Skuffet over min mor

[AnonymBruker]

Min far fikk slag for ei stund siden. Han har bodd på rehabilitering og trenet seg opp. Nå kan han gå litt med hjelp. Men sitter for det meste i rullestol. Min mor har bestandig vært omsorgsfull, spesielt ovenfor far. Men hun har forandret seg. 

Han har vært hjemme i 1 måned nå, men hun klager bare. I dag dro jeg innom kl 9.30.. Min far lå enda i senga. Jeg spurte han om hvorfor han lå der. Han må vente på hjemmesykepleien sa han og de var forsinket. Jeg hjalp han opp imens mor bare satt på stua. Han trenger ikke mye hjelp for å komme seg opp. Så dette klarer min mor. Men hun lar han heller bare ligge der. 

Og hun klager på alt hjemmesykepleien gjør. Ser at min far synes det er flaut. Han liker ikke å klage. 

Hvorfor har mor forandret seg så mye? Kanskje hun føler at han er en belastning for henne? Jeg synes at det er veldig trist. Hun er jo bare 65 år og vil sikkert leve som før 

Anonymkode: 4168f...22d

[AnonymBruker]

Tipper din mor er i sorg? Hun innser at livet er over og hun er redd for å bli lenket til huset og mannen som en pleier. 
Jeg kan på en måte forstå din mor. Det er tungt i innse at «det var det, herfra går det bare én vei». 

Anonymkode: 20af2...294

[AnonymBruker]

Tipper hodet er en form for depresjon og at hun føler den fine tiden hun/de skulle ha nå er over før den har begynt. Hun tenker og føler kanskje på at dette er resten av livet. Hun trenger virkelig hjelp både med tanke på noen å snakke med, samt medfølelse og forståelse. Kanskje hun rett og slett trenger tid til å bearbeide det som har skjedd. Huff, stor klem i en vanskelig situasjon ❤️

Anonymkode: eb006...b2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tipper hodet er en form for depresjon og at hun føler den fine tiden hun/de skulle ha nå er over før den har begynt. Hun tenker og føler kanskje på at dette er resten av livet. Hun trenger virkelig hjelp både med tanke på noen å snakke med, samt medfølelse og forståelse. Kanskje hun rett og slett trenger tid til å bearbeide det som har skjedd. Huff, stor klem i en vanskelig situasjon ❤️

Anonymkode: eb006...b2c

Ikke «hodet»…. Skulle stå «det er» 

Anonymkode: eb006...b2c

[Mooza]

Tror som personen over meg at mora di er deprimert. Hun er 65 år og har sikkert sett for seg at de to skulle kose seg etter at hun har vært omsorgsperson i mange år. Så skjer dette og hun innser at dette er livet hennes. Hun er i sorg og er nok kanskje litt i sjokk. Faren din er gjerne en som hun har sett på som sterk før, og nå må hun ta seg av "alt", og hun ser gjerne mørkt på det. Minner meg om min mormor da morfar fikk slag. 

[Gjest theTitanic]

Hun er nok apatisk fordi hun ikke har fordøyd alle endringene som har skjedd. Det er jo ganske mye å ta innover seg både for nåtiden og for fremtiden. Dette betyr ikke at hun ikke har omsorg for han, men at hun fremdeles er i sjokk. 

[Gjest theTitanic]

Istedenfor å være skuffet kanskje du kunne vie henne litt oppmerksomhet. Kanskje trenger hun en skulder å gråte på og noen som er der. Det er han som er syk, men lidelsene rammer begge. 

[AnonymBruker]

Jeg ser for meg at hun er skuffet over hva livet har kastet mot henne og at hun er bitter akkurat nå. Hun er bare 65 år, hun så sikkert for seg mange flere friske år med mannen sin. Kanskje blir det bedre, kanskje vil hun aldri akseptere situasjonen, det vil bare tiden vise. Men jeg ville ha satt meg ned og sagt det som det er, at du ikke kjenner igjen henne og kanskje tilby å hjelpe faren din noen dager så hun kan få noen dager bort fra situasjonen og kanskje forslå at hun bør finne en psykolog å prate med. 
jeg hadde også spydd av å ha fremmede komme på besøk hver dag, men igjen så er jeg typen som rydder og vasker FØR vaskehjelpen kommer 🤷🏻‍♀️😅 og at hun ikke hjelper faren din opp, det syntes jeg ikke er greit men når man står midt i en depresjon så kan man bli ganske tiltaksløs 

Anonymkode: de4e2...a94

[AnonymBruker]

Hjelpes, går det an å ha så liten innsikt som deg.... Din mor hadde seg for seg at de to skulle bli gamle sammen, ha et rikt pensjonistliv og gjøre ting i lag, nå blir ikke det noe av. Din far vil nok i større eller mindre grad være avhengig av hjelp resten av livet, noe som også legger store begrensninger på hvordan din mor kan leve sitt liv. Det livet de skulle ha sammen er endret totalt, det hun ønsket seg av pensjonisttilværelsen blir ikke lenger noe av. Hun er i sorg, i sjokk, i fortvilelse, i fornektelse, i en bearbeidingsfase, og har sannsynligvis ingen hun kan snakke med og finne trøst hos. Hun kan åpenbart ikke snakke med deg, og det er neppe mange andre som har tenkt på henne heller, det er jo ikke hun som er pasienten. Din mor er blitt en pårørende, og mange ganger får de en vel så tung bør som pasienten, men ingenting av omsorgen, forståelsen eller hjelpen.

Det er tungt å bo med en som ikke kan hjelpe seg selv, det er fryktelig krevende. Det å bo med en som er uselvstendig, som må ha hjelp til mye og som er den som krever uten nødvendigvis å gi. Det er både fysisk og psykisk tung å bli pleier for en ektefelle, det kan spise deg opp aldeles. I tillegg skal hun venne seg til at det på daglig basis kommer fremmede (hjemmetjenesten) inn i huset for å hjelpe din far. Huset er ikke lenger en privat sfære, et sted man kan tasle i ullstilongsen og utsette gulvvasken en uke til fordi man ikke gidder, for nå kommer det fremmede i huset hver dag og man føler seg målt. Privatlivet bli invadert, man føler seg på utstilling. 

Hjerneslag er heller ikke en sykdom som rammer bare en fot og en arm, de fleste blir mentalt påvirket på en eller annen måte. Det kan være redusert konsentrasjon, dårligere vurderingsevne, mindre filter i samtale, endre humør, endre hukommelse e.l. Små ting som hun får med seg som du og andre ikke ser. Det kan også være at din far slett ikke har så god innsikt i egen helse som han tror, noe som igjen kan bli en økt belastning på din mor og kreve mer av henne. Når han må ha hjelp til å komme seg opp av sengen så er han jo slett ikke så frisk som du fremstiller han innledningsvis i innlegget ditt, det er mer enn bare å sitte litt i rullestol. 

Kjenner at jeg får veldig vondt av din mor som blir dømt både av din far og deg, hun kan virkelig ikke ha det noe lett, og dere er helt uten innsikt i hvordan hverdagen er for henne. Du kan jo sette deg inn i det først av alt, og så se på måter å avlaste henne på.

Anonymkode: 13a01...2a9

[AnonymBruker]

Dette er nok hennes måte å reagere på. Det er nok vanskelig å fordøye at mannen hennes trenger mye hjelp i hverdagen og at livet har blitt snudd på hodet. Jeg har en tendens til å bli sint og kald mot andre når situasjonen egentlig tilsier at jeg burde være lei meg og omsorgsfull. Hun er i sjokk og sorg. 

Anonymkode: 68d95...aaa

[lillevill]

Kan du ikke snakke med henne? Hjelpe henne å komme på plass i ny hverdag med en mann som trenger henne. Kjøp blomster og lag noe god mat til dem, og sett deg ned med henne og snakk med henne mens du setter deg inn i hva hun opplever.

[AnonymBruker]

Jeg har litt erfaring med hvordan dette fungerer. Det kan virke som en liten ting for deg å hjelpe en voksen mann opp av sengen. Ryggen min hadde tatt kvelden etter første forsøk, da jeg har prolapser i ryggen som ikke tåler stort. De fleste på din mors alder har et eller annet med ryggplager. 
Og nå kommer det viktigste, hvis hun likevel gjør dette, vil hjemmesykepleien slutte. Da trenger han jo ikke de lenger.  De er veldig glad når pårørende gjør jobben for dem skal jeg fortelle deg. Og de har veldig lett for å skyve dette over på dem. 

Når de kartlegger hvor mye hjelp den enkelte trenger så er dette noe av det første de spør om, hvor mye hjelp ektefelle og barn kan gjøre. Så jo jeg forstår at hun venter. 
Du mest sannsynlig ung og sprek med en sterk rygg og for deg er det en enkel sak og hjelpe ham opp av sengen, det er det mest sannsynlig ikke for henne. 
 

Anonymkode: 6adcc...da0

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hjelpes, går det an å ha så liten innsikt som deg.... Din mor hadde seg for seg at de to skulle bli gamle sammen, ha et rikt pensjonistliv og gjøre ting i lag, nå blir ikke det noe av. Din far vil nok i større eller mindre grad være avhengig av hjelp resten av livet, noe som også legger store begrensninger på hvordan din mor kan leve sitt liv. Det livet de skulle ha sammen er endret totalt, det hun ønsket seg av pensjonisttilværelsen blir ikke lenger noe av. Hun er i sorg, i sjokk, i fortvilelse, i fornektelse, i en bearbeidingsfase, og har sannsynligvis ingen hun kan snakke med og finne trøst hos. Hun kan åpenbart ikke snakke med deg, og det er neppe mange andre som har tenkt på henne heller, det er jo ikke hun som er pasienten. Din mor er blitt en pårørende, og mange ganger får de en vel så tung bør som pasienten, men ingenting av omsorgen, forståelsen eller hjelpen.

Det er tungt å bo med en som ikke kan hjelpe seg selv, det er fryktelig krevende. Det å bo med en som er uselvstendig, som må ha hjelp til mye og som er den som krever uten nødvendigvis å gi. Det er både fysisk og psykisk tung å bli pleier for en ektefelle, det kan spise deg opp aldeles. I tillegg skal hun venne seg til at det på daglig basis kommer fremmede (hjemmetjenesten) inn i huset for å hjelpe din far. Huset er ikke lenger en privat sfære, et sted man kan tasle i ullstilongsen og utsette gulvvasken en uke til fordi man ikke gidder, for nå kommer det fremmede i huset hver dag og man føler seg målt. Privatlivet bli invadert, man føler seg på utstilling. 

Hjerneslag er heller ikke en sykdom som rammer bare en fot og en arm, de fleste blir mentalt påvirket på en eller annen måte. Det kan være redusert konsentrasjon, dårligere vurderingsevne, mindre filter i samtale, endre humør, endre hukommelse e.l. Små ting som hun får med seg som du og andre ikke ser. Det kan også være at din far slett ikke har så god innsikt i egen helse som han tror, noe som igjen kan bli en økt belastning på din mor og kreve mer av henne. Når han må ha hjelp til å komme seg opp av sengen så er han jo slett ikke så frisk som du fremstiller han innledningsvis i innlegget ditt, det er mer enn bare å sitte litt i rullestol. 

Kjenner at jeg får veldig vondt av din mor som blir dømt både av din far og deg, hun kan virkelig ikke ha det noe lett, og dere er helt uten innsikt i hvordan hverdagen er for henne. Du kan jo sette deg inn i det først av alt, og så se på måter å avlaste henne på.

Anonymkode: 13a01...2a9

Det beste innlegget. TS, les dette innlegget veldig nøye. Se hvordan du kan avlaste din mor og gi henne omsorg, forståelse, hjelp på en annen måte? Hun føler at hun har mistet kontroll over sitt eget liv og ved å sitte i stua og utsette å hjelpe din far, prøver hun å få noe kontroll tilbake. For å miste kontroll over sitt eget liv er forferdelig. Hun er garantert gjennom en sorgprosess og det siste hun trenger er at hennes eget barn dømmer henne. Det er ikke bare din far som har fått livet endret, det er også din mor. 

[Gjest BethD]

Jeg stemmer for å gå litt inn i deg selv å tenk over at muligheten for at hun gjerne bærer på en stor sorg er tilstedet. Du virker ikke veldig empatisk

[Gjest BethD]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hjelpes, går det an å ha så liten innsikt som deg.... Din mor hadde seg for seg at de to skulle bli gamle sammen, ha et rikt pensjonistliv og gjøre ting i lag, nå blir ikke det noe av. Din far vil nok i større eller mindre grad være avhengig av hjelp resten av livet, noe som også legger store begrensninger på hvordan din mor kan leve sitt liv. Det livet de skulle ha sammen er endret totalt, det hun ønsket seg av pensjonisttilværelsen blir ikke lenger noe av. Hun er i sorg, i sjokk, i fortvilelse, i fornektelse, i en bearbeidingsfase, og har sannsynligvis ingen hun kan snakke med og finne trøst hos. Hun kan åpenbart ikke snakke med deg, og det er neppe mange andre som har tenkt på henne heller, det er jo ikke hun som er pasienten. Din mor er blitt en pårørende, og mange ganger får de en vel så tung bør som pasienten, men ingenting av omsorgen, forståelsen eller hjelpen.

Det er tungt å bo med en som ikke kan hjelpe seg selv, det er fryktelig krevende. Det å bo med en som er uselvstendig, som må ha hjelp til mye og som er den som krever uten nødvendigvis å gi. Det er både fysisk og psykisk tung å bli pleier for en ektefelle, det kan spise deg opp aldeles. I tillegg skal hun venne seg til at det på daglig basis kommer fremmede (hjemmetjenesten) inn i huset for å hjelpe din far. Huset er ikke lenger en privat sfære, et sted man kan tasle i ullstilongsen og utsette gulvvasken en uke til fordi man ikke gidder, for nå kommer det fremmede i huset hver dag og man føler seg målt. Privatlivet bli invadert, man føler seg på utstilling. 

Hjerneslag er heller ikke en sykdom som rammer bare en fot og en arm, de fleste blir mentalt påvirket på en eller annen måte. Det kan være redusert konsentrasjon, dårligere vurderingsevne, mindre filter i samtale, endre humør, endre hukommelse e.l. Små ting som hun får med seg som du og andre ikke ser. Det kan også være at din far slett ikke har så god innsikt i egen helse som han tror, noe som igjen kan bli en økt belastning på din mor og kreve mer av henne. Når han må ha hjelp til å komme seg opp av sengen så er han jo slett ikke så frisk som du fremstiller han innledningsvis i innlegget ditt, det er mer enn bare å sitte litt i rullestol. 

Kjenner at jeg får veldig vondt av din mor som blir dømt både av din far og deg, hun kan virkelig ikke ha det noe lett, og dere er helt uten innsikt i hvordan hverdagen er for henne. Du kan jo sette deg inn i det først av alt, og så se på måter å avlaste henne på.

Anonymkode: 13a01...2a9

Dette innlegget TS bør du ramme inn på veggen å lese hver dag!

[Jadzia]

Jeg har en mormor som var helt pleietrengende. Da morfar ble alvorlig syk, nektet han å legges inn fordi hun trengte hjelp hjemme. Alt hadde falt på han i alle år. Mormor nekta å ta mot hjelp utenfra, og han var totalt utslitt! Jeg har tenkt mange ganger at han kanskje hadde overlevd om han ikke var så utslitt.

da han døde, falt ansvaret på meg og mamma. Vi er begge enebarn, så vi støtter hverandre. Men fy og f så krevende det er til tider! Vi tvang gjennom hjemmesykepleie. De kom to ganger om dagen, smurte et par skiver og satte i kjøleskapet, fikk henne opp og ut i en stol og det var det. Så fort vi lagde et ekstra måltid til henne, så sluttet de med det. Da vi hjalp henne med en dusj, fjernet de all hjelpen hun fikk, for da trengte hun den ikke lenger i følge kommunen.

ingen av oss har mulighet til å gi så mye som vi må, vi er utslitt og helt knekt. Hadde vi visst at alt vi gjorde skulle gjøre at kommunen la alt på oss, hadde vi aldri gjort det! Hadde vi bodd i samme hus som henne, hadde vi nok vært rimelig apatiske nå vi og.

men ting er sorgen over livet som ikke blir som man har sett for seg, sjokket over å ha en syk ektefelle. En annen ting er at for deg så handler det om fem minutter for å få han opp av senga. For henne handler det om opp av senga hver dag, inn på badet flere ganger om dagen, på med klær, av med klær osv. det er en enorm arbeidsbelastning hun hverken orker eller ønsker å ta på seg. Det er mye lettere å se ting utenfra og tenke at det er bare, enn når man står midt i det og man MÅ! Ikke bare den ene gangen, men hele tida.