Midtlivskrise i en alder av 25

[AnonymBruker]

Alt var bedre før, eller? 

Leste en artikkel på NRK forleden om dette temaet. Interessant. Hva kan være grunnen til at flere sliter i dag? 

Anonymkode: c95b5...057

[AnonymBruker]

Trist hvis en bare forventer å bli 50 år gammel.

Foretrekker ellers heller å snakke om midtlivs comeback fremfor midtlivskrise.

Anonymkode: f7af4...54d

[AnonymBruker]

Kriser er det man har gjennom livet uansett hvor gammel man er. Midtlivskriser er noe annet og de kommer senere.

Anonymkode: 6a9da...3b7

[Gjest StellaNova]

Jeg tror at når man er rundt 25 så begynner du å innse at du er voksen og du begynner å kjenne på stress og krav på en annen måte. Du er snart 30! 😄 Du burde ha hus, drømmejobben og hytte innen fem år nå. Eller det var hvordan jeg følte det. Kjente meg mislykket fordi jeg ikke hadde oppnådd alt det jeg følte jeg burde. Tror den typen krav er høyere for unge nå enn da jeg var 25. (ti år siden) 

Har du link forresten? 😊 Litt usikker på om jeg svarer helt på det du lurer på.

[Gjest Acer]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Alt var bedre før, eller? 

Leste en artikkel på NRK forleden om dette temaet. Interessant. Hva kan være grunnen til at flere sliter i dag? 

Anonymkode: c95b5...057

Nei, alt var såvist ikkje  bedre før, men de taklet motgang langt bedre.  Lagånden, og dugnadsånden var langt bedre, og de fleste måtte lære seg å  "snakke saman"  utan mobil, og digitaleskjærmer. 

Når man er blitt 25 så er dei fleste ferdig m/ utdannelsen, og de skal ha hus, bil, jobb, familie, og det ligger eit forventningspress i bunn som akselerer stressnivået. 

Det er viktig å lære seg å mestre   dagligdagse utfordringer uten å måtte  bruke ordet "krise"    

Endret 20. februar 2022 av Skybe

[Daria]

Jeg kalte det min kvartlivskrise  Det er visst ikke så uvanlig å ha en sånn "krise" i den alderen, akkurat i overgangen til det "virkelige" voksenlivet når man er ferdig med studiene og ser egne og andres forventninger tårne seg opp og føle at man ikke klarer å leve opp til dem (mens alle andre ser ut til å ha alt på stell, noe de selvfølgelig ikke har).

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en kvartlivskrise rundt 25 år. Handlet vel om en forventning om å være ferdig med studier, ha livet på stell etc. Koste meg veldig med å være student i tidlige 20-årene, bo på hybel og være fri som fuglen. Når man bikker 25 ca er man plutselig voksen. For min del hadde jeg valgt feil utdannelse, og var veldig stressa mtp dette. Følte jeg "hang etter". Startet på ny utdannelse i en alder av 26 år, og har etter den tid blitt mer moden og trygg i meg selv og står for mine valg. Glad jeg er ferdig med kvartlivskrisen, tungt å være i skillet mellom å ønske å være ung og fri og det å ha livet på stell som voksen. Hadde absolutt ingenting på stell som 25-åring, men det ordner seg jo likevel  

Anonymkode: 3b52e...5e7

[AnonymBruker]

I dagens samfunn har vi så høye krav til livet. Vi skal ikke bare få en jobb, men drømmejobben. Vi skal ikke bare få en bolig, men kjøpe eget. Vi skal ikke bare ha en kjæreste, men en kjæreste som fyller alle mulige roller. Og da tror jeg mange føler seg stresset. Man sammenligner seg med andre.

Jeg tror også det er et dobbelt press, det er press for å være ung til man er 35, med masse ferier og fest og spennende utdannelser, men samtidig press om familie, bolig og god inntekt. Å få til begge disse tingene er vanskelig.

Anonymkode: 4aa05...38e

[AnonymBruker]

Det er kanskje en periode hvor man innser at det ikke er så lett å få alt man drømmer om. Når man er yngre og naiv er det lett å si jeg vil ha mann, barn, drømmehus og millionlønn innen jeg er 25.

Anonymkode: e8ab6...c9e

[AnonymBruker]

Jeg er i en kvartlivskrise. Er evig singel, redd for at jeg aldri kommer til å finne noen. Er på mitt andre studium, redd for å aldri finne drømmejobben. Jeg føler det er et bilde av et perfekt liv og jeg skuffer meg selv og verden om jeg ikke lever det livet. Jeg vet det er urealistisk, men sånn føles det.

Anonymkode: 00636...28d

[umAxa]

Jo eldre man blir, jo mer langsiktig blir fokuset ditt i livet. Det kommer ikke uten selvrealiseringer.

Realiseringen innebærer at dine valg i dag vil påvirke dine fremtidige posisjon i livet. F.eks vil du ha en stor fin bolig med en partner innen man er 35? Vel da må man starte nå som du er 25 med å tenke økonomisk frem i tid og hva som gjør deg attraktiv som en partner for å øke dine odds.

Vil du føle at at 4-5 etasjer med trapper ikke tar livet av deg når du er 40? Da investerer du i å holde formen nå, og opprettholde den med trening og kosthold.

Alle disse tankene slapp man å tenke på i tenåringene fordi alt blir gjort eller gitt til deg.  I det store bildet handler det mest om at dine valg kommer med utfall som du må ta ansvar på. 

Fra person til person vil å ta ansvar være ubehagelig for enkelte og en lettelse for andre.

[Trolltunge]

Jeg hadde en slags krise i den alderen. Kom av, som annen bruker nevnte, at det var da det gikk opp for meg at livet mitt ikke kom til å følge planer og fantasier jeg som yngre hadde om hvordan livet skulle bli, og være. 

Det var vel egentlig en modningsprosess. Jeg klarte å omstille meg og innstille meg på at livet er uforutsigbart og ikke så enkelt som man tror som yngre, ble voksen i hodet, og krisen ble erstattet av en mer realistisk holdning til livet, og aksept av det. 

[Gjest Acer]

Ordet "Krise" må ikkje missbrukes, og forveksles med dagligdags utfordringer dei fleste møter igjennom kvardagen.

Samfunnet er kontinuerlig endring, og i omstilling, og de som har levd en stund har måttet taklet denne  omstillingen. Vi fekk etterhvert er genrasjonskløft mellom de som hadde dataundervisning på skolen, og de som ikkje hadde det. 

Romfarten, og NASA har endret vår teknologiske hverdag i rekordfart i langt større grad siste 10-20 årene en tidligere, og dette medfører stadig større krav til hver enkelt av oss.   

En "krise" i mine øyne  handler om nødverge, havsnød, allvorleg sykdom, ulykker. etc.