Oppvokst med skilte foreldre som har fått nye familier

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med skilte foreldre, der både moren og faren min etterhvert fikk nye ektefeller og barn. Faren min kuttet meg ut da han fikk ny familie. Jeg har derimot en snill stefar og en grei halvbror. Men jeg blir liksom aldri 100% en del av mamma, stefar og halvbror som familie. Jeg føler at jeg likså gjerne kunne vært i fjernere slekt med dem, at det egentlig ikke ville utgjort noen forskjell. Jeg er ikke bitter eller noe sånt, ting er som de er. Men samtidig kjenner jeg stadig på en ensomhetsfølelse. Jeg har liksom ingen helt nære, som jeg ser venner som er oppvokst med foreldre som har vært sammen hele tiden har. Den tryggheten av at man har noen der, uansett hva. Er det andre som har samme opplevelse som meg, eller føler folk stort sett som en fullverdig del av foreldrenes «nye» familier? 

Anonymkode: 184bd...c0a

[Mooza]

Så leit å lese om. Dette burde være obligatorisk lesing for alle som har mine, dine og våre. 

[AnonymBruker]

Føler det på samme måte. Begge mine foreldre har sine egne familier som de har valgt selv, og jeg hører ikke til på like fot hos noen av dem. Rart at det fortsatt gjør vondt i voksen alder. På samme måte har jeg heller aldri hatt et hjem hvor jeg har hørt til på lik linje, følte meg alltid som en slags gjest gjennom hele oppveksten.

Dette er nok også en stor del av grunnen til at jeg selv er barnefri - man har ingen garanti for at man holder sammen, og jeg kan ikke bestemme at mammen min ikke skal stifte seg ny familie om vi skulle gå fra hverandre. Heldigvis har ingen av oss lyst på barn. 😊

Heldigvis går det jo bra nå, jeg er gift med verdens snilleste mann, bor i drømmehuset og hans familie er familien VÅR. Men jeg tror at man blir preget av å vokse opp slik, selv tør jeg aldri å "ta plass" på noe vis.

Jeg mener at har man fått barn med noen og det skjærer seg, så bør man VIRKELIG gå ganske mange runder med seg selv før man stifter ny familie.

Anonymkode: c9252...355

[AnonymBruker]

Min far hadde veldig lite samvær og derfor bodde jeg 99% av tiden hos min mor, hennes nye mann og etterhvert søsken. Jeg har ikke følt at jeg ikke er en del av familien men min stefar er veldig flink med alle oss barna. De er min familie og jeg er et fullverdig medlem av den.

På min fars side er det komplett omvendt. Han stiftet familie 2 ganger til og jeg har tilsammen 4 halvsøsken til der. Har null kontakt med noen av dem. Det skal også sies at mine besteforeldre, tanter og onkler aldri gjorde noen forsøk å bli kjent med meg. Veldig trist men jeg er jo heldig og har intakt familie på morssiden.

Anonymkode: d0ca0...141

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Føler det på samme måte. Begge mine foreldre har sine egne familier som de har valgt selv, og jeg hører ikke til på like fot hos noen av dem. Rart at det fortsatt gjør vondt i voksen alder. På samme måte har jeg heller aldri hatt et hjem hvor jeg har hørt til på lik linje, følte meg alltid som en slags gjest gjennom hele oppveksten.

Dette er nok også en stor del av grunnen til at jeg selv er barnefri - man har ingen garanti for at man holder sammen, og jeg kan ikke bestemme at mammen min ikke skal stifte seg ny familie om vi skulle gå fra hverandre. Heldigvis har ingen av oss lyst på barn. 😊

Heldigvis går det jo bra nå, jeg er gift med verdens snilleste mann, bor i drømmehuset og hans familie er familien VÅR. Men jeg tror at man blir preget av å vokse opp slik, selv tør jeg aldri å "ta plass" på noe vis.

Jeg mener at har man fått barn med noen og det skjærer seg, så bør man VIRKELIG gå ganske mange runder med seg selv før man stifter ny familie.

Anonymkode: c9252...355

Om man da blir alene som mor kan man alltids Holde seg singel og sørge for å ha barna sine i fokus fremfor å jakte menn og nye barn 

[AnonymBruker]

Kaneel skrev (2 minutter siden):

Om man da blir alene som mor kan man alltids Holde seg singel og sørge for å ha barna sine i fokus fremfor å jakte menn og nye barn 

Dette👆

Anonymkode: 47b07...5d9

[AnonymBruker]

Jeg har det på nøyaktig samme måte.. finnes det noen studier på den "alene" følelsen man kan få når man lever i koffert mellom to liv som utvikler seg uten deg?

Anonymkode: ef938...434

[AnonymBruker]

Det burde vært forbudt å starte flere familier enn én! Får vondt langt inn i sjelen av «fremogtilbakebarna»  

Anonymkode: 8d3b1...455

[AnonymBruker]

Kaneel skrev (18 minutter siden):

Om man da blir alene som mor kan man alltids Holde seg singel og sørge for å ha barna sine i fokus fremfor å jakte menn og nye barn 

Hva med far?

Anonymkode: d1953...62c

[AnonymBruker]

Jeg har det likt med min far sin side. Jeg var bare en gjest på besøk i deres hus. Min mor ventet med å få seg samboer til jeg var voksen. Dette er så viktig å tenke over når man får seg ny partner og velger å få nye barn. Det trenger ikke å være problematisk, men det kan også bli veldig skadelig hvis det gjøres feil.

Anonymkode: 1063a...f1d

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hva med far?

Anonymkode: d1953...62c

Du kan selvsagt ikke bestemme hva andre men esker foretar seg, men man kan selv sørge for at sine barn får tilhørighet og er i fokus med å la vær å etablere ny familie og koffort barn. Er du far kan du fint velge å droppe å jakte kvinnfolk og skaffe ny familie også, men man kan ikke bestemme over tidligere partner man må bare ta ansvar for seg selv og sine barn

[AnonymBruker]

Litt drøyt å mene at skilte foreldre må avstå fra ny partner til barna blir voksne, men jeg undrer meg over at man absolutt må få barn med ny partner. Det er da følelsen av utenforskap oppstår.

Anonymkode: 90d3b...b28

[AnonymBruker]

Tror dere dette gjelder barn som vokser opp hos 1 av foreldrene? Eller mest de som bor 50/50? Jeg er stemor, og har mange ganger tenkt at det kanskje hadde vært bedre for barna å bo fast ett sted.. (Sier ikke nødvendigvis at det bør være hos far, eller mor), men at det kanskje er bedre å ha en fast base, og ett hjem, ett sted der du alltid hører til? Stebarna bor 50/50 ca, og har sett så mange ganger at de på en måte er "strandet i midten". Ene gråt en gang da han skulle gjøre lekser, fordi de skulle tegne huset sitt, og familien sin og kjæledyr ect, og det var helt umulig, fordi da måtte han jo gjøre leksen to ganger.. I tillegg er det ingen kontakt mellom foreldrene, så barna lever to helt adskilte liv, med steforeldre og nye søsken som ikke kjenner hverandre. Jeg lurer veldig på hvordan man får det som voksen når man vokser opp slik,og tenker ikke så ofte at det kan være positivt...

Anonymkode: d742f...0da

[Kaneel]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tror dere dette gjelder barn som vokser opp hos 1 av foreldrene? Eller mest de som bor 50/50? Jeg er stemor, og har mange ganger tenkt at det kanskje hadde vært bedre for barna å bo fast ett sted.. (Sier ikke nødvendigvis at det bør være hos far, eller mor), men at det kanskje er bedre å ha en fast base, og ett hjem, ett sted der du alltid hører til? Stebarna bor 50/50 ca, og har sett så mange ganger at de på en måte er "strandet i midten". Ene gråt en gang da han skulle gjøre lekser, fordi de skulle tegne huset sitt, og familien sin og kjæledyr ect, og det var helt umulig, fordi da måtte han jo gjøre leksen to ganger.. I tillegg er det ingen kontakt mellom foreldrene, så barna lever to helt adskilte liv, med steforeldre og nye søsken som ikke kjenner hverandre. Jeg lurer veldig på hvordan man får det som voksen når man vokser opp slik,og tenker ikke så ofte at det kan være positivt...

Anonymkode: d742f...0da

Jeg tror fast base er vannvittig viktig 50/50 er en uting men selvsagt politisk korrekt og tullet der

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er oppvokst med skilte foreldre, der både moren og faren min etterhvert fikk nye ektefeller og barn. Faren min kuttet meg ut da han fikk ny familie. Jeg har derimot en snill stefar og en grei halvbror. Men jeg blir liksom aldri 100% en del av mamma, stefar og halvbror som familie. Jeg føler at jeg likså gjerne kunne vært i fjernere slekt med dem, at det egentlig ikke ville utgjort noen forskjell. Jeg er ikke bitter eller noe sånt, ting er som de er. Men samtidig kjenner jeg stadig på en ensomhetsfølelse. Jeg har liksom ingen helt nære, som jeg ser venner som er oppvokst med foreldre som har vært sammen hele tiden har. Den tryggheten av at man har noen der, uansett hva. Er det andre som har samme opplevelse som meg, eller føler folk stort sett som en fullverdig del av foreldrenes «nye» familier? 

Anonymkode: 184bd...c0a

Jeg kan relatere til det du skriver. Jeg er nå voksen og har familie for meg selv, og jeg ser en stor forskjell mellom hvordan mannen min har det med sin familie (som ikke er skilt) og jeg som har skilte foreldre. Jeg har blitt veldig lite avhengig av mine foreldre. Faren min og mine søsken der kunne vært typ fjern onkel og søskenbarn. Mamma er forsåvidt mamma, men jeg føler meg ikke så knyttet. Jeg ble ikke invitert inn i hennes nye familie av min stefar og ble behandlet relativt kjipt av han og søsteren min etterhvert. Det var stor forskjell på hva som var greit for meg og henne da vi vokste opp. Det har nok gjort at jeg aldri har følt noen tilhørighet i noen familier. Føler meg nesten mer tilhørlig i svigerfamilien min 😅

Anonymkode: ddff4...084

[AnonymBruker]

Får fryktelig vondt av å høre disse historiene💔 men desto sikrere i valget til meg og kjæresten om å ikke flytte sammen og få barn sammen men heller være fornøyd med de vi har og heller vente med å flytte sammen til de blir voksne ❤

Mine barn bor 100% hos meg og ser far sjeldent. Han har fått ny familie og de føler nok neppe at de er en del av den.

 

Anonymkode: b26c1...299

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Føler det på samme måte. Begge mine foreldre har sine egne familier som de har valgt selv, og jeg hører ikke til på like fot hos noen av dem. Rart at det fortsatt gjør vondt i voksen alder. På samme måte har jeg heller aldri hatt et hjem hvor jeg har hørt til på lik linje, følte meg alltid som en slags gjest gjennom hele oppveksten.

Dette er nok også en stor del av grunnen til at jeg selv er barnefri - man har ingen garanti for at man holder sammen, og jeg kan ikke bestemme at mammen min ikke skal stifte seg ny familie om vi skulle gå fra hverandre. Heldigvis har ingen av oss lyst på barn. 😊

Heldigvis går det jo bra nå, jeg er gift med verdens snilleste mann, bor i drømmehuset og hans familie er familien VÅR. Men jeg tror at man blir preget av å vokse opp slik, selv tør jeg aldri å "ta plass" på noe vis.

Jeg mener at har man fått barn med noen og det skjærer seg, så bør man VIRKELIG gå ganske mange runder med seg selv før man stifter ny familie.

Anonymkode: c9252...355

Dette er grunnen til at jeg valgte å få barn. Det at jeg ikke har noen kjærnefamilie selv gjorde at det ble veldig viktig for meg å skaffe min egen. mor barn relasjonen er jo den sterkeste vi har i vårt samfunn. 

Anonymkode: fb416...e83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det burde vært forbudt å starte flere familier enn én! Får vondt langt inn i sjelen av «fremogtilbakebarna»  

Anonymkode: 8d3b1...455

Mens det funker fint for andre. Datteren min hadde aldri ønsket at ikke pappaen hennes skulle starte med en ny familie. Hun var enebarn og nå har hun fått fire nye søsken på farssiden og hun elsker det! 

Det handler ikke om at man ikke skal starte på en ny familie, det handler om hvordan man gjør det. 

Anonymkode: ce8f7...0b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tror dere dette gjelder barn som vokser opp hos 1 av foreldrene? Eller mest de som bor 50/50? Jeg er stemor, og har mange ganger tenkt at det kanskje hadde vært bedre for barna å bo fast ett sted.. (Sier ikke nødvendigvis at det bør være hos far, eller mor), men at det kanskje er bedre å ha en fast base, og ett hjem, ett sted der du alltid hører til? Stebarna bor 50/50 ca, og har sett så mange ganger at de på en måte er "strandet i midten". Ene gråt en gang da han skulle gjøre lekser, fordi de skulle tegne huset sitt, og familien sin og kjæledyr ect, og det var helt umulig, fordi da måtte han jo gjøre leksen to ganger.. I tillegg er det ingen kontakt mellom foreldrene, så barna lever to helt adskilte liv, med steforeldre og nye søsken som ikke kjenner hverandre. Jeg lurer veldig på hvordan man får det som voksen når man vokser opp slik,og tenker ikke så ofte at det kan være positivt...

Anonymkode: d742f...0da

Jeg likte best de delene av barndommen min jeg hadde 50/50. De periodene jeg var mest hos ene, var værst

Anonymkode: 96f5e...9cb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mens det funker fint for andre. Datteren min hadde aldri ønsket at ikke pappaen hennes skulle starte med en ny familie. Hun var enebarn og nå har hun fått fire nye søsken på farssiden og hun elsker det! 

Det handler ikke om at man ikke skal starte på en ny familie, det handler om hvordan man gjør det. 

Anonymkode: ce8f7...0b2

Er hun voksen? 

Anonymkode: c8f31...c51