Bare å snakke om det?

[AnonymBruker]

Hvordan klarer folk å snakke med andre om problemer? Jeg spør fordi jeg selv sliter veldig med dette. Hvordan snakker man med andre om utfordringer uten å legge det over på den andre? Jeg kan diskutere en del med kona men selv henne vil jeg jo ikke plage med alt. Ikke vil jeg la henne eller noen andre jeg kjenner få vite alt heller. Jeg skammer meg mye  over ting som har skjedd i min barndom men vet ikke helt hvordan jeg finner veien videre

Jeg føler jeg har et veldig behov for å snakke med noen men vet ikke hvem eller hvordan. Er jo nummer man kan ringe men hvordan skal jeg snakke med bare en stemme i andre enden?

Hvordan vet jeg om dem vil ta meg seriøst og ikke bare som en som syter for ingenting? Hva om jeg tar tid fra andre som har større problemer enn meg?

Jeg tror nok at jeg utad virker nokså ok. God jobb med kone og barn som bor helt greit men jeg føler meg mer og mer deprimert. 

Det blir for mye akkurat nå. Alt som skjer gjør at dårlige minner og tanker kommer opp igjen. En oppvekst med  narkotika, alkohol, seksuelt misbruk, psykisk ustabil far og evig på flyttefot gjør at jeg sliter med å fokusere på det som livet krever av meg nå.

Hva gjør folk for å håndtere når alt blir for tøft? Medikamenter er ikke et alternativ.

 

Anonymkode: b9c44...e9f

[Rumle]

Har du vurdert å starte med å prate med fastlegen? H*n kan både være en god samtalepartner pluss at h*n kan henvise deg videre hvis det skulle være nødvendig. Kanskje du kan ta det opp med konen din sånn som du gjør det her, si at du har mye du tenker på og høre litt hva hun synes om det, så finner du snart ut hvor mye du er komfortabel med å snakke om. Hun vil sikkert sette pris på at du åpner opp om det som tynger deg.

[AnonymBruker]

Prat med fastlegen, eller ta kontakt med privat psykolog. 

Det kan være greit å begynne å prate med en som er trent i å lytte. Så får du gjerne tips om hvordan du best kan prate med konen din, og andre som ikke er trent i å lytte. 

Anonymkode: fefe3...055

[AnonymBruker]

Fastlegen er et fint sted å starte.

Jeg vil også tipse deg om kommunens lavterskeltilbud for psykisk helse. Jeg har veldig god erfaring med det selv. Fikk snakke med et fornuftig, voksent menneske med livserfaring som var god til å både lytte og gi råd. Du behøver ikke henvisning til dette, men kan ta kontakt selv. Det er gratis.

Du skriver at du er redd for å ikke bli tatt på alvor og bekymrer deg for at du skal ta plassen fra noen andre. Ut fra det lille jeg leser i innlegget ditt så har du ikke mindre problemer enn andre som oppsøker liknende hjelp. Det er viktig å søke hjelp tidlig nok, slik at man ikke blir dårligere og behøver mer langvarig eller omfattende hjelp. Så jeg vil oppfordre deg til å overse disse tankene og bare kjøre på.

Noen kan oppleve at de ikke får god kjemi med den man snakker med. Selvfølgelig bør man gi det en ordentlig sjanse, men dersom man har hatt flere samtaler og det virkelig ikke fungerer så er det viktig å ikke gi opp, men heller prøve på nytt med noen andre.

Anonymkode: 3d15d...fb5