke og det var også mye av grunnen til at jeg spurte. Hadde en følelse på at han ikke helt turte å si fra da han er sjenert og jeg tenkte at om jeg ikke spør vil det ta måneder før det evt skjer. 
 

Det er så sant det du skriver og det er det som holder meg igjen.. Han bekreftet jo mine mistanker og føler det er nedverdigende å skal krype tilbake å spør om mer. Om han da sier at vi gir det en sjans til så er jeg redd jeg sitter om X antall måneder i samme situasjon og derfor har jeg hele tiden tenkt at det er han som må ta kontakt om han følte det var feil å avslutte. 
 

Å det med å bli lurt er det jeg frykter mest.. Gang etter gang har det vist seg at menn ikke har vært interessert i et forhold, bare fordelene. Det var vel det som gjør det her spesielt, at jeg aldri følte meg lurt, ikke nå heller, det føltes genuint. Kanskje derfor det gjør det ekstra vanskelig, men også fordi som du sier at det er første fyren det har vært slik med. 
 

Innser at det kanskje er best å bare la det vær, selv hvor lyst jeg har til å kontakte han. Får som du sier fokusere på meg selv. Tusen takk for en lite vekker, det hjalp!

[AnonymBruker]

Har dere barn?

Anonymkode: 038b0...110

[Kløna94]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Har dere barn?

Anonymkode: 038b0...110

Nei

[anonymbruker2312]

Kløna94 skrev (9 timer siden):

Om han noen gang hadde sakt noe? Nei, det tror jeg ikke og det var også mye av grunnen til at jeg spurte. Hadde en følelse på at han ikke helt turte å si fra da han er sjenert og jeg tenkte at om jeg ikke spør vil det ta måneder før det evt skjer. 
 

Det er så sant det du skriver og det er det som holder meg igjen.. Han bekreftet jo mine mistanker og føler det er nedverdigende å skal krype tilbake å spør om mer. Om han da sier at vi gir det en sjans til så er jeg redd jeg sitter om X antall måneder i samme situasjon og derfor har jeg hele tiden tenkt at det er han som må ta kontakt om han følte det var feil å avslutte. 
 

Å det med å bli lurt er det jeg frykter mest.. Gang etter gang har det vist seg at menn ikke har vært interessert i et forhold, bare fordelene. Det var vel det som gjør det her spesielt, at jeg aldri følte meg lurt, ikke nå heller, det føltes genuint. Kanskje derfor det gjør det ekstra vanskelig, men også fordi som du sier at det er første fyren det har vært slik med. 
 

Innser at det kanskje er best å bare la det vær, selv hvor lyst jeg har til å kontakte han. Får som du sier fokusere på meg selv. Tusen takk for en lite vekker, det hjalp!

Så bra at det hjalp:) Har selv vært i samme situasjon uttalige ganger, hvor tankene har gått i hundre på at jeg vil kontakte vedkommende. Hver gang jeg har gjort det har det aldri endt bra. Altså, er ikke slik at man aldri skal nå ut, men det handler om å nå ut til riktig person. I dette tilfellet, som sagt, så begynte han å dabbe av. Da har ikke du ansvar for å nå ut. Det kommer som regel av en følelse av å bli typ «avvist», og den følelsen man vil på en måte «få bort». Derfor får man ofte en trang til å ta kontakten igjen. Gutter er veldig enkle, hvis de virkelig virkelig er interessert i ei jente vil de aldri la henne sitte å vente og ikke gi fra seg noe svar. 

[Kløna94]

anonymbruker2312 skrev (14 minutter siden):

Så bra at det hjalp:) Har selv vært i samme situasjon uttalige ganger, hvor tankene har gått i hundre på at jeg vil kontakte vedkommende. Hver gang jeg har gjort det har det aldri endt bra. Altså, er ikke slik at man aldri skal nå ut, men det handler om å nå ut til riktig person. I dette tilfellet, som sagt, så begynte han å dabbe av. Da har ikke du ansvar for å nå ut. Det kommer som regel av en følelse av å bli typ «avvist», og den følelsen man vil på en måte «få bort». Derfor får man ofte en trang til å ta kontakten igjen. Gutter er veldig enkle, hvis de virkelig virkelig er interessert i ei jente vil de aldri la henne sitte å vente og ikke gi fra seg noe svar. 

Regner jo med det ikke ender bra, om det ikke ender nå, så kanskje senere. Alt du skrivet vet jeg jo egentlig, så godt å få det bekreftet! Tror det er, som du skrev tidligere, at det her er første fyren som har behandlet meg så bra og at det er DEN følelsen har satt seg i meg. At det nødvendigvis ikke betyr at han er rett fyr for meg. Merkelig hvordan man reagerer bare fordi en mann behandler meg med respekt, er nesten såpass tragisk at det blir komisk. Får bare håpe det finnes en til av samme sort og som er rett for meg.

Takk igjen for støttende og nødvendige råd!!