Kommer dette til å fungere livet ut?

[AnonymBruker]

Hei!

Dette er vanskelig å få formulert riktig og ikke lett å få med alle aspekter, men skal prøve. Langt, så all ære til den som gidder. 

Jeg møtte mannen i mitt liv. Eller det var jeg ihvertfall sikker på i starten. Han var kjærlig, opptatt av å vise kjærlighet, sexen var tipptopp, vi gjorde alt sammen, fortalte hverandre alt og var fullstendige åpne. Men samtidig så var det ting som skurret fra start. Det var lite som skulle til før han ble sint. Vi kranglet voldsomt, over småting. Han hadde vansker med å se hva han selv gjorde galt, og ofte endte det på meg å si unnskyld. Men en unnskylding hjalp sjeldent, han gjorde det slutt, reiste fra meg, kunne hoppe ut fra bilen, nekte å snakke sammen eller være useriøs, håne meg, osv. Skulle sikkert ha gått allerede da, men jeg var og er så forelsket i denne mannen. 

Vi hadde fantastiske perioder, men nedturene ble så harde. Jeg har jobbet desperat for å få snudd på det, noe jeg føler jeg kanskje gjør mest alene. Han var så på at vi begge skulle jobbe med dette, men så fort det er noe som helst, så slår han på vrangskapen og kommunikasjonen blir borte. Vi får på en måte aldri løst det kranglene handler om. Ting vi blir enige om blir liksom helt glemt når det stormer. Det er null empati eller kjærlighet, akkurat som at han glemmer at han er glad i meg. 

Men det som er nå er at han har glidd inn og ut av en depresjon, noe som er veldig vanskelig for han. Og meg. For med denne depresjonen har nærheten og kjærligheten blitt til tider helt borte eller ihvertfall veldig mye mindre. Det var dette jeg hang fast ved, den gode mannen han kunne være. For å presisere, nå er det nesten bare jeg som gir klemmer, kyss, berøring og nærhet. Jeg er den som tar initiativ til sex (blir avvist rett som det er), sjeldent noe ekstra kos på meg under akten (hvis dere skjønner hva jeg mener), jeg er nesten den eneste som sier at jeg elsker han eller forteller hvor fin han er, hvor mye jeg bryr meg osv. Jeg er den som vil tilbringe tid med han, mens han trekker seg mer unna. Alle disse kjærestetingene har endret seg så drastisk. Han er ikke i en dyp depresjon nå, men var en stund, og selv om det var vanskelig å forholde seg til, så prøvde jeg å forstå at dette er ting som er det siste han tenkte på akkurat da. Denne deperesjonen kom nok pga at vi har hatt så mange krangler. Nå som ting er bedre på den fronten, så hadde jeg både et håp og troen på at kjærestenbiten skulle komme tilbake. Det har den altså ikke gjort. 

Vi er forlovet, skulle egentlig gifte oss i år, men han har sagt at han ikke lengre er sikker på det. Med andre ord, så er han ikke sikker på oss. Ikke jeg lengre heller.

Kranglingen har nok bedret seg litt, men det er nok fordi jeg ikke tar opp noe lengre i frykt for at det skal bli en krangel, noe det fort blir.. Mye som har blitt sagt og lovet i løpet av forholdet har han endret og kan ikke forstå at jeg stusser over det. Det jeg tenker her er egentlig at han er lei, kanskje mistet følelser, egentlig ikke vil være sammen med meg mer, men ikke tørr å innrømme det ut i fra at vi har økonomiske forpliktelser sammen. Jeg vil så innmari at dette skal fungere, men ser jo at det bare går nedover. Jeg er veldig lei meg og tenker på dette så mye at det går utover helsen. Trengte først og fremst å få luftet dette i korte trekk, for ligger så mye mer bak en hva som blir beskrevet her. Men hva tenker dere? Er det over for oss? Hva kan jeg gjøre? Tror dere denne kjærestebiten kommer tilbake? Hvorfor, hvorfor ikke?

Vil legge til at han er skikkelig vanskelig å snakke med når det kommer til vanskelige ting. Ikke løsningsorientert. 

 

Anonymkode: 7d8a7...0a0

[Enmanelskeråhate]

Skjønner ikke at du gidder

[AnonymBruker]

Les hva du selv har skrevet. Han er en psykisk voldelig drittsekk. Kom deg bort før det er for sent. 

 

Anonymkode: 78f25...a4b

[AnonymBruker]

Deprimert...høres mer ut som han har narsisisstiske tendenser og  trekk.

Minner om en jeg traff ;  love-bombing og illsint om hverandre. I tillegg var han sjalu og kontrollerende...og alle sjefer han hadde hatt var fullstendig idioter.....og han skiftet stadig jobb.

Kom deg unna!

Anonymkode: ac634...31f

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva kan jeg gjøre?

Har ikke du gjort nok? Du skriver

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For å presisere, nå er det nesten bare jeg som gir klemmer, kyss, berøring og nærhet. Jeg er den som tar initiativ til sex (blir avvist rett som det er), sjeldent noe ekstra kos på meg under akten (hvis dere skjønner hva jeg mener), jeg er nesten den eneste som sier at jeg elsker han eller forteller hvor fin han er, hvor mye jeg bryr meg osv. Jeg er den som vil tilbringe tid med han, mens han trekker seg mer unna.

Hvor mye mener du at én person skal gjøre for å holde et forhold flytende, og hvorfor er du den eneste som skal gjøre noe? Du forventer jo ingenting av han.

Når det gjelder spørsmålet ditt om dette kommer til å vare livet ut; det håper jeg virkelig ikke for din skyld. Det høres ut som forholdet fra helvete.

[Cornix]

Tror ikke kjærestebiten kommer tilbake om den har forsvunnet sånn gradvis. Kanskje han har innsett at dere er en dårlig kombo, derfor trekker han seg unna nå. Det er noen som kan vekke det værste i hverandre og skape drama. Hvorfor tenker du at dette er det beste forholdet for deg? Er det godt å leve i slik usikkerhet og kaos? Høres ut som du sliter litt med selvdestruksjon og mangel på selvverd... ? De aller fleste hadde løpt for lengst. 

[AnonymBruker]

Du skriver at dere krangler mye, og har gjort det helt siden starten. 

Hva krangler dere så mye om? Er det bagateller som blir blåst opp eller er det alvorlige tema? 

Anonymkode: 98fef...36a

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Deprimert...høres mer ut som han har narsisisstiske tendenser og  trekk.

Minner om en jeg traff ;  love-bombing og illsint om hverandre. I tillegg var han sjalu og kontrollerende...og alle sjefer han hadde hatt var fullstendig idioter.....og han skiftet stadig jobb.

Kom deg unna!

Anonymkode: ac634...31f

Akkurat dette tenkte jeg også. Har vært gjennom noe lignende selv.
Depresjon er nok en unnskyldning for dårlig oppførsel. 
Hans oppførsel blir ikke bedre. 
Han bruker kjærlighet og sex som et maktmiddel.
Jo lengre du blir i dette, jo værre blir det for deg - både å komme deg ut av det og mentale konsekvenser. 
Vet det er vanskelig, men du må forlate han.

Anonymkode: 222d5...22d

[AnonymBruker]

Her tenkte jeg med en gang at mannen har aspekter som tyder på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse… de har ofte residiverende depresjoner og kan være ustabile i reaksjonsmønsteret sitt og dermed ha ustabile relasjoner til andre. 

Anonymkode: 03177...b01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kranglingen har nok bedret seg litt, men det er nok fordi jeg ikke tar opp noe lengre i frykt for at det skal bli en krangel, noe det fort blir..

Nei. Dette er ikke liv laga. Avlys bryllupet (dere er begge usikre!) og kom deg unna.

Anonymkode: 52f19...b27

[Gjest Blondie65]

Etter å ha lest avsnitt 2 trengte jeg egentlig ikke lese resten.

Kjære TS. Noen kamper er det verdt å kjempe. Det er fordi det finnes en "premie" i enden av kampen. F.eks. er det selvsagt at man hjelper den man elsker når de trenger det.

Men man kan ikke fortsette å kjempe en kamp der det ikke er noe grunnlag for å tro på "premien". Han var alt en skikkelig drittsekk før han havnet i depresjonen - det beste du kan håpe på når eller hvis han blir frisk igjen er at du fortsatt skal trippe rundt på eggeskall for å unngå at hans kongelige høyhet ikke blir sint.

Vil du virkelig ha det sånn?

Du fortjener mye bedre enn dette. Du elsker mannen - han elsker seg selv. Det er de triste fakta i saken, og det får du ikke endret.

[AnonymBruker]

Hei. Dette minner meg om mitt forhold. Jeg har kjempet og hadd et håp om at ting ordner seg. Er jo veldig glad i han, men har innsett at det må to til for å ville at et forhold skal fungere. Uansett hvor mye du kjemper alene blir ikke ting bra. For min del ser det ut som han trives og er fornøyd sånn vi har det. Og trur at alt er fint(vi krangler ikke, nettopp fordi jeg lar vær å ta opp ting). Det er bare å innse at du ikke kan hjelpe  en person eller væremåte så lenge de ikke vil det selv. Kanskje vanskelig å ville forandre seg om man trur man gjør alt riktig da? Jeg føler vi har blitt mere venner enn kjærester, ikke nærhet eller intimitet lengere så jeg er på vei ut av forholdet. 

Anonymkode: 558f2...d71