Åååh er så forbanna mye enklere med gutten enn jenta, og jeg merker at jeg kan favorisere han..

[AnonymBruker]

Dette er sikkert tabu å si, men jeg merker at jeg til tider favoriserer gutten. Han har liksom fått alt. Så sporty, så atletisk og så flink. Skikkelig søt, veldig omtenksom og omsorgsfull. En skikkelig liten god gutt ❤️
 

Husker når jeg fikk vite at vi skulle få jente som nr to, jeg ble så glad!! Hun var en nydelig baby og jeg elsket å ha på kjoler og skjørt og leke med henne.. 

 

Men så vokser hun til da.. Og hun blir til ei sur, misfornøyd og klagete liten dame! Alt vi gjør og sier blir feil. Nå vil hun ha sin egen hest da, men det har ikke vi mulighet til- selv om vi har forklart opp og ned og i mente. Hun vil aldri være med på noe, og hun har et drama uten like med vennene. 
Jeg blir så sint, og kan lire ut av meg ting som «hvorfor kan du ikke være blid av og til, sånn som «Pål»? « Jeg vet jeg ikke kan sammenligne de sånn, men det går jo en grense snart. Og enda er hun ikke i puberteten.. Gud hjelpe når det skjer!! 
 

Flere som opplever stor forskjell mellom søsken? Uavhengig av kjønn.. 
 

Anonymkode: cc572...6d6

[AnonymBruker]

Du bør definitivt slutte å si slike ting! Jeg var ei jente som vokste opp med to brødre, og fikk jevnlig høre fra min mor:

"Hvorfor kan du ikke heller være mer sånn? Per er sånn!"
"Hvorfor forstår du ikke hva jeg sier til deg? Per har ingen problemer med å skjønne det"
"Hvorfor er du så vanskelig, brødrene dine var aldri så vanskelige!"

Det har satt spor og jeg har vokst opp med å aldri føle meg gode nok, føle at jeg alltid var feil. Mine tanker og mine meninger var feil, hvis de ikke samsvarte med hva min mor og mine brødre mente. Jeg har ikke et spesielt bra forhold til min mor i voksen alder og slike ting fra barndommen er en stor grunn til det.

Anonymkode: feb1a...cef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Flere som opplever stor forskjell mellom søsken? Uavhengig av kjønn.. 
 

Anonymkode: cc572...6d6

Egentlig ikke.

Bare foreldre som diller, og daller, lager prinsesser, jenter som ikke bør si noe, bare se søte ut. Og så ikke forstår noe når prinsessa har egne meninger. 

Anonymkode: ea5d3...c42

[AnonymBruker]

Det er helt naturlig at du gjør det. Kanskje hun skjerper seg hvis du sier det mange nok ganger?

Anonymkode: f8507...e09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Dette er sikkert tabu å si, men jeg merker at jeg til tider favoriserer gutten. Han har liksom fått alt. Så sporty, så atletisk og så flink. Skikkelig søt, veldig omtenksom og omsorgsfull. En skikkelig liten god gutt ❤️
 

Husker når jeg fikk vite at vi skulle få jente som nr to, jeg ble så glad!! Hun var en nydelig baby og jeg elsket å ha på kjoler og skjørt og leke med henne.. 

 

Men så vokser hun til da.. Og hun blir til ei sur, misfornøyd og klagete liten dame! Alt vi gjør og sier blir feil. Nå vil hun ha sin egen hest da, men det har ikke vi mulighet til- selv om vi har forklart opp og ned og i mente. Hun vil aldri være med på noe, og hun har et drama uten like med vennene. 
Jeg blir så sint, og kan lire ut av meg ting som «hvorfor kan du ikke være blid av og til, sånn som «Pål»? « Jeg vet jeg ikke kan sammenligne de sånn, men det går jo en grense snart. Og enda er hun ikke i puberteten.. Gud hjelpe når det skjer!! 
 

Flere som opplever stor forskjell mellom søsken? Uavhengig av kjønn.. 
 

Anonymkode: cc572...6d6

Sånn var det hos oss også i mange år. Helt til de kom i tenårene. Da ble jenta en drøm å forholde seg til, mens gutten ble vanskelig. 

Anonymkode: ce205...b04

[AnonymBruker]

Hun burde ha lov til å ha følelser og ha ønsker, selv om dere ikke innfrir dette. Så kan du jo heller si at "ja, det kan du kjøpe deg når du blir stor" eller noe sånt. 

Anonymkode: 784de...5f2

[AnonymBruker]

Vi behandler de nokså likt, og føler vi er rettferdig. Hun har aldri fått mer enn han. Jeg bare skjønner ikke hva vi har gjort. Hun smeller dører, svarer frekt. Hun lurer på hvorfor ikke broren får kjeft, men vi kan jo ikke kjefte på han når han ikke gjør noe.. Sånn som i går så skulle vi et ærend. Hun fikk beskjed om avreise tid så hun vwt hva hun skal forholde seg til. Likevel sitter vi 30 min i bilen og venter på henne. Hun må jo forholde seg til tidspunkt resten av livet og, og hun hadde god tid… 
Hjelpes altså.. 

Anonymkode: cc572...6d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Det er helt naturlig at du gjør det. Kanskje hun skjerper seg hvis du sier det mange nok ganger?

Anonymkode: f8507...e09

Garantert ikke det som skjer. 

Jeg har det litt tilsvarende, bare at her er det minstemann som er lettere å forholde seg til. Han har en måte å være på som gjør at folk automatisk blir positivt innstilt til han, bare gode tilbakemeldinger fra barnehage og skole. Eldstemann er mer utfordrende å forholde seg til, kom ofte i konflikter, vanskeligere å komme inn på for besteforeldre og andre. Det hjalp meg mye å godta at slik er det.  Jobbet mye med egne tanker, ble obs på «Haimusikk», dvs. situasjoner som hadde vært vanskelig før måtte jeg nullstille meg og ikke forvente konflikt igjen, innså han trengte å bli møtt på en annen måte. Kjente igjen noen egenskaper fra meg selv jeg ikke likte så godt. Så nøkkelen låg hos meg å bli obs på hvordan jeg møtte han.

Anonymkode: ccfce...fc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Vi behandler de nokså likt, og føler vi er rettferdig. Hun har aldri fått mer enn han. Jeg bare skjønner ikke hva vi har gjort. Hun smeller dører, svarer frekt. Hun lurer på hvorfor ikke broren får kjeft, men vi kan jo ikke kjefte på han når han ikke gjør noe.. Sånn som i går så skulle vi et ærend. Hun fikk beskjed om avreise tid så hun vwt hva hun skal forholde seg til. Likevel sitter vi 30 min i bilen og venter på henne. Hun må jo forholde seg til tidspunkt resten av livet og, og hun hadde god tid… 
Hjelpes altså.. 

Anonymkode: cc572...6d6

Folk er forskjellige og det har ikke nødvendige vis med kjønn å gjøre i det hele tatt. Kanskje det er ADHD eller kanskje det er noe annet, diagnose eller ei, som gjør at hun har mye negativ energi i seg.

Det som kan være lurt er å bruke energien på noe postivt, noe hun liker. 

Anonymkode: 784de...5f2

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er sikkert tabu å si, men jeg merker at jeg til tider favoriserer gutten. Han har liksom fått alt. Så sporty, så atletisk og så flink. Skikkelig søt, veldig omtenksom og omsorgsfull. En skikkelig liten god gutt ❤️
 

Husker når jeg fikk vite at vi skulle få jente som nr to, jeg ble så glad!! Hun var en nydelig baby og jeg elsket å ha på kjoler og skjørt og leke med henne.. 

 

Men så vokser hun til da.. Og hun blir til ei sur, misfornøyd og klagete liten dame! Alt vi gjør og sier blir feil. Nå vil hun ha sin egen hest da, men det har ikke vi mulighet til- selv om vi har forklart opp og ned og i mente. Hun vil aldri være med på noe, og hun har et drama uten like med vennene. 
Jeg blir så sint, og kan lire ut av meg ting som «hvorfor kan du ikke være blid av og til, sånn som «Pål»? « Jeg vet jeg ikke kan sammenligne de sånn, men det går jo en grense snart. Og enda er hun ikke i puberteten.. Gud hjelpe når det skjer!! 
 

Flere som opplever stor forskjell mellom søsken? Uavhengig av kjønn.. 
 

Anonymkode: cc572...6d6

Hahahahah sånn var mine to elsdte også 🤣😂🙈 bare vent til de blir voksene.. å oppdra jenter er et sant helvete , men man får mye igjen fra jentene når de er voksene.: jeg har flere barn av begge kjønn.. sønner er definitivt lettere og mer glede i å oppdra. Har dog et tettere bånd til barnebarna mine som er jenter da.. samtalene med sønnene mine er fremdeles på et helt annet plan enn med døtrene mine, men mor datter forhold hr absolutt sine herlige stunder i voksen alder 

[AnonymBruker]

Høres akkurat ut som mine 2 🙈🙈

Anonymkode: 7e745...035

[AnonymBruker]

Her var det omvendt, takke meg til 10 jenter foran 1 gutt, så mye bråk, mas,krangling og slossing med gutter. Nå var ikke mine jenter drama jenter da heldigvis. I voksen alder har jeg fortsatt bedre kontakt med jentene enn guttene, men ikke stor forskjell. Har 2 av hver.

Anonymkode: b64bc...6c2

[AnonymBruker]

Har det motsatt. Eldste- en gutt er vanskelig og er negativ, men yngste- jenta er enkel og som oftest blid. Yngste er den atletiske og flinkere i det meste, samt passer på alle sammen.  Må holde irritasjonen inne over alt eldstemannen gjør så jeg ikke klikker.

Anonymkode: d4821...18f

[AnonymBruker]

Eple faller nok ikke så langt fra stammen. Vet ikke hva det er med dere kvinner, men det er veldig mange av dere som er vanskelige å omgås.

Anonymkode: 6b219...84e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette er sikkert tabu å si, men jeg merker at jeg til tider favoriserer gutten. Han har liksom fått alt. Så sporty, så atletisk og så flink. Skikkelig søt, veldig omtenksom og omsorgsfull. En skikkelig liten god gutt ❤️
 

Husker når jeg fikk vite at vi skulle få jente som nr to, jeg ble så glad!! Hun var en nydelig baby og jeg elsket å ha på kjoler og skjørt og leke med henne.. 

 

Men så vokser hun til da.. Og hun blir til ei sur, misfornøyd og klagete liten dame! Alt vi gjør og sier blir feil. Nå vil hun ha sin egen hest da, men det har ikke vi mulighet til- selv om vi har forklart opp og ned og i mente. Hun vil aldri være med på noe, og hun har et drama uten like med vennene. 
Jeg blir så sint, og kan lire ut av meg ting som «hvorfor kan du ikke være blid av og til, sånn som «Pål»? « Jeg vet jeg ikke kan sammenligne de sånn, men det går jo en grense snart. Og enda er hun ikke i puberteten.. Gud hjelpe når det skjer!! 
 

Flere som opplever stor forskjell mellom søsken? Uavhengig av kjønn.. 
 

Anonymkode: cc572...6d6

har hun blitt sjekket for adhd? min gutt har adhd og vi slyter masse med overganger og klaging og sutring. mye følelser, og gjerne følelser som skifter helt sykt raskt. 

Du må slutte nå med en gang å skylde på at hun er jente, og sammenligne henne mot broren. 

Anonymkode: 81aa1...f4a

[AnonymBruker]

Hehe, den traff! Akkurat sånn vil jeg med sikkerhet si min nor følte det med meg og min bror og!😂 Han var bare behagelig og snill hele veien. Jeg var dritsur, brøt regler å fortalte tydelig hvor sterkt jeg mislikte mine grisegamle, utdaterte foreldre🙈

Du får igjen for det når tenåra og hormonene gir seg. Døtre er oftest flinkere på emosjonell investering når voksenlivet starter. Hvem tror du mamma skravler timesvis med ukentlig av meg og min bror? Hold ut🤞🏻🤞🏻

Anonymkode: 4806b...988

[AnonymBruker]

Har bare gutter og jeg takker alt jeg har for det.  

Dere som forsvarer jenter og skylder på foreldrene, please.  Jenter er dramatikk ganger 1000. Enten er de 10, 15 eller 40.  

Anonymkode: 7ea94...745

[AnonymBruker]

Nå er jenta mi bare fem og han yngste er et år. Altså, det er ekstremt mye drama. Hun er ofte sur, sutrer og grinete, klager og vil ikke. 

Jeg blir litt matt noen ganger. Noen ganger har jeg bedt henne sutre på rommet. (ikke hvis hun er sint eller lei seg da, men sånne sutringer og "uhyggelige kommentarer" kan praktiseres på rommet). 

Gutten er bare blid. Men det var jo jenta mi frem til hun ble fire år og, merket ikke noe til toårs trassen heller.. Spennende tid. 

Anonymkode: a0a48...9e6

[AnonymBruker]

Jeg har tre gutter. Ene har en vanskelig personlighet, mye drama, mens de to andre er kjempegreie. Har ikke alltid med kjønn å gjøre. 

Anonymkode: 4bb32...813

[AnonymBruker]

Jeg har tre jenter. Førstemann var en sputnik som liten, fant på masse tull, var utrolig utadvent(til tider plagsomt), måtte ha et øye på henne konstant. Som tenåring er hun suuuuper enkel å ha med å gjøre!

Nr 2, var redd alle fremmede (en fordel når jeg alltid måtte løpe etter nr 1). Aldri trass, fant aldri på tull, rett og slett en enkel smårolling. Så ble hun 10 år og er tidenes dramaqueen. Glemmer alt, roter, blir også rasende når jeg sier vi ikke kan få hest i garasjen osv. Ikke enkel lenger med andre ord. 

Nr. 3 var en enkel baby, men for et temperament! Enten soleblid eller fly forbanna. Finnes ikke noe midt i mellom. Finner på lite tull, men skal feks ha badedrakt på seg når vi skal gå tur i desember. Trass til de grader. Håper på en enkel tenåringstid😅

Med andre ord; BARN er forskjellige, og det er ikke nødvendigvis avhengig av kjønn. Ville aldri tenkt at mellomste må være mer som eldste, for de er så forskjellige at det ville blitt helt feil på en måte. Det var til min fordel at hun var medgjørelig som liten, og til min fordel nå at eldste er medgjørlig når mellomste ikke er det. Du må bare finne en måte å håndtere det på som ikke gjør at du sammenligner. Det er ikke godt for barna å høre "du bør være en annen enn deg sjøl, for dette blir for strevsomt for meg". For det er dessverre det de hører når man sammenligner..

Anonymkode: f7184...0d8