Syns vennskap er en litt vanskelig greie

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men jeg prøver.

Jeg er en veldig åpen person, liker å snakke med andre mennesker og å bli kjent med nye. Har gjennom hele livet hatt mange venner, men likevel følt meg litt ensom. Jeg har ved flere tidspunkt i livet vært i ulike vennegjenger, hvor det alltid har endt med at kontakten fades ut av ulike grunner (ikke pga noe dramatisk) men jeg skjønner faktisk ikke helt hva som skjer.. Lurer litt på om jeg kanskje syns det er vanskelig å opprettholde for tette relasjoner. Har mange venner som jeg står nært, men dette er mer sånne enkeltvis vennskap, men en ordentlig kjerne-gjeng har jeg aldri klart å holde på. Kjenner det gjør litt vondt, da det ofte kunne vært veldig hyggelig. Spesielt i sammenheng med feks nyttårsaften, 17. mai, osv. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, kanskje jeg lurer på om noen kan skjønne hvorfor det blir sånn.. Føler liksom jeg ikke passer helt inn bare, føler meg mer som en ekstrovert landstryker med mange gode relasjoner men ingen grunnleggende "hjemmebase" i form av en gjeng, skjønner ikke hvorfor jeg aldri har "overlevd" i gjengene jeg har vært i

Anonymkode: 48d74...6a3

[AnonymBruker]

Det er som å lese om meg selv.. Aner heller ikke hvorfor det blir slik. Kanskje fordi jeg fikk barn tidlig og plutselig ikke kunne være med på alt, kombinert med at alle flyttet til ulike steder. Skulle gjerne hatt en "vennegjeng"..

Anonymkode: 1729f...f74

[Gjest supernova_87]

Jeg tror det du beskriver er veldig vanlig. Det er lett å se de menneskene som har en kjernegjeng, men ikke alle de som mangler en. Mange av 17.mai-bildene man ser er jo også fra f.eks koret eller volleyball-laget og liknende og ikke en kjernegjeng. 

Jeg har hatt det som deg og savnet den kjernegjengen. Lurt på hva som var galt med meg siden jeg manglet det. Men så fikk jeg en venninne som beskrev tydeligere for meg det presset i den kjernegjengen. Det var svært positivt sa hun, men det var en forventning om at alt slikt skulle man gjøre sammen. Og basert på det hun beskrev tenkte jeg "jammen glad jeg slipper det der", for jeg kan være friere. Og etter det la jeg mer og mer merke til de av vennene mine som har slike gjenger og hvordan det ikke bare er positivt. Da gikk litt av den ensomheten og følelsen av hva som er galt med meg siden jeg misser ut på det bort. Og jeg innså at akkurat det der kanskje ikke handlet om en ensomhet, men en følelse av å "misse ut", gå glipp av en opplevelse så mange har, og tvilen rundt hva som var feil med meg. Men jeg ble trygg på at det er jo ikke noe feil med meg, det er tilfeldigheter som har gjort det sånn, og hvis jeg hadde hatt det så hadde det nok ikke vært min greie likevel. Kan tidvis savne det fremdeles, men setter mer og mer pris på den type vennskap jeg har. 

Men jeg kan jo fortsatt føle meg ensom. Og for meg har det hjulpet å identifisere hva ensomheten handler om. Og for meg har det handlet om en manglende evne til å slippe folk tett på meg. Og når jeg nå jobber med det kjenner jeg at jeg får bedre og bedre følelser av de vennskapene jeg har. Så kanskje ensomheten din ikke handler om kjernegjeng, eller antal venner, men om måten du selv møter opp i den på? 

[AnonymBruker]

Tror at vennegjeng i voksen alder er svært sjeldent, eller kanskje ekstremt sjeldent. Det er noe man ser mest på film og Facebook tenker jeg.

Det er veldig vanskelig å holde relasjoner tette, og spesielt vanskelig for flere i samme gjeng! Det krever utrolig mye av hver enkelt og alle må like hverandre like godt uten forbehold. Høres lite sannsynlig ut😆 jeg tror det  er helt naturlig at noen sklir litt "ut av gjengen" etterhvert som man blir eldre. Noen flytter for å studere, noen bruker tiden sin til egeninteresser eller jobb, noen får barn/familie osv. Eller en kombinasjon. Det kan være så mange grunner. Jeg har med årene lært meg mer å sette pris på enkeltvennskapene og er fornøyd med å ha 1-2 venner fordi jeg har mer enn nok med andre greier. Setter også mer pris på bekjentskaper via jobb osv og syns de beriker livet vel så mye selv om vi ikke prater om de dypeste tingene. 

Anonymkode: 0b917...268

[AnonymBruker]

Jeg hadde en vennegjeng på 30 stykker. Det ble galskap, drama og alt for mange ulike personligheter😩 Masse tull og krangling så jeg hoppet ut. Å ha noen få nære er gull verdt ❤️

Anonymkode: e1c7c...3c2

[AnonymBruker]

Jeg kjenne meg veldig godt igjen i dette. Sitter i skrivende stund alene på hytta, uten en vennegjeng å dele en flaske vin eller tre med. Får litt vondt i magen når jeg ser bilder av sånne hyggelige hytteturer hvor venner spiller, drikker litt og lager god mat sammen. Jeg var vel 18 da jeg sist opplevde noe slik, og nå er jeg 38.

Men: jeg har mann og barn, samt en venn her og der. Og jeg har et indre liv jeg kan nyte når jeg er alene, med tanker og følelser og drømmer. I dag, mens jeg sto og malte en vegg her på hytta, kjente jeg på at jeg følte meg lykkelig. Lykkelig med malerkosten i hånden ogen podcast på øret - og ellers en helt rolig og ryddig hytte som jeg kan nyte helt alene🥰 

Men selvsagt: 17.mai, St.Hans og nyttårsaften kan se litt ensom ut for meg og min lille kjernefamilie. Vi er som oftest bare oss fire. Men det er på en måte fint det også, og jeg tror egentlig ikke vi har behov for større selskap. Jo mer vi "eier" at det bare er oss fire, jo mer nyter vi det. Og jo mer jeg "eier" at jeg er på hytta mutters alene, jo mer koser jeg meg. Det er tross alt ikke SÅ galt å ha hele vinflasken for seg selv😂

Anonymkode: 3edc2...080

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg hadde en vennegjeng på 30 stykker. Det ble galskap, drama og alt for mange ulike personligheter😩 Masse tull og krangling så jeg hoppet ut. Å ha noen få nære er gull verdt ❤️

Anonymkode: e1c7c...3c2

30???

Anonymkode: 3edc2...080

[Queen94]

Jeg fikk barn ganske tidlig, så vennene forsvant. Savner i blant bare en og tekste med, gå ut med eller bare spørre om råd. Men livet er vel sånn?