Ulykkelig gift

[AnonymBruker]

Jeg er datter av en mor og far som er ulykkelig gift. Mor har selv sagt at hun har holdt ut fordi hun har tenkt at det er best for oss barna..men nå er vi barna voksne og uansett holder de sammen? Pappa er en snill, rolig fyr med noen «trekk» som gjør det særlig vanskelig å være sammen med han. Han er ekstremt sjalu av seg, er selvsentrert, egoistisk, er kontrollerende, eiesyk, har dårlige holdninger, har sinne problemer. Han drikker mye alkohol i helgene. Han tar ikke tak i sine problemer, snakker aldri om følelser og det tror jeg han aldri kommer til å gjøre..hun trur at det kommer til å gå dårlig med han om hun drar, noe som kan stemme i å med at han er så eiesyk..Jeg mener uansett at hun må tenke på seg selv. 

Jeg snakker ofte med mor om dette og hun er helt enig i alt jeg sier..hun er lei av å høre dette fra meg. De har vært sammen i over 30 år, de har hatt det slik lenge. Hun har med årene merket mer og mer hvordan han er og hvordan de har det. Mamma og pappa har selv foreldre som har holdt sammen og hatt det slikt selv også. Så de er vel «vant» med det å, tragisk nok men..Hun har tatt dette med forholdet opp med han mange ganger, men han forandrer seg ikke. Så hun går aldri i «handling» ved å forlate han da.. Alt dette med de, gjør det jo også vanskelig for oss barna. Hvorfor skal de være sammen når ingen ønsker at de skal være sammen. Mamma vil jo egentlig «dra» fra han og pappa vil ikke «dra».  Noen som har noen tips eller nå? Noe som kan hjelpe hun?😅 egne erfaringer et eller annet

- Fortvilet datter 

Anonymkode: 41471...426

[Blomsterpotta]

Så lenge moren din ikke gjør alvor ut av det og forlater faren din, så skjer det ikke noe som helst. Det er hun selv som må ta tak. Dere barna kan jo ikke bare komme en dag og begynne å pakke tingene hennes fordi hun skal flytte.

Alt står og faller på moren din, så lenge faren din ikke vil endre seg.

[AnonymBruker]

Mitt tips, etter å hørt meg gjennom utallige episoder av Relasjonspodden: du kan ikke ta ansvar for andre. Så selv om du står frustrert på utsiden og håper din mor vil gå fra din far, kan du ikke gjøre så mye fra eller til. Det er HUN som må ta ansvaret for å gå. Men til syvende og sist blir nok ofte folk i forholdene sine fordi det er det letteste. Det er en stor jobb å bryte opp, dele eiendeler og økonomi, og stable et nytt liv på beina. Det er lett å sitte og klage over et ulykkelig ekteskap, mens det er mye vanskeligere å faktisk ta jobben med å bryte ut av det. Så om din mor ikke gidder det, så er det ikke noe å gjøre. 

Som jeg pleier å si: "What you don't change, you choose."

Anonymkode: aff4a...205

[AnonymBruker]

Blomsterpotta skrev (1 minutt siden):

Så lenge moren din ikke gjør alvor ut av det og forlater faren din, så skjer det ikke noe som helst. Det er hun selv som må ta tak. Dere barna kan jo ikke bare komme en dag og begynne å pakke tingene hennes fordi hun skal flytte.

Alt står og faller på moren din, så lenge faren din ikke vil endre seg.

Ja jeg vet, så derfor tror jeg at de kommer til å holde ut livet ut..menmen er helt enig i deg

Anonymkode: 41471...426

[Gjest theTitanic]

Sånn de har det er det de har valgt. For mange er frykten for forandringer og det ukjente mye større enn noe som er dårlig men kjent. Det er ikke så mye å gjøre med det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Mitt tips, etter å hørt meg gjennom utallige episoder av Relasjonspodden: du kan ikke ta ansvar for andre. Så selv om du står frustrert på utsiden og håper din mor vil gå fra din far, kan du ikke gjøre så mye fra eller til. Det er HUN som må ta ansvaret for å gå. Men til syvende og sist blir nok ofte folk i forholdene sine fordi det er det letteste. Det er en stor jobb å bryte opp, dele eiendeler og økonomi, og stable et nytt liv på beina. Det er lett å sitte og klage over et ulykkelig ekteskap, mens det er mye vanskeligere å faktisk ta jobben med å bryte ut av det. Så om din mor ikke gidder det, så er det ikke noe å gjøre. 

Som jeg pleier å si: "What you don't change, you choose."

Anonymkode: aff4a...205

Ja, står frustrert på sidelinjen, da de ikke har det noe fint sammen i det hele tatt men velger å holde ut..men nei jeg får ikke gjort så mye med det dessverre. 

Anonymkode: 41471...426

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, står frustrert på sidelinjen, da de ikke har det noe fint sammen i det hele tatt men velger å holde ut..men nei jeg får ikke gjort så mye med det dessverre. 

Anonymkode: 41471...426

Mine foreldre har det også slik. De er begge pensjonister, og mens pappa er på farten konstant, sitter mamma alene hjemme og venter på pappa. Ikke at han er god eller grei mot henne, for han kommer kun hjem for å spise og sove. Mamma stiller opp og tjenestegjør for en mann som kun har sett seg selv og sitt hele livet.

Dette står jeg på sidelinjen og betrakter. Og det har jeg gjort gjennom hele livet mitt. Hun er ikke lykkelig, men det er SÅ vanskelig å bryte ut av det. Uansett hvor mye støtte hun får, kommer hun aldri til å gå fra ham. På en måte lurer jeg på om hun får noe ut av å være så kuet som hun er.

Men til syvende og sist kan ikke jeg ta ansvar for hva hun gjør. Jeg har mitt ekteskap, hun har sitt. Jeg flyttet fra min mann i tre måneder for å få ham til å innse hvor mye han faktisk trengte meg, og ekteskapet vårt ble veldig fint etter det. Mamma kunne selvsagt gjort det samme: hun har midlene, men ikke gutset til å gjøre noen som helst erfaring. Så da får hun bare leve det livet hun selv har valgt.

Anonymkode: aff4a...205

[AnonymBruker]

Forholdet mellom dine foreldre er ikke ditt ansvar, ts, eller noe du har noe med. 

Både din mor og din far er myndige voksne med ansvar for egne handlinger. Din mor står dermed fritt til å velge å bli i et ikke-optimalt forhold av grunner hun ikke ønsker å oppgi til deg (de typiske er dårlig økonomi eller redsel for religiøse eller sosiale sanksjoner). Mennesker lyver om sine motiver for å gjøre noe når de skammer seg over handlingen. Din mor skammer seg over at hun har valgt et ikke-optimalt forhold, og ønsker dermed ikke snakk om eller fokus på dette. Så la henne være i fred med valget sitt.

Du ser det samme om du går inn på kg sitt samlivsforum: kvinner og menn som med viten og vilje har valgt partnere som gjlr livskvaliteten deres lavere enn den ville vært om de var single, eller som velger å bli i forhold der den ene parten ligger rundt og later som om de ikke har akseptert et åpent forhold. De har alle sine grunner. De deler ikke grunnene verken med oss eller sine nære. Fordi det er skam knyttet til å innrømme at man ønsket et forhold så sterkt at man godtar en slask, at man drømmer om barn så mye at man er villig til å formere seg med noen som ikke er en god forelder, eller at man setter økonomisk frihet over kjærlighet. Men dette er likevel noe folk flest gjør, ts. 

Anonymkode: ee189...e01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Mine foreldre har det også slik. De er begge pensjonister, og mens pappa er på farten konstant, sitter mamma alene hjemme og venter på pappa. Ikke at han er god eller grei mot henne, for han kommer kun hjem for å spise og sove. Mamma stiller opp og tjenestegjør for en mann som kun har sett seg selv og sitt hele livet.

Dette står jeg på sidelinjen og betrakter. Og det har jeg gjort gjennom hele livet mitt. Hun er ikke lykkelig, men det er SÅ vanskelig å bryte ut av det. Uansett hvor mye støtte hun får, kommer hun aldri til å gå fra ham. På en måte lurer jeg på om hun får noe ut av å være så kuet som hun er.

Men til syvende og sist kan ikke jeg ta ansvar for hva hun gjør. Jeg har mitt ekteskap, hun har sitt. Jeg flyttet fra min mann i tre måneder for å få ham til å innse hvor mye han faktisk trengte meg, og ekteskapet vårt ble veldig fint etter det. Mamma kunne selvsagt gjort det samme: hun har midlene, men ikke gutset til å gjøre noen som helst erfaring. Så da får hun bare leve det livet hun selv har valgt.

Anonymkode: aff4a...205

Det er jo et traumebånd, og det er utrolig vanskelig å bryte. Selvfølelsen blir også brutt ned over tid som gjør det vanskelig å tro at man fortjener bedre. Man holder ut fordi man ikke føler man er mer verdt. Så lurer man seg selv ved å tenke at det kanskje blir bedre en dag. Man mat vanskelig for å se for seg et liv uten det forholder fordi man et så vandt til det. Hjernen har e  unik evne til å tilpasse seg slik, særlig også hvis man hadde slike foreldre selv. 

Forstår dette er grusomt. Men nå som du har snakket med henne, kan du dessverre ikke gjøre noe. Hun må finne styrken selv. Kan hun gå til en psykolog? 

Anonymkode: f1ab7...103

[AnonymBruker]

Men…..

Tar dere kun dette opp med den som blir, eller sier dere tydelig ifra til den kjipe?

 

Anonymkode: f7c2c...73e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er jo et traumebånd, og det er utrolig vanskelig å bryte. Selvfølelsen blir også brutt ned over tid som gjør det vanskelig å tro at man fortjener bedre. Man holder ut fordi man ikke føler man er mer verdt. Så lurer man seg selv ved å tenke at det kanskje blir bedre en dag. Man mat vanskelig for å se for seg et liv uten det forholder fordi man et så vandt til det. Hjernen har e  unik evne til å tilpasse seg slik, særlig også hvis man hadde slike foreldre selv. 

Forstår dette er grusomt. Men nå som du har snakket med henne, kan du dessverre ikke gjøre noe. Hun må finne styrken selv. Kan hun gå til en psykolog? 

Anonymkode: f1ab7...103

Jeg er ikke ts...

Anonymkode: aff4a...205

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men…..

Tar dere kun dette opp med den som blir, eller sier dere tydelig ifra til den kjipe?

 

Anonymkode: f7c2c...73e

Nå er ikke jeg ts, men kan svare for meg selv: jeg har måttet fjerne meg fra min far. Han var ikke grei mot meg i oppveksten, ei heller da jeg ble voksen, og jeg har jobbet med psykolog for å få bedre selvtillit. Selv jeg som vokste opp med å bli tråkket ned konstant klarte å komme meg bort fra pappas grep, så jeg mener min mor burde klare det samme. Hun har i hvertfall vært voksen hele veien, og har selv sett hva som har foregått. 

Jeg kommer nok til å si tydelig ifra en gang til pappa om hvordan han har voldet meg. Men mamma får si ifra for seg selv, på sine egne vegne. Hadde jeg snakket for henne, hadde han ikke trodd meg uansett, for han vet alltid best. Så enten må det komme fra hennes munn, eller så får det bli usagt. 

Anonymkode: aff4a...205

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mamma vil jo egentlig «dra» fra han

Er det egentlig så sikkert? Hun har jo blitt i år etter år, selv etter at barna ble voksne. Jeg ville ha nøyd meg med å si at jeg hadde støttet henne samme hva hun valgte, og at jeg stolte på at hun visste best selv hva som var best for henne.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mine foreldre har det også slik. De er begge pensjonister, og mens pappa er på farten konstant, sitter mamma alene hjemme og venter på pappa. Ikke at han er god eller grei mot henne, for han kommer kun hjem for å spise og sove. Mamma stiller opp og tjenestegjør for en mann som kun har sett seg selv og sitt hele livet.

Dette står jeg på sidelinjen og betrakter. Og det har jeg gjort gjennom hele livet mitt. Hun er ikke lykkelig, men det er SÅ vanskelig å bryte ut av det. Uansett hvor mye støtte hun får, kommer hun aldri til å gå fra ham. På en måte lurer jeg på om hun får noe ut av å være så kuet som hun er.

Men til syvende og sist kan ikke jeg ta ansvar for hva hun gjør. Jeg har mitt ekteskap, hun har sitt. Jeg flyttet fra min mann i tre måneder for å få ham til å innse hvor mye han faktisk trengte meg, og ekteskapet vårt ble veldig fint etter det. Mamma kunne selvsagt gjort det samme: hun har midlene, men ikke gutset til å gjøre noen som helst erfaring. Så da får hun bare leve det livet hun selv har valgt.

Anonymkode: aff4a...205

Føler mamma og pappa sitt forhold er akkurat likt. Bra fortalt! Man føler seg litt hjelpesløs på sidelinjen, men ja de må jo bare leve livet som de velger selv. Tusen takk for svar!

Anonymkode: 41471...426

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men…..

Tar dere kun dette opp med den som blir, eller sier dere tydelig ifra til den kjipe?

 

Anonymkode: f7c2c...73e

Ja har sagt tydelig ifra, og hun har hatt «alvors prater» med han. Han er dårlig til å lytte og hun blir ikke hørt. Han tror han bare har rett selv. Hun har sagt at hun drar om han ikke oppfører seg. Noe han ikke gjør og hun drar ikke. 

Anonymkode: 41471...426

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (24 minutter siden):

Er det egentlig så sikkert? Hun har jo blitt i år etter år, selv etter at barna ble voksne. Jeg ville ha nøyd meg med å si at jeg hadde støttet henne samme hva hun valgte, og at jeg stolte på at hun visste best selv hva som var best for henne.

Ja, det er sikkert at hun vil det. Hun har sagt det i fler år til meg at hun skulle ønske hun bare kunne dratt men at det blir for vanskelig. Har merket fra jeg var et lite barn at de ikke har trivdes sammen. Min mor er en person som bryr seg mer om andre enn seg selv, så hun klarer ikke tanken på at det ikke skal gå bra med han vist hun skulle dratt. Noe som er synd for tror hun hadde blomstret alene. 
 

Anonymkode: 41471...426

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo et traumebånd, og det er utrolig vanskelig å bryte. Selvfølelsen blir også brutt ned over tid som gjør det vanskelig å tro at man fortjener bedre. Man holder ut fordi man ikke føler man er mer verdt. Så lurer man seg selv ved å tenke at det kanskje blir bedre en dag. Man mat vanskelig for å se for seg et liv uten det forholder fordi man et så vandt til det. Hjernen har e  unik evne til å tilpasse seg slik, særlig også hvis man hadde slike foreldre selv. 

Forstår dette er grusomt. Men nå som du har snakket med henne, kan du dessverre ikke gjøre noe. Hun må finne styrken selv. Kan hun gå til en psykolog? 

Anonymkode: f1ab7...103

Ja, selvfølelsen hennes og alt er blitt brutt ned sånn egentlig. Og han vil helst ha henne for seg selv så han har litt psykopatiske trekk som det nesten ikke er optimalt å leve med..så ja jeg syns det er helt grusomt. Jeg har nevnt og gitt henne forslag over psykologer, men det sier hun ikke er vits for hun er fult klar over det. Men hun klarer jo ikke å komme seg videre da så jeg syns hun skulle dratt på det men..

Anonymkode: 41471...426

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Forholdet mellom dine foreldre er ikke ditt ansvar, ts, eller noe du har noe med. 

Både din mor og din far er myndige voksne med ansvar for egne handlinger. Din mor står dermed fritt til å velge å bli i et ikke-optimalt forhold av grunner hun ikke ønsker å oppgi til deg (de typiske er dårlig økonomi eller redsel for religiøse eller sosiale sanksjoner). Mennesker lyver om sine motiver for å gjøre noe når de skammer seg over handlingen. Din mor skammer seg over at hun har valgt et ikke-optimalt forhold, og ønsker dermed ikke snakk om eller fokus på dette. Så la henne være i fred med valget sitt.

Du ser det samme om du går inn på kg sitt samlivsforum: kvinner og menn som med viten og vilje har valgt partnere som gjlr livskvaliteten deres lavere enn den ville vært om de var single, eller som velger å bli i forhold der den ene parten ligger rundt og later som om de ikke har akseptert et åpent forhold. De har alle sine grunner. De deler ikke grunnene verken med oss eller sine nære. Fordi det er skam knyttet til å innrømme at man ønsket et forhold så sterkt at man godtar en slask, at man drømmer om barn så mye at man er villig til å formere seg med noen som ikke er en god forelder, eller at man setter økonomisk frihet over kjærlighet. Men dette er likevel noe folk flest gjør, ts. 

Anonymkode: ee189...e01

Trist men veldig sant. Skulle ønske jeg kunne endra det men ja det er ikke mitt ansvar! Tusen takk for et utrolig godt svar.

Anonymkode: 41471...426

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, det er sikkert at hun vil det. Hun har sagt det i fler år til meg at hun skulle ønske hun bare kunne dratt men at det blir for vanskelig. Har merket fra jeg var et lite barn at de ikke har trivdes sammen. Min mor er en person som bryr seg mer om andre enn seg selv, så hun klarer ikke tanken på at det ikke skal gå bra med han vist hun skulle dratt. Noe som er synd for tror hun hadde blomstret alene. 
 

Anonymkode: 41471...426

Min erfaring er at folk i lengden ender opp med å gjøre det de har lyst til, selv om de bruker andres beste som påskudd.

Du skriver i HI at hun ikke vil snakke med deg om det. Det kan være at grunnen er at hun er kommet fram til at hun faktisk har en slags trygghet i situasjonen men ikke vil innrømme det til deg i og med at hun har klaget i årevis.

[AnonymBruker]

NymeriaRhoynar skrev (Akkurat nå):

Min erfaring er at folk i lengden ender opp med å gjøre det de har lyst til, selv om de bruker andres beste som påskudd.

Du skriver i HI at hun ikke vil snakke med deg om det. Det kan være at grunnen er at hun er kommet fram til at hun faktisk har en slags trygghet i situasjonen men ikke vil innrømme det til deg i og med at hun har klaget i årevis.

Jeg kjenner mamma veldig godt, og vi har et utrolig godt forhold. Nå har ikke jeg skrevet alt om forholdet men det er et usunt og giftig forhold. Han dreger hun ned på mange vis..vist det er dette hun har lyst til, klarer hun ikke å se sitt beste. 

Anonymkode: 41471...426