Barn med tenåringsfakter - rådvill mor

[AnonymBruker]

Okei. Jeg har verdens snilleste gutt, som i det siste har blitt SKIKKELIG tenåring. Han har begynt å svare oss foreldre frekt tilbake, argumenterer på det meste og alt er himling med øynene og sukk og stønn. 
 

Jeg mener jeg har lest at dette er en normal del av utviklingen, men hvordan i all verden skal man møte dette? I dag tidlig trampet han sint avgårde til skolen og sa at dette var verdens verste morgen og at han ikke ville være sammen med meg mer (tar ikke dette til meg, jeg vet han ikke mener det). Jeg prøver å møte han med forståelse og aksept, men må selvsagt sette grenser der det er nødvendig, sånn at han f.eks. kommer seg avgårde til skolen tidsnok. 
 

Er det andre med «tenåringsbarn» her og hvordan møter dere barna deres når de syns mamma/pappa er verdens teiteste?🙋🏼‍♀️ Tar gjerne imot noen oppmuntrende ord, for det blir vel ikke akkurat lettere med årene😅 

Anonymkode: 2d312...f8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Okei. Jeg har verdens snilleste gutt, som i det siste har blitt SKIKKELIG tenåring. Han har begynt å svare oss foreldre frekt tilbake, argumenterer på det meste og alt er himling med øynene og sukk og stønn. 
 

Jeg mener jeg har lest at dette er en normal del av utviklingen, men hvordan i all verden skal man møte dette? I dag tidlig trampet han sint avgårde til skolen og sa at dette var verdens verste morgen og at han ikke ville være sammen med meg mer (tar ikke dette til meg, jeg vet han ikke mener det). Jeg prøver å møte han med forståelse og aksept, men må selvsagt sette grenser der det er nødvendig, sånn at han f.eks. kommer seg avgårde til skolen tidsnok. 
 

Er det andre med «tenåringsbarn» her og hvordan møter dere barna deres når de syns mamma/pappa er verdens teiteste?🙋🏼‍♀️ Tar gjerne imot noen oppmuntrende ord, for det blir vel ikke akkurat lettere med årene😅 

Anonymkode: 2d312...f8b

Haha høres kjent ut. I det ene øyeblikket elsker de deg, klem er og smiler og er så god i det andre smelles det med dører og hormonene løper løpsk. Ikke veldig gøy. Her er det stortsett kun når mensen nærmer seg. Tålmodighet 😂

Anonymkode: 9eb71...a9c

[AnonymBruker]

Jeg har aksept for at tenåringer vil være mer alene og for seg selv, og synes det er greit å la dem være.

Jeg har nulltoleranse for å svare frekt eller si stygge ting. 

Anonymkode: 185e9...af1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg har aksept for at tenåringer vil være mer alene og for seg selv, og synes det er greit å la dem være.

Jeg har nulltoleranse for å svare frekt eller si stygge ting. 

Anonymkode: 185e9...af1

Hva gjør du da, når de svarer frekt? 
 

ts

Anonymkode: 2d312...f8b

[AnonymBruker]

Velg dine kamper.

Min får ikke svare frekt, da sier jeg at det ikke er greit å snakke sånn til meg. Sier ikke noe mer, da det fort ender i en krangel som ingen av oss tjener på. Det er ikke ofte han er frekk lengre. La han få litt plass/egentid og gi masse ros når ting er rolig. 

Ellers så må man bare smile for seg selv når de starter og tenke at det går over. Det er ikke lett å være tenåring med hormoner som raser. Anbefaler deg å lese litt om det, det er interessant. 

https://www.bufdir.no/Foreldrehverdag/Ungdom/A_sette_grenser_for_tenaringen/

Det finnes mye info der ut.

Jeg liker Hedvig Montgomery. https://www.bufdir.no/Foreldrehverdag/Ungdom/A_sette_grenser_for_tenaringen/

Anonymkode: a73c3...779

[Ulrikke]

Jeg tolererer en dårlig dag, litt sukking og behov for å være alene, selvfølgelig.

Jeg tolererer ikke stygt språk, å bli kalt ting eller at alt i verden er min skyld. Svarer stort sett det samme hver gang det skjer, "det er greit å ha en dårlig dag, men SÅNN aksepterer jeg ikke at du snakker!" Så drar jeg den ikke lenger, forlater gjerne åstedet eller går litt unna for å unngå å provosere fram en reaksjon som gjør det enda verre.

Har funket her, hun er 16 nå, nå holder det stort sett å si "nå er det like før du oppfattes som frekk i tonefallet" (fordi vi har hatt noen runder på at jeg sier at "Nå er du frekk" hvorpå hun sier at hun ikke er det.... Så jeg har gått over til å formulere det som at hun oppfattes som frekk, og da kan hun ikke protestere på det).

Når jeg ber henne gjøre noe og hun sier at det ikke passer NÅ, så er det som regel ok for meg. Men jeg spør da NÅR det passer, og sier samtidig at jeg da kommer til å minne henne på det hvis det ikke skjer, og at jeg da forventer at hun ikke tar det som mas. Funker også stort sett fint.

Har sagt flere ganger også at jeg ikke kan styre hva hun føler, men at det nok objektivt ikke alltid er så ille som hun føler det mens det koker. Dette snakker vi om når ingen av oss er sure, da.... Og sier da samtidig at følelser er lov, men det er måten de kommer ut som kan styres. Dette er forsåvidt ikke noe nytt, det er jo det samme jeg har formidlet til henne siden hun gikk i barnehagen.... Men dette er selvfølgelig på et annet nivå.

Kontruktive diskusjoner tar jeg gjerne, men vil hun møtes på en voksen måte får hun oppføre seg som en 16-åring, ikke som en 6-åring. Det budskapet mottas og forstås som regel godt. Jeg diskuterer ikke voksent med noen som velger å oppføre seg som et barn.

I korte trekk: jeg slår ned på språkbruk og oppførsel mot andre. Til gjengjeld respekterer jeg at hun velger å trekke seg litt vekk og ikke vil snakke de gangene det skjer. Har også snakket om det i fredstid, at det "rommet" får hun hvis hun bare sier "jeg trenger litt tid" eller noe i den duren, ikke slenge ut noe drit og smelle igjen døra. Sier hun det på en ok måte, så holder jeg meg unna.

Men det som er lurt er å snakke om det når man er i godt humør. Gjerne i bilen eller ute på tur eller noe.

[AnonymBruker]

Har 2 i hus, 12 og 13 år. Det er hardt...blodhardt. 

1) Overser mye av dårlig oppførsel.

2) Blir innimellom svært oppgitt😰

3) Forsøker å rose når de gjør noe bra! 

Anonymkode: 73504...d32

[AnonymBruker]

Jeg holder på å bli sprø av 12-årig jente hjemme. Må virkelig jobbe med meg selv, for å ikke bli en mor som BARE kjefter og gnåler om små og store ting.

Uansett hvor jeg går i huset, blir jeg påminnet hvor slurvete hun er. På badet ligger det brukte q-tips og engangsservietter på vasken, hvis hun har dusjet, ligger den våre handduken i en klump på gulvet. Klær fra flere dager ligger i en haug på benken sammen med nattdrakt, sokker hun har brukt en gang osv. Går jeg gjennom gangen ser jeg skolesekken som hun ikke har åpnet, ikke begynt med lekser eller tatt ut skitten matboks og tømt drikkeflaska. Gym-bagen kan ligge en uke med våtr håndduk i, selv om jeg minner henne på HVER DAG om å tømme den. På kjøkkenet står skitne tallerkener og glass, rester av frukt utover kjøkkenbenken, og blender står uvasket på kjøkkenbenken, for hun lager smoothie når hun er alene hjemme. I yttergangen ligger jakka hennes i en haug på gulvet, ikke hengt på knagen.

Jeg ber henne rydde på kjøkkenet, ta ut matboks av sekk, rydde på badet, ber henne huske på å HENGE OPP JAKKA på knaggen så den ikke blir bløt av snø fra sko, ber henne vææææær så snill å huske på å rydde inn i oppvaskmaskina når hun har spist, etc etc etc. Nå er hun så lei av at jeg "maser" (dvs ber henne ordne opp) at hun later som hunu ikke hører, og svarer frekt tilbake. Hvis jeg blir skikkelig streng og får henne til å fjerne brukte q-tips fra vasken på badet, kan du banne på at det ligger en ny brukt q-tips der dagen etter, og så er det på'n igjen....

Før var hun så flink med dette, men ett eller annet har skjedd de siste to årene, og det er skikkelig slitsomt. Føler at vi har en slags krig i heimen, at hun roter så mye bare for å irritere meg. Og jeg er egentlig ikke en rydde-freak selv, men jeg kan ikke akseptere at JEG må gå og rydde opp etter henne, i absolutt alle rom i huset.

 

Anonymkode: 1187d...d2a

[AnonymBruker]

Vi sier klart fra hvis tenåringen svarer frekt. Og viser at vi er veldig glad i han, tross han er sur.  

Anonymkode: cd1b8...6d2

[AnonymBruker]

Jeg brukte å si jeg orker ikke å svare så lenge du har en slik tone til meg, der etter overse henne til hun snakker til meg på en ordentlig måte.

Anonymkode: d4869...72b