Nye bekjente/venner, og lite å snakke om

[AnonymBruker]

Jeg har noen få venner, som ofte er opptatt med mann og barn. Har ett barn selv 50% Synes det er så vanskelig å bli kjent/få venner. Føler alle prater om barna og familien sin, spesielt på jobb. Jeg har svært lite familie utenom barnet mitt. Jobber full stilling også, så er begrenset hva man får gjort i hverdagen. Føler livet mitt er kjedelig, og jeg har bare mindre og mindre å si og snakke om med årene. I tillegg til en form for sosial angst/unnvikende personlighet. Var lettere da jeg var yngre, men nå som jeg nærmer meg 40 føler jeg at det stopper helt opp. Kjenner noen seg igjen, eller er jeg bare veldig kjedelig? Får ikke lenger til dette med nye bekjentskap og venner.

Anonymkode: 730e5...9ff

[AnonymBruker]

Har det på samme måte.

Anonymkode: f5850...0b9

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. Jeg har dog ikke behov for nye bekjentskaper. Har nok med unger, jobb, hund, kjæreste og familien min. Får dekket hele mitt sosiale behov på jobb kjenner jeg 😂

Anonymkode: 7c1fb...636

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har det på samme måte. Jeg har dog ikke behov for nye bekjentskaper. Har nok med unger, jobb, hund, kjæreste og familien min. Får dekket hele mitt sosiale behov på jobb kjenner jeg 😂

Anonymkode: 7c1fb...636

Ja, men nå har ikke jeg hund, kjæreste, familie. Det er ett av de store «problemene» mine.

Anonymkode: 730e5...9ff

[AnonymBruker]

Hva med å finne egne aktiviteter etter noe du er interessert i. Bokklubb, filmklubb, malerkurs, kjøp deg pt timer, lær å dykke, matkurs, språk, yoga,svising, ski, matreise... Et eller annet . Uansett, der treffer man mennesker man snakker om fag med. 

Anonymkode: edbbb...34a

[AnonymBruker]

Har du ikke hobbyer, interesser og drømmer? Finner du ikke på ting på utsiden av jobb? Leser, ser serier, hører podcaster? Jeg er snart 40 selv, og har flere interesser enn noen gang før, har endelig funnet det som er MEG, liksom. Og med det som en aktiv del av hverdagen, har jeg alltid noe å konversere om, samtidig som at jeg liker å høre om andre folks interesser. 

Jeg har mann og barn, men dem snakker jeg veldig lite om. Jeg har venner som såvidt vet hva barna mine heter😆 Hvem gidder å høre folk messe i vei om livspartner og egne barn? Velger meg ofte single og barnløse venner, så slipper jeg sånt pjatt. Men etter at pandemien kom ble jeg egentlig mer introvert enn hva jeg var før, og nå gidder jeg ikke å legge så mye energi i å henge med andre. Har jo familien og spennende hobbyer, og da prioriterer jeg det over vennskap 😆

Anonymkode: 92175...6a4

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Føler livet mitt er kjedelig, og jeg har bare mindre og mindre å si og snakke om med årene. I tillegg til en form for sosial angst/unnvikende personlighet. Var lettere da jeg var yngre, men nå som jeg nærmer meg 40 føler jeg at det stopper helt opp. Kjenner noen seg igjen, eller er jeg bare veldig kjedelig? Får ikke lenger til dette med nye bekjentskap og venner.

Anonymkode: 730e5...9ff

Det sier seg selv at når man har fått barn så prioriterer man (bort) venner om man skal sammenligne seg med da man var i 12-20-30 års alderen (livet frem til en får barn)

Likevel tror jeg mye handler om forventninger og hva en selv er tilfreds med, kombinert med hva man selv «gjør utav det».

At du har et «kjedelig liv» er trist at du sier, for livet med fulltids jobb og barn vil jeg påstå er alt annet enn kjedelig. For mange er det jo nettopp disse to tingene som står øverst på agendaen i livet. 

Det viktigste er om du selv er tilfreds eller ikke?
Og hvilke forventinger er det du har?

Føler du at du mangler noe?

Eller er det kun en slags selvrefleksjon hvor du dømmer deg selv til å ha «feilet» i denne delen av livet?

Om du har et savn etter flere vennskap er det du selv som må utfordre deg : du har sikkert en kollega eller to på jobb du prater bedre med enn andre? Inviter dem ut på en kopp kaffe eller glass vin? Du har kanskje en nabo du kan prioritere å slå av en prat med? Osv.
 

- Om du ikke har noe personlig savn etter flere venner, men kun har reflektert rundt dette fordi du tror du er annerledes enn andre, eller mener dette mangler, - så er det heller dine forventninger du må jobbe med. Noen er tilfreds i eget selskap. Det er helt OK. 

[AnonymBruker]

Hadde en periode hvor det var slik. Brukte tid på å bli kjent med meg selv og finne ut mer om ting som interesserte meg, da endret det seg. Så lenge du har det bra med deg selv og lever et liv tro mot deg selv tror jeg det tiltrekker folk.

Anonymkode: ede08...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hadde en periode hvor det var slik. Brukte tid på å bli kjent med meg selv og finne ut mer om ting som interesserte meg, da endret det seg. Så lenge du har det bra med deg selv og lever et liv tro mot deg selv tror jeg det tiltrekker folk.

Anonymkode: ede08...8f3

Vil legge til at jeg også innså at jeg trives best med få gode venner fremfor en haug, liker ikke fest med masse folk osv. Deilig å bare innse det og slutte å prøve å passe inn et sted jeg egentlig ikke ville være.

Anonymkode: ede08...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hadde en periode hvor det var slik. Brukte tid på å bli kjent med meg selv og finne ut mer om ting som interesserte meg, da endret det seg. Så lenge du har det bra med deg selv og lever et liv tro mot deg selv tror jeg det tiltrekker folk.

Anonymkode: ede08...8f3

Jeg er ganske usikker på meg selv, og det skinner nok gjennom. På min nåværende jobb er det de som roper høyest som får oppmerksomhet. Det har aldri vært sånn at noen viser interesse eller prøver å inkludere de som er forsiktig. Noen mener vel at når man er voksen får man ta ansvaret selv, men på min forrige jobb ble man iallefall sett og inkludert.

Anonymkode: 730e5...9ff