Dritten i midten?

[AttilaTheHun]

Har tre barn, tre jenter altså. Føler at det er alltid mellomste som ikke føler seg velkommen. Prøver å gi like mye oppmerksomhet til alle tre, men det skal alltid gå galt med hu i midten. Føler meg så dårlig, men når jeg spør andre mennesker om det har de det samme problemet. Dere som alltid har vært mellomste, hvordan var det for dere å være mellomste?

[AnonymBruker]

Jeg har 3 gutter og hørt om det samme. Den mellomste stakkaren føler støyten av og til. Jeg er bevisst til å gi ham tid og oppmerksomhet. 

Anonymkode: 217f1...663

[AnonymBruker]

Det er slik her også. Dritten i midten er veldig stakkarslig, jeg har 2 søstre og mellomste spiller også offerkort hele tiden. Stakkars henne.

Anonymkode: 32ff9...5fc

[AnonymBruker]

Jeg er midterste jente. Fikk alltid mindre oppmerksomhet. Det var rett og slett ikke nok tid og krefter igjen. Eldste var mye syk. Jeg har aldri vært noe offer da, har klart meg selv. 

Anonymkode: a606e...5f5

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp som "dritten i midten". Det har noen ganger vært kjipt, og noen ganger fint. Det er vel fordeler og ulemper med alt. Noe av det jeg kanskje har følt på er at storebror har alltid vært "først" og derfor den som var mest ønsket, etterlengtet og fått mest tid. Lillebror er yngst, minstemann, den som må passes og som slipper unna alt fordi storesøsken allerede har "banet vei". Meg i midten har måttet krangle like på mye på ting som storebror, og aldri fått den samme oppmerksomheten - selv om begge mine foreldre satte av tid til meg. Det er færre bilder, færre turer alene, færre ganger de har hatt tid til å være med på danseoppvisning eller andre ting. 

Ikke misforstå meg, jeg har to foreldre som har deltatt tiden så godt de har kunnet, som har deltatt og blitt med, men følelsen av å være litt mindre viktig i familien er der. Det er ikke synd på meg, og jeg har klart meg fint, men man merker en forskjell. 

Anonymkode: ed012...1b6

[Daria]

Jeg er midtbarnet og har aldri sett det på den måten (og jeg har alltid kjent til fenomenet - min tante som var i samme situasjon i generasjonen over hadde noen bitre barndomsminner som med tiden ble en familiespøk  ) - jeg følte heller at jeg var heldig som kunne være både lillesøster og storesøster. Det kan sikkert være noe i det, men jeg tror personlighet og aldersforskjeller er vel så viktig - og at dette er av de tingene som er selvforsterkende, man ser det man ser etter.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vokst opp som "dritten i midten". Det har noen ganger vært kjipt, og noen ganger fint. Det er vel fordeler og ulemper med alt. Noe av det jeg kanskje har følt på er at storebror har alltid vært "først" og derfor den som var mest ønsket, etterlengtet og fått mest tid. Lillebror er yngst, minstemann, den som må passes og som slipper unna alt fordi storesøsken allerede har "banet vei". Meg i midten har måttet krangle like på mye på ting som storebror, og aldri fått den samme oppmerksomheten - selv om begge mine foreldre satte av tid til meg. Det er færre bilder, færre turer alene, færre ganger de har hatt tid til å være med på danseoppvisning eller andre ting. 

Ikke misforstå meg, jeg har to foreldre som har deltatt tiden så godt de har kunnet, som har deltatt og blitt med, men følelsen av å være litt mindre viktig i familien er der. Det er ikke synd på meg, og jeg har klart meg fint, men man merker en forskjell. 

Anonymkode: ed012...1b6

Jeg er eldst og jeg følte alltid at jeg fikk mest tyn fordi at jeg var eldst. Nettopp fordi at jeg var første barnet. Fikk mer oppmerksomhet, ja, men foreldrene mine hadde jo også veldig mye høyere skuldre og stresset over alt mulig. De sier selv at de var mye med avslappa med nr 2 og 3. Merker det også nå i voksen alder at jeg som eldst er mye mer ansvarsfull enn resten, det forventes liksom alltid at jeg skal ordne opp og være ansvarlig, mens de to andre er "babyer"

Anonymkode: 682f9...f9c

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp som dritten i midten og vokste opp med å føle meg usynlig. Jeg fikk alle ulempene med å være yngst og alle ulempene med å være eldst. Aldri fordelene. Jeg var alltid «på slep» med et av søskenene mine men aldri hovedfokuset slik mine søsken var. Vi gjorde aldri noe bare oss. Av en eller annen grunn var foreldrene mine flink til å se ulempene med å være eldst og yngst men glemte meg i midten. 
 

Derfor skal jeg aldri få 3 barn. Unner ingen det

Anonymkode: c021d...ef3

[Gjest Suzanne]

I midten jeg også. Opplevde mye av det samme som de beskriver ovenfor. Hadde superflink storesøster som fikk mye oppmerksomhet. Lillebroren min fikk lov til alt, han er attpåklatten, syv år yngre enn meg. Jeg var den kreative, snakket og sang hele tiden. Hadde det egentlig bra med å være i midten. Fikk mye frihet, og brukte den også. Så døde storesøsteren min da jeg var 14 år. Hun var 18. Da endret selvfølgelig alt seg. Jeg overtok på en måte hennes rolle også. Jeg ble den eldste i tillegg til den jeg var. Ble brått voksen der. Lillebroren min har egentlig surfet seg gjennom livet. Jeg var alltid litt misunnelig på han fordi han var yngst, og jeg fikk alt ansvaret i familien.

[AnonymBruker]

Jeg er også i midten, vi er tre søstre. Har aldri følt at det har vært noen som helst forskjell. Jeg kaller meg selv «favoritten i midten»👍🏻

Anonymkode: 7142e...39d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.2.2022 den 23.28):

Jeg er også i midten, vi er tre søstre. Har aldri følt at det har vært noen som helst forskjell. Jeg kaller meg selv «favoritten i midten»👍🏻

Anonymkode: 7142e...39d

Bare i film sånt skjer

Anonymkode: e9c36...c82

[AnonymBruker]

Vi er fire søsken og vi to i midten har nok følt oss litt overlatt til oss selv til tider. For min del har det gjort at jeg ikke har et like godt forhold til foreldrene våre som eldste og yngste har. Min mor synes for eksempel det er veldig sårt at det ikke er naturlig for meg å henvende meg til henne når jeg trenger hjelp, er lei meg eller behøver barnevakt. Jeg spør heller venner eller svigermor, da jeg er så vant til at min mor ikke har tid.

Anonymkode: 83159...198

[AnonymBruker]

Beklager for langt innlegg. Jeg er også "dritten i midten" og opplever egentlig at jeg ofte ble litt glemt og også sett litt ned på.

Eldste søsken ble alltid omtrent sett opp til og den som var først. Nesten som han ble mer respektert.
Yngste søsken har alltid fått mer hjelp og oppmerksomhet. Får alltid masse komplimenter og høre hvor fantastisk og flink de er.

Noe av dette er naturlige forskjeller. For eksempel fikk mine foreldre mer tid da mitt yngste søsken ble født og naturlig nok mer oppfølging.

Allikevel synes jeg det er kjipt å høre foreldrene mine fortelle om hvordan det yngste søskenet mitt slet med selvtilliten og hadde det kjipt på skolen så derfor jobbet de for at søskenet mitt skulle få bedre selvtillit.

Mens jeg når jeg ble mobbet, hadde det kjipt på skolen og fikk ikke akkurat god selvtillit av det ble bare ignorert og ikke trodd da jeg fortalte om ting. Jeg fikk oftere mindre tid, ble ignorert og fikk ofte negativ oppmerksomhet.

Dette har preget meg i voksen alder også. Det å bli ignorert er noe jeg reagerer sterkt på og selvtilliten min har aldri vært god. I en periode prøvde jeg å gjøre ting for at foreldrene mine skulle se meg og gi meg positiv oppmerksomhet, men til ingen nytte.

Men jeg ble mer selvstendig av det. Kanskje på grensen til det ekstreme siden jeg egentlig aldri spør om hjelp. Jeg spør aldri mine foreldre om hjelp fordi de tidligere har gitt uttrykk for at jeg skulle klare ting selv eller ble ignorert da jeg virkelig trengte hjelp. I tillegg blir de få gangene jeg har spurt om hjelp alltid blitt sett på som negativt og fremstilt som noe jeg alltid gjør. Noe som ikke stemmer i det hele tatt, men det har alltid virket som mine foreldre har sett på meg som krevende selv om jeg knapt sa et ord og fortsatt er det sånn selv om jeg ikke spør om hjelp eller er masete.

Anonymkode: 15d1a...58f

[AnonymBruker]

Jeg har også 3 barn, 3 gutter. Jeg har alltid vært bevisst på å klare å få til egentid også med han i midten, nettopp fordi jeg så det at han fort bare hang med på lasset på en måte. Har vært veldig bevisst på at han skal få like mye oppmerksomhet som de andre. Om jeg har klart det er det vel bare han som kan svare på. Men vi har fått til egentid bare vi to også, og jeg har vært veldig bevisst på å følge opp hans interesser, som skiller seg litt ut fra de andre to. Jeg tenker det viktigste er å huske at man har 3 barn som er 3 ulike individer, og som har ulike behov (mest sannsynlig). Å sette av tid til de alle er viktig. Å lytte til de alle er viktig. Klarer man det så tror jeg hvilken plass de har i søskenflokken har mindre betydning. Utover at jeg ser at yngstemann definitivt blir mest bortskjemt.🙈 Men også veldig selvstendig og enkel å  ha med å gjøre. Hadde jo aldri tid til å dulle med han som baby, men har fått mer tid til det etterhvert.

Anonymkode: 918b6...5bf

[AnonymBruker]

Jeg er dritten i midten hos oss. 

Førstemann fikk blant annet stor konfirmasjonsgave, betalt sertifikat, hjelp med huslån og jeg vet ikke alt. Alle gangene det var min tur var kassa tom. Når sistemann kom ble det samme regla, for det var en del år etter oss andre, slik at kassa hadde rukket å fylle seg opp igjen.

Anonymkode: b96b0...607

[AnonymBruker]

Samboeren min har beskrevet oppveksten som "dritten i midten" (de er tre brødre). Dog har det snudd nå i voksen alder. Nå blir han prioritert mye mer enn de to andre, siden han er den eneste med barn og samboer. 

Anonymkode: 41aec...9f3

[AnonymBruker]

Min mann er midterste av tre og kjenner seg ikke på noen måte igjen i "dritten i midten". Han følte seg aldri annerledes eller urettferdig behandlet. Selv er jeg eldst og det var ikke alltid en dans på roser det heller. Jeg fikk alltid skylden hvis noe skjedde og husker fremdeles hvordan det føltes å bli beskyldt for ting jeg ikke hadde gjort. Tror ikke plassering i søskenflokken er det som er problemet, men heller foreldrene. 

Anonymkode: 0c6d9...94c

[AnonymBruker]

Som mamma til tre håper jeg ikke dette med «dritten i midten» stemmer. Jeg er like glad i alle barna mine og forsøker å behandle alle likt. 
 

Mulig at den som er i midten tenker litt ekstra på det og leter etter tegn på at den har blitt behandlet annerledes. Den som leter finner…

Anonymkode: 63b23...274

[AnonymBruker]

Faren min har tre barn ( to med første kone en med siste) og jeg vet at jeg som er den yngste har best forhold med ham, men jeg er også eneste jenta. Så det ligger rett og slett mer naturlig for meg å ta meg av ham nå når han er eldre enn det er for mine brødre. Min eldste bror er jev fordi han er odelsgutten og har tatt over gården og det er stas. Min bror i midten er jev fordi han er den eneste av oss med barn, det er også han vår far henvender seg til med alt som er praktisk fordi han er flinkest med slikt. Med andre ord er det ingen dritten i midten i vår flokk. 

Anonymkode: b8f11...11d

[AnonymBruker]

Jeg er mellombarn jeg og. Fikk litt pes som barn slik som «skulle ønske du var mer lik din storesøster», kunne min mor si til meg. Heldigvis er jeg ikke lik henne og gått mine egne veier. Jeg har både høyere utdannelse, bedre betalt jobb, gift (og er fortsatt gift), eventyrlysten og har reist mest. Mens begge mine søsken har hatt litt mer trøblete forhold og jeg er vel den som har hatt et mest stabilt samliv. 

Anonymkode: 4a6b0...a13