Trygt og godt forhold vs popularitet

[AnonymBruker]

Et genuint spørsmål;

Ville du vært i et trygt og godt forhold med en stødig partner, eller vært singel og populær blant andre mennesker?

Jeg tror jeg gjennomgår en slags livskrise, er 33 år gammel og har drømmemannen på fjerde året, men føler en slags panikk for å ha blitt eldre. Jeg gikk fra å være en singel, interessant og populær (hos det motsatte kjønn) kvinne, til å bli kjedlig (føler jeg). Jeg er svært deprimert pga tanker om "hvordan livet kunne vært". Savner tiden som tyve. Kjenner faktisk på sjalusi når jeg ser andre unge kvinner som har tyveårene og morsomhetene de bringer, forran seg. 
Hva er galt med meg?

Anonymkode: 0552a...418

[AnonymBruker]

Er ikke helt unormalt med en livskrise i den alderen. Ting blir litt mer "satt". Har du ellers det du ønsker deg i livet ditt? Gode venner? En jobb du er fornøyd med? Endring kan jo like godt være mot det bedre. Du kan fortsatt dra på byen, være ute med venner og være sosial.

Jeg er også med en kjempebra mann, men det er jo alltid en del av meg som tenker "skal dette faktisk vare til jeg dør". Jeg skjønner jo hvorfor utroskap forekommer, på en helt annen måte enn for ti år siden. Det er ikke det at partneren har gjort noe galt, det er det at man står overfor sin egen dødelighet. 

Anonymkode: 1d750...5f5

[Tone83]

Eldre blir du jo uansett, men det er vanskeligere å finne en bra mann å bli gammel med når du er blitt 40 pluss. Så hadde ikke gått tilbake til singellivet nå for å føle meg ung og spennende. Det ender bare med at man om få år er eldre og desperat😅 

Men forstår følelsen, tar nok litt tid å innfinne seg med en ny livsfase. Er litt i prosessen selv, vi klarer det!😁😀

 

 

[AnonymBruker]

Jeg føler meg ikke mindre populær fordi jeg er blitt eldre. Men så lever jeg også delvis samme livsstil som da jeg var yngre, bare med mer søvn/trening og mindre alkohol. Iblant kan jeg bli misunnelige på 20-åringers frihet, men er ikke misunnelig på hverken dårlig økonomi, dårlige boforhold eller rotet som 20-årene drar med seg. Satt faktisk på Bybanen lørdags kveld og var lykkelig fordi jeg slipper å omgås fulle 19-åringer igjen ever (unntatt når egne barn vokser til) og fordi jeg har en flott jobb jeg trives i. Har vært sammen med mannen i 3 år og gleder meg til de neste 33+ med ham.

Men ja, det er litt rart å bikke 30 og innse at man ikke lenger er ung og lovende. Det kommer seg når man innser at det er mye respekt å få fra erfaring. Hilsen 42-åring

Anonymkode: 1cb1c...f75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er ikke helt unormalt med en livskrise i den alderen. Ting blir litt mer "satt". Har du ellers det du ønsker deg i livet ditt? Gode venner? En jobb du er fornøyd med? Endring kan jo like godt være mot det bedre. Du kan fortsatt dra på byen, være ute med venner og være sosial.

Jeg er også med en kjempebra mann, men det er jo alltid en del av meg som tenker "skal dette faktisk vare til jeg dør". Jeg skjønner jo hvorfor utroskap forekommer, på en helt annen måte enn for ti år siden. Det er ikke det at partneren har gjort noe galt, det er det at man står overfor sin egen dødelighet. 

Anonymkode: 1d750...5f5

Du skriver godt. Jeg forstår også både hvorfor utroskap forkommer og hvorfor noen velger å bli selvom det ikke er til det beste. Å stå ovenfor sin egen dødelighet er veldig konfronterende. 

Anonymkode: b4208...60e

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Er ikke helt unormalt med en livskrise i den alderen. Ting blir litt mer "satt". Har du ellers det du ønsker deg i livet ditt? Gode venner? En jobb du er fornøyd med? Endring kan jo like godt være mot det bedre. Du kan fortsatt dra på byen, være ute med venner og være sosial.

Jeg er også med en kjempebra mann, men det er jo alltid en del av meg som tenker "skal dette faktisk vare til jeg dør". Jeg skjønner jo hvorfor utroskap forekommer, på en helt annen måte enn for ti år siden. Det er ikke det at partneren har gjort noe galt, det er det at man står overfor sin egen dødelighet. 

Anonymkode: 1d750...5f5

Ts her.

Der satte du ord på følelsen jeg sitter med. Takk.

Det er akkurat det, at man står ovenfor sin egen udødelighet. Det takler jeg svært dårlig, kjenner jeg. Når det slår deg at du ikke er ung og har "hele livet" foran deg lenger. Føler en slags panikk på en måte?

Jeg, som du, sitter også med tanken om at "is this it?" Er det liksom dette som er resten av livet? 
 

Har mannen jeg alltid har drømt om, og vet at det et langt imellom slike gode menn. Men likevel sitter jeg her og ønsker meg vekk (men samtidig ikke). Vanskelig å forklare, og enda vanskeligere å sitte i det.

Anonymkode: 0552a...418

[AnonymBruker]

12 hours ago, Tone83 said:

Eldre blir du jo uansett, men det er vanskeligere å finne en bra mann å bli gammel med når du er blitt 40 pluss. Så hadde ikke gått tilbake til singellivet nå for å føle meg ung og spennende. Det ender bare med at man om få år er eldre og desperat😅 

Men forstår følelsen, tar nok litt tid å innfinne seg med en ny livsfase. Er litt i prosessen selv, vi klarer det!😁😀

 

 

Ts her.

Ikke sant. Og dette vet jeg jo. Det er langt imellom slike menn som jeg er så heldig å ha i livet mitt idag. Det er derfor svært vanskelig for meg å sitte med tankene jeg gjør. Føler en skam, og har ekstremt dårlig samvittighet. Føler meg emosjonelt utro når jeg drømmer meg vekk i et liv uten han.

Er også redd for å bli 40+ og desperat. Men narsissisten i meg prøver å overbevise meg om at jeg er så "bra", at det kommer ikke til å skje. Så kommer fornuften å drar meg ned på jorda innimellom. Litt av en emosjonell berg og dalbane dette.

Anonymkode: 0552a...418

[AnonymBruker]

Trygt og godt forhold, helt klart. Jeg trenger ikke være populær hos andre. 

Anonymkode: db703...efc

[AnonymBruker]

12 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg føler meg ikke mindre populær fordi jeg er blitt eldre. Men så lever jeg også delvis samme livsstil som da jeg var yngre, bare med mer søvn/trening og mindre alkohol. Iblant kan jeg bli misunnelige på 20-åringers frihet, men er ikke misunnelig på hverken dårlig økonomi, dårlige boforhold eller rotet som 20-årene drar med seg. Satt faktisk på Bybanen lørdags kveld og var lykkelig fordi jeg slipper å omgås fulle 19-åringer igjen ever (unntatt når egne barn vokser til) og fordi jeg har en flott jobb jeg trives i. Har vært sammen med mannen i 3 år og gleder meg til de neste 33+ med ham.

Men ja, det er litt rart å bikke 30 og innse at man ikke lenger er ung og lovende. Det kommer seg når man innser at det er mye respekt å få fra erfaring. Hilsen 42-åring

Anonymkode: 1cb1c...f75

Dette!

Anonymkode: 0fb93...f17

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ts her.

Ikke sant. Og dette vet jeg jo. Det er langt imellom slike menn som jeg er så heldig å ha i livet mitt idag. Det er derfor svært vanskelig for meg å sitte med tankene jeg gjør. Føler en skam, og har ekstremt dårlig samvittighet. Føler meg emosjonelt utro når jeg drømmer meg vekk i et liv uten han.

Er også redd for å bli 40+ og desperat. Men narsissisten i meg prøver å overbevise meg om at jeg er så "bra", at det kommer ikke til å skje. Så kommer fornuften å drar meg ned på jorda innimellom. Litt av en emosjonell berg og dalbane dette.

Anonymkode: 0552a...418

Føler med deg. Jeg har alltid hatt et veldig aktivt indre liv, så jeg er veldig tilbøyelig til å fantasere og drømme meg bort. Jeg har riktignok ingen dårlig samvittighet for dette (som du nevner, emosjonelt utro), for jeg tenker fullt og helt at tankene er ens egne. 

Jeg hadde et par kortere 'flinger' før jeg traff mannen min, som sitter veldig i kroppen. Blant annet en foreleser da jeg var 27. Det var en intens affære, og han singlet meg ut fra første dag. Denne kjenner jeg mye på - jeg kommer aldri igjen til å være i den situasjonen. Det har ikke bare med alder å gjøre, men livsfase, og omstendigheter. 

Men det er ikke min manns feil. Det er heller ingenting han kunne gjort annerledes, og det minner jeg meg selv ofte på. 

Jeg har en god venninne jeg kan diskutere dette med. Hun er nå gift og har ett barn, men vi er veldig fortrolige og får en god dialog. 

Anonymkode: 1d750...5f5

[AnonymBruker]

Kjenner til følelsen! 20 årene mine var gøye, intense, det var studier, deltidsjobber, fester, spennende sexpartnere, reiser, og egentlig alt gøy. Det var en berg og dalbane av følelser, eufori den ene dagen, og bunnløs sorg den andre. Jeg var populær, mange venner, mange beundrere. Men så ble jeg voksen, jeg fikk fast jobb, traff en fin mann, flyttet på bygda,  kjøpte småbruk, fikk nye hobbyer... I blant kjenner jeg på savnet av den tiden før, men tror egentlig jeg bare savner det gøye for det fulgte med en del kjipe ting også den gang. Han jeg er sammen med nå er så trygg og stødig, morsom og lojal, han gjør alt for at jeg skal ha det godt, og det er det JEG vil ha resten av livet. 

Anonymkode: bfe45...e0c

[AnonymBruker]

Klarer ikke helt å kjenne meg igjen. Jeg er 33 år gammel, og er sjeleglad over å være ferdig med presset om å skulle jage popularitet og interesse fra menn. Nå er det hobbier og interesser jeg bruker tiden på. Er singel og elsker livet hvor jeg gjør akkurat hva jeg ønsker, ikke hva jeg tror vil tiltrekke menn. 

Anonymkode: 5ed3b...198

[Mooza]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ville du vært i et trygt og godt forhold med en stødig partner, eller vært singel og populær blant andre mennesker?

Jeg tror jeg gjennomgår en slags livskrise, er 33 år gammel og har drømmemannen på fjerde året, men føler en slags panikk for å ha blitt eldre. Jeg gikk fra å være en singel, interessant og populær (hos det motsatte kjønn) kvinne, til å bli kjedlig (føler jeg). Jeg er svært deprimert pga tanker om "hvordan livet kunne vært". Savner tiden som tyve. Kjenner faktisk på sjalusi når jeg ser andre unge kvinner som har tyveårene og morsomhetene de bringer, forran seg. 

Å være singel og populær-. Det var jo morsomt det en periode. Men det er jo bare noe tomt vas. Til syvende og sist er det jo venner som faktisk er genuine venner, karriere, familie og opplevelser som stikker litt dypere enn at du ser bra ut, og er kul- som betyr noe. Skal du leve resten av livet ditt gjennom å speile deg i andre mens du føler deg populær? Populær blant andre overfladiske mennesker som liksom synes det betyr noe? Det kan jo bli litt tomt i lengden? ...og patetisk.

Det var vel egentlig da jeg bikket 30 at livet virkelig begynte, og alt slikt fjas ble helt likegyldig.. Det var da den virkelig gode tiden begynte.

[AnonymBruker]

Ikke for å være ufin, men når man drømmer seg bort til ekser eller tanken på singellivet, så tenker jeg at sexlivet der man er, nok er blitt litt kjedelig. Kanskje man ikke tør prøve nye ting, eller man ikke tør å være ærlig om lengsler og begjær både i og utenfor senga. 

Jeg gjorde mye gøy da jeg var yngre, blant anna var involvert med en mann jeg begjærte så mye at jeg kunne komme spontant bare han så på meg. Men jeg savner ingenting av det. For han jeg er med er, ikke bare så fin, men så bra personlighetsmatch og seksuell match for meg. Vi kan være ærlige med hverandre om alt fra praktisk voksenliv til intrikate seksuelle ting. Og akkurat den kombinasjonen er så sexy for meg. Det gjør at jeg nettopp ikke føler meg satt og kjedelig, men voksen-kompetent OG kåt, sexy, vill og vakker midt oppi det hele. 

Anonymkode: 1cb1c...f75

[Nabokjerringen]

Uansett hvilken livssituasjon man er i, forhold eller singel, vil det være dager hvor man ønsker seg det motsatte. Hverdagen kan synes grå innimellom og det virker som om alle andre har det spennende, romantisk, trygt, i det hele det man savner der og da. Men det er jo ofte ikke et reelt savn vi opplever, bare litt lureri fra hjernen når vi får det litt for bekvemt og kjeder oss litt. Hvis du går fra en mann du egentlig synes er super og som du elsker (stormforelsket sier jeg ikke siden det faktisk er en forbigående følelse man stort sett opplever de første 2 årene) vil du nok angre fort. Men har dere store ordentlige problemer er det selvfølgelig noe annet. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ikke for å være ufin, men når man drømmer seg bort til ekser eller tanken på singellivet, så tenker jeg at sexlivet der man er, nok er blitt litt kjedelig. Kanskje man ikke tør prøve nye ting, eller man ikke tør å være ærlig om lengsler og begjær både i og utenfor senga. 

Jeg gjorde mye gøy da jeg var yngre, blant anna var involvert med en mann jeg begjærte så mye at jeg kunne komme spontant bare han så på meg. Men jeg savner ingenting av det. For han jeg er med er, ikke bare så fin, men så bra personlighetsmatch og seksuell match for meg. Vi kan være ærlige med hverandre om alt fra praktisk voksenliv til intrikate seksuelle ting. Og akkurat den kombinasjonen er så sexy for meg. Det gjør at jeg nettopp ikke føler meg satt og kjedelig, men voksen-kompetent OG kåt, sexy, vill og vakker midt oppi det hele. 

Anonymkode: 1cb1c...f75

Dette er sikkert tilfelle for noen. For min del er ikke mine fantasier spesifikt relatert til seksuelle ting kjæresten ikke er villige til å prøve, men spesifikt andre mennesker. Jeg kan drømme om sex jeg hadde med en eks selv om det bare var misjonær. 

Det er relasjonen som skaper gnisten, og når man har vært med noen lenge nok så er det jo ikke nytt lengre. Misforstå meg rett, jeg har fortsatt god sex med mannen. Men det som dukker opp når jeg får kjemi med en annen mann er nysgjerrigheten - hvordan ville det vært. Jeg gjør selvsagt ingenting ut av det, men jeg tenker at noen sliter rett og slett mer med dette enn andre. Jeg vet mange menn gjør det.

Anonymkode: 1d750...5f5

[AnonymBruker]

Åh, den er velkjent, den "is this it"-følelsen. En tidlig midtlivskrise som kommer kanskje sånn når man bikker 30. Når man går fra følelsen av at alt kan skje, alle muligheter er åpne, til kanskje litt mer en følelse av at nå er man satt og fremtiden er mer låst. Her skal jeg sitte til jeg dør, liksom.

Da kan man få litt panikk på om man har valgt det rette, eller om det var noe mer man skulle gjort. For min del fikk jeg litt panikken i forhold til at jeg aldri hadde klart å oppfylle drømmen om å bo et år som ung i New York eller London eller noe, og var låst i en helnorsk bedrift da jeg var 33. Som var fantastisk bra jobb, så det var ikke aktuelt å slutte og jeg var fornøyd sånn sett, jeg bare så at den drømmen jeg aldri rotet meg til å oppfylle nå var borte, det var for sent. Nå hadde jeg en karriere og huslån og var mer grodd fast.

Når det kommer til forhold så har alltid likt å være singel og populær og sånn sett nesten aldri låst meg til en mann, litt pga dette. Det er først nå når jeg nærmer meg 40 at jeg er klar for å "slå meg til ro" som folk liker å kalle det. Nå har jeg jo også møtt drømmemannen, samtidig så er det timing også, hadde vi møttes da vi var 30 så hadde jeg nok ikke vært like klar. Det hadde kostet meg mer da å være i et forhold. 

Vet ikke hva jeg skal si som trøst, men dette har jeg pratet om med mange venner og det er iallfall helt naturlig. De med samboer, rekkehus, barn og hund kan føle de er fastlåst og satte og kjedelige, men de som er frie som fuglen kan kjenne på en helt annen form for stress - at de burde ha eid en bolig innen nå, de burde vært et annet sted i karrieren, de burde hatt en kjæreste, de ville kanskje hatt barn og kjenner på at det begynner å haste.. Midtlivskrisen treffer mange på forskjellige måter.

Anonymkode: cfe48...f86

[AnonymBruker]

Jeg overveldes av følelser når jeg leser slike innlegg - og ville gitt mye for å være i den situasjon. Kanskje har jeg ingenting i denne diskusjonen å gjøre, men et lite perspektiv kan kanskje være nyttig? 
Jeg er en av dem som alltid har måttet forholde meg til egen dødelighet, og egen skjebne. Jeg har et medfødt «lyte» som gjør at det å være sosial generelt, og det med kjærlighet spesielt, har vært avhengig av andres velvilje og tålmodighet. 
Jeg er intelligent, har høy utdanning og god jobb - men har aldri hatt en kjæreste. Jeg har hatt sex noen få ganger i livet, den første gangen som følge av at han hadde veddet med noen kompiser (som jeg fant ut av, desverre). 
Livet er hva man instiller seg på. Forer man lengselen og leiter etter det man ikke har, til enhver tid - vil man bli ulykkelig, uansett hva man har, eller hvor man er. Går du fra denne mannen - må du kanskje se han få barn og bygge en fremtid med noen andre om to år. For hva? Flørt på byen? 
Leiter man etter det gode i det man har, og kjenner etter hvor trygt og godt man har det, og de mulighetene dette gir - blir man lykkelig. Men man må selv ta aktive valg om å gjøre nettop det. Hver dag. 
Tro meg. Livet er hva man gjør det til… 

Anonymkode: 3b8a8...adc

[AnonymBruker]

Singel og ganske populær her.

Men det hjelper ikke så mye være populær og godt likt i venneflokken, når de vil ha par-kvelder, skal på kino med kjæresten, middagsselskap etc. Jeg får alltid være med, men det begynner nå en grense for hvor moro det er å være den evig single blandt par. Selv om jeg liker være singel, så ser jeg også godt at stadig flere venner etablerer seg. Det er sjeldnere og sjeldnere at vennene kan finne på ting, fordi dem er opptatt med kjæreste/partner.

Anonymkode: 84b17...c6e

[Inwe]

Jeg er 33 og singel, det er helt annerledes enn å være i 20-åra og singel. Iallefall for min del. Alle mine venninner har kjærester, så sene byturer utgår. I tillegg har de ikke tid til meg på samme måte som når vi alle var single i 20-årene. Da hang vi jo hele tiden. Nå er livet jobb og trening på hverdager, og møte ei venninne eller to en dag i helgen. Sjelden ute til over midnatt og mye mer alenetid.

Jeg trives som singel, men det er helt annerledes nå enn hva det var for 10 år siden.