Ulikt behov for egentid

[AnonymBruker]

Dette er vel et problem som jeg tenker flere muligens har. 

Jeg har alltid vært en person som trives godt i eget selskap. Da jeg var barn kunne jeg lett leke for meg selv, og i voksen alder er jeg også glad i alenetid. Jeg har en jobb der jeg også sitter i åpent landskap, så det fyller ganske mye av det sosiale. 

Kjæresten min vil som regel ha selskap, og kjeder seg lett alene. Han er en del år eldre og har barn fra før som han har halvparten av tiden, og denne tiden har jeg som "alenetid" (vi bor ikke sammen). Det hender det blir litt for mye alenetid, derfor forsøker jeg å legge planer med jobb og venner til ukene der han har barna. 

Den siste uken har jeg vært mer sosial enn vanlig, litt fordi ting er igang igjen etter korona, og jeg tok initiativ overfor et par gamle venninner å sees igjen. Jeg har vært ute tre ganger denne uken, med noen gamle studievenner og med kolleger, og det ble ganske sent. Like fullt har det vært kjempehyggelig å se folk igjen.

Kjæresten min har vært kjempesur. Han syntes jeg har vært ute for sent, drukket for mye, og ble sint for at jeg ikke kom og sov hos ham. Han har vært hjemme med barna, og har antakeligvis kjedet seg veldig. Jeg syntes han var skikkelig urimelig, og nå plager det meg at han bryr seg om dette. Jeg tenker også at mange i min situasjon ville presset mye mer på for at forholdet skulle gå "videre" og samboerskap, mens jeg har latt det være, også fordi han ikke ønsker å røske opp for mye med barna. Da synes jeg ikke han kan forvente at jeg er hjemme og tvinner tommeltotter og venter.

Han har ikke hatt noen sjalu tendenser tidligere, og det har ikke vært noe problem for oss. Men han takler alenetid dårlig, og blir sittende og mase litt på meg når han er våken og barna har lagt seg. Nå er jeg redd dette blir et problem dersom vi flytter sammen. Han har i tillegg mye hjemmekontor, så han får ikke påfyllet fra jobb.

(Forholdet er ellers bra)

Noen tanker/erfaringer?

Anonymkode: 80c0f...4b1

[anonymbruker2312]

Jeg tror nok at hvis dere flytter sammen så vil nok det muligens bli bedre, for da bor dere sammen og er sammen 24/7 ellers. I dette tilfellet mener jeg at han da ihvertfall ikke bør klage på at du drar ut, siden dere bruker tiden sammen uansett ellers. 
 

Du bør ta en prat med han og fortelle hvordan du takler alenetid og at behovet ditt for å være sammen absolutt hele tiden ikke er der. Samtidig kan jeg også forstå han, for han vil sikkert være med deg hele tiden når han har mulighet, da dere er kjærester. Jeg tror nok ikke at han reagerer på at du er ute sent på grunn av sjalusi, men heller det at han sammenligner det med at «du tar deg tiden til å være ute men ikke være med meg når du kan». Det kan være slik han tolker det? 
 

Uansett så er det viktig i et forhold å kunne prate sammen om slike problemer, og komme frem til et kompromiss. Man bør ofre litt for hverandre, hvis han ikke liker å være alene og du liker å være alene så bør dere møtes på midten, slik at dere begge får deres ønsker innfridd. 

[Gjest CamillaCollett]

Jeg synes han høres litt uselvstendig ut. Jeg ville ha skjønt det om du var opptatt absolutt hele uka den uka han ikke har barn og dere kunne vært sammen, men å klage på at du møter venner når han er med barna uansett synes jeg er sært. Men det hjelper jo ikke å synes at det er sært. Du må snakke med ham om det og finne ut hva som egentlig plager ham og hva han forventer. Så må dere snakke om at dette er noe dere kan løse i fellesskap.