Bipolar bror

[AnonymBruker]

Hei.
Jeg har en bror som er bipolar.
Han vil ikke gå til verken lege for å få medisiner eller psykolog for å få hjelp. Han er over 18, så vi kan heller ikke tvinge ham til noe.
Han har veldig få venner, og er deprimert. Har snakket om at han ikke vil leve. I tillegg lyger han mye og ofte, så klarer ikke helt å stole på ting han sier. Hjeeeelp. Hjelper ikke snakke med ham om det, han bare skyver det unna eller oppfører seg som om samtalen aldri har skjedd rett etterpå. Jeg bor ikke i samme by. 
Noen med samme erfaringer? Hjelp. 

Anonymkode: fe55c...0d7

[AnonymBruker]

Innser at denne kanskje passer bedre på kropp og helse, hvordan flytter man et innlegg?  

Anonymkode: fe55c...0d7

[anonymbruker2312]

Bipolar lidelse kan være alvorlig, da det er forskjellig fra person til person. Dette bør du faktisk ringe inn selv til et legekontor eller mental helse å si ifra. 
 

Anbefaler deg å lese mye om lidelsen (du har vel sikkert gjort det antar jeg) for å forstå bedre. Jeg selv har innhentet mye kunnskap om lidelsen. De med bipolar lidelse kan ha så kraftige depresjoner at de er til fare for seg selv når de er alene. 
 

Den beste hjelpen du kan gi han er å si ifra til et sykehus. Noen ganger klarer de ikke forstå selv hvor alvorlig det kan være, deres følelser er kraftige og i ekstreme svigninger. Uten hjelp i lengre tid kan det bli verre. 

[AnonymBruker]

https://www.bipolarforeningen.no/

Kan dette være ett sted å søke hjelp og erfaring til hva en bør gjøre ? De burde ha peil. Er selv bipolar men har aldri motsatt meg behandling. Kjenner heller ikke til foreningen. Du høres ut som du er i en veldig vanskelig situasjon. Føler så med deg. 

Anonymkode: 95d7b...197

[AnonymBruker]

Har han fått diagnosen av en spesialist eller er det dere som tenker at han er bipolar? Har han vært gjennom utredning har han nok mottatt medikamentelle råd og fått nødvendige resepter i det minste. Om han er ung er det ikke uvanlig å slite med å akseptere medisinbruk og diagnose. Så tryner man noen ganger før man senere innser at det er bedre å være medisinert og anerkjenne sykdom enn å være syk. Du skal ha forståelse for at dette er en individuell prosess, selv om det kan være vanskelig å se på som pårørende. Jeg begynte på medisiner da jeg var 32 år… Ikke er jeg dum og ikke er jeg vrang med overlegg. Jeg klarte bare ikke ta inn over meg påstandene om at jeg var så sjuk. Jeg måtte erfare egen sykdom flere runder. Har fått høre av behandler at dette er en vanlig del av bipolar problematikk. 
 

At han ljuger har lite med lidelsen å gjøre med mindre det er i en manisk fase. Det er personlighet eller umodenhet. Å ringe til legen hans skal du bare gjøre om han er veldig sjuk nå. Ikke på bakgrunn av diagnosen i seg selv. 

Anonymkode: 2aa42...cc2