Bekymret for fremtiden

[AnonymBruker]

Jeg er i en vanskelig situasjon. Min mann er kronisk syk og jobber deltid. Det har han gjort i 5 år og har hatt behandling/operasjon for noen år siden som gjør at han ikke vil ha mer jobb. Jeg jobber 100%, gjerne litt overtid innimellom men føler at økonomien ikke strekker til og det blir fort tomt på konto.

Nå er han endelig klar for litt mer jobb, men fortsatt ikke 100%. Han vil ikke/tror ikke han kan få uføretrygd eller AAP for han er ikke syk nok. Men han vil egentlig ikke jobbe mer en han gjør nå og sier til meg at det er fordi han ikke har energi/tid til å rydde huset, gå lange turer med hunden vår osv hvis han jobber fult og tror det blir kaos siden han mener jeg roter og ikke bidrar nok med hunden/hjemmet. Ofte så trekker jeg meg og slutter å mase, men det blir fortsatt en irritasjon som jeg ikke klarer å slippe.

Jeg har også ønsket meg barn i flere år. Han har veldig god tid og er ikke bekymret for alderen. Jeg er 30 og livredd for at jeg aldri vil få barn. Han mener jeg er ustabil, overfølsom og at vi ikke kan få barn før jeg forandrer meg.

Jeg går rundt å er konstant bekymret og fortvilet over situasjonen. Sex har vi ikke hatt på over et år, jeg aviser eller prøver å presse meg gjennom når han inviterer en sjelden gang. Men jeg klarer ikke slappe av eller gjennomføre.

Det har vært en gjenganger at når noe skjer på jobb eller i forholdet som jeg synes er vanskelig så føler jeg ikke at han forstår eller gir meg den støtten jeg trenger. Han prøver og vil virkelig hjelpe, men ingen av oss klarer å sette ord på hva som er galt og hvordan vi kan finne en løsning. Det han gjør er gjerne å si «gjør sånn, dette er løsningen eller du kan kontrollere følelsene dine og trenger ikke bli så påvirket av dette»

Sist gang vi hadde en diskusjon om jobb/økonomi og barn så er han fornøyd fordi han har en løsning.(Barn i løpet av neste 2 år hvis jeg blir lykkelig og ikke så emosjonel) Og 80% jobb snart, kanskje, forhåpentligvis. Men jeg sitter igjen med bekymring, usikkerhet og sårende ting han har sagt i frustrasjon og gruer meg bare til neste gang vi skal ha samme prat

Her om dagen etter vi har hatt en diskusjon fordi jeg er trist og bekymret for fremtiden så ender jeg opp i en liten bilulykke dagen etter. Jeg har 2 hender på rattet og ser på veien å trafikken, likevel klarer jeg å kjøre i rumpa på bilen forran i et kryss. Resultatet etterpå er selvfølgelig enda en stor verkstedregning som jeg egentlig ikke har råd til og redsel for mer diskusjon og flere bilulykker. Mannen hjemme er bekymret for ulykken men blir irritert når jeg sier grunnen kanskje var fordi vi hadde en krangel fordi han forstår ikke hvorfor jeg ikke bare kan være positiv og se fremover

Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg har vært hos legen og får ikke sykemelding, skal kontakte familievernkontoret men føler meg veldig engstelig og redd for hva som kan skje eller ikke skje uansett hva jeg gjør eller ikke gjør

Anonymkode: fb00e...95f

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

(...) Han mener jeg er ustabil, overfølsom og at vi ikke kan få barn før jeg forandrer meg.

Med tanke på at du forsørger ham, så skulle man tro han kunne finne litt finere ting å si om deg. 

Han er en utgift du ikke trenger. Kom deg bort så fort som mulig. 

Anonymkode: dcf45...a38

[AnonymBruker]

Er mannen deprimert fordi han er syk, bør han dumpes. For en mørk sky trenger ingen.

Er han optimistisk og jobber med helsa si og stiller krav til at partner bør jobbe med egen psykisk helse, bør han også dumpes. For han bør være passelig trist og takknemlig for alt kona holder ut med. 

Hvem vil vel ha en mann som trenger dama si og ros fra henne? 

Anonymkode: 272c4...1f7

[AnonymBruker]

Han skulle hatt sykemelding først og så aap i flere år allerede... dette er en tafatt mann. Du fortjener bedre.

Anonymkode: ddd5d...50b

[AnonymBruker]

Han der hadde jeg dumpet straks!!!

Du er 30, du kan finne deg bedre enn dette! Barn haster ikke, du har mange gode år igjen.

Anonymkode: dd478...8a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er mannen deprimert fordi han er syk, bør han dumpes. For en mørk sky trenger ingen.

Er han optimistisk og jobber med helsa si og stiller krav til at partner bør jobbe med egen psykisk helse, bør han også dumpes. For han bør være passelig trist og takknemlig for alt kona holder ut med. 

Hvem vil vel ha en mann som trenger dama si og ros fra henne? 

Anonymkode: 272c4...1f7

Du får sagt det!  

Anonymkode: 1bc69...314

[AnonymBruker]

Så du skal være lykkelig, ikkje emosjonell? Hæ? Er ikke mye logisk fra hans munn altså. Høres mer ut som manipulasjon. 

Anonymkode: 777bb...7bf

[Mooza]

Jeg er enig med mannen din i en ting TS; Jeg synes du skal slutte å bekymre deg. Ta heller en avgjørelse. 

Sett deg i førersetet av livet ditt. Du bestemmer. Du har tydeligvis ikke tenkt på å dumpe han og finne deg en mann som jobber og støtter deg. Neivel, da får du gi han en sjanse. Men han får ikke to år. Han får ett år. Feks. Finn en løsning i hodet ditt, og en plan for framtiden. Noen mål du vil oppnå. Hvis du ser at han er en hindring for dine mål, så må du kvitte deg med han. Ikke har dere sex, og ikke vil han jobbe, og ikke vil han støtte deg. Hva skal du med han da? Være litt glad i han mens du bekymrer deg rett i hjel? Du har ett liv- Hva holder du på med?

Server han din løsning, og si at han har ett år på å vise seg verdig. La han bekymre seg litt, mens du legger føttene på bordet. Nå får det være nok TS. Sånn kan du ikke leve og ha det. Men du må starte med deg selv. 

[AnonymBruker]

Er du uenig med ham, ts? Synes du selv det er smart å få barn når dere har dårlig økonomi, den fysiske helsa hans ikke er helt på plass, og du er så fra deg av bekymring at du havner i bilulykke? 

Anonymkode: 272c4...1f7