Drømmer om om å bo på landet - men hva når barna blir tenåringer

[kaleidoskop]

Jeg (og mannen) drømmer om å bo litt mer landlig. Ha større plass, mer natur, åpent landskap rundt oss. 

Vi bor veldig sentralt og tettbygd i dag. Det har sine goder, men. Så vi ser mye på hus som har mer av det vi drømmer om. I dag tar det 5 min å gå til buss, tbanen, Vipps så er vi i Oslo. Men vi bruker det ikke mye, så jeg tenker vi fint kan ta en Hotell helg eller to i året for å bruke Oslo. 

Det som hindrer meg å flytte er barna. Jeg tror de blir å elske det nå i barnehagealder. Men hva med når de blir tenåringer? Er dette noe man bør ta i vurdering? Eller skal vi bare gjøre som vi ønsker, og ta livet slik det er nå? 

[AnonymBruker]

I min barndom hadde jeg flere venner som bodde på landet. Det var som du sier kult når man var små, men fryktelig upraktisk for dem etterhvert. I alle fall for de som ikke hadde foreldre som ville kjøre dem rundt. Da måtte de ofte leke/henge rundt alene eller med andre barn i bygda som de egentlig ikke ville være med ellers. Men dette var snakk om barn på gårder, tenker du på mer byggefelt er det jo ikke like "isolert". 

Så jeg vil si det kommer litt ann på dere som foreldre, og hvor øde dere vil flytte. Vil dere vise forståelse for barna etterhvert som de vokser til, hivere dere rundt og kjøre dem til venner og aktiviteter? Husk at ikke alt er så planlagt alltid for ungdommen, plutselig vil de avgårde og like plutselig hjem igjen. Må ikke være helt taxi, men hvis man tenker på hva barna ønsker må man tilrettelegge endel.. 

Anonymkode: f963b...54d

[AnonymBruker]

Er fra bygda selv å ville ikke gjort dette selv nå med mine barn. Man har så få å spille på. Små klasser. Og i korps, fotball osv så møter man atter en gang de samme folka man omgås på skolen. Visst man sliter med å finne sin plass er det vanskelig å bli kjent med nye via fritidsaktiviteter da det er de samme folka uansett. Få fritidsaktiviteter er det også. 
Ville heller valgt en småby/større tettsted i kort nærhet til by. Du kan feks fint bo på gård i Lommedalen i Bærum, skispor rett utenfor døra. men samtidig tilby barna et rikt liv både kulturelt og sosialt. 
 

Anonymkode: 9c004...fee

[AnonymBruker]

Finn en mellomting.

Mange mindre byer og større tettsteder i Norge som har mye mer luft rundt husene og nærhet til natur enn Oslo. Mens en samtidig har tilgang til aktiviteter og tjenester for små og store. Inkludert tilgang til buss, og gjerne mulighet for store barn å sykle til/fra selv.

Her jeg bor har jeg lysløype og villmark som starter i enden av gata. Samtidig er vi bare 10 min med bil/buss til et bysentrum med teater, ungdomsklubb, karateklubb, dansesenter, kjøpesenter, kafeer, konsertscene og i grunn det meste en kan tenke seg. Utsikten er til fjell og fjord, selv om vi har naboer så er de på god avstand og kan gå ukesvis mellom vi snakker med noen av dem. Hatt oftere besøk av elgen som rusler forbi  

Anonymkode: 70588...3d7

[AnonymBruker]

Vi valgte å flytte tilbake til byen da største ble 11. Vi merket veldig godt at han begynte å komme bakpå sosialt og ble veldig begrenset. Der vi bodde så var det flere tettsteder med små boligfelt med flere kilometer ifra. Han falt veldig utenfor resten av klassen fordi de kun var 2 stk som bodde der vi bodde. Han kunne ikke dra til venner, sykle på trening eller kjøpe en is med en kompis og gikk glipp av mye naturlig selvstendighetsutvikling følte jeg.

 

Han blomstret virkelig da vi flyttet. Til morsdagen dro han alene og kjøpte blomster til meg på eget initiativ. Det høres ut som et flåsete eksempel, men jeg så hvor stolt han var og hvor mye det betydde for han å få tenke det ut og gjøre det alene. Et fint bilde på at han får vært mer selvstendig nå 😊

Anonymkode: 79015...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi valgte å flytte tilbake til byen da største ble 11. Vi merket veldig godt at han begynte å komme bakpå sosialt og ble veldig begrenset. Der vi bodde så var det flere tettsteder med små boligfelt med flere kilometer ifra. Han falt veldig utenfor resten av klassen fordi de kun var 2 stk som bodde der vi bodde. Han kunne ikke dra til venner, sykle på trening eller kjøpe en is med en kompis og gikk glipp av mye naturlig selvstendighetsutvikling følte jeg.

 

Han blomstret virkelig da vi flyttet. Til morsdagen dro han alene og kjøpte blomster til meg på eget initiativ. Det høres ut som et flåsete eksempel, men jeg så hvor stolt han var og hvor mye det betydde for han å få tenke det ut og gjøre det alene. Et fint bilde på at han får vært mer selvstendig nå 😊

Anonymkode: 79015...14c

Skrev litt rotete, han havnet ikke bakpå sosialt, men han havnet bakpå med sosiale muligheter og ble derfor mye alene og manglet frihet til å bestemme selv hvem han ville være med og når.

Anonymkode: 79015...14c

[kaleidoskop]

55 minutter siden, AnonymBruker said:

Finn en mellomting.

Mange mindre byer og større tettsteder i Norge som har mye mer luft rundt husene og nærhet til natur enn Oslo. Mens en samtidig har tilgang til aktiviteter og tjenester for små og store. Inkludert tilgang til buss, og gjerne mulighet for store barn å sykle til/fra selv.

Her jeg bor har jeg lysløype og villmark som starter i enden av gata. Samtidig er vi bare 10 min med bil/buss til et bysentrum med teater, ungdomsklubb, karateklubb, dansesenter, kjøpesenter, kafeer, konsertscene og i grunn det meste en kan tenke seg. Utsikten er til fjell og fjord, selv om vi har naboer så er de på god avstand og kan gå ukesvis mellom vi snakker med noen av dem. Hatt oftere besøk av elgen som rusler forbi  

Anonymkode: 70588...3d7

Ja det hadde vært drømmen. Men bor du i nærheten av Oslo? Området du beskriver er veldig dyrt her. 

[kaleidoskop]

1 hour ago, AnonymBruker said:

I min barndom hadde jeg flere venner som bodde på landet. Det var som du sier kult når man var små, men fryktelig upraktisk for dem etterhvert. I alle fall for de som ikke hadde foreldre som ville kjøre dem rundt. Da måtte de ofte leke/henge rundt alene eller med andre barn i bygda som de egentlig ikke ville være med ellers. Men dette var snakk om barn på gårder, tenker du på mer byggefelt er det jo ikke like "isolert". 

Så jeg vil si det kommer litt ann på dere som foreldre, og hvor øde dere vil flytte. Vil dere vise forståelse for barna etterhvert som de vokser til, hivere dere rundt og kjøre dem til venner og aktiviteter? Husk at ikke alt er så planlagt alltid for ungdommen, plutselig vil de avgårde og like plutselig hjem igjen. Må ikke være helt taxi, men hvis man tenker på hva barna ønsker må man tilrettelegge endel.. 

Anonymkode: f963b...54d

Det er områder i byggefelt vi ser på. Men er jo ikke store feltene, sånn som vi bor i dag. Ser jo at det blir mindre folk 🙈

Ja vi må helt klart stille mye opp en periode av livet. Det er vanskelig valg. 

[AnonymBruker]

Jeg bor i en liten grend, ca. 15min kjøring fra nærmeste tettsted/småby. Trafikken er helt hinsides røff og veien smal, det er ikke forsvarlig å sykle og hadde vært skeptisk til moped. Barnet mitt er lite ennå, men ser jo hvordan det er med de andre i bygda. Det er en del kjøring😅 Det er dårlig busstilbud, så de tar skolebuss og ellers må de kjøres. Men det er fritt og godt å være ute her da. Har man nabounger i samme alder så har man alltids noen å henge med.

Anonymkode: d3e15...9b6

[AnonymBruker]

Så merkelige holdninger til bygda dere har. 

Anonymkode: 29929...221

[AnonymBruker]

Min bestevenn bodde på avsidesliggende smårbruk. Veldig idyllisk, men det gikk sjelden buss og foreldrene måtte kjøre mye oftere enn mine (til meg gikk det jo ofte buss og jeg kunne ta flere ulike busser, mens kun én gikk til henne..) Pluss vi kunne sitte på med folk hjem/samkjøre, mens det var stor omvei for alle å kjøre henne hjem..

Husker vi ofte sklei i bakken på vinteren fordi det ofte ikke ble strødd til de. Nå har folk flest bedre biler og firhjulstrekk, da, men hadde i alle fall sjekket at brøytebilen kom. En annen venninne bodde nylig sånn til at hvis det hadde snødd i løpet av natten måtte de ut med snøfreser selv ca 2 km! Fordi brøytebilen kom senere på dagen og de skulle jo på jobb.  

Man må belage seg på MYE kjøring og henting i noen år. Man må også tenke på at barn er mer husredde når det ikke er naboer, så ikke alle tør være hjemme alene etter skolen, noe de ofte tør tidligere i tettbygde strøk. Har venninne som må hente sønnen på skolen kl 13 hver dag, fordi han er for gammel for sfo men tør ikke være hjemme alene (de bor på småbruk). 

Anonymkode: 01375...13a

[AnonymBruker]

Det er et helhets perspektiv. Selv kom jeg fra et sted nært byen, men giftet meg med en mann fra distriktet. Vi måtte finne et kompromiss mellom by og land. Mitt krav var å bo i byggefelt, ha tilgang til kollektivtrafikk, kort vei inn til byen. Han ønsket å bo et sted hvor en ikke hører trafikken, ha nærhet til naturen og naturutsikt. I tillegg til at vi ønsket oss nytt hus begge to, med alt vi trengte i huset. Alt dette fikk vi.

Prisen å betale er å kjøre lengre til butikken, kjøre barna til klassevenner som bor flere kilometer unna (de fleste bor i byggefeltet). I tillegg må vi kjøre og bringe til fritidsaktiviteter. Med tiden blir det nok enda mer kjøring, til og fra fester osv. 

Fordelen er at vi bor på et sted vi trives godt, det er ro i sjela å bo nære naturen og alltid ha en utsikt som gir ro (ingen hus eller biler/veier foran oss), stort hus og alt det positive det medfører, barna bruker naturen mye, både skog og vann. Barna er heldig med skole hvor alle kjenner alle, og man leker sammen på kryss av alderstrinn (man lærer å ta hensyn for andre aldersgrupper), og mer til. 
 

Vil alltid være plusser og minuser med det man velger. Vi bodde en kort periode i byen, men støy, innsyn, det å føle andre hele tiden hører en, og mye annet, passet bare ikke for oss.

Barn er barn en periode, og den perioden får vi stille opp, kjøre, hente og bringe. Og når den perioden er over, vil vi fremdeles trives med roen nær naturen. Og barna vil beholde barndomshjemmet og sine rom. En plass å komme hjem til, ta med seg seg kjæreste, familie etterhvert. 

Anonymkode: 0616c...c16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Så merkelige holdninger til bygda dere har. 

Anonymkode: 29929...221

Hvordan da, tenker du?

Anonymkode: d3e15...9b6

[AnonymBruker]

La meg først si at jeg skjønner deg veldig godt. Jeg har ikke noe klart råd, men kan fortelle litt om vår situasjon. 

Vi flyttet til en liten plass utenfor Bergen for 11 år siden, fikk barn her og én av oss har attpåtil jobb lokalt. Vi realiserte en drøm; på flere måter:

* Huset var så billig at det var nedbetalt etter fem år. Nå jobber vi begge deltid og prioriterer barn, natur og hobby. Hadde vi aldri hatt råd til i byen; vi kommer fra sparsommelige familier.

* Armslag! Her er det fritt og fint. Bader i fjorden hele året, har skog, en bonde til nabo og vi byttehandler hjemmelaget mat, planter, alt mulig rart med folk i nærheten.

* Det er et samfunn her. Alle kjenner alle, man får hjelp ved behov, alt er trivelig og greit. Men det kan selvsagt slå ut andre veien også. Ordentlig gode venner har blitt med akkurat ingen, null, zero, nada folk her. Mye vår feil, kanskje, men rart er det lel.

Så til barna. Det er, som du sier, vanskeligere over tid, å se hvordan de begrenses her. Mindre fritidstilbud, færre venner å velge mellom, behov for kjøring på ettermiddagen og derfor mindre selvstendighet (det går kun skolebusser her). Det er litt tøft. Det er en del folk her på landet som har helt merkelige holdninger...6-åringer som bruker YouTube og aldersregulerte spill helt fritt. Helt ufattelig stygg ordbruk hos noen. "Senterhenging" med kjedsomhetsproblemer. En del skummel kjøring blant ungdom. Sånne ting.

Slikt er kanskje ikke begrenset til landlige strøk, men det er mer synlig her og vanskeligere å komme seg ut av, kanskje. Begge barna har lyst til å flytte til et tettsted (men ikke til å flytte fra skolevennene sine). Vi føler at de har det hakket vanskeligere fordi vi voksne har realisert vår drøm.

Samtidig er de sterke personer blitt, og må gjennom mye de samme prosesser og utviklingsskritt som alle andre. Jeg tror det går helt fint, og det er en form for ansvarlighet at ingen kan rømme fra det de har gjort mot andre i små samfunn, kan man si. Det er lett å tro at gresset er grønnere på den andre siden - uansett.

Anonymkode: 12041...09a

[kaleidoskop]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Min bestevenn bodde på avsidesliggende smårbruk. Veldig idyllisk, men det gikk sjelden buss og foreldrene måtte kjøre mye oftere enn mine (til meg gikk det jo ofte buss og jeg kunne ta flere ulike busser, mens kun én gikk til henne..) Pluss vi kunne sitte på med folk hjem/samkjøre, mens det var stor omvei for alle å kjøre henne hjem..

Husker vi ofte sklei i bakken på vinteren fordi det ofte ikke ble strødd til de. Nå har folk flest bedre biler og firhjulstrekk, da, men hadde i alle fall sjekket at brøytebilen kom. En annen venninne bodde nylig sånn til at hvis det hadde snødd i løpet av natten måtte de ut med snøfreser selv ca 2 km! Fordi brøytebilen kom senere på dagen og de skulle jo på jobb.  

Man må belage seg på MYE kjøring og henting i noen år. Man må også tenke på at barn er mer husredde når det ikke er naboer, så ikke alle tør være hjemme alene etter skolen, noe de ofte tør tidligere i tettbygde strøk. Har venninne som må hente sønnen på skolen kl 13 hver dag, fordi han er for gammel for sfo men tør ikke være hjemme alene (de bor på småbruk). 

Anonymkode: 01375...13a

Slitsomt det, men ikke SÅ usentralt vi ser på 😂 Har ikke sjekket busstilbudet. Men det er jo boligfelt, så blir hvertfall brøytet, etter hvert. 

[kaleidoskop]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er et helhets perspektiv. Selv kom jeg fra et sted nært byen, men giftet meg med en mann fra distriktet. Vi måtte finne et kompromiss mellom by og land. Mitt krav var å bo i byggefelt, ha tilgang til kollektivtrafikk, kort vei inn til byen. Han ønsket å bo et sted hvor en ikke hører trafikken, ha nærhet til naturen og naturutsikt. I tillegg til at vi ønsket oss nytt hus begge to, med alt vi trengte i huset. Alt dette fikk vi.

Prisen å betale er å kjøre lengre til butikken, kjøre barna til klassevenner som bor flere kilometer unna (de fleste bor i byggefeltet). I tillegg må vi kjøre og bringe til fritidsaktiviteter. Med tiden blir det nok enda mer kjøring, til og fra fester osv. 

Fordelen er at vi bor på et sted vi trives godt, det er ro i sjela å bo nære naturen og alltid ha en utsikt som gir ro (ingen hus eller biler/veier foran oss), stort hus og alt det positive det medfører, barna bruker naturen mye, både skog og vann. Barna er heldig med skole hvor alle kjenner alle, og man leker sammen på kryss av alderstrinn (man lærer å ta hensyn for andre aldersgrupper), og mer til. 
 

Vil alltid være plusser og minuser med det man velger. Vi bodde en kort periode i byen, men støy, innsyn, det å føle andre hele tiden hører en, og mye annet, passet bare ikke for oss.

Barn er barn en periode, og den perioden får vi stille opp, kjøre, hente og bringe. Og når den perioden er over, vil vi fremdeles trives med roen nær naturen. Og barna vil beholde barndomshjemmet og sine rom. En plass å komme hjem til, ta med seg seg kjæreste, familie etterhvert. 

Anonymkode: 0616c...c16

Det høres ut som mitt drømmested 😍

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Er fra bygda selv å ville ikke gjort dette selv nå med mine barn. Man har så få å spille på. Små klasser. Og i korps, fotball osv så møter man atter en gang de samme folka man omgås på skolen. Visst man sliter med å finne sin plass er det vanskelig å bli kjent med nye via fritidsaktiviteter da det er de samme folka uansett. Få fritidsaktiviteter er det også. 
Ville heller valgt en småby/større tettsted i kort nærhet til by. Du kan feks fint bo på gård i Lommedalen i Bærum, skispor rett utenfor døra. men samtidig tilby barna et rikt liv både kulturelt og sosialt. 
 

Anonymkode: 9c004...fee

Jeg tenkte også umiddelbart på Lommedalen 😄 Jeg ser på det som bygda men det er jo bussforbindelse til Oslo sentrum om man vil (litt lang busstur da :P). Er en del ganske landlige steder i Asker også, samme om man drar litt nordover mot Nittedal eller østover mot Lillestrøm/Ski osv. 

Generelt så tenker jeg at jeg ville lagt meg på en middelvei, ikke flyttet helt på landet men kanskje litt i utkanten av en av de mindre byene på Østlandet som fremdeles er byer? Fredrikstad, Tønsberg, Hønefoss... et sted med fritidstilbud, bussruter osv med tanke på både barna og dere, men samtidig mulighet for å kjøpe hus med større tomt i roligere omgivelser enn Oslo.

Eventuelt i nærheten av et av sentrumene utenfor Oslo som jeg nevnte først, Sandvika, Asker, Lillestrøm, Ski - men da er det kanskje dyrere igjen og så vil alltid Oslo være den største byen i nærheten mens det kanskje kan være like fint å bo nærmere sentrum av mindre byer. 

Anonymkode: 21261...43b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan da, tenker du?

Anonymkode: d3e15...9b6

Så negativt liksom. Som om barn lider sosialt av å bo på bygda. Klassestørrelsene på bygda er ikke nødvendigvis mindre enn i byene, det er bare færre klasser og færre skoler. Det er selvfølgelig unntak fra vanlig klassestørrelse på små grendeskoler, men de fleste bygdebarn går på vanlige skoler med normale klassestørrelser.

Hvorfor er det et problem å måtte bringe og hente barna på fritidsaktiviteter? Ja, vi er nok mer avhengig av bil på bygda, men jeg skjønner ikke at det er et problem. Det er stor frihet i å kunne kjøre dit man vil når man vil, og ikke være avhengig av en busstabell. 
Vi har en svoger med familie som bor i en by på østlandet, de kjører og henter like mye som oss ifm barnas treninger og slik. Vi har bare litt lengre reisevei til fotballkamper og håndballkamper, ellers er det ganske likt. 

Ja, jeg må kjøre bil til jobb, det tar 7 minutter, ingen bompenger, ingen kø og gratis parkering. Samme strekning i en by ville fort tatt 45 minutter.

Jeg er oppvokst på bygda to timer fra nærmeste by, og jeg har bodd i en av landets største byer i noen år som ung voksen. Jeg var aldri i tvil om at jeg ønsket at også mine barn skal vokse opp på bygda. Jeg endte opp med å gifte meg og få barn med en fra hjembygda som jeg ikke kjente før jeg var voksen. 

Anonymkode: 29929...221

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Så negativt liksom. Som om barn lider sosialt av å bo på bygda. Klassestørrelsene på bygda er ikke nødvendigvis mindre enn i byene, det er bare færre klasser og færre skoler. Det er selvfølgelig unntak fra vanlig klassestørrelse på små grendeskoler, men de fleste bygdebarn går på vanlige skoler med normale klassestørrelser.

Hvorfor er det et problem å måtte bringe og hente barna på fritidsaktiviteter? Ja, vi er nok mer avhengig av bil på bygda, men jeg skjønner ikke at det er et problem. Det er stor frihet i å kunne kjøre dit man vil når man vil, og ikke være avhengig av en busstabell. 
Vi har en svoger med familie som bor i en by på østlandet, de kjører og henter like mye som oss ifm barnas treninger og slik. Vi har bare litt lengre reisevei til fotballkamper og håndballkamper, ellers er det ganske likt. 

Ja, jeg må kjøre bil til jobb, det tar 7 minutter, ingen bompenger, ingen kø og gratis parkering. Samme strekning i en by ville fort tatt 45 minutter.

Jeg er oppvokst på bygda to timer fra nærmeste by, og jeg har bodd i en av landets største byer i noen år som ung voksen. Jeg var aldri i tvil om at jeg ønsket at også mine barn skal vokse opp på bygda. Jeg endte opp med å gifte meg og få barn med en fra hjembygda som jeg ikke kjente før jeg var voksen. 

Anonymkode: 29929...221

Hva mener du egentlig? Så klart er det negativt? På større tettsteder kan man ofte både gå, sykle, ta buss og kjøre til fritidsaktiviteter avhengig av behov. Det skjønner du vel? At foreldre  i tettbebygd strøk har begynt å kjøre ungene sine overalt de også, fjerner jo ikke muligheten. Det er gjerne ikke bare fritidsaktiviteter dette gjelder. Besøk av/til venner hvor barna må enten kjøres eller bli hjemme. Det kommer jo utenom aktiviteter. Når barna blir eldre er de også gjerne på besøk lengre og da må de voksne sitte oppe og vente på å hente eller hende de "unødvendig" tidlig fordi de faktisk har et liv de også. 

Anonymkode: fab47...80b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Så negativt liksom. Som om barn lider sosialt av å bo på bygda. Klassestørrelsene på bygda er ikke nødvendigvis mindre enn i byene, det er bare færre klasser og færre skoler. Det er selvfølgelig unntak fra vanlig klassestørrelse på små grendeskoler, men de fleste bygdebarn går på vanlige skoler med normale klassestørrelser.

Hvorfor er det et problem å måtte bringe og hente barna på fritidsaktiviteter? Ja, vi er nok mer avhengig av bil på bygda, men jeg skjønner ikke at det er et problem. Det er stor frihet i å kunne kjøre dit man vil når man vil, og ikke være avhengig av en busstabell. 
Vi har en svoger med familie som bor i en by på østlandet, de kjører og henter like mye som oss ifm barnas treninger og slik. Vi har bare litt lengre reisevei til fotballkamper og håndballkamper, ellers er det ganske likt. 

Ja, jeg må kjøre bil til jobb, det tar 7 minutter, ingen bompenger, ingen kø og gratis parkering. Samme strekning i en by ville fort tatt 45 minutter.

Jeg er oppvokst på bygda to timer fra nærmeste by, og jeg har bodd i en av landets største byer i noen år som ung voksen. Jeg var aldri i tvil om at jeg ønsket at også mine barn skal vokse opp på bygda. Jeg endte opp med å gifte meg og få barn med en fra hjembygda som jeg ikke kjente før jeg var voksen. 

Anonymkode: 29929...221

Du skal faktisk ikke så mange minuttene med bil ut av (i norsk sammenheng) middels store byer før klassestørrelsene er nede på rundt 10 elever i hvert trinn. Og da blir det ofte skjevfordelt, med typ 3 jenter og 7 gutter i klassen. Jeg kjenner barn og unge i den situasjonen flere steder i Norge (slekt og venners barn) og jeg er så utrolig glad jeg selv gikk på en større skole da jeg var i den alderen. Det kan være vanskelig nok å finne flere personer med felles interesser i en klasse med 24 elever/180 elever på skolen...

Om man er fire gutter i klassen og de andre tre kun er opptatt av traktor og gaming mens man selv liker fotball og musikk, så blir det lett syv til ti lange år på det lokale oppvekstsenteret/skolen, og veldig mye kjøring for foreldrene, der man ellers kunne gått eller syklet til venner med noenlunde samme interesser.

Jeg tenker at om man velger å bosette seg landlig, på gård, småbruk eller i ei lita grend en mil eller mer unna et større tettsted/by, så må man som forelder være VELDIG på tilbudssiden når det gjelder å kjøre barna til venner og fritidsaktiviteter. Personlig synes jeg det beste er å bosette seg sentralt i en mindre by enn Oslo/Trondheim/Bergen, men samtidig en by som er av en viss størrelse - da kan man få best of both worlds, hvor det er greit og effektivt å kjøre bil dit man skal, men hvor det også er mer enn nok av butikker og fritidstilbud og mulighet til å gå/sykle (eller eventuelt ta buss) dit man skal.

Anonymkode: 62c20...cb4