Flere venninner har vendt ryggen til meg..

[AnonymBruker]

Og jeg vet ikke helt hvorfor.

Vet ikke om det er meg dem unngår eller at dem selv har sine problemer. Ikke sikkert det er problemer i det hele tatt. Men ser nå at det er stort sett meg som tar kontakt. Og visst jeg tar kontakt får jeg bare beskjed at det ikke passer, men ingen forslag om vi kan treffes en annen dag og noen svarer ikke i det hele tatt. Dette gjelder forøvrig flere venninner. Jeg er heller ikke den masete typen. Noen venninneforhold kan det godt gå både en og to mnd i mellom utenom vi føler vi har mistet kontaktet, og vi har har hatt god kontakt i mange år, men plutselig det siste året så virker det som om flere har snudd ryggen til meg uten at jeg vet hvorfor.

Vi alle har fått barn og de fleste har nå eldre barn og vi er i den alderen der vi har litt mer tid til oss selv. Før covid så følte jeg at vi hadde mer kontakt og det var også gjensidig, men nå virker det som de fleste ikke vil treffes. 
 

Jeg har virkelig gått inn i meg selv for å finne ut om det er meg det er noe gale med. Spør min mann om å være ærlig med meg, og han sier jeg er den samme som jeg alltid har vært (har godt humør, livlig og litt pratsom, men prøver å dempe meg litt). 
Har ingen problem med det motsatte kjønn. Opplever oftere at mannlige kollega (eller tidligere bekjente) ønsker å stoppe å prate med meg enn kvinner. Og føler meg avvist av andre kvinner. Jeg har vel begynt å innse at jeg rett og slett ikke er venninnematriale. Savner det å ha gode venninner.

For å si det slikt. Visst jeg hadde blitt singel, så hadde det ikke vært problem for meg å date en ny mann med at jeg føler praten og kjemien går lettere med enkelte menn. Mens med kvinner, så føler jeg ofte det er så mye vanskeligere. Er så mye dobbelt kommunikasjon som jeg ikke helt skjønner. Kanskje det er det som er feilen med meg…. at kommunikasjon og ståstedet vi er i livet akkurat nå, så er vi ikke på «same page».

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å lufte litt og høre om det er flere som føler det slikt.

Anonymkode: e64a4...4f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og jeg vet ikke helt hvorfor.

Vet ikke om det er meg dem unngår eller at dem selv har sine problemer. Ikke sikkert det er problemer i det hele tatt. Men ser nå at det er stort sett meg som tar kontakt. Og visst jeg tar kontakt får jeg bare beskjed at det ikke passer, men ingen forslag om vi kan treffes en annen dag og noen svarer ikke i det hele tatt. Dette gjelder forøvrig flere venninner. Jeg er heller ikke den masete typen. Noen venninneforhold kan det godt gå både en og to mnd i mellom utenom vi føler vi har mistet kontaktet, og vi har har hatt god kontakt i mange år, men plutselig det siste året så virker det som om flere har snudd ryggen til meg uten at jeg vet hvorfor.

Vi alle har fått barn og de fleste har nå eldre barn og vi er i den alderen der vi har litt mer tid til oss selv. Før covid så følte jeg at vi hadde mer kontakt og det var også gjensidig, men nå virker det som de fleste ikke vil treffes. 
 

Jeg har virkelig gått inn i meg selv for å finne ut om det er meg det er noe gale med. Spør min mann om å være ærlig med meg, og han sier jeg er den samme som jeg alltid har vært (har godt humør, livlig og litt pratsom, men prøver å dempe meg litt). 
Har ingen problem med det motsatte kjønn. Opplever oftere at mannlige kollega (eller tidligere bekjente) ønsker å stoppe å prate med meg enn kvinner. Og føler meg avvist av andre kvinner. Jeg har vel begynt å innse at jeg rett og slett ikke er venninnematriale. Savner det å ha gode venninner.

For å si det slikt. Visst jeg hadde blitt singel, så hadde det ikke vært problem for meg å date en ny mann med at jeg føler praten og kjemien går lettere med enkelte menn. Mens med kvinner, så føler jeg ofte det er så mye vanskeligere. Er så mye dobbelt kommunikasjon som jeg ikke helt skjønner. Kanskje det er det som er feilen med meg…. at kommunikasjon og ståstedet vi er i livet akkurat nå, så er vi ikke på «same page».

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å lufte litt og høre om det er flere som føler det slikt.

Anonymkode: e64a4...4f3

Hvis du ikke skjønner det, hvorfor tolker du det som dobbeltkommunikasjon? Litt konspiratorisk anlagt? 

 

Anonymkode: f1d17...2ed

[AnonymBruker]

Skjønner heller ikke hva du mener med dobbeltkommunikasjon?

Ikke trenger man å være på "samme sted" i livet heller for å få/ha en god venninne. Kjemi er like viktig i et venninneforhold som er kjærlighetsforhold. 

 

Anonymkode: 481aa...272

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2/22/2022 den 18.09):

Og jeg vet ikke helt hvorfor.

Vet ikke om det er meg dem unngår eller at dem selv har sine problemer. Ikke sikkert det er problemer i det hele tatt. Men ser nå at det er stort sett meg som tar kontakt. Og visst jeg tar kontakt får jeg bare beskjed at det ikke passer, men ingen forslag om vi kan treffes en annen dag og noen svarer ikke i det hele tatt. Dette gjelder forøvrig flere venninner. Jeg er heller ikke den masete typen. Noen venninneforhold kan det godt gå både en og to mnd i mellom utenom vi føler vi har mistet kontaktet, og vi har har hatt god kontakt i mange år, men plutselig det siste året så virker det som om flere har snudd ryggen til meg uten at jeg vet hvorfor.

Vi alle har fått barn og de fleste har nå eldre barn og vi er i den alderen der vi har litt mer tid til oss selv. Før covid så følte jeg at vi hadde mer kontakt og det var også gjensidig, men nå virker det som de fleste ikke vil treffes. 
 

Jeg har virkelig gått inn i meg selv for å finne ut om det er meg det er noe gale med. Spør min mann om å være ærlig med meg, og han sier jeg er den samme som jeg alltid har vært (har godt humør, livlig og litt pratsom, men prøver å dempe meg litt). 
Har ingen problem med det motsatte kjønn. Opplever oftere at mannlige kollega (eller tidligere bekjente) ønsker å stoppe å prate med meg enn kvinner. Og føler meg avvist av andre kvinner. Jeg har vel begynt å innse at jeg rett og slett ikke er venninnematriale. Savner det å ha gode venninner.

For å si det slikt. Visst jeg hadde blitt singel, så hadde det ikke vært problem for meg å date en ny mann med at jeg føler praten og kjemien går lettere med enkelte menn. Mens med kvinner, så føler jeg ofte det er så mye vanskeligere. Er så mye dobbelt kommunikasjon som jeg ikke helt skjønner. Kanskje det er det som er feilen med meg…. at kommunikasjon og ståstedet vi er i livet akkurat nå, så er vi ikke på «same page».

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å lufte litt og høre om det er flere som føler det slikt.

Anonymkode: e64a4...4f3

Det er som om jeg skrev dette selv. Så føler veldig med deg. Utrolig frustrerende når man blir avvist uten noe forklaring. Det skjedde med et par venninner. Det som var det verste var at jeg ofte fikk høre hvor gøy det var å se meg, vi måtte snart møtes igjen osv osv. Men når jeg prøvde å ringe for å avtale noe så fikk jeg høre nei uten noe forslag til å møtes en annen konkret dag. Jeg var ikke masete, ringte/sendte mld kanskje en gang/to i måned. Til slutt ble jeg lei og sluttet. Og hørte aldri fra dem. Nå har det gått 2 år og jeg stadig vekk stiller det spørsmålet - hva har skjedd? Har også spurt mannen om han har observert noe som er irriterende ved meg, han mener jeg er vennlig, morsom, god lytter osv osv. 

Utifra det du skriver så virker du som intelligent og omgjengelig person. Ikke gi opp. Prøv å finne noen nye venninner. 

Anonymkode: de550...d11

[AnonymBruker]

Opplevd det samme selv, forferdelig… Hadde jeg bare våget å spør hvorfor. Men hadde nok ikke fått noe direkte svar uansett.

 Men ser nå at i ungdommen så pratet jeg mye dritt om andre og var veldig selvsentrert. Og lite observant på andres følelser, dårlig lytter.. Er veldig obs på dette nå, men alikevel så trekker folk seg unna. De er som over her, kjempeglad for å se meg, vi må treffes etc etc, men det blir aldri noe av. Jeg spør bare en gang, tenker at de får ta kontakt om de vil. Noe de ikke gjør.

Anonymkode: cd671...cc0

[AnonymBruker]

Dette er veldig vanskelig å finne svaret på. Vi mennesker er noen komplekse skapninger. Jeg er på begge sidene, noen trekker seg unna meg, men jeg trekker meg også unna en del.

Siden jeg er syk og sliter med angst blir det «naturlig» at det er vanskelig å forholde seg til. Men synes det likevel er litt vondt meg alle hjertene og fine ord til meg på fb, mens i virkeligheten svarer de ikke på mld eller vil snakkes et par ganger i året😞

Så har jeg to veninner som er dominerende, og kan snakke til meg som om jeg er tilbakestående. Jeg er syk ja, men trenger ikke verge. Den ene opptrer som en slags verge, og forteller meg hvordan jeg skal leve. Som 38 år gammel blir jeg sint av å bli fortalt hvordan jeg skal re opp sengen, kjøre, vaske vinduene mine osv. Dette er jo små bagateller i seg selv, men totalen blir forjævlig. Og jeg tar kraftig avstand!!!

Har aldri skjønt meg på mennesker som tråkker deg ned i dritten, for så å bli sint når du ikke har armene åpne for de…😏

Men jeg har trolig asberger😅kanskje det er noe av grunnen; jeg forstår ikke verden og menneskene som lever i den🧐

Anonymkode: a6192...8b9

[Tripptrapp1]

Hva med å konfrontere disse forhenværende venninnene med at du føler at de har vendt deg ryggen, og hvorfor de eventuelt har gjort det? Mye bedre enn å sitte å fundere og konspirere på egenhånd.

[AnonymBruker]

Neste gang de takker nei til å treffes kan du vel bare spørre om de ikke er interessert i å ha mer kontakt siden de aldri vil treffes, eller om du har gjort noe galt. Men når du sier du er så pratsom og livlig at du må dempe deg, da tenker jeg at det kan vøre en årsak, at du rett og slett er litt slitsom. Men spør, så får du svar. 

Anonymkode: f2522...3a8

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 22.2.2022 den 18.09):

Og jeg vet ikke helt hvorfor.

Vet ikke om det er meg dem unngår eller at dem selv har sine problemer. Ikke sikkert det er problemer i det hele tatt. Men ser nå at det er stort sett meg som tar kontakt. Og visst jeg tar kontakt får jeg bare beskjed at det ikke passer, men ingen forslag om vi kan treffes en annen dag og noen svarer ikke i det hele tatt. Dette gjelder forøvrig flere venninner. Jeg er heller ikke den masete typen. Noen venninneforhold kan det godt gå både en og to mnd i mellom utenom vi føler vi har mistet kontaktet, og vi har har hatt god kontakt i mange år, men plutselig det siste året så virker det som om flere har snudd ryggen til meg uten at jeg vet hvorfor.

Vi alle har fått barn og de fleste har nå eldre barn og vi er i den alderen der vi har litt mer tid til oss selv. Før covid så følte jeg at vi hadde mer kontakt og det var også gjensidig, men nå virker det som de fleste ikke vil treffes. 
 

Jeg har virkelig gått inn i meg selv for å finne ut om det er meg det er noe gale med. Spør min mann om å være ærlig med meg, og han sier jeg er den samme som jeg alltid har vært (har godt humør, livlig og litt pratsom, men prøver å dempe meg litt). 
Har ingen problem med det motsatte kjønn. Opplever oftere at mannlige kollega (eller tidligere bekjente) ønsker å stoppe å prate med meg enn kvinner. Og føler meg avvist av andre kvinner. Jeg har vel begynt å innse at jeg rett og slett ikke er venninnematriale. Savner det å ha gode venninner.

For å si det slikt. Visst jeg hadde blitt singel, så hadde det ikke vært problem for meg å date en ny mann med at jeg føler praten og kjemien går lettere med enkelte menn. Mens med kvinner, så føler jeg ofte det er så mye vanskeligere. Er så mye dobbelt kommunikasjon som jeg ikke helt skjønner. Kanskje det er det som er feilen med meg…. at kommunikasjon og ståstedet vi er i livet akkurat nå, så er vi ikke på «same page».

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, har bare behov for å lufte litt og høre om det er flere som føler det slikt.

Anonymkode: e64a4...4f3

Okay. Du minner meg litt om meg selv, jeg har adhd, og er nesten venneløs her jeg bor nå. Jeg har en haug venninner fra ungdomstiden som jeg har tidvis kontakt med, de synes jeg er bra nok "som jeg er" men av de voksne jeg blir kjent med så er det utrolig vanskelig å connecte. Jeg har add og er litt sånn "rar" tror jeg, og som deg så synes jeg kanskje ikke at jeg alltid "klikker" så godt med andre kvinner. Men menn er ikke problem. Skal sies at jeg er både maskulin og feminin da, og har nok et hode som tenker minst mulig drama. Jeg kan raskt bli lei meg, selv om jeg er ikke typen som er dramatisk eller langsur, liker ærlighet og ren tale. Sånn hinting og sånt er bare slitsomt. Tror jeg har litt autisme trekk, mulig du har det og? 

Det er mange kvinner som jeg merker ikke liker meg, rett og slett. Noen gjør det helt klart at de ikke gjør det, uten å egentlig prøve å forstå meg eller godta at jeg er litt annerledes. Jeg kan jo ikke noe for at jeg blir sliten og overveldet og kan si litt rare ting, feks. De som kjenner meg vet jo at jeg bare vil andre godt, men de som dømmer meg på min rarhet de kommer jeg ikke innpå. Personlig liker jeg folk som er litt snodige, for da kjenner jeg meg ingen i de og kan slappe av hehe. 

 

Endret 26. februar 2022 av lillevill

[lillevill]

AnonymBruker skrev (På 22.2.2022 den 19.59):

Skjønner heller ikke hva du mener med dobbeltkommunikasjon?

Ikke trenger man å være på "samme sted" i livet heller for å få/ha en god venninne. Kjemi er like viktig i et venninneforhold som er kjærlighetsforhold. 

 

Anonymkode: 481aa...272

Kvinner kommuniserer jo mye med mer enn bare ord. Det er mye blikking og stillheter feks. Jeg merker også dette. Synes menn er mye flinkere på å være ærlige, men har så klart også kjent menn som ikke er det. Og kvinner også som er gode på å være ærlige. Men ofte, når jeg sliter i relasjoner med andre kvinner, så er det fordi de ikke sier hva de vil og hva de føler eller hva som skjer. De er bare stille og blikket og snakker ikke om problemet men velger heller å ignorere det og så stenge av. Synes det er tøft og opplever ikke det så mye med menn. ( men min eks var sånn da ) 

[anonymbruker2312]

Jeg har selv gått gjennom det samme, hvor flere av venninnene mine bare plutselig sluttet å ta kontakt, uten å få noe som helst forklaring. Jeg sitter den dag i dag og er svært takknemlig for at det ble slik, da jeg virkelig har fått innblikk i min egen verdi, noe jeg ikke visste da jeg var venn med vedkommende. Det at jeg har fått mere alenetid for meg selv har fått meg til å innse hvor verdifull jeg er som person, selvrespekten min har blitt totalt forandret og jeg har lært meg å bli flinkere til å kjenne mennesker, da jeg før alltid var godtroende. 

Når man konstant har en vennegjeng, spesielt de som drar deg ned, så får man seg aldri videre i livet på noe som helst måte. Det er ekstremt negativt for deg og helsa di å være med folk som konstant skal få deg til å føle deg usikker, drege deg ned. Slikt miljø må man gå ifra med en gang. Disse som har sluttet å ta kontakt med deg anbefaler jeg deg å ikke tenke på, og holde deg langt unna. Det forteller hvor lite "venninner" de er, og slike folk vil du ikke ha i livet ditt. Tiden hjelper alltid, og sakte men sikkert så skal du nok se at det skal bli mye bedre. Før du vet ordet av det så kommer du ikke til å huske de en gang. 

Jeg er helt enig med deg om at det er mye lettere å omgås med gutter enn jenter. Jeg er jente selv, 26 år, ganske pen. Jeg har alltid, helt siden jeg gikk på videregående, fått bedre kontakt med gutter enn jenter. Guttene er enkle, artige, humoristiske, positive og bare rett og slett trygge å henge med. Du kan prate til de om alt og de hører faktisk på deg. De er også svært lite dømmende. Rett og slett enkle mennesker. Mens jenter derimot, sorry for å si det, er ufattelige vanskelige. Alt du sier er feil, alt blir dømt, du blir rette stygge blikk til (hvertfall hvis du er pen!), de er alltid ute etter konkurranse og hater når andre er bedre enn de. Mye baksnakking og mye sjalusi. Det er ihvertfall slik jeg har opplevd det med "venninne-gjenger". Var bare kaos hele tiden. 

[stine40]

lillevill skrev (14 timer siden):

Okay. Du minner meg litt om meg selv, jeg har adhd, og er nesten venneløs her jeg bor nå. Jeg har en haug venninner fra ungdomstiden som jeg har tidvis kontakt med, de synes jeg er bra nok "som jeg er" men av de voksne jeg blir kjent med så er det utrolig vanskelig å connecte. Jeg har add og er litt sånn "rar" tror jeg, og som deg så synes jeg kanskje ikke at jeg alltid "klikker" så godt med andre kvinner. Men menn er ikke problem. Skal sies at jeg er både maskulin og feminin da, og har nok et hode som tenker minst mulig drama. Jeg kan raskt bli lei meg, selv om jeg er ikke typen som er dramatisk eller langsur, liker ærlighet og ren tale. Sånn hinting og sånt er bare slitsomt. Tror jeg har litt autisme trekk, mulig du har det og? 

Det er mange kvinner som jeg merker ikke liker meg, rett og slett. Noen gjør det helt klart at de ikke gjør det, uten å egentlig prøve å forstå meg eller godta at jeg er litt annerledes. Jeg kan jo ikke noe for at jeg blir sliten og overveldet og kan si litt rare ting, feks. De som kjenner meg vet jo at jeg bare vil andre godt, men de som dømmer meg på min rarhet de kommer jeg ikke innpå. Personlig liker jeg folk som er litt snodige, for da kjenner jeg meg ingen i de og kan slappe av hehe. 

 

Du høres vidunderlig ut😍

[lillevill]

anonymbruker2312 skrev (8 timer siden):

Jeg har selv gått gjennom det samme, hvor flere av venninnene mine bare plutselig sluttet å ta kontakt, uten å få noe som helst forklaring. Jeg sitter den dag i dag og er svært takknemlig for at det ble slik, da jeg virkelig har fått innblikk i min egen verdi, noe jeg ikke visste da jeg var venn med vedkommende. Det at jeg har fått mere alenetid for meg selv har fått meg til å innse hvor verdifull jeg er som person, selvrespekten min har blitt totalt forandret og jeg har lært meg å bli flinkere til å kjenne mennesker, da jeg før alltid var godtroende. 

Når man konstant har en vennegjeng, spesielt de som drar deg ned, så får man seg aldri videre i livet på noe som helst måte. Det er ekstremt negativt for deg og helsa di å være med folk som konstant skal få deg til å føle deg usikker, drege deg ned. Slikt miljø må man gå ifra med en gang. Disse som har sluttet å ta kontakt med deg anbefaler jeg deg å ikke tenke på, og holde deg langt unna. Det forteller hvor lite "venninner" de er, og slike folk vil du ikke ha i livet ditt. Tiden hjelper alltid, og sakte men sikkert så skal du nok se at det skal bli mye bedre. Før du vet ordet av det så kommer du ikke til å huske de en gang. 

Jeg er helt enig med deg om at det er mye lettere å omgås med gutter enn jenter. Jeg er jente selv, 26 år, ganske pen. Jeg har alltid, helt siden jeg gikk på videregående, fått bedre kontakt med gutter enn jenter. Guttene er enkle, artige, humoristiske, positive og bare rett og slett trygge å henge med. Du kan prate til de om alt og de hører faktisk på deg. De er også svært lite dømmende. Rett og slett enkle mennesker. Mens jenter derimot, sorry for å si det, er ufattelige vanskelige. Alt du sier er feil, alt blir dømt, du blir rette stygge blikk til (hvertfall hvis du er pen!), de er alltid ute etter konkurranse og hater når andre er bedre enn de. Mye baksnakking og mye sjalusi. Det er ihvertfall slik jeg har opplevd det med "venninne-gjenger". Var bare kaos hele tiden. 

Dette høres ut som sjalusi og tenåring oppførsel? Kansje de er redd du skal ta alle guttene, eller noe sånt? Og så blir de jo enda surere når du henger med guttene, så litt dårlig sirkel det der. Jeg synes du skal gi kvinner en ny sjanse. Ja mange er sjalu, men ikke alle er sånn. Vi er mange bra folk der ute.  Jeg har selv opplevd sjalusi, ikke så mye som du har tror jeg, men feks etter utdanning, så er det veldig fint å være flink med å sosialisere med kvinner og. Men skal si det slik at det værste dramaet jeg har opplevd er med kvinnelige sjalu sjefer feks. 

Men ja jeg har hørt om hvordan pene kvinner kan slite sosialt sett med andre kvinner pga sjalusi. 

[lillevill]

anonymbruker2312 skrev (8 timer siden):

Jeg har selv gått gjennom det samme, hvor flere av venninnene mine bare plutselig sluttet å ta kontakt, uten å få noe som helst forklaring. Jeg sitter den dag i dag og er svært takknemlig for at det ble slik, da jeg virkelig har fått innblikk i min egen verdi, noe jeg ikke visste da jeg var venn med vedkommende. Det at jeg har fått mere alenetid for meg selv har fått meg til å innse hvor verdifull jeg er som person, selvrespekten min har blitt totalt forandret og jeg har lært meg å bli flinkere til å kjenne mennesker, da jeg før alltid var godtroende. 

Når man konstant har en vennegjeng, spesielt de som drar deg ned, så får man seg aldri videre i livet på noe som helst måte. Det er ekstremt negativt for deg og helsa di å være med folk som konstant skal få deg til å føle deg usikker, drege deg ned. Slikt miljø må man gå ifra med en gang. Disse som har sluttet å ta kontakt med deg anbefaler jeg deg å ikke tenke på, og holde deg langt unna. Det forteller hvor lite "venninner" de er, og slike folk vil du ikke ha i livet ditt. Tiden hjelper alltid, og sakte men sikkert så skal du nok se at det skal bli mye bedre. Før du vet ordet av det så kommer du ikke til å huske de en gang. 

Jeg er helt enig med deg om at det er mye lettere å omgås med gutter enn jenter. Jeg er jente selv, 26 år, ganske pen. Jeg har alltid, helt siden jeg gikk på videregående, fått bedre kontakt med gutter enn jenter. Guttene er enkle, artige, humoristiske, positive og bare rett og slett trygge å henge med. Du kan prate til de om alt og de hører faktisk på deg. De er også svært lite dømmende. Rett og slett enkle mennesker. Mens jenter derimot, sorry for å si det, er ufattelige vanskelige. Alt du sier er feil, alt blir dømt, du blir rette stygge blikk til (hvertfall hvis du er pen!), de er alltid ute etter konkurranse og hater når andre er bedre enn de. Mye baksnakking og mye sjalusi. Det er ihvertfall slik jeg har opplevd det med "venninne-gjenger". Var bare kaos hele tiden. 

Det er en ting jeg kommer på da, og det er at som enslig kvinne og med barn er det vanskelig å komme innpå par og finne venner i voksen alder. Kvinner er spesielt skeptisk. Det er veldig leit synes jeg, og ensomt så klart. Det kan jo være det har med en usikkerhet å gjøre, for jeg opplever ikke det samme med par som har et tydelig godt og nært forhold.