Noen som har erfaringer fra dårlig miljø/ Kjenner seg igjen? Hvordan gikk det?

[AnonymBruker]

 Jeg jobber med tre kvinner som klager ekstremt mye, sutrer, baksnakker de i høyere stillinger, baksnakker lederen og føler seg alltid forsmådd. Det er " vi " mot dem- mentalitet hele tiden, men de evner ikke å se sin egen begrensning eller anerkjenne hvorfor de er der de er. De motsier seg selv ved å be om noe som feks. deltakelse på kurs med argumenter som " jeg må lære meg dette, tross alt" , men takker nei så fort de får tilbudet fordi det blir på Teams. Sannheten er at da får de ikke kaffe, kaker og fri som er eneste motivasjonen bak deltakelse. 2 måneder senere sier de: " Vi får jo aldri delta på kurs. Det er ingen som satser på oss"

 Alt er galt. Får de ny pult på hjemmekontoret, er det galt. Da er det: " de som jobber i avdeling A fikk bedre pulter. Jeg googlet og de koster mer.Typisk at vi får de dårlige pultene. Vi er vel ikke verdt mer vi da"  I dag var det klaging over manglende teambuilding. Jeg vet at så fort de får tilbudet, gidder de ikke møte, og møter de, var det noe galt med maten.

Årsaken til at de føler seg forsmådd er fordi de ikke verken har kunnskap, erfaring eller utdannelsen nok til å bli ansatt i høyere stillinger. De vet ikke en gang hva de har av rettigheter, men klager på praksis de tror gjelder uten å lese seg opp. Løsningen på alt er å sutre om kapp, gråte og klage med kommentarer som " jeg får vel gjøre det jeg da, for alt av monkey work kommer jo til meg uansett" eller " herre jeeeesus, så du hva Ola skrev i går, og han som er leder og grier...hahaha! Det er faktisk psyyykt. Hadde han spurt meg, kunne jeg fortalt han hvor dårlig det kom til å gå"     De gleder seg når andre gjør feil. Det er så simpelt.

Jeg holder kjeft og legger opp en plan for hvordan jeg skal komme meg ut.

Mine venner og familie  har helt andre personlige egenskaper og verdier. Det er folk som tar grep istedenfor å bitche.

Jeg kan ikke huske at vi slengte dritt om hverandre i studietiden. Vi så oss for gode for sånt og hadde fokus på et relativt krevende pensum, så å komme på en arbeidsplass som minner om en ungdomskole har vært et sjokk. Kvinnene har naturligvis gitt meg dårlige råd, innpakket i velmenende råd og regelrett gledet seg over at jeg sitter i samme hengemyr. 

Pga. å ha siktet for lavt etter studiene da jeg takket ja til første jobb, har mulighetene mine begrenset seg.  Jeg burde definitivt ha gjort mer research. Jeg har alltid likt å lære, men miljøet rundt meg er destruktivt. Jeg har ikke hatt noen å lære av. De jeg jobber med kan lite, nekter å utvikle seg og har lite å lære bort.

Jeg har søkt på 8 jobber siden nyttår. Har vært på 4 intervjue, men avvises fordi det forventes mer av en med min faglige bakgrunn. Jeg har kurset meg og forsøkt å bygge nettverk de siste årene i mangel på rett erfaring, men jeg merker at jeg har fått et stempel.

Noen som kan dele erfaringer?

 

 

 

Anonymkode: 2aef3...3f0