Dritten i midten?

[Vera Vinge]

Jeg har tre barn, og hele veien vært opptatt av at den mellomste ikke skal føle seg som «dritten i midten». Han er den roligste av barna, mens den eldste og yngste har mer temperament, snakker mer og mer høylytt osv. Så vi er opptatt av at nr to skal bli hørt blant de to mer høylytte. Han har samtidig så langt vært den som er klart enklest å oppdra, fordi han er så mild, blid og stort sett gjør som han blir bedt om. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig i totalen, for jeg har følt litt på at vi er strengere med de andre barna, som tester grenser mer. Jeg er nemlig opptatt av at det ikke skal slå motsatt vei også, at den mellomste blir dullet med av frykt for at den skal komme i skvis. Jeg kjenner nemlig en familie hvor jeg mener det har skjedd, hvor den mellomste alltid forventer mer av foreldrene, har blitt stilt lite krav til, fort føler at ting blir urettferdig osv, og det blir veldig ugreit for de andre to.

Målet blir jo å behandle mest mulig likt, men det er så klart umulig å gjøre helt likt. Barn kan trenge ulike ting også. Men jeg tror det er viktig som flere sier, at man feks ikke full av iver legger opp til masse aktiviteter og greier for den eldste, og så har man ikke økonomi eller overskudd til å gjøre det samme for nr to (gjelder jo uansett hvor mange barn man har).

[AnonymBruker]

Hvorfor er det slik? At vi som er født i midten blir oppfattet slik?

Min teori er:

Er det pga primærbehovene ikke ble helt dekket som baby og barn? ( skal ikke «ta» foreldrene mine på dette. Er bare en teori).

Ta meg selv f.eks: Mitt eldre søsken var da 2,5 år da jeg ble født. Hen var veldig travel og var både høyt og lavt. Og min mor hadde nettopp mistet sitt ene foreldre samme mnd som jeg ble født, samt hun ikke fikk til å amme meg pgs betennelse, så jeg ble et flaskebarn.

Hun har også fortalt at hun var litt tung og deprimert, samt hun hadde det veldig travelt med 2,5 åringen. Og da hun matet meg fikk hun sjeldent sittet i fred pga søsken fant på veldig mye fantastreke da (ergo… mindre Kos med mor og blikk kontakt kanskje 🤷‍♀️). 
 

Og da jeg skulle hvile på dagtid, så var søsken borti meg hele tiden og vekket meg, så mor måtte låse døren til soverommet slik at jeg ikke ble forstyrret (kan aldri tenke meg at jeg er blitt traumatisert , min mor var en veldig god mor ❤️. De hadde dårlig råd og søsken gikk jo ikke i barnehage, samt min mor hadde ingen avlastning pga dem var flyttet til ny by og hadde lite nettverk).

Jeg var ellers en rolig baby og barneårene. Men har alltid vært mer eventyrlysten enn mine søsken og har alltid vært litt søkende. Var heller ikke sjalu da yngre søsken ble født, og har aldri følt på søskensjalusi i voksen alder heller selv om yngsten har kanskje fått mest.

Jeg av mine søsken er den som er kanskje kommer lengst når det kommer til utdannelse og karriere, og jeg er fortsatt sulten på kunnskap og læring

 

Anonymkode: 4a6b0...a13

[AnonymBruker]

Jeg har valgt å få to barn, slik at ingen skulle bli "dritten i midten". Er selv mellombarn, og jeg var helt klarte den som fikk minst oppmerksomhet. Det er mine to brødre helt enige i, som har høstet mye mer oppmerksomhet enn meg. Min storebror var pappas håpefulle geni, og min lillebror var mammas gullklump. Jeg var ingens ingenting.

Den som likevel kom best ut av det i livet (i hvertfall til nå), er meg. Jeg fikset meg utdannelse, mann, barn, hus og hytte - uten støtte eller hjelp fra foreldre. Jeg innså jo at om jeg skulle ha et godt liv, måtte jeg fikse det selv. Brødrene mine, derimot, sliter med både forhold og livet generelt. Storebror har fått alt for harde krav om å måtte ta perfekte valg, og har derfor gått rett imot alt som er, mens lillebror forventer at alle andre skal ordne alt for ham. Begge innrømmer selv at livene deres ikke ble slik de hadde sett for seg. Mens jeg lever nøyaktig det livet jeg drømte om.

Det eneste jeg tenker er litt trist er det at jeg aldri har hatt sånn veldig stor verdi hos noen av mine foreldre. Jeg begynte for eksempel i ny jobb nå 1.mars, sa det til min mor, og hun hadde kun et tørt "gratulerer" å komme med. Om hun har nevnt dette til min far vet jeg ikke, for han har verken ringt eller sendt melding med "gratulerer" eller "lykke til". Heldigvis har jeg min egen lillle familie som støtter meg i alt jeg gjør ❤

Anonymkode: 0b767...f66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2022 den 16.36):

Som mamma til tre håper jeg ikke dette med «dritten i midten» stemmer. Jeg er like glad i alle barna mine og forsøker å behandle alle likt. 
 

Mulig at den som er i midten tenker litt ekstra på det og leter etter tegn på at den har blitt behandlet annerledes. Den som leter finner…

Anonymkode: 63b23...274

Helt enig. Jo flere som snakker om dritten i midten jo mer vil de som er midterste barnet lete etter ting i oppdragelsen som kan føles som at de ble glemt eller behandlet annerledes og siden ingen søsken blir behandlet 100% likt 100% av tiden vil de garantert finne NOE, samme hvor lite. Det er foreldre som må stoppe dette og slutte å bruke slike uttrykk. 

Anonymkode: 0c6d9...94c

[AnonymBruker]

AttilaTheHun skrev (På 19.2.2022 den 11.32):

Har tre barn, tre jenter altså. Føler at det er alltid mellomste som ikke føler seg velkommen. Prøver å gi like mye oppmerksomhet til alle tre, men det skal alltid gå galt med hu i midten. Føler meg så dårlig, men når jeg spør andre mennesker om det har de det samme problemet. Dere som alltid har vært mellomste, hvordan var det for dere å være mellomste?

Løste dette seg?

Anonymkode: e9c36...c82

[AttilaTheHun]

AnonymBruker skrev (På 14.3.2022 den 23.06):

Løste dette seg?

Anonymkode: e9c36...c82

Nei, tydeligvis føler den mellomste seg usynlig. Et globalt problem.

AnonymBruker skrev (På 14.3.2022 den 23.06):

Løste dette seg?

Anonymkode: e9c36...c82

Selvom hvor mye oppmerksomhet du gir den mellomste føler den seg usynlig og ikke sett dette kan psykologer erklære.
Det har alltid vært sånn, men dritten i midten pleier også å være den som gjør størst suksess.

[AnonymBruker]

Jeg er "dritten i midten" i en søskenflokk på 3. Har en eldre bror og en 10 år yngre søster. Jeg har HELE livet fått høre av min mor at jeg har vært så krevende, ødelagt for forholdet mellom hun og broren min og fått skylda for at broren min "har blitt som han har blitt" (han har ingen venner, sitter bare hjemme foran skjermen). Jeg kan aldri huske at moren min har satt av tid til å gjøre ting med meg alene, som oftest ble alenetiden mellom oss en tid hvor hun kun kjeftet på alt det gale jeg gjorde- og jeg fikk høre hvor god og snill broren min var sammenlignet med meg. 

Søsteren min som kom 10 år senere var familiens "lykkesten". Hun var så høyt ønsket og ble forgudet fra første dag. Da hun kom til ble jeg hvertfall glemt! Da ble jeg mer brukt som familiens hushjelp. Måtte vaske, ordne mat og styre og stelle fra første dag omtrent.  Selv om jeg bare var 10-11 år fikk jeg bare kjeft fordi ting aldri var godt nok. Men jeg undres på hva en voksen forventer av kvalitet på husvask av en 10/11-åring??

Den dag idag begynner ting å endre seg litt. Jeg er den som er best etablert, har høy utdannelse og god økonomi. Tror moren min har begynt å skjønne det, for nå er plutselig jeg blitt den som er god nok. Tror mye handler om at hun forventer å få ting gratis hos meg og at hun har grunn til å reise bort- samtidig som hun har et gratis sted å bo. Jeg venter også mitt første barn, slik at hun skal bli bestemor hvert øyeblikk. Etter hun fikk vite det har pipa fått en helt annen vending, og søskende mine er plutselig udugelige- mens jeg er den som har klart meg så bra og alt er så fint og flott med meg. 

Det eneste jeg tenker på når det kommer til å bli mor, er at jeg håper jeg ALDRI blir som henne! Jeg håper så indelig jeg klarer gi barna mine en trygg og god oppvesk, hvor alle føler seg elsket og inkludert. Jeg håper jeg får til alene med alle sammen og klarer vise at jeg alltid er der for dem. 

Anonymkode: 07f46...3b7

[AnonymBruker]

Japp, dritten i midten her óg! 🙋‍♀️
Derfor har 3 barn aldri vært noe alternativ.   
 

Anonymkode: 46f3f...b41

[AnonymBruker]

Ser mange her tviler på dette med «midtunge», men har da vært kjent i mange, mange år, og skrevet mye om. Det er ikke noe den mellomste «føler». Regner med at de som skriver det her er en av to søsken 😉 

Min personlige teori er at førstemann blir født fordi man ønsker seg barn, og nummer to kommer fordi nummer en skal få søsken, noen å leke med, at det ikke skal være for stor aldersforskjell. 
Og så kommer nummer tre; igjen ønsket fordi man ønsket seg et barn til. Og blir hele familen gullunge 😉 

Anonymkode: 46f3f...b41

[AnonymBruker]

Rart å kalle ungen sin for dritt

Anonymkode: e9c36...c82

[AnonymBruker]

Jeg er eldst av tre og kan absolutt se at det midterste barnet i søskeflokken vår har falt mellom to stoler på mange vis, om enn kanskje ikke i ekstremt stor grad. Men begge mine parnere, både eks og nåværende, har vært midtbarn og begge har i høyeste grad vokst opp som dritten i midten. Det har vært mindre tid, mindre fritidsaktiviteter, færre og mindre bursdagsfeiringer, mindre oppfølging med lekser, mindre gaver, mindre på sparekontoen, mindre rom, mindre kjøring, mindre alenetid med foreldre, mindre klær, mindre lommepenger og et langt større strev med å oppdra og forsørge seg selv allerede fra ganske så lav alder. En av de har til og med mindre navn - bokstavelig talt. 

Jeg har også hatt mange midtbarn som venner opp gjennom oppveksten og det har vært det samme i alle hjemmene. Noen ganger er det sikkert en subjektiv følelse, men ofte er det svært tydelig selv sett utenfra. Du gir ikke 2000 kr, 500 kr og 2000 kr i julegave til 16, 14 og 12-åringen din, for å ta et veldig konkret eksempel. Eller lar 8-åringen og 5-åringen få hver sin brus, ostepop og en sjokolade, mens 7-åringen får bare sjokolade og da attpåtil en som er mindre enn den de to andre fikk. 

Dritten i midten er forresten ikke et uttrykk jeg har hørt før de siste få åra. Observasjonene mine er gjort langt før det. 

Anonymkode: 2cf0f...a68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ser mange her tviler på dette med «midtunge», men har da vært kjent i mange, mange år, og skrevet mye om. Det er ikke noe den mellomste «føler». Regner med at de som skriver det her er en av to søsken 😉 

Min personlige teori er at førstemann blir født fordi man ønsker seg barn, og nummer to kommer fordi nummer en skal få søsken, noen å leke med, at det ikke skal være for stor aldersforskjell. 
Og så kommer nummer tre; igjen ønsket fordi man ønsket seg et barn til. Og blir hele familen gullunge 😉 

Anonymkode: 46f3f...b41

Teorien din er feil. Med det eldste barnet er alt nytt og spennende og det yngste barnet er yngst, det blir litt dullet med fordi det alltid er det yngste og foreldrene kjenner på at de ikke skal ha flere barn. Det midterste havner da i en no man's land. Ingenting det gjør er nytt, det er alltid been there, done that i forhold til storebror/-søster samtidig som den i midten ikke får fordelen av å være yngst og minst som må passes litt ekstra på. 

Det er ingen som betviler midtunge-problematikken, poenget er bare at alle plasseringer i søskenflokken har sine fordeler og ulemper og det er ikke slik at akkurat den i midten innehar en spesielt negativ plassering i søskenflokken. Den midterste blir kanskje glemt, men får samtidig større frihet til å gjøre som de vil og utfolde seg og får gå i det ferdigopptråkkede sporet etter den eldste. Den eldste har langt større forventninger hengende over seg. De er eldst, skal alltid være mest fornuftig, de må bane vei, de må alltid passe på de andre, må alltid prestere, får alltid skylden hvis noe skjer. Den yngste blir dullet med og beskyttet, men det blir ikke forventet noe av dem på samme måte som den eldste, de må leve opptil flere år som eneste barn i huset, noe som kan være ganske ensomt når man har hatt en hel oppvekst med flere søsken, de blir alltid sjefet over av sine eldre søsken, blir alltid sammenlignet med de andre, må stadig henge med på ting de eldste skal være med på osv. Det er ikke fantastisk å være eldst eller yngst heller. 

Ellers har man denne artikkelen: Barnet i midten gjør størst suksess

Anonymkode: 0c6d9...94c

[AnonymBruker]

Jeg er eldst, har en bror i midten og en søster yngst. Han tror jeg aldri har vært dritten i midten fordi han er gutt. Kan ikke huske at vi to andre har vært dårlig behandlet heller. 

Anonymkode: 50816...128

[AnonymBruker]

Mannen min er mellombarn. Han forteller om mye forskjellsbehandling. Som barn gikk det mer på oppmerksomhet, omsorg og tid, og som voksen har det vist seg veldig i materielle ting. Mens eldstemann fikk hjelp til boliglån og 200k til fri bruk og yngstemann fikk leilighet, fikk mannen min ingenting, for eksempel.

Anonymkode: 9bf82...636

[Daria]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ser mange her tviler på dette med «midtunge», men har da vært kjent i mange, mange år, og skrevet mye om. Det er ikke noe den mellomste «føler». Regner med at de som skriver det her er en av to søsken 😉 

Anonymkode: 46f3f...b41

At noe er et reelt fenomen betyr ikke at det er sånn for alle (eller for flertallet). Vi er flere midtbarn som hsr skrevet i tråden at vi ikke har opplevd det sånn, og min opplevelse av min oppvekst blir ikke mindre sann av at andre har en annen opplevelse av sin, helt uavhengig av forskning og teorier.

[AnonymBruker]

Kjenner til flere tilfeller.

Venninnen min vokste opp som midterste barn, alle tre jenter. Hun har hatt en ganske ille oppvekst, mens de to andre var noe helt annet med. Hun eldste var jo alltid så søt og føyelig osv, og hun yngste var gullungen. Venninnen min ble den strabasiøse, som alltid måtte gå egne veier, ha egne meninger, var generelt en rebell osv. 

Kusinen min fikk tre jenter og selv om hun har vært ganske flink på å behandle alle tre likt så har de fortsatt "midterste-barn-syndromet" der også. 

Jeg tenkte aldri over at det "syndromet" gjaldt mine barn. Det er så stor aldersforskjell på alle tre. 8 år mellom første og andre og 9 år mellom midterste og yngste. 

Jeg ble litt overrasket da midterste kalte seg "dritten i midten" for et par år siden. Jeg har aldri tenkt på de tre sånn, pga aldersforskjellen.

Men. Når jeg tenker tilbake så ble det dessverre sånn. Jeg skjemmes, fordi han ble litt glemt. Mye fordi både eldste og yngste har diagnoser, men ikke midterste. Han ble enda mer glemt av resten av familien min og det er i hvert fall sårt og vanskelig for meg. 

Det er midterste som har utdannelse og jobb og de to andre har sine diagnoser og sliter med å få til livet, men det er midterste jeg syns mest synd på nå og prøver å hjelpe mest mulig. 

 

Så. For meg så har jeg både selv og venner og familie med dette "tredje-barnet-syndromet". 

Anonymkode: 8e83f...9a7

[AnonymBruker]

Jeg synes det blir feil å fremstille det som at det barna i midten forteller om er feil fordi det er fordeler og ulemper med å være yngst og eldst også.

Jeg kan selvfølgelig se at det å lære seg å være selvstendig kan ha positive sider, men samtidig ikke. Det å måtte være selvstendig fra ung alder er ikke nødvendigvis alltid positivt. Det å bli ignorert er heller ikke særlig positivt og det er heller ikke positivt å bli forskjellsbehandlet i forhold til de andre søsknene. Det er heller ikke positivt å få mindre tid og hjelp fra foreldre fordi de har fullt opp med de andre to.

Kanskje grunnen til at mange barn i midten forteller om den type opplevelser er nettopp fordi de er blitt glemt. Det er ikke noe man forteller om for å syte og heller ikke noe man finner på, men det er fordi det var sånn det var.

Det er vel heller ingen som påstår at alle barn i midten har opplevd dette, men mange gjør det.

Det har i hvert fall vært snakk om det lenge og jeg har fått fortalt av andre at de så dette i min familie. Så jeg blir litt provosert over at noen skal påstå at det ikke er reelt.

Anonymkode: 15d1a...58f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.2.2022 den 23.28):

Jeg er også i midten, vi er tre søstre. Har aldri følt at det har vært noen som helst forskjell. Jeg kaller meg selv «favoritten i midten»👍🏻

Anonymkode: 7142e...39d

Har tre barn selv og midterste er faktisk favoritten, selv om det ikke er lov til å si sånt🙊

Anonymkode: a30d3...b85

[Isambard]

Jeg er både lillebror og storebror.

Er ikke det ganske optimalt?

[Thomasine]

Jeg har 3 barn og har vært bevisst å ha tid til alle. "Midtbarnet" har alltid vært den mest aktive og den vi har fulgt på alt fra ski til fotball. Han føler seg ikke som "dritten-i-midten"...måtte spørre ham igjen i dag...😅

Nå er det flere år mellom alle så alle har fått oppmerksomheten de har trengt til enhver alder.

Heldigvis er de gode venner også...på tross av aldersforskjellen.

🙏🏼🥰

Veldig glad jeg fikk 3!❤

Endret 15. mars 2022 av Thomasine