Faren styrer han

[AnonymBruker]

Samboeren min jobber med faren sin og det har han gjort hele livet. Faren skriver ut lønn og de samarbeider godt sammen på jobben.

Men problemet er at det er mange uskrevne regler og det ene er at faren hans har kun respekt for samboer så lenge han følger farens forventninger. Sålenge samboer sier ja og ikke nei til faren så har han respekt for samboer. Sier samboer nei, betyr han ikke noe mer. Slik er den uskrevne regelen.

Samboer gjør som faren forventer og er redd for at faren skal være skuffet. Han er favoritt sønnen som alltid sier ja og stiller opp. Det er ingen ekte kjærlighet mellom dem.  

 

Det som er vanskelig er at jeg må følge disse forventningene faren har, hvis ikke snur samboeren ryggen til meg. Jeg skal si JA like mye feks hvis faren hans inviterer på kaffe, da er det å bryte låven hvis jeg sier nei.

Jeg har følt dette presset lenge nåkk og har sotte foten ned og sagt NEI, fordi jeg føler presset.

Da har samboer følt en forklaringsplikt ovenfor faren hvorfor jeg ikke følger forventningene som han. Da er forklaringen at jeg sliter med meg selv og er vanskelig. Da MÅ det være noe galt med MEG, siden jeg ikke sier JA til alt.

Faren hans er ikke frisk og samboer gjør alt for å tilfredsstille faren, så mye at han lar meg sitte alene på lillejulaften fordi faren forventer at vi er hos han. Da lar samboer meg være alene imenst han går til faren.

Det er en sterk frykt i samboer iforhold til faren og vi har hatt store problemer i de store dagene, nyttårsaften,17 mai, påske osv... Det er de dagene faren forventer at vi skal underholde han. Faren har ingen andre relasjoner enn familien og samboer er favorittpersonen.

Hva kan jeg gjøre med dette? Kan jeg få samboer til å våkne og se hva som er realiteten? 

Skal jeg spørre faren rett ut i selskap om han hadde vært glad i sin sønn om han noen gang sa nei? Vekke faren?

Hva gjør jeg?

 

Anonymkode: c660d...c75

[Mytomann]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Samboeren min jobber med faren sin og det har han gjort hele livet. Faren skriver ut lønn og de samarbeider godt sammen på jobben.

Men problemet er at det er mange uskrevne regler og det ene er at faren hans har kun respekt for samboer så lenge han følger farens forventninger. Sålenge samboer sier ja og ikke nei til faren så har han respekt for samboer. Sier samboer nei, betyr han ikke noe mer. Slik er den uskrevne regelen.

Samboer gjør som faren forventer og er redd for at faren skal være skuffet. Han er favoritt sønnen som alltid sier ja og stiller opp. Det er ingen ekte kjærlighet mellom dem.  

 

Det som er vanskelig er at jeg må følge disse forventningene faren har, hvis ikke snur samboeren ryggen til meg. Jeg skal si JA like mye feks hvis faren hans inviterer på kaffe, da er det å bryte låven hvis jeg sier nei.

Jeg har følt dette presset lenge nåkk og har sotte foten ned og sagt NEI, fordi jeg føler presset.

Da har samboer følt en forklaringsplikt ovenfor faren hvorfor jeg ikke følger forventningene som han. Da er forklaringen at jeg sliter med meg selv og er vanskelig. Da MÅ det være noe galt med MEG, siden jeg ikke sier JA til alt.

Faren hans er ikke frisk og samboer gjør alt for å tilfredsstille faren, så mye at han lar meg sitte alene på lillejulaften fordi faren forventer at vi er hos han. Da lar samboer meg være alene imenst han går til faren.

Det er en sterk frykt i samboer iforhold til faren og vi har hatt store problemer i de store dagene, nyttårsaften,17 mai, påske osv... Det er de dagene faren forventer at vi skal underholde han. Faren har ingen andre relasjoner enn familien og samboer er favorittpersonen.

Hva kan jeg gjøre med dette? Kan jeg få samboer til å våkne og se hva som er realiteten? 

Skal jeg spørre faren rett ut i selskap om han hadde vært glad i sin sønn om han noen gang sa nei? Vekke faren?

Hva gjør jeg?

 

Anonymkode: c660d...c75

Dette her ville jeg virkelig ha snakket med en terapeut om. Dette høres ut på meg som et veldig usunt forhold med elementer av narsisissme.

[anonymbruker2312]

Hvorfor orker du dette, du bør avslutte forholdet med han. Kommer ikke til å endre seg, uansett hvor mye du prøver. 

[AnonymBruker]

anonymbruker2312 skrev (Akkurat nå):

Hvorfor orker du dette, du bør avslutte forholdet med han. Kommer ikke til å endre seg, uansett hvor mye du prøver. 

Alle forhold har utfordringer på forskjellig ting. Nå er utfordringen at han har ett avhengig forhold til faren. Det må vell være mulig å få frem noe i samboer som gjør at han forstår det?

Han er veldig glad i meg, selv om jeg ikke har følgt reglene til faren. Han kunne gjort det slutt med meg, men gjor ikke det. Han føler han burde gjøre det slutt med meg siden jeg ikke blir med på kaffe og aktiviteter som faren bestemmer. Jeg sier nei og driter i om faren få høre at jeg sliter med ting, da får de tenke det så mye de ønsker. 

Men at samboer forsatt er sammen med meg, det betyr at han er glad i meg da. 

Men såklart er det dumt at han lar meg sitte alene på lillejulaften for at han skal løpe til sin far og at faren sine forventninger er viktigere enn vårt forhold.

Anonymkode: c660d...c75

[AnonymBruker]

Mytomann skrev (19 minutter siden):

Dette her ville jeg virkelig ha snakket med en terapeut om. Dette høres ut på meg som et veldig usunt forhold med elementer av narsisissme.

Jeg har skaffet meg psykolog, dette har vært tungt for meg før jeg skjønnte hva alt dreide seg om.

Men psykologen vil ikke høre at jeg klager på andre og sier at andre er problemet og sånn. Det vil hen ikke høre på.

Sier at jeg ikke kan endre på andre og at jeg må velge å godta som folk er eller gå min vei.

Jeg syns det er dumt, jeg skal prøve å ta opp igjen dette, for det er enkelt å bare si at jeg må godta folk eller gå min vei.  

Men samtidig, hva skal psykologen si om dette da? Hen vil jo sikkert bare be meg om å velge dette drittet eller finne meg ett nytt liv.

Anonymkode: c660d...c75

[anonymbruker2312]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alle forhold har utfordringer på forskjellig ting. Nå er utfordringen at han har ett avhengig forhold til faren. Det må vell være mulig å få frem noe i samboer som gjør at han forstår det?

Han er veldig glad i meg, selv om jeg ikke har følgt reglene til faren. Han kunne gjort det slutt med meg, men gjor ikke det. Han føler han burde gjøre det slutt med meg siden jeg ikke blir med på kaffe og aktiviteter som faren bestemmer. Jeg sier nei og driter i om faren få høre at jeg sliter med ting, da får de tenke det så mye de ønsker. 

Men at samboer forsatt er sammen med meg, det betyr at han er glad i meg da. 

Men såklart er det dumt at han lar meg sitte alene på lillejulaften for at han skal løpe til sin far og at faren sine forventninger er viktigere enn vårt forhold.

Anonymkode: c660d...c75

Skjønner at alle har sine utfordringer. Men her viser han sine verdier som går ut over forholdet deres. Å la samboeren sin sitte alene på julaften, nyttårsaften, påske og 17.mai, er vel litt for drastisk mener jeg da. Han er vel en som setter familien sin først fremfor alle, eller faren sin da. Tror nok han er "redd" for å ikke bli likt av faren, og dette som gjør at han nikker til alt faren sier han skal gjøre. Dere kan jo ta en prat om dette og komme frem til en konklusjon. Vet ikke hvordan dette kommer til å gå når det er barn i bildet heller.. 

[AnonymBruker]

Dette er ikke bare usunt, men unormalt. Han burde finne en annen jobb, og ta mer avstand til faren. Ikke avskrive ham helt, men sette sunne og rimelige grenser.

Anonymkode: 8cdd0...007

[AnonymBruker]

Men skal jeg ta det opp med faren? Om han vil være glad i sin sønn om han sa nei? Eller er det ikke vits å gjøre noe? Faren er sikkert ikke frisk til å forstå likevel....ts

Anonymkode: c660d...c75

[Juniper]

Din samboer må selv forstå at han har et usunt forhold til faren sin. Så lenge han ikke vil innse det er det ingenting du kan gjøre for å fikse dette. Annet enn å beskytte deg selv.