Flere her som er venneløse i slutten av 30 årene?

[AnonymBruker]

Har endt opp med å miste all kontakt med gamle bekjente og den ene "gode" vennen jeg hadde har valgt å droppe alt av kontakt og jeg har derfor ikke noe sosialt nettverk nå. Dere i samme situasjon, hvordan takler dere utfjordingene med å ikke ha noe venner å dele ting med? Blir dere deprimerte?

Jeg merker at helgene kan være ekstremt tunge til tider, hvor jeg føler meg veldig ensom og plages av en slags trist nostalgi, når jeg tenker tilbake i mine yngre dager når ting var bedre.

Anonymkode: 23451...c82

[AnonymBruker]

Mange opplever nok å måtte starte litt på nytt med vennskap når de blir voksne. Mange av de gamle vennene har fått ny livsstil med barn og partner. Jeg har selv måttet investere mye energi i å få nye venner i voksen alder. Det tar tid, men er verdt det.

Anonymkode: e983f...74c

[anonymbruker2312]

Jeg er 26 år og har nesten ingen venner igjen, er lite sosial og kun jobber. Så jeg føler veldig med deg. 

Jeg anbefaler at du prøver å komme deg litt ut. Jeg kjenner flere som har tatt seg en tur til forskjellige barer helt alene for å skaffe nettverk, eller kafeer også. Hva med å spørre de du "har igjen" som venner om dere kan finne på noe? Man kan også skaffe seg venner på jobb, gjennom dating o.l. Å bli kjent med en ny person kan føre til at du blir kjent med flere og flere, men da må man være sosial ofte. 

[AnonymBruker]

Jeg har flyttet veldig mye i voksen alder og det å få nye venner er for meg en naturlig del av livet. Det er ikke vanskelig. Vær åpen og by på deg selv når du møter folk. Foreslå kaffe og gjør deg noen ganger (ikke vent på å invitasjon tilbake for det kan ta en stund)  så blir du fort kjent. 😊

Anonymkode: 627f8...783

[Gjest AprilRyan]

Jeg har ikke venner. Nå er det litt diverse som gjør at det har blitt sånn, men jeg er vant til det eller kanskje "vant" til det. Det er kjipt å gjøre sosiale ting alene. Jeg skulle jo gjerne ha hatt noen å dele ting med og gjøre ting sammen med og i perioder er det veldig tungt. Spesielt når folk begynner å våkne til liv våren så kjenner jeg ekstra på det.

Jeg tenker også tilbake på hvordan ting var da jeg var yngre. Da hadde jeg noen få venner, men det var nok for min del. Etter hvert mistet jeg kontakten med de, men hadde litt sosialt liv allikevel og det hjalp også på å ha kjæreste. Delvis i hvert fall.

Jeg prøver å gjøre hyggelige ting allikevel, men ikke alt jeg ønsker å gjøre alene heller.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i trådstarter innlegg. Som om jeg skulle skrevet det selv. Heldigvis har jeg samboer og barn og er noenlunde travel av det, men merker jeg savner vennemiddag, vennefest, gå på kino med venner, turer osv .. det er litt sårt hele greia. Siste 5 nyttårsaftene har det bare vært meg og samboer f.eks. 

 

Anonymkode: 6e1ec...76e

[AnonymBruker]

Jeg har mann og barn, men ikke venner. Er selvvalgt, men likevel ikke. Har flere mødre i omkretsen som har lyst til å henge med meg, men jeg orker ikke basere vennskap på at barna våre er venner. Skulle helst ha funnet venner som deler friluftsinteressen min, men i min krets er det kun menn som har den interessen (og nei, jeg har gitt opp å være venninne til menn). Har prøvd f eks turvenn.no, men blir kun kontaktet av kjærlighetssyke menn.

Heldigvis er jeg introvert. Og jeg har blitt enda mer introvert under pandemien. Kan fint nyte hyttekvelder og fjellturer mutters alene, noe jeg også gjør ofte (uten mann og barn, altså). Kjenner at jeg kan leve greit med det, men samtidig kunne det vært hyggelig å dele det med noen. Men jeg forblir nok en loner😅

Anonymkode: 233d4...fac

[AnonymBruker]

Jeg fyller straks 39. Jeg har slitt med å få/holde på venner hele livet. 

Mistet kontakten med de to vennene jeg hadde på vgs etter hvert, vi vokste fra hverandre. 

Mistet kontakten med studievennene sakte men sikkert, folk flyttet, fikk barn, vokste fra hverandre, osv. 

Nå har jeg én venninne, og hun er litt sånn at vi er venner fordi foreldrene våre var venner, og vi har kjent hverandre hele livet. Så vi er ikke sånn kjempekompatible. 

Jeg savner noen å prate med, utover samboeren. En å finne på noe med av og til. 

Samtidig er jeg i småbarnsfasen, og har ikke så mye tid til å være sosial. Men det å ha noen å sende en melding til, savner jeg veldig. 

Anonymkode: c2479...f86

[AnonymBruker]

Å jada. Jeg er en dame på 37 og har to venninner (hun ene er søsteren min). Det er selvvalgt av meg, i hvert fall delvis. Nå som jeg har jobbet 100% i 10 år, har jeg bare ikke hatt nok fritid til venner føles det som. Har to barn 50%. Men jeg savner mer en ny kjæreste. 

Anonymkode: 8f98e...17a

[AnonymBruker]

Dere som har mann ig barn i det minste, er ganske heldige. Jeg har vanskelig for å få venner, men er veldig usikker på meg selv. Og det gjør det enda vanskeligere.

Anonymkode: 31d50...c8a

[AnonymBruker]

Har vært venneløs siden 6.klasse. M30.

Anonymkode: a1484...d0c

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2022 den 15.51):

Har endt opp med å miste all kontakt med gamle bekjente og den ene "gode" vennen jeg hadde har valgt å droppe alt av kontakt og jeg har derfor ikke noe sosialt nettverk nå. Dere i samme situasjon, hvordan takler dere utfjordingene med å ikke ha noe venner å dele ting med? Blir dere deprimerte?

Jeg merker at helgene kan være ekstremt tunge til tider, hvor jeg føler meg veldig ensom og plages av en slags trist nostalgi, når jeg tenker tilbake i mine yngre dager når ting var bedre.

Anonymkode: 23451...c82

Midten av 30-åra her, men ja. Samme her med at jeg har den ene vennen, men han er opptatt med jobb og familie. Utover det har jeg kun kolleger som jeg har normal omgang med på jobb, men ikke noen vennskap. Har også søsken og forelder, men savner et større nettverk.

Tenker mindre på det i dag enn for noen år siden, jeg lærer stadig å takle det bedre. Jeg blir 36 i år og føler at løpet er kjørt med tanke på dame og egne barn. Hadde jeg bare kunnet oppnå det, er det ikke så farlig med mangel på venner. Det blir det liten tid til uansett med egen familie.

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare en venn igjen som 39–åring. På 40-årsdagen hadde jeg 2 nye gode venninner. Ett år senere har 2 nye kommet til. Har nå 5 nære venninner. Mye kan skje på ett par år. 

Anonymkode: 8bc05...38b

[AnonymBruker]

Utrolig mange ensomme mennesker i Norge. Ikke rart vi ligger på topp i selvmord. 

Anonymkode: fad75...719

[AnonymBruker]

40% av menn over 35år har kun 1 nær venn, og 15% har ingen nære venner. Menn er samfunnstapere jevnt over - men siden vi har lederstillinger og tjener best så bør vi holde oss i skammekroken!!! 

Anonymkode: 6a329...e1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har mann og barn, men ikke venner. Er selvvalgt, men likevel ikke. Har flere mødre i omkretsen som har lyst til å henge med meg, men jeg orker ikke basere vennskap på at barna våre er venner. Skulle helst ha funnet venner som deler friluftsinteressen min, men i min krets er det kun menn som har den interessen (og nei, jeg har gitt opp å være venninne til menn). Har prøvd f eks turvenn.no, men blir kun kontaktet av kjærlighetssyke menn.

Heldigvis er jeg introvert. Og jeg har blitt enda mer introvert under pandemien. Kan fint nyte hyttekvelder og fjellturer mutters alene, noe jeg også gjør ofte (uten mann og barn, altså). Kjenner at jeg kan leve greit med det, men samtidig kunne det vært hyggelig å dele det med noen. Men jeg forblir nok en loner😅

Anonymkode: 233d4...fac

Skulle nesten ønske du bodde i samme by som meg, siden jeg har det helt likt. 😄 Savner venninner å dele friluftsinteressen med! Turvenn.no føler jeg blir feil siden det hovedsakelig dreier seg om å finne kjæreste, selv om de sier det også er for venner.. 🤷🏼

Anonymkode: 0d0cf...a61

[AnonymBruker]

Anonymburker skrev (48 minutter siden):

Midten av 30-åra her, men ja. Samme her med at jeg har den ene vennen, men han er opptatt med jobb og familie. Utover det har jeg kun kolleger som jeg har normal omgang med på jobb, men ikke noen vennskap. Har også søsken og forelder, men savner et større nettverk.

Tenker mindre på det i dag enn for noen år siden, jeg lærer stadig å takle det bedre. Jeg blir 36 i år og føler at løpet er kjørt med tanke på dame og egne barn. Hadde jeg bare kunnet oppnå det, er det ikke så farlig med mangel på venner. Det blir det liten tid til uansett med egen familie.

Ha? Virkelig? Du er jo relativt ung. Jeeez, ta deg sammen og se det positive. Tren om du føler deg dårlig, gå i terapi om du sliter mentalt, ta et kurs i et eller annet om du går for mye fritid. Gjør noe, endre noe, flytt, bytt jobb, eller endre en liten ting som å kjøpe nye klær. Blek tennene. Klipp håret. Ta et glass vin på en bar du aldri har vært. Spis middag på maemo. Eller MacDonalds. Gjør noe. Se en film på en filmklubb. Ta et klatrekurs. Eller et kurs i noe du allerede kan kun for å møte noen. 

Ikke gi opp. Jeez. 35. Kan få barn. Finne kjærligheten.

Anonymkode: 773d9...3c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

40% av menn over 35år har kun 1 nær venn, og 15% har ingen nære venner. Menn er samfunnstapere jevnt over - men siden vi har lederstillinger og tjener best så bør vi holde oss i skammekroken!!! 

Anonymkode: 6a329...e1d

Neida, dere skal ikke være i skammekroken. Kom fram ❤

Anonymkode: d56bd...491

[Anonymburker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Ha? Virkelig? Du er jo relativt ung. Jeeez, ta deg sammen og se det positive. Tren om du føler deg dårlig, gå i terapi om du sliter mentalt, ta et kurs i et eller annet om du går for mye fritid. Gjør noe, endre noe, flytt, bytt jobb, eller endre en liten ting som å kjøpe nye klær. Blek tennene. Klipp håret. Ta et glass vin på en bar du aldri har vært. Spis middag på maemo. Eller MacDonalds. Gjør noe. Se en film på en filmklubb. Ta et klatrekurs. Eller et kurs i noe du allerede kan kun for å møte noen. 

Ikke gi opp. Jeez. 35. Kan få barn. Finne kjærligheten.

Anonymkode: 773d9...3c3

Jeg jobber med å endre synet mitt. Uten psykologhjelp har jeg det siste halvåret fjernet de verste negative følelsesmessige reaksjonene. Tidligere kunne små ting trigge heftige reaksjoner som panikk, sinne og gråt. Jeg kunne slå meg selv og være sikker på at nå orker jeg ikke mer. Jeg har lært meg å bli mer flat i følelsene uansett hva som skjer, men jeg merker at nå i ferier blir jeg alltid satt ekstra på prøve. Ensomhetene kjennes ekstra på, men heldigvis uten sterke følelsesmessige reaksjoner.

Jeg trener en god del og på mange måter klarer jeg meg fint uten mange rundt meg. Fungerer i jobb og det hverdagslige. Men at jeg er godt plantet i rutiner som er lite utviklende, er jeg klar over. Det er noen mentale hindre jeg ikke klarer å hoppe over.

Innerst inne har jeg ikke gitt opp. Prøver å ha fokus på at jeg er slank og i god form og at menn i mye verre situasjoner enn meg skaffer seg dame og får barn. Men det skjer ikke noe så lenge jeg sitter i komfortsonen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg hadde bare en venn igjen som 39–åring. På 40-årsdagen hadde jeg 2 nye gode venninner. Ett år senere har 2 nye kommet til. Har nå 5 nære venninner. Mye kan skje på ett par år. 

Anonymkode: 8bc05...38b

Hvor møtte du disse?

Anonymkode: 31d50...c8a